Et globalt takras

Det globalhistoriske prosjektet hadde fortjent ei bedre bok.

DEBATT: Les forfatter Dag Herbjørnsruds svar på denne anmeldelsen: Idéhistoriens uforløste takras

Boka Globalkunnskap. Renessanse for en ny opplysningstid er i oktavformat på 507 sider i grått mykbind, fagmessig produsert av forlaget. Den omfatter fem kapitler, et kort etterord, 843 sluttnoter, en omfattende bibliografi og et personregister. Forfatteren Dag Herbjørnsrud har hovedfag i idéhistorie med ei avhandling om Robert Nozick og en omfattende karriere som journalist, redaktør og sakprosaforfatter. I dag leder han Senter for global og komparativ idéhistorie (SGOKI) og er dermed blant de få som er så heldige å kunne jobbe med noe de brenner for.

I utgangspunktet er det enkelt å beskrive hva boka handler om: For Herbjørnsrud er et av de største ubehagene ved vår tids historieskriving det han generelt kaller etnosentrisme. Etnosentrismens fremste form er nasjonalismen, framhevelsen av egen nasjonal fortreffelighet, som i dag kan utvides til mer omfattende regioner: Norge > Skandinavia > Europa > Vesten. Herbjørnsrud understreker at denne tendensen er global, både Kina, India og den muslimske verden viser liknende tendenser. Opp mot dette settes et ideal om en alternativ globalkunnskap, noe som kan presiseres som ei form for globalhistorie, til og med som ei global idéhistorie (s.37). Ei slik globalhistorie er ikke ny, tvert om finnes det antikke og middelalderske foregripelser, i Norge i nyere tid representert ved blant andre juristen Fredrik Stang og filosofen Arne Næss. Det dreier seg altså fra Herbjørnsruds side om et forsøk på gjeninnføring av kunnskaper og tankemønstre som samtida har glemt eller fortrengt (s.31).

Men boka lar seg bare i liten grad karakterisere ved ei slik oppsummering. Den introduserer et overveldende antall deltemaer med varierende relevans, derav tittelen ovafor, og med ei sterk svart/hvitt-tegning av alternativer. Globalkunnskap omfatter «et grunnleggende inkluderende perspektiv, som et alternativ til mer konstruerte, ideologiske eller egosentriske fremstillinger» (s.49). Felles for de siste er «at de bevisst eller ubevisst brukes for å fremme sin egen nasjon, kultur eller religion». Eller sagt litt annerledes, boka representerer ei komparativ og vitenskapelig tilnærming som motpol til mer etnosentriske og mytiske perspektiver (s.42). Dersom dette skulle representere de eneste mulighetene, må en si at Herbjørnsrud har gjort saka lett for seg sjøl: Ingen ønsker vel å bli oppfattet som ideologisk og egosentrisk, uvitenskapelig og mytisk! Det første spørsmålet som reiser seg, er likevel om all etnosentrisme nødvendigvis er normativ: Burde det ikke være mulig å skrive Tromsø bys historie uten å sammenlikne med indiske eller kinesiske forhold og uten å hevde at Tromsø er verdens beste by? Er det virkelig slik at all historiografi må være global? Finnes det ikke like legitime, mer lokale og begrensete former? Dette er det den videre diskusjonen dreier seg om.

Boka innledes med en kartografisk diskusjon, som skal tjene som eksempel på vår tids fortegnete virkelighetsbilde. Kritikken rammer særlig merkatorprojeksjonen, der meridianer og breddesirkler danner et rektangulært nettverk med økende avstand mellom breddesirklene mot polene. Det er rett at merkatorkart forvrenger både avstander og arealer, men deres viktigste funksjon var som sjøkart. Hvis vi trekker ei rett linje mellom to punkter i samme havet, får vi en loksodrom som angir en fast kompasskurs mellom disse, svært nyttig sjøl om den ikke representerer en storsirkel og derfor ikke angir korteste vei. Men i dag med satnav og GPS har merkatorkart lita betydning. Herbjørnsrud hevder at googlekart, som jo er merkatorkart, ikke bare gir et falskt bilde av virkeligheta, men faktisk kan opptre i en ideologisk kontekst (s.20). Jeg skal ikke nekte for at dette kan tenkes, men synes nok det er en svært perifer trussel.[1]

Alle todimensjonale karttyper lyver i varierende grad og vekslende mening, og hvilke en bør foretrekke, avhenger helt av hva kartet skal brukes til. Googlekart har ikke sin styrke i å avbilde kontinentale relasjoner, men som et hjelpemiddel særlig til landverts navigasjon for sjåfører, syklister og fotgjengere må de sies å være en megasuksess! Herbjørnsruds favoritt blant de nesten utallige kartalternativene som finnes, er den såkalte Hobo-Dyer-projeksjonen, som han betegner som «vitenskapelig», men mener «matematisk». Hobo-Dyer har utvilsomme fordeler, særlig arealtrohet, men høver best for regioner mellom 45o N og S. Mot polene blir formfordreininga etter hvert ekstrem. Herbjørnsrud virker også lettere forvirret når han hevder (s.22) at alle romfotografier av Europa «vil for det meste være av Afrika». Men denne effekten gjelder eksplisitt for romobservatoriet DSCOVR, som aldri befinner seg over Europa. Herbjørnsrud hevder også at arabisk-europeisk tradisjon gjennom århundrer lot sine kart ha sør på toppen (s.29), men faktum er at de karakteristiske T-O-kartene fra middelalderen stort sett hadde øst øverst, enkelte ganger nord, men jeg kan ikke huske å ha sett noen med sør på toppen.

En av Herbjørnsruds helter er Arne Næss, spesielt hans Filosofiens historie som kom ut første gang i 1953. Denne var på mange måter ei konvensjonell filosofihistorie, men med ett særdrag: Den ga nemlig også et overblikk over kinesisk, indisk og arabisk tenkning i oldtid og middelalder. Næss fant betydelige paralleller mellom filosofisk utviklng innen flere kulturer, noe han ikke tilskrev kopiering, men heller en felles filosofisk problemerkjennelse, ei forutsetning vi også finner hos en annen av Herbjørnsruds hjemmelsmenn, Hajime Nakamura (1986).[2] Næss’ framhevelse av andre kulturers filosofiske betydning og hans tilslutning til Gandhis pasifisme kan ses som en reaksjon på at de viktigste hendelsene i vår del av verden i hans levealder hadde vært to ekstremt ødeleggende kriger. På et vis kan dette sies å være hans fremste filosofiske bidrag, sia hans semantiske hovedverk Interpretation and preciseness (1953) aldri ble noen suksess. Han er jo i dag en økologisk helteskikkelse, men det er vel tvilsomt om hans beundrere fullt ut forstår radikalismen i hans spinozistiske dypøkologi.

Herbjørnsruds aktelse for Næss er forståelig, men han presenterer et bilde av ham som gjenstand for en slags forfølgelse (s.48–9), som spesielt rammet Filosofiens historie. Det er rett at Næss var utsatt for et visst press om endringer, men det må i sannhets navn også pekes på at boka hadde sine svakheter. Næss var ingen stor historiker og ingen sterk stilist, og det kinesiske og indiske stoffet var ikke omfattende nok til å fungere til eksamensbruk. Jeg tok sjøl forberedende prøve i 1955 på dette pensumet og fikk lite ut av boka.[3] Men Næss var ifølge Herbjørnsrud bare én av de gode, norske internasjonalistene, som også omfattet Snorre, Holberg, Welhaven, Wergeland, Ibsen, Bjørnson, Moltke Moe, Garborg, Nansen, Fredrik Stang d.y. og Guttorm Gjessing. Som pendant finner vi ei mer internasjonal liste av skurker, som framhevet Vestens intellektuelle lederskap: Hegel, Marx og Weber, Oswald Spengler og Werner Jaeger. Weber er den som får mest oppmerksomhet, for det meste negativ. Herbjørnsruds fordømmelse rammer særlig Webers bruk av Benjamin Franklin som representant for kalvinismen og er treffende nok, men ikke spesielt original. Weber kan sikkert også karakteriseres som en tidstypisk antisemitt og antikatolikk, men Herbjørnsrud rokker faktisk ikke ved hans kopling av kalvinisme med kapitalisme, bortsett fra å fortelle at sørafrikanske boere var kalvinister, men ikke spesielt suksessfulle økonomisk. Han tar heller ikke inn over seg at dersom han sjøl hadde levd i Tyskland på Webers tid, ville han høyst sannsynlig vært en så god antisemitt som noen. Men moralske dommer over fortida er jo en populær sport, og Herbjørnsrud deltar med entusiasme.

Kapittel 2 starter med å definere bokas fundamentale begreper, særlig metodologisk nasjonalisme og eurosentrisme. Det første beskrives som «troen på at nasjonene, og da som oftest ens egen, er alle tings målestokk», og eurosentrismen blir bare en utvidet versjon av det samme slik at de gjensidig støtter hverandre. Etter annen verdenskrig ble derfor «det transnasjonale i kontrast til den nasjonale, normgivende majoritetsfortellingen […] noe nærmere unormalt» (s.87). Dette er én av Herbjørnsruds hovedteser, som går ut på at det har skjedd ei endring til det verre i vår tenkning rundt midten av det forrige århundret og med et akselerert tempo inn i det nye årtusenet. Den nasjonalismen som dominerte på 1800-tallet var ifølge Herbjørnsrud et «inkluderende nasjonsperspektiv» i motsetning til nyere tids «mer ekskluderende metodologiske nasjonalisme» (s.89), en omfattende påstand som framsettes nesten uten argumenter eller empiri, et problem som hefter også ved andre deler av teksten.

Herbjørnsruds viktigste representant for norsk internasjonalisme i mellomkrigstida er Fredrik Stangs Institutt for sammenlignende kulturforskning (1922). Han har rett i at det i åra rett etter andre verdenskrigen var mindre interesse i Norge for overnasjonale studier i ei tid der krig og konflikt sto i fokus. Men han får ikke med seg den utviklinga som førte til at Fredrik Barth ble kallet til Bergen i 1961, noe som introduserte det moderne faget sosialantropologi i Norge, og som nettopp representerte de komparative og inkluderende perspektivene han etterlyser (s.99). Dessuten er jeg slett ikke sikker på at etterkrigstida i Norge var preget av eurosentrisme, det må i tilfelle dokumenteres i en helt annen grad enn Herbjørnsrud gjør. Ved sida av gjenoppbyggingen av landet og krigsoppgjøret som Herbjørnsrud nevner, var det vel særlig Israel og USA som vekte norsk interesse. Det er rett at Norge søkte medlemsskap i EF/EU fire ganger, men det er vel et spørsmål om det bygde på noen folkelig overbevisning. De to folkeavstemningene i 1972 og 1992 avviste nettopp, riktignok med små marginer, Norges europeiske tilhørighet. Men Herbjørnsrud har ingen sans for slike synspunkter. Europatilhørigheten har for ham sin «basis i en dragning mot en mytisk forestilling om det vestlige kulturfelleskap», og han fortsetter med følgende representative kraftsalve:

Slike verdensforestillinger står i kontrast til opplysningstidens mer globale, kosmopolitiske og fornuftsbaserte utsyn på 1700-tallet. På 2000-tallet er det blitt mer populært å søke seg til et felles paneuropeisk mytos i en påstått urfortid – i romantikkens åndstradisjon. Verdensånden til hest rir ikke lenger, for verdensånden har sadlet av araberhesten. Istedenfor har den paneuropeiske Vesten-ånden besteget fjordingen for å tøyle våre verdensbilder. Spørsmålet er om Aristoteles, Dante eller Ibsen ville ha blitt med på ferden, hvis de kunne velge. (s.92)

Som en indeks for norsk internasjonalisme kunne Herbjørnsrud med fordel ha anvendt mottakere av Nobels fredspris. Mellom 1901 og 1970 var prisen forbeholdt (vest)europeere og amerikanere med unntak for 1936 (Argentina) og 1957 (Canada). I 1973 ble den delt av USA og Vietnam og i 1974 av Irland og Japan, noe som innledet dens moderne fase og samtidig demonstrerte en ekte og varig, norsk internasjonalisme. Men ei slik vekting passer ikke Herbjørnsrud, som ser på mellomkrigstida som mer internasjonalistisk og nåtida som klart eurosentrisk. Han overser alt av norsk etter hvert meget omfattende bistand til den tredje verdenen fra 1960 av, og dessuten Norges sterke satsing på FN som sentral fredsbevarende organisasjon. Hans påstand om norsk eurosentrisme i nyere tid virker dermed noe frynset.

Hoveddelen av det andre kapitlet består av to lengre essayer med sjølforklarende titler: «Norges internasjonale strateger» og «Røttene til vårt demokrati». I disse viser Herbjørnsrud at han kan fortelle gode historier, sjøl om han ikke helt greier å avholde seg fra misjonering. De strategene han omtaler er folk som har foreslått eller representert internasjonale opphav for norsk og skandinavisk kultur. Han starter med Snorre og ender litt overraskende med Moritz Rabinowitz, som døde i 1942. At han ikke har funnet noen representanter for norsk internasjonalisme i de påfølgende 75 åra, forbauser derimot ikke.[4] Mye plass går med til å kritisere prosessen som leder fram til dagens utgave av «Ja, vi elsker», en kritikk som bygger på Jørgensen (2002). Herbjørnsrud har naturligvis rett i at det var en sterk nasjonalistisk tendens i dette, men herremin, det dreier seg jo om en nasjonalsang, en genre med sine helt spesielle virkemidler og særegne funksjon, og sjølrosende momenter er vel bare å forvente.

Opplysningstida var ifølge Herbjørnsrud ei tid der det fantes et globalt verdensperspektiv, og Holberg var en viktig skandinavisk representant. En av Holbergs heltehistorier handler om den palmyrenske dronninga Zenobia på 200-tallet, og Palmyra var i et par hundreår et politisk og kulturelt storrike som omfattet både Egypt og Lilleasia. Men slike globale og komparative perspektiver ble ifølge han «fjernet fra vår kulturarv, bortsett fra i helt perifere fotnoter og på enkelte fagseminarer» (s. 138).[5] De ble i nyere tid erstattet av en sjølsentrert provinsialisme som «preges av en innadvendt kulturforståelse på steinaldernivå» (s. 139). Men med si idealisering av Zenobia og perserkongen Kyros (s. 141) er det jo ikke akkurat demokratiet Herbjørnsrud forsvarer. Begge var vel heller krigerske erobrere, og Kyros’ sjølros minner ganske mye om tyskernes i Norge i 1940.

I innledninga til det tredje kapitlet forteller han at ei årsak til at boka ble skrevet, er «ekstremisters økende bruk av historisk og akademisk kunnskap de senere år […] for å legitimere terror og vold i vår tid», og han bruker Behring Breivik og Fjordman som norske representanter. Historiografisk kunnskap kan brukes til mangt, også til å fremme oppfatninger vi misliker eller frykter, og det er utvilsomt viktig å rødmerke historiografiske feil og overdrivelser, der de finnes. Men osmanerne ekspanderte med krigerske maktmidler fra sitt kjerneområde i nordvestre Anatolia på 1300-tallet til de styrte i Nordafrika, Levanten og store deler av Balkan i 1600 og var en betydelig trussel mot Sentraleuropa. Såpass er klart. Tyrken satt i Budapest i nær 150 år. Bratislava var utsatt for gjentatte angrep, og mellom Bratislava og Wien var det knappe fem mil. Det er rett at i tillegg til habsburgere og osmanere ble forholdene komplisert av flere parter med sine særinteresser, spesielt de ungarske protestantene, men at det også dreide seg om et reelt tyrkisk attakk på Wien i 1683, er ubetvilelig.

Det osmanske riket var et typisk «kruttimperium», basert på den tidas avanserte angreps- og beleiringsteknologi, og det var bare så vidt båten bar i Wiens tilfelle. Osmanernes balkanpolitikk siktet mot militært herredømme som muliggjorde tung beskatning. Det religiøse var egentlig ei bisak, med et visst unntak for Hellas. Det var i deres interesse at undersåttene var så produktive som mulig, og for balkanboere flest var det ikke uten videre gitt at Habsburg var å foretrekke for Tyrken. Men Herbjørnsrud har rett i at det ikke primært var en kamp mellom islam og kristendom, men heller mellom økonomiske og dynastiske interesser. Wien var en fullbastionert by, og dermed et viktig militært støttepunkt som måtte reduseres for å sikre Balkan som lydland.[6] Herbjørnsrud (s. 235) siterer med tilslutning idehistorikeren Vidar Enebakk (2014, s. 88) på at «Forskere har […] et ansvar for å formidle sin spesialiserte forskning til folk utenfor forskningsmiljøene». Dette kan umulig gjelde for naturvitenskap generelt, og sjøl for historiografi er jeg i tvil om det kan gis status av moralsk plikt. Toppforskning produseres også der av et mindre antall toppforskere, og å kreve at disse skal bruke tid på popularisering, virker lite rasjonelt.

Den andre delen av kapitlet handler om heliosentrismen, troa på at sola snarere enn jorda representerer vårt systems sentrum. Diskusjonen tar utgangspunkt i utstillinga Sultans of science som ble satt opp på Teknisk Museum i Oslo 2013 av Vidar Enebakk, og som ifølge han (2014, s. 70) ble kritisert for å ha framhevet arabisk vitenskaps betydning både i middelalderen og ettertida. Enebakks artikkel er et godt stykke arbeid, men det har sine svakheter. Hans påstand at bidragene fra islamsk kultur som «var kjent allerede i mellomkrigstiden», forsvant «med profesjonaliseringen av faget i etterkrigstiden», er gal.[7] Da jeg startet min omskolering fra fysiker til historiker i USA i 1967, var middelalderen det heite forskningsområdet, og det var ei selvfølge at arabisk var et av de viktigste førstefaga.[8] Arabiske vitenskapers historiografi har sitt opphav i Eilhard Wiedemanns Über die Naturwissenschaften bei den Arabern (1890) og var lenge en reint europeisk tradisjon. Enebakks bibliografi har 72 innførsler, hvorav 13 har har «arabiske» forfattere, og to av de tyngste, Bashi Sabra (egypter) og George Saliba (libaneser), har hatt både si utdanning og sine innkomster fra anglo-amerikanske universiteter og høyskoler. Det må være lov å si at Vesten ikke trenger ha noen dårlig samvittighet for manglende interesse for arabisk vitenskap, tvert om er det der dens historiografi har blomstret. Enebakk nevner heller ikke den omfattende spanske forskningstradisjonen konsentrert om al Andalus.

Ett hovedproblem i Herbjørnsruds framstilling er manglende definisjon av «vitenskap». Er for eksempel babylonsk og ptolemeisk observasjonsastronomi vitenskap? Svar: Det kommer an på. Dersom vi krever at naturvitenskap skal ha en kosmologisk eller ontologisk modell, er den første ute, og dersom vi forlanger teoretisk sannhet, den andre også, noe som eliminerer omtrent hele den gresk-arabiske astronomien. Dette kan synes for strengt, men tilsvarer dennes sjølforståelse som matematikk. Herbjørnsruds kilde, Enebakk, bekrefter (s. 87) «det radikale metafysiske bruddet Kopernikus representerte med sin heliosentriske modell». At Kopernikus sto med begge beina i en tradisjon med betydelig arabisk dominans, er ubetvilelig, men dette er et opphavshistorisk poeng, som er virkningshistorisk uten betydning. Kepler og Galileo leste sin Kopernikus og overså helt det arabiske momentet, det er derfor vi snakker om en kopernikansk revolusjon, urettferdig, men forståelig.[9] Herbjørnsrud påstår (s. 226) at Kopernikus’ bok ble forbudt i 1616, «et forbud som varte i halvannet århundre til», men dette er galt. Boka ble aldri forbudt, bare lettere korrigert.

Det kanskje viktigste elementet i moderne naturvitenskap er den eksperimentelle metoden, og arabisk alkjemi var en viktig inspirasjon for 1500-tallets foregripelse av eksperimentalvitenskapen i det påfølgende århundret. Dens første klare eksempel var Thomas Harriots utledning av brytingsloven om lag 1600 (Lohne 1959), og Pascal, Huygens, Boyle og Hooke demonstrerte dens potensial før Newton i sin Opticks (1703) viste hvordan en atomistisk modell kunne forklare lysbrytingen og fargespekteret.[10] Produksjonsteknologi er bare eksperimentteori vrengt ut/inn, og at teoretisk naturvitenskap blir ei produktivkraft, er den overlegent viktigste hendelsen i menneskets historie. Men dette er fremmede tanker for Herbjørnsrud.

I det fjerde kapitlet tar han opp spørsmålet om hvordan den siste tidas eurosentrisme har kunnet slå rot i det liberale og åpne skandinaviske samfunnet. Han understreker (s.262) at det ikke dreier seg om noen konspirasjon, heller ikke har den blitt aktivert av en eller annen kulturelt ledende klasse.[11] Den synes i stedet å være et resultat av akkumulert og ubevisst reproduksjon av aksepterte verdensbilder. Men hvis det er en slik mekanisme som er forklaringen, hva skjedde med den flotte antisentristiske tradisjonen representert ved helter som Holberg og Wergeland, Fredrik Stang og Arne Næss? Det må åpenbart ett sted ha skjedd et ifølge ham sjøl uforklarlig brudd!

Men Herbjørnsrud overser dette problemet. I stedet gir han en for meg interessant analyse av kinesisk tenknings histories trange kår i nåtidas Kina. Jeg mangler kompetanse til å vurdere påstandene hans, men er imponert over beherskelsen av kinesisk språk og hans historiske kunnskaper. Hans konklusjon, som virker rimelig nok, er:

Ikke uten grunn frykter det styrende kommunistpartiet i Folkerepublikken Kina at uhildede gjengivelser av kinesiske klassikere skal bli tilgjengelige igjen for folk flest … Resultatet kan bli krav om folkestyre, opphevelse av ettpartistaten og den importerte kommunistiske ideologien. (s.266)

Men Adams paradisopphold varte som kjent ikke lenge, og Herbjørnsrud er snart tilbake i sporet. Han tar utgangspunkt i Oslouniversitetets beskrivelse av dets examen philosophicum, som snakker om «vår egen tids […] naturvitenskapelige virkelighetsoppfatning». Det kan vel diskuteres om noe slikt eksisterer, og om det gjør, at den i tillegg kan formidles til folk flest. Han latterliggjør forståelig nok hele ideen, men jeg tror jeg kan bidra med ei oppklaring, sia jeg i nesten femten år satt i rådet for nevnte eksamen. Fra åttitallet av eksisterte det en høyst reell fare for at Mat.Nat. kunne melde seg ut av hele ex.phil.-ordninga, som på den tida beskjeftiget bortimot 40 filosofer, og jeg er temmelig sikker på at formuleringa han har satt i kråsen, er lite annet enn ei overlevd, sukra pille.

«Europa» er et gammelt navn. Grekerne delte verden i to: Asia og Europa, normalt med Middelhavet, Bosporus og Bug/Don som grense. Det fantes også en trekontinentmodell, men i farta kommer jeg bare på Pindar og Herodot som greske representanter.[12] Herbjørnsrud gjør så godt han kan for å skape kaos ut av ganske enkle forhold. Han refererer til den mytiske prinsessa Europa, som var asiat:

En gang ble altså Europa omtalt som asiat. Det var på den tid at stedet «Europa» var et annet sted. I dag er Europa fra et annet sted. Nå inkluderer «Europa» verken Europa eller Europas fødeland i sin definisjon av «Europa». Grenseoverskridende mangfold fremstilles nå mer som en trussel, eller noe fremmed, i forhold til et rent nasjonalt eller kontinentalt verdensbilde (s. 147).

Hva han prøver å si er noe uklart, men generelt virker det som om han ønsker å problematisere sjølve europabegrepet. På den andre sida hevder han (s. 164) at Aristoteles «gjør et poeng ut av at grekerne verken er europeere eller asiater», men den siterte teksten sier slett ikke noe slikt. Han finner en likesinnet i Kjetil Jakobsen, som erklærer at «både islam og den europeiske tradisjonen er middelhavskulturer» (s. 278).[13] Her må jeg nok dissentere. Det moderne Europa har sitt opphav i nord, i Frankrike og Burgund, og for dem som trenger datering, er 1050 et godt svar. Alle tegn viser det samme: kunst og arkitektur, litteratur og filosofi, teknologi og politikk, handel og sjømannskap. Det nye Europa vendte ryggen mot Middelhavet, latin var dens lærde språk, verken gresk eller arabisk, og dets viktigste medium var verdenshavet, exō thalassa. Herbjørnsrud har rett i at «Europa» har ei problematisk historie, etter Tredveårskrigen har det hersket nesten kontinuerlig krig fram til 1945: Spania mot Frankrike, Spania mot England, England mot Frankrike og Tyskland mot røkla med Russland som en evig trussel i øst. Europa er egentlig en utopi, et opprinnelig napoleonsk prosjekt, som først ble aktualisert etter 1945, og vi bør respektere den idealismen som ligger under og de oppnådde resultatene.

Herbjørnsrud lar seg (s. 279) fornærme av at Augustin blir kalt «Vestens største kirkelærer» i stedet for «kristendommens største kirkelærer», men betegnelsen er egentlig ganske presis. Kristendommen var i utgangspunktet en greskspråklig religion, og det finnes greske kirkefedre vel så viktige som Augustin, for eksempel Origenes. Augustin skrev på latin, hans greskkunnskaper var svært begrensa, og hans virkningshistorie var vestkirkelig. Herbjørnsrud er geografisk essensialist, fødested angir kulturtilhørighet: Euklid er egypter, Augustin afrikaner og Averroes spanjer.[14] Jeg har ingen harde meninger, men foretrekker nok generelt et språklig kulturkriterium: Euklid var greker, Augustin latiner og Averroes araber. Middelalderens flittige oversettere bidro til at disse grensene ble flytende, og latin var det klart viktigste mottakerspråket for oversettelse.

Den viktigste delen av det fjerde kapitlet har tittelen «Mangfoldet som forsvant» og tar for seg ei rekke tenkere som «vanligvis presenteres som intellektuelle bærebjelker i Vestens kanon» for å vise «hvordan disse tenkerne blir politisert og ideologisert innenfor de siste tiårs vestlige paradigme». Den første som blir analysert er Pythagoras, og Herbjørnsrud tar for seg det som står om ham i et norsk nettleksikon. Det er lett å kritisere det vi finner der, og jeg vil vel mene at han kunne ha valgt en mer betydelig hakkekylling. Sine minimale kunnskaper om mannen har han fra Iamblikhos’ biografi fra rundt 300 e.Kr., intet godt utgangspunkt, mens han åpenbart er ukjent med standardverket om Pythagoras av Burkert fra 1972, som ville spart ham for mange banaliteter, mens mitt lille bidrag (2016) kom ut etter at boka var trykt. Hans hovedpoeng, at Pythagoras ikke kan ha vært første oppdager av det teoremet som ofte bærer hans navn, er gammelt nytt, men verre er det at han tilsynelatende ikke er oppmerksom på at mannen tilbrakte de tretti siste åra av sitt liv i Sør-Italia. Han mener også at Euklid var egypter fra Alexandria, men det vet vi ingen ting om. Han skaper også unødig forvirring (note 612) ved ikke å være oppmerksom på at engelsk cipher kan bety både «siffer» og «null».

Langt viktigere, men også minst like problematisk, er avsnittet med tittelen «Glorifiseringen av Thales». Her tar han utgangspunkt i et uheldig thalesbilde fra det store, norske nettleksikonet, som regner ham som «den vestlige kulturs første vitenskapsmann og filosof». I stedet aksepterer han Aristoteles’ latterliggjøring av en «mytisk og uvitenskapelig mann med irrasjonelle utsagn om guder og sjeler» (s. 313). Men Aristoteles var ingen reflektert guide til sine eldste forgjengere, historiografisk innsikt var ikke hans fremste egenskap. Herbjørnsrud siterer ham på at Thales trodde at magnetjernstein har «sjel fordi den tiltrekker seg jern», men begge bare demonstrerer en manglende forståelse av ironi. Det mest slående utsagnet fra Thales var at jordas landmasse fløt på vann, noe han utledet fra fokeiske og samiske sjøfareres rapport om eksistensen av et ytterhav. Han var også den første til å forklare Nilflommen ved å anta at den var en konsekvens av de etesiske (nordlige) vindene i det østre Middelhavet om sommeren, den første naturalistiske forklaringa på et gigantisk og slående naturfenomen. Det er på den andre sida ingen tegn på at Thales produserte en kosmogoni à la Anaximander og Anaximenes, heller ikke at han anså vann for for en underliggende faktor i naturprosessene. Antakelig holdt han både land og hav for originære.[15]

Herbjørnsruds teori om gresk tenkning tar Næss’ komparative perspektiv ett skritt videre, han hevder at i tilfellet India har det dreid seg om en ekte inspirasjon, ikke bare en parallellutvikling. Sannhetsvitnet hans er Thomas McEvilley som i et omfattende verk fra 2002 argumenterer for en direkte påvirkning fra indisk på gresk tenkning i førsokratisk tid og en motsatt én i hellenistisk periode. Herbjørnsrud siterer McEvilley på at det er et «faktum at babylonsk matematikk og astronomiske beregninger ser ut til å ha spredt seg blant utdannede grekere flest» allerede før 600 (s.316).[16] Men det finnes ingen indikasjoner på at babylonsk matematikk var kjent i Hellas i arkaisk tid. Dessuten var matematiske kunnskaper gjennom hele antikken stort sett forbeholdt isolerte spesialister, som visste av hverandre utelukkende gjennom overleverte skrifter. Vi må også huske at gresk matematikk var en utpreget geometrisk tradisjon, mens den babylonske på si side var algebraisk, og når grekerne ble kjent med den, oversatte de det meste til et geometrisk språk. Dette er et klart tegn på at gresk matematikk var autokton, og vi kan i dag med betydelig sikkerhet si at babylonsk og indisk astronomi og matematikk først ble tilgjengelig blant grekere på Aleksander den stores tid.[17]

McEvilleys kompliserte teori (s. 13–55) er at interaksjonen mellom indisk og gresk skjedde på persisk grunn i byer som Ekbatana og Susa og besto hovedsakelig i oversettelse av indiske verk til gresk. Disse oversettelsene ble så formidlet av perserne til de greske bosettingene på vestkysten av Anatolia, men først i tida etter 546 da perserne nådde Egeerhavet. Anaximander er den første hos hvem vi kan spore ei slik påvirkning ifølge McEvilley, Thales er eksplisitt holdt utafor. Dette reiser mange spørsmål. Hvorfor skulle perserne som ikke var spesielt filosofiske i hodet, finne det naturlig å bringe med seg indisk filosofi på gresk i bagasjen i sin okkupasjon av Jonia? Og hvorfor finnes det ingen som helst spor av disse oversettelsene? Tvert om er McEvilleys dokumentasjon spekket med «minner om» og «likner på» i de refererte parallellene mellom indiske og greske ideer. Dette trenger ikke bety at en slik interaksjon ikke fant sted, bare at vi ikke uten videre kan forutsette dens eksistens.

Men Herbjørnsrud liker ikke slik kritikk. Uten å oppgi navn siterer han min påstand om den lydiske hovestaden Sardis at «selve ideen om en tospråklig, vitenskapelig sirkel der er meningsløs».[18] Han unnlater å nevne konteksten, spørsmålet om Thales kunne ha blitt påvirket av mesopotamisk astronomi i Sardis, hvilket måtte bety eksistensen der av et ekspertmiljø som kunne oversette kileskrifttavler til greske papyri og kalendre, noe jeg fant temmelig usannsynlig gitt at lyderne aldri har hatt noe vitenskapelig alibi. Grekerne kom ikke til Sardis for å lære, men heller for å lære bort. Thales kunne tilby teknologisk ekspertise, mens lyderne hadde rike gullforekomster, og de revolusjonerende metallmyntene var produkt av samarbeidet. Gravkammeret i den gigantiske hauggrava ved Bin Tepe noen kilometere nord for Sardis er bare ett av mange eksempler på gresk ekspertise i behandling av kalkstein, det samme er befestningene på akropolen.[19] Jeg må også minne om at jeg også har skrevet at «de siste femti års forskning har avgjørende vist at gresk, og dermed romersk, kultur tilhørte en felles østmediterran kulturkrets med betydelig påvirkning fra øst mot vest.» (Strømholm 2012, n. 22). Men jeg får takke Herbjørnsrud for psykoanalysen: «En slik metodologisk eurosentrisme følger som den mest naturlige konsekvens når det rådende kunnskapsregimet er basert på et etnosentrisk utgangspunkt.»

Herbjørnsrud greier også å kalle Ferekydes fra Syros, en obskur, men interessant tenker fra midten av 500-tallet, navlebeskuende og glemt. Jeg vet ikke hvor han har slikt vås fra, for Ferekydes har større hevd enn Anaximander på å ha vært den første greske prosaskribenten, og må tas høyst alvorlig.[20] Herbjørnsrud gjør også mye ut av at Thales i ettertida ble antatt å være av fønikisk avstamming, noe som er absolutt mulig, men en karisk mor eller bestemor er mye mer sannsynlig. Men han var utvilsomt milesisk borger, hvilket tilsier full aksept som greker. Kronologisk og geografisk kan han også godt ha møtt Pythagoras. Herbjørnsrud tar Cristoph Evangeliou (2006) til inntekt for en egyptisk, kartagisk, babylonsk, kaldeisk, assyrisk, fønikisk, lydisk og persisk innflytelse på gresk tenkning og kultur. Slike forbindelser er ikke utenkelige, men de kan først tas alvorlig hvis de er basert på tekstanalyser, og Evangeliou, som er kvalitetssikret fordi han «er greskfødt professor», er ingen god veileder i tidlig gresk tenkning. At klassiske og seinantikke kompilatører og doksografer hevder slikt, er heller ikke tilstrekkelig. Herbjørnsrud gjør mye bruk av Herodot, hvilket er ok, men krever en viss forsiktighet og atskillig mer kunnskap enn han besitter.[21]

Avslutningen av kapitlet er en litteraturvitenskapelig potpurri som omfatter en kritikk av Harold Blooms kjente forsøk fra 1994 på å definere og bevare en vestlig litterær kanon. Herbjørnsruds kritikk retter seg mot Blooms undertrykkelse av ikke-europeiske momenter i verkene til Dante, Shakespeare og Cervantes. Bloom er jo litt av en kruttlapp, og få forskere er så lett å angripe som han, noe Herbjørnsrud gjør av hjertens lyst, etter måten velskrevet og relevant. Jeg har mindre sans for avsnittet om Rafaels freske kalt «Skolen i Aten». Hans forsøk på å tvære dypere mening ut av Rafaels framstilling og plassering av den arabiske filosofen Averroes er tynn velling. Det hele avsluttet med en kort analyse av Kiplings dikt «The ballad of East an West». Helt på slutten siterer han Sigrid Undset uten tilskriving: «menneskenes hjerter forandres [aldeles] intet i alle dager».[22]

Så, hva skal vi si om boka? Jeg vil først løfte fram et par problemer. Et av Herbjørnsruds viktigste begreper er «tidsånden», definert som «de vedtatte sannheter vi i fellesskap […] har tatt for gitt» (s. 38). Tidsånden blir en slags kanin han etter behov kan trekke opp av sin globalhistoriske flosshatt for uten argumenter eller belegg å beskrive påstått karakteristiske sett av epokale forestillinger og meninger. Dette har naturligvis plassøkonomiske fordeler, men reduserer bokas vitenskapelige verdi. Av liknende karakter er hans overforbruk av verbet «synes» i betydningen «virker som» eller «ser ut til».[23] Igjen er resultatet at han avlastes fra komme med forklaringer og argumenter, men samtidig at bokas nytte som informasjonskilde forringes. Boka er preget av en overflod av meninger, diskusjon av alternativer er ikke-eksisterende, det finnes aldri tvil. Den er åpenbart mer et moralsk enn et kognitivt prosjekt: Globalhistorie er nødvendig heller enn ønskelig.

Gitt at globalhistorie for Herbjørnsrud dreier seg om idéhistorie, er det opphavshistorisk rett at alt av innflytelse og inspirasjon bør tas med og dokumenteres. Men Herbjørnsrud går mye lengre enn det ved i praksis å kreve at eksisterende alternativer skal, hvis de finnes, alltid presenteres’ sjøl om de ikke er funksjonelle momenter. Jeg er tilhenger av narrativ historiografi: Historikere forteller historier, og historier handler for meg om historiske subjekter som er selvidentiske, men likevel endrer seg over tid. Et globalt perspektiv er derfor nesten alltid for vidt for meg, noe jeg lever godt med. Globalhistorie blir derfor bare én av flere historiografiske grunnformer. Herbjørnsrud har noen av de evner og kunnskaper som skal til for å praktisere den. Han har omfattende språkferdigheter, men jeg innrømmer at jeg en gang imellom synes demonstrasjonen av dette blir litt jålete. Han er også en belest mann, men kunnskapene hans er ikke alltid dekkende, og fellen strekkes for langt. Boka har en omfattende bibliografi og et enormt antall sluttnoter. Den er likevel ganske usystematisk og består egentlig av en samling frittstående essayer.

Essayformen forklarer et stykke på vei mangelen på vitenskapelig argumentasjon. Men hvis en ikke har for høye krav til vitenskapelighet, er deler av boka både lesverdige og underholdende. Herbjørnsrud har sterke meninger om historiske figurer og historiografiske fagfeller, de komme gjerne ut som globalhistoriske skurker eller helter, noe jeg opplever som litt unødig, selv om slik svart/hvitt-tegning skaper betydelig spenning. Men har vi å gjøre med ei god bok? Jeg må nok svare nei. Det er ikke noen dårlig bok, men det globalhistoriske prosjektet hadde fortjent ei bedre bok enn dette.



Noter

[1] Herbjørnsrud antyder (s.82) at hvis et flertall læres opp til å navigere etter sjøkart på land kan resultatet bli til et mareritt, hva han nå kan mene med det.

[2] Den samme parallellismen finner vi også hos Fredrik Stang, se Herbjørnsrud s.97.

[3] Næss ble naturligvis ikke presset ut av filosofi i Oslo, han var heller trøtt av rutineundervisning og et miljø med få faglige utfordringer. Jeg kjente ham rimelig godt 1964-67 etter at han hadde hovet meg inn til å undervise i sin Filosofi for realister. Han besøkte meg seinere i USA.

[4] En trenger bare tenke på Erik Damman.

[5] Dette er tøv. Et enkelt søk gir tusenvis av referanser til Zenobia fra nyeste tid. Herbjørnsrud overser også Finn Ove Hvidberg-Hansens fine bok Zenobia.

[6] Disse bastionene er i dag erstattet av Ringstrasse med sine prestisjebygg.

[7] Alle verkene i hans omfattende bibliografi er med ett unntak (Merton 1938) fra etterkrigstida, det meste faktisk fra etter 2000. Det er leit at han ikke finner plass til å nevne Knut Aukrust og Dorte Skulstads fine Spansk gullalder fra 2011.

[8] I 1968 fikk jeg gjennom min lærer Ilse Lichtenstadter, som var personlig venn av Ayub Khan, tilbud om et professorat i vitenskapshistorie i Islamabad, noe som antyder mangel på lokal ekspertise.

[9] Jeg fulgte engang et seminar i partielle differensiallikninger, hvor vi kom inn på såkalte hermiteske polynomer. På spørsmål om hvem denne Hermite var, svarte den unge reseren som ledet det hele: «Ja, han var vel en gammal gubbe, da!», en for naturvitere representativ og i og for seg forståelig holdning. Glem fortida!

[10] Det må understrekes at Newtons forsøk ikke henger på noe logisk greip! Han endte opp med å formulere sine hypoteser som spørsmål (Queries) i stedet for som demonstrerbare teoremer. Harriots optiske arbeider var inspirert av Risners utgave (1572) av Alhazens (Ibn al Haithams) Optikk ca. 1010.

[11] Naturligvis opererer Herbjørnsrud med konspirasjoner. At Snorres og Saxos tro på skanidinavisk kulturs østlige opphav blir undertrykt fordi slike originalkilder ikke passer «inn i modellene til den metodologiske nasjonalismen eller eurosentrismen» (S.103), er bare ett av mange eksempler.

[12] Men Herodot kunne ikke helt bestemme seg. For alt dette, se Berger 1903, s. 78 og 103. Det fantes også indikasjoner på at elva Fasis i dagens Georgia ble tatt som grenseelv. Den tredje verdensdelen var Afrika (Libyē) skilt fra Asia ved Nilen. Denne modellen gjenfinner vi i de middelalderske T,O-kartene nevnt ovafor. Grekernes «Europa» var nær identisk med vårt, men de manglet naturligvis kunnskaper om de ytre regionene.

[13] Pussig nok lar ikke Herbjørnsrud seg affisere av at Jakobsen villig vekk snakker om både Europa og Vesten, forestllinger han sjøl forkaster.

[14] Vi kjenner ikke Euklids nasjonalitet, men navnet er gresk og han skrev på gresk. Methinks it is a duck!

[15] Aristoteles’ utnevnelse av Thales til materiell monist er rein gjetning. Herbjørnsrud kunne også ha spart seg sitt hån av Thales: «Magnetmannen blir til en naturvitenskapsmann med magnetisk tiltrekningskraft». Thales er etter mitt syn kanskje den mest interessante av mileserne.

[16] McEvilley har sin ekspertise på indiske forhold. Når det gjelder gresk tenkning i arkaisk tid er han forbausende svak.

[17] For dette, se Unguru 1975 og Friberg 2005, 91 og 2007, 309–26. Å argumentere for ekstern inspirasjon også for den tidligste greske filosofien, særlig Anaximanders, har vært en populær øvelse: Iransk (Burkert 1963), fønikisk (West 1994), hebraisk (Fehling 1994, s. 18–48) , egyptisk (Haider 2004, s.466–71, og nå også indisk (McEvilley 2002). Jeg har lita tro på noe av dette.

[18] Sitatet er fra Strømholm 2012, note 22.

[19] Pedley 1968, s. 58–70, 123–28.

[20] For Ferekydes, se West 1971, 1–75 eller mer omfattende Schibli 1990.

[21] Herbjørnsruds henvisninger er til sidetall i den penguinutgava han bruker, i stedet for de normale til bok/seksjon, som funker for alle tekstutgavene.

[22] Sitatet er fra Fortællinger om kong Artur og ridderne av det runde bord (1915), s. 252.

[23] Ta en titt på s.30 der «synes» bli brukt fire ganger. Eksempel: «Slik synes det å bli færre ikke-ideologiske og såkalt nøytrale fellesrom».

 

Av Per Strømholm | .(JavaScript must be enabled to view this email address)