Forsiden >  Artikler >  Arr nr 3-4 / 2017 (Russland)

Idéhistoriens uforløste takras

DEBATT: Idéhistorien er global. Fordi intet beveger seg så hyppig og raskt over landegrensene som ideer, påpekte Arthur O. Lovejoy. Ny forskning øker mulighetene for en idéhistorisk rekonstruksjon.

Gledelig nok har undertegnedes bok Globalkunnskap. Renessanse for en ny opplysningstid (Scandinavian Academic Press, 2016) medført både interesse og konstruktive debatter i det idéhistoriske miljøet i Norge. Et eksempel er invitasjonen til Fagkritisk dag ved Universitetet i Oslo med problemstillingen «Er idéhistorie eurosentrisk?» Mitt foredrag og den påfølgende samtalen med Ellen Krefting og Thor Inge Rørvik ble da også behørig dekket av studenttidsskriftet Molo.

Samtidig er det forståelig hvis boken provoserer. I det minste lest opp mot de siste tiårs pensumlister. I innledningen til Globalkunnskap påpekes det at målet er – som en slags oppfølging til Kjetil Jakobsens uutgitte bind II av Verdensborgerskapets idéhistorie (2010) – «å betrakte idehistorien som et globalt hele, ved å se på paralleller og forbindelser mellom de omtalte eksemplene fra Asia, Europa, Afrika og Amerika» (s. 37).

I min bok vises det blant annet til Harvard-professor Samuel Moyn og Andrew Sartoris Global Intellectual History (2013) før det oppsummeres slik: «I praksis forsøker denne Globalkunnskap-boken å introdusere Skandinavia for noe av det som i engelskspråklige land begynner å bli kalt global intellectual history, en fagretning som har vokst seg sterkere på 2010-tallet. Det nevnte begrepet kan kanskje oversettes med 'globalintellektuell historie' eller 'global idéhistorie'. Denne boken har likevel en noe annen innfallsvinkel – da det her mer søkes fortidige eksempler og såkalte krysskulturelle perspektiver. Boken kan også forstås som et bidrag til 'global og komparativ idehistorie', en oppfølger av professor Hajime Nakamuras moderne klassiker A Comparative History of Ideas (1975).»

I Arr nr 2–2017 omtaler Per Strømholm boken Globalkunnskap under tittelen «Et globalt takras». Dét kan synes som en treffende tittel. Et takras er jo tradisjonelt positivt, gitt at man vinterstid ikke ignorerer rasadvarsler i urbane strøk. Enorme snømasser på taket til en norsk støl kan true selve byggverkets eksistens. Da får takraset en naturlig, lettende og forløsende funksjon. Snøen følger slik tyngdekraften, og bygget blir reddet for tonnevis av våt snø. Om nødvendig bør man klatre opp på stølens tak og skyve de tyngende snømassene vekk og ned, for slik å bistå til en slags sokratisk vårløsning. Dermed kan de som ønsker, med god samvittighet, bale i det hvite fra oven.

Globalkunnskap kan gjerne forstås som noe lignende, nemlig et forsøk på å bidra til et forløsende takras. Kunnskap om fortidens og verdens mangfold bør nemlig ikke forbli utilgjengelig på hustak, men snarere tilgjengeliggjøres for de interesserte.

Det er betryggende å lese at Strømholm ikke har funnet noen reelle faktiske feil i boken, samt at vi synes enige om den språklige svakheten «på s. 30 der 'synes' blir brukt fire ganger». I tillegg har Strømholm et poeng i at noe «unødig forvirring» skapes i sluttnote 612 (s. 453–454), der opphavshistorien til tallet null gjennomgås: fra indiske Brahmagupta (598–668), ved observatoriet i Ujjain, til hans senere kollega Bhaskara II (1114–1185). Sistnevntes klassiker Lilavati (1154), øyensynlig oppkalt etter Bhaskaras datter, er unektelig langt mer presis og pedagogisk enn min sluttnote. Og med tanke på Strømholms inspirerende og viktige Den vitenskapelige revolusjonen 1500–1700 (1984) ville det unektelig vært langt bedre hvis han, snarere enn jeg, presenterte matematikerne Aryabhata, Brahmagupta og Bhaskara II for et norsk publikum. Det er tross alt disse inderne man bør takke for dagens tallsystem og ideen om tallet null, jamfør det Kopernikus skriver i sitt hovedverk fra 1543 (sitert i Globalkunnskap s. 230, sluttnote 444).

I sin Arr-tekst skaper Strømholm overraskende nok unødig forvirring i det mest grunnleggende og faglige: «Det globalhistoriske prosjektet hadde fortjent ei bedre bok.» Også der er vi dog teknisk sett enige. For min bok handler jo, som vist ovenfor, ikke om globalhistorie, snarere om idéhistorie. Mitt prosjekt er ikke globalhistorisk, men idéhistorisk – underforstått med et globalt og komparativt tilsnitt.

Det kan synes noe underlig at en fagperson som Strømholm blander sammen fagene historie og idéhistorie. Det nyere globalhistoriske prosjektet i Norge har jo for lengst fått sin grunnleggende bok, som med førsteamanuensis Eivind Heldaas Selands Antikkens globale verden. Asia, Europa og Afrika før islam (2008). Globalhistorie er da også en disiplin som gradvis har fått et visst gjennomslag i Norge, spesielt gjennom arbeidene til Seland og Leidulf Melve (Globalhistoriografi, 2014) ved Universitetet i Bergen.

I kontrast til Strømholm ser globalhistoriker Seland tydelig de faglige skillene mellom historie og idéhistorie. I Selands anmeldelse av Globalkunnskap i fjor poengterte han dette slik: «Prosjektet har paralleller til både til Big-History-bevegelsen, som forsøker å skape en ny ramme for dannelse ut fra naturvitenskap og evolusjonshistorie, og den globalhistoriske tradisjonen som jeg selv er en del av, men Herbjørnsruds globalkunnskap er idéhistorisk innrettet og handler om identitet og selvforståelse.»

Her er Seland inne på et sentralt, samtidshistorisk poeng. Også våre forsøksvise globale bidrag kan forstås som del av vår tid, selv om slike inkluderende perspektiver ofte havner i randsonene. De utadvendte bidrag kan dermed også forstås synkront (som del av samtiden), ikke kun diakront (tilbake i tid, jf undertegnedes inspirasjon fra Hajime Nakamura, Arne Næss, Lovejoy, Jawalharlal Nehru og Herodot).

Tidstypisk nok er det dermed kommet, også etter at min Globalkunnskap ble ferdigskrevet, en rekke globalorienterte verk innen en lang rekke fagområder. Innenfor filosofifaget kom nylig Jonardon Ganeri med sitt manifest «Why Philosophy Must Go Global: A Manifesto» (Confluence 4, 2016), før Bryan W. Van Norden, USAs ledende innenfor kinesisk filosofi, i november utgir Taking Back Philosophy: A Multicultural Manifesto (Columbia University Press). Innenfor sosiologien lanserte Syed Farid Alatas og Vineeta Sinha i mai Sociological Theory Beyond the Canon (Palgrave Macmillan), der Tunis-fødte Ibn Khaldun (f. 1332) og hans enorme Al-Muqaddimah/Introduksjonen (Pax, 2012) fremheves som en viktig basis for faget. Og innenfor historiefaget utgis i høst på norsk Oxford-professor Peter Frankopans globale bestselger Silkeveiene. En ny verdenshistorie (Gyldendal), en bok som «setter verdenshistorien i nytt lys med Østen som dreiepunkt».

Felles for alle disse verkene, i tillegg til de siste års nybrottsarbeid innenfor komparative og tverrfaglige studier som i arkeologi og naturvitenskapelig historiografi, er en revurdering av de etnosentriske perspektiver og vedtatte sannheter som kolonialismens og nasjonalismens tidsalder bragte med seg også inn i akademia. Globalkunnskap forsøker slik å trekke trådene fra nye funn innen tverrfaglig forskning og ulike fagdisipliner innen humaniora, naturvitenskap og samfunnsfagene. Boken kan forstås som argument for en epistemologi (lære om kunnskap) i det 21. århundre som ønsker å bygge videre på Nietzsche (omvurdering av alle verdier), Heidegger (destruksjon, søken etter en allmennmenneskelig Væren) og en dekonstruert Jackie (senere Jacques) Derrida (dekonstruksjon, dog med betoning av rekonstruksjon). Bokens mål blir ikke dekonstruksjon i seg selv. Snarere en epistemologisk rekonstruksjon – en gjenoppbygging av en mer balansert, non-nasjonal og ikke-etnosentrisk kunnskapspresentasjon.

Globalkunnskap tar til orde for at også idéhistoriefaget i Norge, gjerne med inspirasjon fra historiefaget, kan gjenoppdage fagets grunnleggende verdensorienterte røtter. Fagets moderne grunnlegger, Arthur O. Lovejoy, fastslo nemlig i begynnelsen av sin introduksjonsartikkel «Reflections on the History of Ideas», i første utgave av Journal of the History of Ideas (1940): “And ideas are the most migratory things in the world.”[1]

Ideer er de meste reisende ting i verden. For er det ett fag som virkelig er – eller kan studeres som – allment, universelt og globalt, så er det nettopp ideenes historie.

Lovejoy argumenterer i den moderne klassikeren The Great Chain of Being (1936) følgelig for at idéhistoriefaget må «se bort fra nasjonale og lingvistiske grenser» (disregard national and linguistic boundary lines), siden intet er så sikkert som at en stor andel av det man skal forske på ignorerer slike grenseoppdragninger.[2] Lovejoy tok til orde for at man burde organisere humaniora etter tidsperioder istedenfor å basere det på en «oppdeling etter land, raser (folkeslag) eller språk».

Mer håndfast: Lovejoy sammenligner i The Great Chain of Being kristne skolastikere med muslimske og jødiske middelalderfilosofer, før han så siterer Averroës (Ibn Rushd).[3] Lovejoy foretar også komparasjon av katolsk tenkning med «Vedanta eller andre indiske systemer», før han så sammenligner Augustin, John the Scot og Thomas Aquinas med de indiske upanishadene og Kerala-filosofen Adi Shankara (788–820).[4] Direkte dybdestudier var det her ikke, men det globale perspektivet og det inkluderende prosjektet var der fra første stund.

Inspirert av Lovejoy argumenteres det i Globalkunnskap for at man kan åpne opp for en fagkritisk re-evaluering av våre lærebøker, leksikon og pensumlister – med mål om en mindre nasjonalorientert og etnosentrisk fremstilling enn i dag. Et startpunkt er Forskningsrådets rapport «Bortenfor nasjonen i tid og rom» (2008), levert fra et nordisk utvalg ledet av professor i globalhistorie ved Helsinki-universitetet, Bo Stråth. Rapporten viser den implisitte metodologiske nasjonalisme (begrep lansert av sosiologen Herminio Martins i 1974) og eurosentrisme som har hjemsøkt akademia spesielt etter den kalde krigens slutt. Ett av eksemplene som gis i min bok, er argumentasjonen etter 2012 fra UiOs HF-fakultet for å innlemme idéhistorie og kulturhistorie i studieprogrammet «Europeisk kultur», noe som ble iverksatt fra 2015 (s. 270–277).

På flere punkter skaper Strømholms Arr-anmeldelse tvil om det er undertegnedes bok som egentlig er omtalt. Eksempelvis står det at forlaget heter «Scandinavian University Press». Men Globalkunnskap utkom på Scandinavian Academic Press.

Strømholm påstår så: «Det er leit at han ikke finner plass til å nevne Knut Aukrust og Dorte Skulstads fine Spansk gullalder fra 2011.»

Men i min bok står denne boken i litteraturlisten, i tillegg til at både Aukrust og Skulstad er oppført hver for seg i navneregisteret. Og på side 440 i Globalkunnskap kan man lese: «En aktuell norsk bok om det mangfoldige Spanias fortid er Knut Aukrust og Dorte Skulstad: Spansk gullalder. Og arven fra jøder og muslimer (2011).»

Ved en skjebnens ironi står denne formuleringen i fotnote 413, der det også vises til Trond Berg Eriksens viktige og interessante etterord til den norske utgaven av Maria Rosa Menocals Lyset fra Al-Andalus (2012/2002). Og hvilket sitat av Berg Eriksen vises det til der? Jo: «Mitt poeng er at vi som fagfolk er ansvarlige for de eventyr om fortiden som vi bringer videre – og ikke minst for de historiske analogiene vi lar passere ukommentert.» (s. 216–217)

Hvilke «eventyr om fortiden», og samtiden, er det egentlig akademikere er med på å fortelle til daglig – i tidsskrifter eller annet steds – i symbiose med byråkrater, medier og politikere? Dette er et grunntema i mitt bokprosjekt, der jeg forsøker å skissere en global og komparativ metode som består av tre ledd: Kompleksitet. Kontakt. Komparasjon.

Med en slik innfallsvinkel kan man eksempelvis lettere oppdage hvordan både Martin Buber og Martin Heidegger på 1910- og 1920-tallet oversatte eller bygde på kinesiske filosofer som Zhuangzi (369–286 fvt.). I februar prøvde jeg å synliggjøre dette poenget fra boken i teksten «Global History of Ideas: A Sea for Fish on Dry Land», på bloggen til Journal of the History of Ideas.

Det kan ikke utelukkes at Strømholm har omtalt en annen bok enn den jeg har skrevet. Men for sikkerhets skyld korrigeres her noen av de publiserte faktafeil.

Strømholm påstår: «Herbjørnsrud hevder også at arabisk-europeisk tradisjon gjennom århundrer lot sine kart ha sør på toppen (s. 29), men faktum er at de karakteristiske T-O-kartene fra middelalderen stort sett hadde øst øverst, enkelte ganger nord, men jeg kan ikke huske å ha sett noen med sør på toppen.»

Nei. Formuleringen, i en bisetning i Globalkunnskap, viser til det verdenskart arabisk-europeiske Al-Idrisi utarbeidet på midten av 1100-tallet hos normannerkongen Roger II i Palermo på Sicilia. I Tabula Rogeriana («Rogers bok») ble sør plassert på toppen av kartet, noe som var vanlig i arabisk tradisjon – og det arabiske var gjennom det meste av middelalderen en del av «det europeiske».

Strømholms selvpåfunnede introduksjon av de østorienterte «T-O-kartene» i diskusjonen gir egentlig lite mening, da dette er eksplisitt kristne kart: Jesus/Paradis blir her plassert på toppen (altså i øst/Asia) inne i en sirkel, med Europa og Afrika nede på hver side (Derav «T-O»: Kart formet som en «T», inne i en «O»). Også slike T-O-kart illustrerer vel å merke bokens poeng, altså hvordan fortidens verdensbilder i Europa var noe helt annet enn hva de nye generasjoner opplæres til i dag. Europa har for det meste vært vendt mot Afrika eller Asia – eurosentrismen er en moderne oppfinnelse.

Strømholm forteller så Arr-leserne at det ikke fantes europeiske (underforstått «ikke-arabiske») kart «med sør på toppen». Men både Strømholm og Norges akademiske offentlighet burde ha kjennskap til det enorme verdenskartet som Venezia-munken Fra Mauro (d. 1464) skapte for Portugals Henry V i 1459. Romersk-katolske Mauro plasserte her Afrika og sør på toppen av kartet. Al-Idrisis og Mauros sør-orienterte fremstillinger er antagelig de to fremste verdenskart laget i Europa før 1492.

Strømholm påstår: «Men med si idealisering av Zenobia og perserkongen Kyros (s. 141) er det jo ikke akkurat demokratiet Herbjørnsrud forsvarer. Begge var vel heller krigerske erobrere, og Kyros’ sjølros minner ganske mye om tyskernes i Norge i 1940.»

Nei. Globalkunnskap idylliserer verken dronning Zenobia fra Palmyra (i dagens Syria) eller Kyros, boken viser snarere frem hvordan sentrale norske kulturhelter så på disse som forbilder: Holberg/Wergeland idealiserte Zenobia, mens Tanakh/Bibelen og Sokrates-eleven Xenofons Kyrupedi ærer Kyros. Min bok tar altså for seg ideer i historien – ikke historien «som den faktisk var» (Ranke), som Strømholm synes opptatt av.

Strømholms sammenligning av Kyros den store (576–530 fvt.) med nazister er ikke bare fordummende – den vitner om en basal kunnskapsmangel også om «vestlig kultur» (som noen nå kaller det). I for eksempel «Esras bok» (1:1–10) i Det gamle testamente hylles Kyros for at han i år 539 fvt. inntok Babylon og frigjorde jødene fra det babylonske fangenskap – før han så la grunnlaget for å få gjenopprettet tempelet i Jerusalem. Samtidig belønnet han også jødene som ble igjen i Babylon. I Bibelen står det dermed: «I det første året Kyros var konge i Persia, vakte Herren en tanke i ham for at det ordet som Herren hadde talt gjennom Jeremia, skulle bli oppfylt...»

Kyros siteres videre slik i «Esras bok»:

«Herren, himmelens Gud, har gitt meg alle kongeriker på jorden, og han har pålagt meg å bygge et hus for ham i Jerusalem i Juda. Hvem av dere hører til hans folk? Gud være med dere, hver og en! Dere kan dra opp til Jerusalem i Juda og bygge et hus for Herren, Israels Gud. Han er det som er Gud i Jerusalem. Alle som er igjen, hvor de enn har slått seg ned som innflyttere, skal få hjelp av dem som bor på stedet. De skal få sølv og gull, gods og buskap...»

Man vet man leser en skandinavisk tekst i det 21. århundre når den statsmannen som muligens er mest æret i historien for å ha hjulpet jøder, sammenlignes med jødeutryddere og nazister.

Strømholm skriver: «Herbjørnsrud påstår (s. 226) at Kopernikus’ bok ble forbudt i 1616, 'et forbud som varte i halvannet århundre til', men dette er galt. Boka ble aldri forbudt, bare lettere korrigert.»

Nei. Riktig sitat fra Globalkunnskap er dette: «Pavedømmet og inkvisisjonen forbyr i 1616 Kopernikus’ hovedverk og heliosentrismen, 'denne falske pytagoreiske doktrine', et forbud som varte i halvannet århundre til.»

Selv i 2017 burde det være akademisk allmennkunnskap at ikke kun Martin Luther protesterte mot heliosentrismen, og at Jean Calvin i Geneve ikke var den eneste religiøse fanatiker da han fikk henrettet den protestantiske naturviteren Miguel Serveto, som ble brent på bålet i 1553 for å ha benektet treenigheten. Utover på 1600-tallet ble Kopernikus' hovedverk Revolutionibus (1543) så truende for Paven i Roma at boken havnet på Index librorum prohibitorum («Indeks over forbudte bøker») 5. mars 1616. Der ble den ikke-sensurerte versjonen stående i 219 år, inntil den ble helt fjernet fra indeksen i 1835.

Det ble slik ikke publisert noen utgaver av Kopernikus' verk mellom Amsterdam-utgaven i 1617 (3. utg.) til Warszawa-utgaven (Baranowski) i 1854 (4. utg.). Og ikke før i 1854 ble Kopernikus' originale innledning publisert for første gang. I Globalkunnskap siteres det fra denne originalversjonen, og fra Kopernikus' tidligere verk, der han viser til arabiske (Al-Battani mfl.), egyptiske og indiske utregninger (s. 220–237).

Begrunnelsen for indeksbannlysingen i 1616 var at Kopernikus' lære representerte «denne falske pytagoreiske doktrine, i total motsetning til den hellige skrift, om jordens bevegelse og solens ubevegelighet». Heliosentrismen ville nemlig «ødelegge den katolske tro», en trussel som 17 år senere skulle medføre at Galileo Galilei dømmes til husarrest livet ut.

Når Strømholm frikjenner Paven i Roma fra forbudet – og kaller godkjente sensurutgaver for «lettere korrigert», og nei, det var ikke stavefeil som ble korrigert – blir det altså svært villedende overfor norske lesere. For mer om temaet kan en enkel innføring være Thomas Mayers The Trial of Galileo, 1612–1633 (University of Toronto Press, 2012).

Strømholm skriver så: «... Herbjørnsrud rokker faktisk ikke ved hans [Webers] kopling av kalvinisme med kapitalisme, bortsett fra å fortelle at sørafrikanske boere var kalvinister, men ikke spesielt suksessfulle økonomisk.»

Men nei. I Globalkunnskap står det tydelig at kalvinisthypotesen i Den protestantiske etikk av Weber, som forøvrig kritiserte Luther og lutheranere, er «både før og etter hans død avvist i uavhengige økonomistudier, som i en gjennomgang av 272 europeiske byer mellom år 1300 og 1900» (s. 75). Boken viser da til den større studien The Economic Effects of the Protestant Reformation: Testing the Weber Hypothesis in the German Lands (2013). Studien ble gjennomført av økonomiprofessor Davide Cantoni ved LM-Universitetet i München og støttet av blant annet Economic History Association. Både Weber og enkelte humanister er nok bedre på å lansere kulturspekulasjoner enn på å foreta reelle økonomiske og vitenskapelige undersøkelser.

Slik kunne man fortsatt med å korrigere Arr-teksten, også når det gjelder Strømholms polemikk mot Arne Næss («ingen stor historiker og ingen sterk stilist»), Vidar Enebakk, Kjetil Jakobsen, Rice University-professor Thomas McEvilley og Aristoteles («ingen reflektert guide»). Men det er nok bedre å se «Et globalt takras» som et avtrykk av den rådende akademiske tidsånd i Norge anno 2017. Teksten kan illustrere vitenskapsfilosof Naïd Mubaleghs ønske i Salongen om «å bygge opp en idéhistorie som er langt mer inkluderende enn den vi finner ved norske universiteter i dag».

Et utvalg fra det globalidéhistoriske prosjektet er i år formidlet i Molo-essayet «Ropet på myten: Underveis til idéhistoriens grenseoverskridende essens». I Salongen-teksten «Filosofiens førstebevegere» – om kvinnelige filosofer som Gargi, Maitreyi og Ban Zhao – utdypes det mer om deler av vår urfilosofi.

Når det gjelder Globalkunnskap-boken, så er den «vel å merke ikke annet enn et forsøksvis utkast til en fotnote for verk som andre en gang forhåpentlig vil skrive» (s. 32).



Dag Herbjørnsrud er forfatter av Globalkunnskap. Renessanse for en ny opplysningstid (Scandinavian Academic Press, 2016).
 

[1] Lovejoy, Arthur O. «Reflections on the History of Ideas», i Journal of the History of Ideas nr. 1 (1940), 4.

[2] Lovejoy, Arthur O. «Reflections on the History of Ideas», i Journal of the History of Ideas nr. 1 (1940),18.

[3] Lovejoy, Arthur O. The Great Chain of Being, Harvard University Press (1936), 82.

[4] Lovejoy, Arthur O. The Great Chain of Being, Harvard University Press (1936), 93.

 

 

Av Dag Herbjørnsrud | Senter for global og komparativ idéhistorie | .(JavaScript must be enabled to view this email address)