Universitetet

Universitetet #2 / 2003

Bildet av et Universitet i krise har satt seg i norsk offentlighet. Og ikke uten grunn: i store og nedslitte kontorbygninger sitter middelaldrende menn (for det er fortsatt nesten bare menn) blant bøkene sine inne på trange, mørke rom og klager på bevillingene og kollegene. De underviser spredte klynger av studenter på rotete seminarrom, og skriver artikler bare noen få vil lese. Det er ikke rart det mases om evaluering, effektivisering, omorganisering.

Det er få institusjoner som produserer så mye meningsløst som universitetene. På den annen side er det få andre som bidrar med like mye meningsfullt. Universitetene utgjør den viktigste basen for kunnskap og kompetanse i det norske samfunnet. Hver høst kommer tusener av studenter hit for å satse år av sine liv på universitetsinstitusjonene. Kontinuerlig få rmennesker forandret livene sine gjennom lærdommen de tar del i her. Etterkrigstidas sosialdemokratiske masseuniversitetsprosjekt var i tillegg en formidabel suksess: utdanningsrevolusjonen på 1060- og 70-tallet forandret Norge sosialt og kulturelt, og bidro trolig mer til den sosiale utjamningsprosessen enn noen av arbeiderpartistatens andre sosiale og økonimiske tiltak.

Likevel er snart bare fengselsvesenet av de store statsbærende inistitusjonene som har tilsvarende vanskeligheter med offentlig å begrunne sin legitimitet. Alle klager på sykehus og skoler, men ingen lurer på om vi egentlig trenger dem. Med universitetene er det annerledes: Både internt og eksternt virker det som det råder en grunnleggende tvil om hva samfunnet skal bruke dem til. Avstanden mellom den politiske og den akademiske diskursen om universitetenes vesen og berettigelse er et av de tydeligste uttrykkene for denne usikkerheten.

Sånn sett er «universitetets krise» like mye en krise i selve universitetsdebatten. Den bebudede nye universitetsloven og de pågående universitetsreformene vil forandre de norske universitetsinstitusjonene fundamentalt. Likevel har debatten rundt endringene vært blass; fortsatt virker det som fylkingen rundt et snart to hundre år gammelt universitetsideal er de akademiske miljøenes tydeligste intellektuelle respons på endringene. Med dette nummeret ønsker redaksjonen i Arr å invitere til en grunnleggende refleksjon rundt universitetets funksjon og virkemåter – en refleksjon som trekker veksler både på aktuelle samfunnsanalyser og universitetets lange og omskiftelige historie.

Det er ikke godt å vite om det hjelper: Før sommeren utfordret redaksjonen forsknings- og utdanningsminister Kristin Clemet til å skrive i Arr om «Universitetets legitimitet i kunnskapssamfunnet». Drøye to måneder etter henvendelsen fikk vi beskjed om at statsråden ikke hadde tid til å bidra «på grunn av stort arbeidspress». Vi får håpe hun var opptatt med universitetet. Det kunne sikkert trengs.

Trygve Riiser Gundersen
  • Innhold
  • Neste (3-4 / 2003)
  • Forrige (1 / 2003)