Idéhistorie på norsk

Idéhistorie på norsk #4 / 1999

Å gjøre Norge underlig

«Notodden, sa Adam Eyde, er ikke slik du tror. Selv om du aldri har vært her ute, og ikke vet særlig om byen, så er den ikke slik du tror.»

(fra T. Singer, Dag Solstad 1999)

Med dette nummeret, nr. 4 1999, feirer ARR sitt tiårsjubileum som uavhengig idéhistorisk tidsskrift. Som tittel for jubileumsnummeret har vi valgt Idéhistorie på norsk. Det var også temaet for ARRs jubileumsseminar våren 1999. Storparten av innleggene fra seminaret gjengis i dette nummeret, i tillegg til en rekke nyskrevne bidrag.

Jubileumsnummeret tar utgangspunkt i et paradoks: Det som i norsk akademia har gått under navnet «norsk idéhistorie», har i de siste tiårene bare sjelden vært «norsk» idéhistorie. Det norske idéhistoriefaget har forstått seg selv som et kontinentalt dannelsesfag, en formidler av «europeiske impulser til et lite, kulturtrengende land i utkanten av den bebodde verden», som Trond Berg Eriksen formulerer det i sin artikkel nedenfor. En pedagogisk visjon som har ført til at norske idéhistorikere har vært mer fortrolige med Joachim av Fiore og Ortega y Gasset enn Vinje, Hallesby og Gerhardsen. Av 123 forelesningsrekker på mellom- og hovedfagsnivå ved Avdeling for idéhistorie i løpet av 90-tallet, dreide bare 10 seg om norske emner.[1] Europeisk åndskamp har vært mer forlokkende enn provinsielle stridigheter. Dermed har den idéhistoriske forskningen på norske emner de siste tiårene gjerne blitt utført av ymse nordister, kirkehistorikere, kunsthistorikere, etnologer, historikere, medievitere og antropologer, heller enn tradisjonelt skolerte idéhistorikere.

Det har ikke alltid vært slik. Som bl.a. Thor Inge Rørvik er inne på i sin artikkel nedenfor, var den norske kulturhistorien et sentralt emne for den første generasjonen av norske idéhistorikere, i tiårene etter at idéhistoriefaget fikk sitt første professorat i 1946. I dette nummeret har vi ønsket å ta opp igjen noen av trådene fra denne tradisjonen. Samtidig har vi ønsket å synliggjøre noe av bredden og spenningene i den tverrfaglige norske idéhistorieforskningen som eksisterer utenfor idéhistoriefagets institusjonelle grenser. Sist men ikke minst har vi villet spørre hvilke utfordringer emnet «norsk idéhistorie» i dag stiller faget idéhistorie overfor.

Tre verk fra de siste årene har vært med å øke oppmerksomheten rundt den norske idéhistorien. Tobindsverket Norsk litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995 (Universitetsforlaget 1998) - redigert av Trond Berg Eriksen og Egil Børre Johnsen, med bidrag fra et utall artikkelforfattere - var et storstilt forsøk på å fokusere på de sidene ved den norske tekstproduksjonen som har falt utenfor de tradisjonelle litteraturhistoriene. Et annet tobindsverk, Norsk tro og tanke (Tano Aschehoug 1998), redigert av Jan-Erik Ebbestad Hansen, samlet utdrag av sentrale norske tekster fra middelalderen fram til 1940, med idéhistoriske introduksjoner til de forskjellige epokene forfattet av fagfolk på området (hvorav bare én - redaktør Ebbestad Hansen - er idéhistoriker i navnet). Mest oppmerksomhet har likevel Rune Slagstad fått for sitt monumentalverk om De nasjonale strateger (Pax forlag 1998). Alle gir de, på forskjellig vis, impulser til framtidig norsk, idéhistorisk praksis. Samtidig vitner de om at den norske idéhistorien - på tross av alt det arbeidet som har vært nedlagt - fortsatt er et lite utforsket område. Kanskje skyldes noe av den enorme suksessen som har blitt Rune Slagstads verk til del, denne overraskelsen: Vi har en idéhistorie! Det finnes ideer! I Norge! Og det finnes et språk, et norsk språk, som gjennom et mangfold av tekster, meninger og ytringer har vært med på å forme den virkeligheten vi lever i.

Det norske idéhistoriefaget har en besynderlig forhistorie. Det klassisk-aristokratiske dannelsesprosjektet Trond Berg Eriksen henviser til, har i løpet av den norske moderniseringsprosessen blitt marginalisert av andre, mer politisk slagkraftige, pedagogiske visjoner. 1800-tallets folkelige oppgjør med embetsmannskulturen kuliminerte i de radikale skolereformene på 1880- og 90-tallet, som stilte morsmålet i sentrum for en demokratisk, allmenndannende skole. Når de positivistiske vitenskapsidealene i tillegg slo igjennom i Norge i tida etter århundreskiftet, kunne det synes som om oppgjøret med den klassiske dannelsestanken var fullendt. Sin mest innflytelsesrike pedagogiske utforming fikk de nye vitenskapelige idealene i Arne Næss' saklighetslære for ex.phil. Ved hjelp av ex.phil.-pensumets formale kommunikative regler skulle landets unge akademikere dannes til sine roller i et moderne, vitenskapelig fundert demokrati.

Da A.H. Winsnes i 1946 fikk sitt professorat i europeisk litteraturhistorie omgjort til et professorat i idéhistorie, var det en umiddelbar reaksjon på Næss' modernistiske dannelsesprosjekt. I tiårene som fulgte, kunne instituttet spille rollen som konservativ motpol i det norske akademiske miljøet. Det forklarer langt på vei den egenartede utformingen det norske idéhistoriefaget har fått. Som Thor Inge Rørvik påpeker nedenfor, ble denne posisjonen også bestemmende for de norske idéhistorikernes forsøk på omtolking av den norske idéhistorien. Idéhistoriefagets marginale plass i norsk akademia fikk til gjengjeld sitt å si for at idéhistorikernes lesning av norsk kulturhistorie fikk så lite gjennomslag i offentligheten. Til sammenligning har det norske historikerlauget i langt større grad satt premissene for norsk selvforståelse. Så har de da også hatt en mye tettere tilknytning til de rådende pedagogiske og politiske strømninger. Som Odd Arvid Storsveen skriver i sin artikkel i dette nummeret, bærer norske historikere f.eks. ennå med seg arven fra det sene 1800-talls «innebygde skepsis til den rent teoretiske dannelse» og dets «klare anti-spekulative tendens». Vi tror det har fått avgjørende betydning for forståelsen av den norske historien, og for norsk selvforståelse generelt.

I dag er det tegn til at dette bildet er i ferd med å endre seg. Verkene vi har henvist til, er ett av dem. Høsten 2000 kommer de første to bindene av et planlagt seksbindsverk om norsk idéhistorie, redigert av Trond Berg Eriksen og historikeren Øystein Sørensen, med bidrag fra en bred gruppe fagfolk. Både blant historikere og andre virker det som om interessen for de kulturelle og ideologiske aspektene ved den norske historien er økende. Institutt for kulturstudier ved Universitetet i Oslo har på sin side varslet at de nå vil utlyse et eget professorat for norsk idéhistorie. Og kanskje viktigst - i denne sammenhengen: Et stigende antall hovedoppgaver på idéhistorie omhandler nå norske emner.

Vi mener disse endringene innvarsler nye og viktige utfordringer for idéhistoriefaget i Norge. For det første vil en fornyet vending mot det norske rimeligvis bryte opp noe av den faglige isolasjonen som har preget det norske idéhistoriefaget. Idéhistorikernes insistering på den klassiske dannelsen, og deres tradisjonelle tverrfaglighet, har vært med på å skape bildet av et uforpliktende cocktailfag, løst fra vanlige krav til metodisk og empirisk stringens. Selv om bildet er urettferdig, er det ikke tvil om at den mangelfulle metodiske dialogen med fag som litteraturvitenskap, sosiologi og historie har hemmet idéhistoriefaget i Norge. Når idéhistorikerne igjen befatter seg med et stoff som tradisjonelt har vært forbeholdt nabo-fagene, vil det være mer naturlig å opprette en dialog. Den dialogen vil igjen stille større krav til metodisk selvkritikk blant norske idéhistorikere.

For det andre vil en befatning med den norske idéhistorien sannsynligvis føre til en endring i den empirien idéhistoriefaget tar i bruk. Dannelsesidealet har gitt det norske idéhistoriefaget en preferanse for det kanoniske. Grunnfagspensum i idéhistorie er en smørbrødliste over den vestlige kulturens storverker. Når den første generasjonen av norske idéhistorikere nærmet seg den norske kulturhistorien, tenderte de typisk nok mot å hente fram glemte kanoniske skikkelser som Treschow, Steffens eller Monrad. Det er likevel begrenset hvor mange intellektuelle størrelser en tradisjon som den norske har å by på. En utforsking av den norske kulturhistorien vil rett og slett tvinge idéhistorikerne til å lese andre og mer merkelige tekster enn de er vant til. Det kan ikke unngå å få konsekvenser for lesemåte og metodikk. Blant annet derfor tror vi at en ny norsk idéhistorie vil tvinge fram metodisk innovasjon, og åpne idéhistoriefaget for nye teoretiske innfallsvinkler.

Men idéhistorikerne sitter åpenbart også med innsikter som kan berike andre fagtradisjoner. Helt siden 1800-tallets nasjonalromantiske bestrebelser, har den norske historieskrivningen vært intimt forbundet med konstruksjonen av en nasjonal identitet. Det har gjort mye norsk historieskriving - og særlig kulturhistorieskriving - til en kontinuerlig avgrensing av det spesifikt norske. Spørsmålet om distinksjonen mellom det hjemlige og det utenlandske har vært en plage for norske kulturhistorikere. Vi tror ikke nødvendigvis det er et fruktbart spørsmål. Tvert i mot mener vi at idéhistorikerne, med sin tradisjonelle tilknytning til den europeisk kulturhistorien, har en spesiell mulighet til å avdekke de forbindelseslinjer og resepsjonsfigurer som styrer det komplekse forholdet mellom det norske og det utenlandske. Norske bønder på 16- og 1700-tallet leste ikke Snorre eller Asbjørnsen & Moe, men derimot triviallitterære bearbeidelser av middelalderske ridderromanser og antikke helgenbiografier. Hans Nielsen Hauge leste og publiserte tyske mystikerskrifter fra senmiddelalderen. Og Ernst Sars skrev Udsigt over den norske Historie - en av urhistoriene om det norske - etter mønster fra viktorianske historieskrivere i England, franske positivister og tyske idealister.

Det er et annet av idéhistoriefagets tradisjonelle kjennetegn som også bør være en styrke i forskningen på norske historiske emner: tverrfagligheten. Det en kunne kalle idéhistoriefagets manglende «håndtverksmessige» identitet, har resultert i stor aksept for forskjellige framgangsmåter innenfor faget. Norske idéhistorikere har gjerne opptrådt både som filosofer, religionsvitere, kunsthistorikere, litteraturforskere og kunnskapssosiologer, alt etter situasjonen. I en tid hvor etablerte oppfatninger om den norske historien ser ut til å stå for fall, kan idéhistoriefagets tradisjonelt eklektiske orientering hindre en ny faglig sementering, og åpne opp for nyskapende idéutveksling mellom fagområdene. Paradoksalt nok kan et nytt professorat øremerket norsk idéhistorie, bryte denne ikke-spesialiserende logikken ved faget. Det ville utvilsomt være et tap. Det norske idéhistoriefagets altetende karakter, har ikke bare gitt mulighet for overraskende og frigjørende koblinger mellom vitensområdene, men også bidratt til en spenningsfylt tverrfaglig teoretisk refleksjon - en refleksjon som er viktigere nå, enn noensinne.

Men framfor alt tror vi idéhistorikerne er viktige for den norske historieforskningen fordi de er idéhistorikere. Kanskje er det mest fruktbare elementet i den klassiske idéhistoriske fagtradisjonen den idealistiske bevisstheten om ideenes - eller eventuelt språkets - skapende rolle i historien. Det later til å være er en utbredt bekymring at moderne historieforskning med vekt på ideenes, språkets og tekstens funksjoner, vil ende opp i en teorifiksert postmodernisme, uten blikk for det reelle. Mot en slik bekymring kunne en f.eks. stille Georg Johannesens utålmodighet, da han allerede i 1981 tok til orde for et tenkt forskningsprosjekt kalt «Den norske sakprosaens teori og historie som et system av skrivemåter». Johannesens katalog antyder noen av de utallige faglige innfallsvinkler et slikt prosjekt ville ha invitert til, de fleste av dem langt fra de snevert tekstvitenskapelige:

"Prosjektet ville krevd minst femten vitenskapelige rekrutteringsstipender fra et språk- og litteraturvitenskapelig forskningsmiljø av antropologer, folklorister, filologer i døde og levende og halvdøde språk, historisk skolerte sosiologer og samfunnsforskere, marxistiske historikere fra utlandet, kort sagt: humanvitenskapelige  utdannede norske politikere, i samråd med offiserer, prester, advokater, lærere, leger, psykologer og filosofer."[2]

At den mest fundamentale virkeligheten er den språkløse, later til å være en utbredt norsk fordom. Fra nasjonalromantikkens naturideologi til positivismens matematiserte virkelighetsoppfatning, har norsk kulturhistorie vært preget av språkskeptiske retninger. Tyngden i disse tradisjonene øker imidlertid bare behovet for en fornyet utforsking av det norske fra en idéhistorisk synsvinkel. Vi tror at en slik ny norsk idéhistorie vil kunne være med på å løfte den norske historien opp fra nødvendighetens tause rike - der den altfor ofte har befunnet seg - til en, i vid forstand, språklig arena: En arena for økonomisk konflikt og verdimessige motsetninger, for utforskning og kulturell innovasjon, for spill og kreativitet, for manipulasjon og forhandlinger, for maktbruk, fordommer og fortrengninger - men også for dialog og argumentasjon.

Å på denne måten synliggjøre det diskursive elementet i den norske historien, er også å de-naturalisere den: Det er å gjøre Norge underlig. For 1800-tallets norske historikere var det maktpåliggende å finne en linje av nødvendighet i fortellingen om den lille nasjonens vei mot frihet og selvstendighet. Med Sars' Udsigt fikk det problemet sin mest innflytelsesrike løsning.[3] I vårt århundre har arbeiderbevegelsens storslåtte fortelling om utjamning og likeverd gitt en lignende legitimering for det sosialdemokratiske prosjektet. Å betone det en kan kalle de diskursive prosessene i denne utviklingen, vil i stedet kunne innebære å framvise utviklingens tilfeldigheter og bruddflater, dens kompromisser og nødløsninger, de eksklusjonsmekanismene som har trådt i kraft gjennom den, og de konfliktene som har gitt den dens form. På den måten trenger ikke en ny norsk idéhistorie å lede bort fra virkeligheten - som mange later til å tro - men inn i den: Den kan bidra til å åpne den norske historien mot politikken, mot offentligheten, mot meningsutvekslingen og mangfoldet. Og mot forandringen.

Det er en slik utvikling vi ønsker å delta i med dette jubiléumsnummeret.

Redaksjonen

NOTER

[1] Opplysningene er hentet fra UiOs forelesningskataloger i perioden. De fleste (6 av 10) av disse «norske» forelesningsrekkene kan igjen knyttes til to av avdelingens stipendiater med spesiell interesse for norsk idéhistorie, Eivind Tjønneland og Kjetil Jakobsen. De fire resterende «norske» rekkene var tverrfaglige, med basis i forskningsprosjektet Norsk sakprosa.
[2] Georg Johannesen, Om den norske skrivemåten, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1981, s. 7.
[3] Jf. f.eks. Narve Fulsås, Historie og nasjon, Universitetsforlaget, Oslo 1999.

  • Innhold
  • Neste (1 / 2000)
  • Forrige (3 / 1999)