Døden

Døden #2 / 2016

Døden er i dag både overalt og ingen steder. I en forstand er den usynlig, et tabu, slik den franske historikeren Philippe Ariès hevdet i en rekke bøker på 1970- og 1980-tallet. Den døde kroppen stilles ikke til skue offentlig, og de fleste mennesker dør ikke lenger hjemme, men på sykehuset. Samtidig er døden veldig nærværende i den allmenne kulturen. Hvor mye dødsangst kan man ikke lese ut av overskriftene som daglig er utpenslet over avisforsider om for eksempel hvordan man kan unngå dødelige sykdommer? Hvor mye død er det ikke i nyhetsbildet? For ikke å snakke om populær­kulturen (dataspill, filmer)?

Freud skriver et sted at det å forestille seg ens egen død, i bunn og grunn forblir en umulighet. I selve forestillingen bevarer vi nemlig oss selv som et fortsatt levende øyenvitne. Døden i seg selv, det vil si det å være død, unnslipper enhver forestilling. Den er uforestillbar. Likevel er historien full av forestillinger om døden og hva den innebærer. Ideer om døden innen religiøse kulturer bestående av dødsguder og dødsriker har fylt døden med innhold av forskjellig slag, eksempelvis gjennom bilder som den evige søvn, den evige pine, den evige frelse, osv. Hva slags preg har forestillinger om døden satt på ulike samfunn, bevegelser eller tankeretninger? Hvilke grep har man gjennom historien tatt for å forstå og forholde seg til døden?

Med dette nummeret av Arr har vi ønsket å undersøke forestillinger om døden i historien, og hvordan døden har blitt behandlet innen filosofi, vitenskap, kunst og religion.

Emil Nicklas Johnsen
  • Innhold
  • Neste (3-4 / 2016)
  • Forrige (1 / 2016)