Det eksotiske

Leder

Den som har sett Pippi Langstrump på de sju haven vet hvordan det er å dumpe ned i den ytterste periferi. Pippi, Annika og Tommy krasjlander med sitt hjemmesnekrede fly i eksotiske omgivelser, og oppdager raskt farene som truer: Det er løver og tigere og skumle dyr bak hver en busk. Forsiden av dette nummeret knytter det eksotiske til mer idylliske forestillinger om endeløse strender og palmer. Det eksotiske fremstår her som noe tropisk, fruktbart og erotisk - og på langt nær så farefullt.

Men alt er ikke som en tror. Den fargesterke, fruktbare blomsten på bildet er en hårspenne kjøpt i Norge.

Disse ulike måtene å iscenesette periferien - idyllisk på den ene siden, farefull på den andre - sier noe essensielt om det eksotiske. Det handler om det ekstraordinære og overraskende, det pirrende, det litt farlige. Det er jakten på den skrekkblandete fryd. Ønsket om å la seg transportere til den ytterste periferi, mens man selv er på trygg grunn.

Det eksotiske kan på denne måten sies å være en arena for fantasier og stereotypier - et virkelighetens drømmeland. Holdt fast og temmet i forestillingen blir de individuelle og kulturelle særtrekkene visket bort. Gjennom å redusere det fremmede til eksotiske forventninger, rykker vi det ut av sin kontekst og tvinger det inn i en annen. Frarøvet sin historie blir det stilt til skue, talt om, fantasert om, brukt og misbrukt. Alt hva våre hjerter begjærer.

Men av og til glemmer vi oss. Personen man blir forelsket i, kvinnen som plutselig rekker ut en hjelpende hånd, gutten som er med ditt barn hjem fra skolen - er ikke lenger fremmede. De fremtrer ikke lenger som ansiktsløse. Slike 'hverdagsmirakler' ser ut til å frigjøre det eksotiske fra vårt klamme grep. Idéhistorien driver ikke med hverdagsmirakler, men kan problematisere og kontekstualisere den rollen som er tildelt det fremmede i vår historie. Den akademiske hverdagen endres nok ikke nevneverdig, men ved å historisere det eksotiske kan vi avsløre strategiene og teknikkene som låser det fremmede fast i vår selvbekreftende forestillingsverden.

Tilbake