Speiderbevegelsens oppdragelsesideologi

I 1907 samlet generalløytnant Robert Baden-Powell (1857−1941) 22 gutter, de fleste mellom 13 og 16 år, til en ukes sommerleir på øya Brownsea Island i Pool Harbour. Han ville prøve ut sine ideer om speiding for unge gutter. For eksperimentets skyld forsøkte han å blande barn fra ulike klasser slik at det også ble hentet inn ni arbeiderklasse­barn fra bestemte guttekorps. Det var riktignok på denne tiden nokså vanlig at kadettkorps arrangerte sommerleire, men det var naturligvis mer spennende og attraktivt når den store nasjonalhelten Baden-Powell stod i spissen for det hele – mannen som i 1899 hadde hatt kommandoen i forsvaret av den lille byen Mafeking i Sør-Afrika i britenes krig mot boerne (i 217 dager hadde hans menn holdt byen før britiske tropper kom ham til unnsetning). Dessuten var nok leiren særlig spennende og attraktiv for unge gutter siden leiren foregikk på en øy, slik som i de populære fortellingene i Daniel Defoes Robinson Crusoe (1719) og Robert Louis Stephensons Skattøya (1883). Dagene startet med revelje, fysisk trening, bønn og flaggheis, før de gikk over til ulike speideraktiviteter, som oppsetting av telt, bygging av ly, gjemsel, sporsøk, krigsleker (guttene jaktet på hverandre som «dyr» som skulle spiddes) og laging av pinnebrød. Guttene ble oppdelt i patruljer ­under hvert sitt dyrenavn og flagg, og samlet seg om leirbålet om kvelden, der Baden-Powell lærte dem zulu-krigssanger og fortalte fantasifulle fortellinger (yarns) med moralsk innhold, hentet fra sine egne erfaringer som offiser. Leiren ble en gedigen suksess og regnes som begynnelsen på speiderbevegelsen. Året etter utgav Baden-Powell boken Scouting for boys, en instruksjonsbok for hvordan speiding skulle foregå. Etter dette tok det hele fullstendig av. På kort tid ble speiderbevegelsen uten sammenligning verdens største ungdomsorganisasjon. Bevegelsen teller i dag omlag 41 millioner medlemmer, og man regner med at rundt 300 millioner jenter og gutter har vært medlemmer fram til i dag. Scouting for boys er trolig den mest solgte boken i verden etter bibelen.

Til tross for dette foreligger det lite forskning på dette underlige fenomenet, der ungdom og voksne frivillig kler seg i kortbukse og uniform, vender byen ryggen og i «patruljer» eller «tropper» forsøker å klare seg (nesten) uten moderne hjelpemidler blant skogens (eller sjøens) dyr og fugler. I Norge finnes det lite annet enn Sondre Ljosås masteroppgave i historie fra 2007 (Alltid beredt til hva? Etableringen av norsk speiderbevegelse 1909−1913), utover de jubileumsbøker speiderbevegelsens representanter utgir med jevne mellomrom. Internasjonalt står det noe bedre til, men også her finnes er det sparsomt med litteratur. Typisk nok domineres feltet av Baden-Powell-biografier. Bevegelsen har nemlig fra første stund av vært preget av heltedyrkelse, selv om det på 1970- og 1980-tallet dukket opp noen bøker der Baden-Powell ble hevdet å være homoseksuell, antisemitt, fascist, sadist og ha vært ansvarlig for å sulte i hjel store mengder afrikanere. På denne bakgrunn er det et lyspunkt at det nylig har kommet en tysk utgivelse – Pfadfinden. Eine globale Erziehungs- und Bildungsidee aus interdisziplinärer Sicht – som tar for seg det spesifikke ved speiderpedagogikkens ideologi i dens hundre år lange historie. Boken er riktignok initiert og utgitt av speiderbevegelsen selv (den springer ut av et seminar i regi av Pfadfinder Hilfsfond e. V), og flere av artiklene er apologetiske i formen og myntet på å meisle ut den rette speidervei for framtiden. Men utgivelsen bidrar likevel med viktige innsikter i mange av de ideologiske elementene som har preget bevegelsen siden starten.

Tysk adapsjon av engelsk speiding

Som det også går klart fram i Pfadfinden bør man i ut­gangs­­­punktet være forsiktig med å operere med «speider­bevegelsen» som en enhetlig og homogen størrelse. Det finnes mange ulike speiderforbund og -organisasjoner (i Norge hadde vi til å begynne med både Norske gutters speiderkorps og Norsk speidergutforbund, noe senere fikk vi også KFUM/KFUK-speidere og Norges Speider­pike­forbund), og dessuten har ideologi og pedagogisk praksis endret seg betydelig fra 1907 og fram til i dag. Dette henger naturligvis sammen med de historiske, politiske, samfunnsmessige og nasjonale rammebetingelsene speidingen har foregått innenfor. Men det lar seg likevel gjøre å løfte fram noen allmenne trekk ved speidingens historie og peke på hva slags problemstillinger som var sentrale for bevegelsens toneangivende figurer. Forskning på tysk speiding vil her åpenbart kunne ha relevans for speiding i andre land, ikke minst Norge.

Det viktigste grep Baden-Powell gjorde, og som har fulgt bevegelsen siden, var som Christoph Schubert-Weller påpeker å gjøre alvor av den rousseauistiske ideen om at barnet trives og lærer best i selvstendig omgang med naturen: Man måtte la barna selv gjøre erfaringer i ofte strabasiøse møter med naturen, slike at de lærte seg praktiske ferdigheter, evnet å klare seg på egenhånd, utviklet styrke til å tåle vanskeligheter og ikke minst fikk oppleve spennende og uventede ting. For Baden-Powell var det ganske enkelt utenkelig at et menneske ikke skulle begeistres over å finne seg til rette i Guds frie natur. Ja, han skriver i Roverboken (norsk utg. 1929) at Gud har «gitt oss den store naturens bok å lese» og forsynt naturen med «undere og skjønnheter, som er beredt til glede for dig». Derfor kunne sågar praktisk omgang med naturen få ateisten til å bli en kristen, «i visse tilfeller kan forståelse av naturen være et skritt henimot religiøs overbevisning» (s. 161). Således kunne han ifølge Schubert-Weller teo­logisk legitimere det pedagogiske grunnprinsippet om at man best ble oppdratt i møtet med naturen. Men det var likevel ingen tvil om at denne aktiviteten foregikk innen­for en «stats- og kongetro grunnholdning, som skulle utvikles, understøttes og omsettes til praktisk nytte for fedre­landet», hevder han. Eller som en av de vik­tigste ideologene i et katolsk speiderforbund ut­trykte det i 1931: «Det tyske speiderforbund St. Georg […] vil gjennom speidingens særegne system, der man gjennom bevisst oppdragelse og selvdannelse gjør unge speidere til katolikker, frambringe mennesker som er tro mot fedrelandet, karakterfaste og alltid beredt». Speiding skulle skape nyttige og lydige borgere. Dette viste seg blant annet i at speiding ikke bare skulle være en fritidssyssel, noe man drev på når man slapp unna utidig mas fra foreldre og alle pliktene fra skolen. Speidingen skulle gjennomsyre guttenes liv og prege all deres gjøren og laden i hverdagslivet. Dessuten lignet speideroppdragelsen til forveksling den organiserte ut­dannelsen rekrutter fikk i det militære: Terrengkunnskap, overlevelsesteknikker, patruljering, nattøvelser, signalering, leirliv, sportolkning og oppøvelse av sansene var praksiser som var hentet ut av militærlivet. Dertil kom at speiderne skulle innta samme holdning som soldatene: Full lojalitet, ubetinget lydighet, streng disiplin var ufravikelige normer. I § 7 i Baden-Powells speiderlov het det betegnende: «En speider adlyder ordre fra sin patruljefører eller troppsleder, uten å komme med innvendinger». Og som forklaring på paragrafen het det: «Selv om han får en ordre han ikke liker, må han opptre slik som soldatene og sjøfolkene gjør, han må utføre den fordi det er hans plikt. Etter at han har utført den, kan han komme med sine innvendinger, men ordren må han utføre straks. Det er disiplin» (i den norske versjonen: «En speider er lydig. Også når han får en ordre han ikke liker, utfører han den. Det er disiplin»).

Det gjaldt å oppdra gutter til å bli gode, stolte, selv­hjulpne, sterke, handlekraftige, initiativrike, beslutnings­dyktige og veltrente menn som kunne stå til tjeneste for fedrelandet når det krevdes av dem. Det lå riktignok utvilsomt også et opplysningsprosjekt til grunn her, for så vidt som guttene skulle erverve seg en rekke kunnskaper og ferdigheter, men målet for oppdragelsen var like fullt sosial konformitet, hevder Schubert-Weller. Det ble antatt at ungdommen mer enn gjerne ville adoptere soldatlivets praksiser og holdninger, og dette var desto mer velkomment, siden det var nettopp slikt barn og unge trengte for å bli nyttige og lydige borgere. Man måtte hindre at ungdom i slyngelalderen skled ut og ble til døgenikter. Speiding skulle i bokstavlig forstand få dem inn på rett spor. Særlig sterk ble denne tendens i Tyskland, siden den tyske utgaven av Scouting for boysPfadfinderbuch (1909) – skar vekk de passasjene der det gikk fram at ungdommen måtte anerkjennes som ungdommer og tillates å agere på egenhånd. Alt som særpreget ungdommens egen kultur ble ansett for å være «utysk» og ble derfor tatt bort, påpeker Schubert-Weller.

Speiderbevegelsen og Hitlerjugend

I Tyskland, som i Norge, overtok dermed den første speider­bevegelsen (Deutsche Pfadpfinderbewegung) mange av de militaristiske trekkene som preget Baden-Powells scouting: Man benyttet en hel rekke militære praksiser og effekter (uniform, gradering, telt, leirliv, osv.), man søkte – i det miste som et delmål – å oppdra barna til å bli gode soldater, og man framhevet at det var viktig å kjempe (og eventuelt dø) for fedrelandet. På dette punktet skilte speiderbevegelsen i Tyskland seg markant fra den allerede etablerte Wandervogel («Trekkfugl»)-bevegelsen, som i mye større grad var en samfunnskritisk tilbake-til-naturen-organisasjon. «Trekkfuglene» dyrket riktignok virksomheter og holdninger som speiderbevegelsen også framholdt som viktige, så som fotturer, utflukter, kameratskap og nestekjærlighet. Men «Trekkfuglene» hadde lite til overs for den militære disiplinen, den hierarkiske oppdelingen og den «moralske bismak» som de hevdet speiderbevegelsen stod for. «Trekkfuglene» betraktet seg som en ungdomsbevegelse (Jugendbewegung) og ikke som en organisasjon som skulle ta seg av ungdommer (Jugendpflege), dvs. de stod i en mye mer bevisst opposisjon til voksenverdenens krav og bylivets kjas og mas.

Etter første verdenskrig fikk speiderbevegelsen i Tyskland nærmest en ny start, hevder imidlertid Jürgen Reulecke. Mange av lederne for «Trekkfuglene», speiderne og andre ungdomsorganisasjoner hadde falt i krigen og det kom til et oppgjør innen speiderbevegelsen mot den tradisjonelle og til dels autoritære lederstrukturen. Nå ville også flere speidergrupperinger være en «ungdoms­bevegelse». Her skulle lederen ikke lenger være «feltherre» (Feldmeister), men en «fører» (Führer), ikke en person som i kraft av sin posisjon skulle befale i vilden sky, men en person som i kraft av sine evner, egenskaper og karisma fikk andre til adlyde fordi de stolte på ham og beundret ham. Samtidig skulle det legges vekt på hjelp­somhet, fellesskap, plikt og arbeidsglede. Det gjaldt å etablere et felleskap som alle kunne føle seg forpliktet overfor og ofre seg for. I de såkalte Nyspeiderforbundet (Bund der Neupfadfinder) ville man gjennom et slikt folke­fellesskap og gjennom den rette fører, frambringe «det nye mennesket og det nye riket». Dette var en retning som arbeiderungdommen avviste, siden denne førerkulten og dyrkelse av fellesskapet omkring føreren ble altfor elitistisk, men på den annen side ble slikt tankegods senere fanget opp av Hitlerjugend. Reulecke vil helst ikke fortolke slike speider­retninger som «forløpere» for Hitlerjugend og foretrekker heller å snakke om «piratvirksomhet» fra Hitlerjugends side: Nasjonalsosialistene plukket opp elementer fra speiderbevegelsen og brukte dem til egne formål. Den viktigste forskjellen mellom speiderne og nasjonalsosialistene ser Reulecke i at mens nazistene ville mobilisere massene under en fører for å lage revolusjon for derigjennom å skape nye og livsdugelige mennesker, så var det for speiderbevegelsen på et vis omvendt: Her skulle føreren oppdra ungdommen til nye, humane mennesker, som i sin tur skulle revolusjonere samfunnet.

Arndt Weinrich går imidlertid nøyere inn på dette forholdet mellom speiderbevegelsen og Hitlerjugend. Han konstaterer at speiderbevegelsene i Tyskland helt bevisst og målrettet overtok de nasjonalistiske og militaristiske trekkene ved Baden-Powells engelske scouting, der friluftslivet og speideraktivitetene ikke var et mål i seg selv, men fulgte «en klar paramilitaristisk agenda»: Offervilje, troskap, lydighet og hjelpsomhet var «sekundærdyder» som tjente til å gjøre guttene egnet til militærtjeneste og skikket til å delta i krig, og dette var ifølge Weinrich grunnen til at staten i England så vel som Tyskland støttet speiderbevegelsen. For Hitlerjugend ble speiderbevegelsen av tilsvarende grunner et forbilde. På 1930-tallet var det således flere innenfor Hitlerjugend som påpekte at England ikke kunne ha mobilisert så mange kampberedte soldater i første verdenskrig, hvis ikke nettopp speiderbevegelsen hadde oppdratt ungdommer til det. Dette måtte man ta lærdom av. Spesielt ble det understreket at moderne krigføring krevde at frontsoldatene organiserte seg i smågrupper uten direkte kontakt med overordnede og således opererte mer eller mindre autonomt – nettopp slik som speiderpatruljene gjorde. Bare slik kunne man overleve på slagmarker preget av maskingevær og artilleri.

Men det var naturligvis også vesentlige forskjeller på de to bevegelsene. Mens speiderbevegelsen hovedsakelig organiserte borgerskapets barn og unge i et «forbund», var Hitler mye mer orientert mot arbeiderungdommer. Dessuten søkte speiderbevegelsen i stor grad å framtre som en apolitisk eller upolitisk organisasjonen, mens Hitlerjugend hadde klare politiske mål og søkte å oppdra ungdommen til å bli ekte nasjonalsosialister som ikke bare var villige til å krige for Tyskland i framtiden, men som også stod til tjeneste for nazipartiet her og nå. Weinrich understreker imidlertid at når alle forbund ble forbudt, og Hitlerjugend ble erklært som den eneste til­latte ungdomsorganisasjon, så overtok den like fullt sin «brukspedagogikk» – det reformpedagogiske learn­ing by doing- konseptet – fra speiderbevegelsen. Skulle man få ungdommene til å gå helhjertet inn for nasjonal­sosialismen og opparbeide tjenestevillighet, ære, disiplin og kameratskap, så måtte de oppleve fellesskap og samhold i praksis, dvs. gjennom utfarter, leirliv og krigsleker. Ja, leirlivet ble for enkelte Hitlerjugend-ideologer «ungdomslivets ideelle form» (s. 59). Problemet var imid­lertid ifølge Weinrich at hitlerungdommene i stor grad ble underlagt tvang fra øverste hold og organiseringen av dem sterkt byråkratisert, noe som undergravde deres autonomi og deres frivillige underkastelse under en dyktig og karismatisk leder. Dermed ble Hitlers diktum «Ungdom må føres av ungdom» – som jo var et sentralt prinsipp i speiderbevegelsen – i realiteten en fiksjon. Til tross for dette er det et faktum, påpeker en annen artikkelforfatter, Eckart Conze, at det bare var unntaksvis at noen innenfor speiderbevegelsen uttrykte motstand mot nasjonalsosialismen. Mange speidergrupper gikk uten videre inn i Hitlerjugend, og mange speiderledere overtok umiddelbart lederfunksjoner der og deltok i oppbyggingen av Hitlerjugend til Staatsjugend.

Speiderpedagogikk og radikalisering

Flere av bidragsyterne framhever hvordan speiderbevegelsen alltid har søkt å etablere en form for ungdomsaktivitet der ungdommen selv i stor grad skulle få sette premissene. Speiding tok utgangspunkt i den tanke at barne- og ungdomstiden var en særegen livsfase med egne behov og ønsker og at det derfor var viktig at ungdommene kunne drive med aktiviteter som appellerte til dem. Man skulle derfor også la dem i utstrakt grad få styre seg selv (de eldste speiderne fungerer for eksempel som patruljeførere og assistenter). Opplegget var basert på forestillingen om at barn og ungdom trengte et «skjermet rom» å boltre seg i for at de skulle mestre overgangen til voksenlivet. Matthias Witte snakker således om et såkalt «dannelsesmoratorium» eller «ungdomsmoratorium», der barna – som Emile i Rousseaus roman med samme navn – på egenhånd kan gjøre erfaringer gjennom prøving og feiling. Og Peter Becker hevder at samlingen om leirbålet og speiderturen nettopp fører til nyttige «fremmedgjøringssituasjoner», der ungdommen – via en omvei utenfor det moderne sam­funnslivet – kan dannes og bli til gagns mennesker. Sær­lig framheves skolen som en vesentlig kontrastfigur for speidingen: Jo mer skolen ble opplevd av å være «et kaldt, disiplinerende, stivbent og sjelløst dressurapparat» (s. 125), hevder Becker, desto større behov hadde barn og unge for å oppleve ekte fellesskap rundt leirbålet. Her kunne de nettopp lese høyt om indianere, pirater, oppdagere, pelsjegere, gullgravere – alt det som de ikke leste noe om på skolen. I speideraktivitetene kunne de unnslippe det teoretiske pensumet og skolens formynderi, og leve seg inn i en fantasivirkelighet som var viktig for å prøve ut og bli kjent med muligheter og situasjoner som ville kunne oppstå når de ble voksne.

Denne pedagogikken var ikke teoretisk utarbeidet fra Baden-Powells side, men den ble etter annen verdenskrig gjort eksplisitt gjennom det man ifølge Eckart Conze på 1960-og 70-tallet gjerne kalte «pedagogisering» av speider­bevegelsen – en term med åpenbart negative konnotasjoner, fordi kritikerne av dette begrepet mente at speidingen stod i fare for å bli innlemmet i et stramt og styrt opplegg, der ungdommens egne preferanser ble overkjørt av bevisst pedagogisk styring fra voksne (s. 68). Han tar utgangspunkt i Der Bund Deutscher Pfadfinder (BPD) og forsøker å vise hvordan man i ti-årene etter nazi-diktaturet forsøkte å framstå som upolitisk, dvs. uavhengig partipolitiske stridigheter. «Ut av samfunnet, inn i skogen», var parolen. Men fremdeles var speiderbevegelsen en relativt autoritær organisasjon, der den enkelte skulle lære å innordne seg i gruppen, adlyde overordnede og tjene staten. I 1950 stod det i BPDs forfatning at «For­ening­ens mål er å forsyne folket med mennesker som er kroppslig, åndelig, moralsk og karaktermessige sterke», og speiderløftet lød: «På æresord lover jeg å tjene Gud og fedrelandet».

På begynnelsen av 1960-tallet ble BPD demokratisert, en ny generasjon begynte å ta over, og det ble viktigere å engasjere seg i samfunnet. «Ut av skogen, inn i sam­funnet», het det nå. Det var nå speiderbevegelsen for alvor ble pedagogisert av fagfolk som utviklet en egen pedagogisk metodikk for ungdom, der de pedagogiske prinsippene som lå latent i speiderbevegelsen ble gjort eksplisitte og drøftet. Man fikk en «speiderpedagogikk». Nå skulle speiderne via gjennomtenkte pedagogiske verk­tøy oppdras til å bli kritiske og ansvarlige borgere i en demokratisk stat. Målet for BPD anno 1967 var «det kritiske og ansvarsbevisste mennesket, som er rede til å engasjere seg og finne seg til rette i samfunnet». Allerede før 68-opprøret foregikk det med andre ord en viss en form for «radikalisering» av speiderbevegelsen.

*

Antologien forlater dessverre det historiske perspektivet her og gir oss i stedet en rekke artikler om hvilke utfordringer speiderpedagogikken møter i dagens globaliseringstendenser (Matthias D. Witte), i hvilken grad jentespeidere i dag opplever at deres virksomhet er kjønnsspesifikk (Bettina Suthues), hva slags erfaringer leirbål og speider­turer gir opphav til (Peter Becker), hvordan speidertradisjoner videreføres og fornyes (Yvonne Niekrenz), og hvordan den kristne, katolske speiderbevegelsen utviklet seg og kan og bør møte framtiden (Jörgen Schulze-Krüdener). Mye av dette framstår som en hyllest til speiderpedagogik­ken (viktigheten av learning by doing, inndeling i aldersgrupper, ervervelse av kunnskaper, ferdigheter og dyder, opplevelse av spenning og eventyr, omgang med natur, fellesskap på tur og rundt leirbålet) i en globalisert verden med nye krav til tilpasning, nye medier, hurtigere kommunikasjonsmidler, flere innvandrere, andre religioner, osv. Grunnpremisset er at speiding er en god ting som det gjelder å forsvare og videreutvikle. Symptomatisk uttrykt i slutten av bokens siste artikkel (av Schulze-Krüdener): «Ulvungeflokken, ungspeidertroppen, speidertroppen og roverlaget tilbyr mange unge mennesker en sikker støtte med mangfoldige erfarings- og sosialisasjonskvaliteter og åpner vidtrekkende mulighetsstrukturer». Således bærer denne utgivelsen preg av den selvforherligelsen som er så karakteristisk for (altfor) mye speiderlitteratur. Selv innenfor den «oppmykede» speiderbevegelsen man får framstilt i disse artiklene, der man framhever selvutvikling, viktigheten av å ha egne meninger og respekt for andre, ligger det også et grunnpremiss om at speidingen skal presse ungdommene inn i en akseptabel og spiselig atferdsform. Ved å få ungdommene til bekjenne seg til speiderloven og avlegge speiderløftet, innprente i dem god speiderånd, og oppøve dem i bestemte, angivelig samfunnsnyttige aktiviteter, søker speiderbevegelsen fremdeles å disiplinere individene til å bli nyttige og lydige borgere. Som en 45 år gammel speiderlederinformant fortalte til Schulze-Krüdener: «Speider er man 24 timer i døgnet», og en annen framhevet det tradisjonelle speidermottoet: «Engang speider, alltid speider». Man kan bare ane hvilke vedvarende disiplineringsmekanismer som må ha vært i spill for å få disse menneskene til å føle det slik.

Av Espen Schaanning | IFIKK, Universitetet i Oslo | .(JavaScript must be enabled to view this email address)