Psykiatrisk maktmisbruk

Høsten 1992 var det TV-aksjon til inn­tekt for psykiatrien, og i den forbindelse lagde et TV-team en serie på 3–4 programmer om norsk psykiatri. Jeg medvirket selv i ett av dem og fortalte litt om psykiatriens historie og hvilken samfunnsmessige rolle psykiatrien har spilt og spiller. Jeg husker ikke nøyaktig hva jeg sa, men psykiatrien ble nok i min framstilling ikke satt i noe særlig heldig lys. Programmene skulle sendes på NRK forut for TV-aksjonen, var annonsert i Programbladet og alt var i den skjønneste orden. Men tidlig en morgen noen ­dager før første program skulle sendes, ble filmprodusenten oppringt av en tone­angivende psykiater, som fortalte at han ikke kunne akseptere mine uttalelser og at han derfor hadde fått hele program­serien stanset. Hvordan han klarte det vet jeg ikke, men denne psykiateren var drivkraften bak Rådet for psykisk helse, som stod bak TV-aksjonen, så han må vel ha fått tak i programmene. Men jeg må innrømme at jeg ble skremt. Ikke av at visse psykiatere ofte kan være immune overfor kritiske perspektiver på egen profesjon – det visste jeg fra før – men av at psykiaterne til tider har så stor makt og besitter så stor autoritet at andre maktinstanser lar seg belære av dem. Trolig lot NRK seg overbevise av psykiateren om at programmene ikke var av høy nok «faglig kvalitet».

At denne makten hele tiden må granskes med argusøyne er Juklerød-skandalen et bevis på. Selv om Arnold Juklerød døde i 1996, har han etterlatt seg et sår som ikke vil gro. Jeg anmeldte en bok om ham i Arr 4/10, men siden den gang har det kommet to nye bøker om samme sak: Thore Lies Skolerett – Historien om Arnold Juklerød, som utkom på nyåret 2011, og Joar Tranøys En kamp for andres beste, som kom ut i høst. Det er ikke plass her til å skissere hele forløpet i Juklerød-skandalen (jeg ga et resymé i Arr 4/10), men svært kort fortalt handler den om at Juklerød ble tvangsinnlagt på Gaustad sykehus i to omganger (1972 og 1974) med diagnosen «Paranoia 297,0. Religiøs Kverulant Type». Han hadde reagert kraftig på at myndighetene på ulovlig vis hadde forsøkt å få Holtane skole nedlagt, og sammen med den aksjonsgruppen som han i sakens anledning var leder for, skrev han stadig innlegg i aviser og brev til ulike myndighetsinstanser. Mens andre i aksjonsgruppen til slutt ga seg, ville ikke Juklerød gi opp kampen, og på grunn av dette politiske engasjement ble han av psykiaterne hevdet å ha «ukorriger­bare vrangforestillinger». Psykiaterne la nok også vekt på hans konflikt med kona (han hadde blant annet sendt henne lite hyggelige brev), men ingen psykiatere påstod at det var her «vrangforestillingene» lå. De lå i skolesaken. I 1995 måtte Kirke-, Utdannings- og Forskningsdepartementet, ikke minst etter utallige henvendelser og purringer fra Thore Lie, innrømme at Juklerød hadde hatt rett hele tiden. Vi er kanskje vant til å høre om den slags behandling av dissidenter i land vi ikke liker å sammenligne oss med, men så skjedde det altså også her i det lille landet Norge. I 1162 dager var Juklerød innesperret på lukket avdeling, sammen med de mest utslåtte pasientene, med brev-, besøks- og utgangs­forbud, på det lengste 393 sammen­hengende døgn i isolasjon – uten noen som helst form for behandling. Saken var nemlig at Juklerød ikke ville forlate sykehuset før han fikk diagnosen slettet, og da tenkte psykiaterne som så, at vil du ikke ut, så skal vi saktens vise deg at vi kan sperre deg inne. Inntil de til slutt besluttet å tvangsutskrive ham og få ham vekk med politiets hjelp. Uten å lykkes. De ble ikke kvitt ham. Men å innrømme at diagnosen de satte på ham var feil, nei det ville de ikke. Dette var folk som var sikre i sin sak og stolte på sitt faglige skjønn.

Lie og Tranøy tilhører hva vi kan kalle Juklerød-klanen. De kjente begge Juklerød godt og fremmet hans sak så godt de kunne. Det er derfor på ingen måte nøytrale beretninger disse forfatterne gir oss, men et forsvar for Juklerøds kamp mot psykiatrien. Skal man få noe utbytte av disse bøkene, må man ta disse premissene til etterretning og unngå å irritere seg over at Tranøy konsekvent forsvarer Juklerød i alle sammenhenger eller at Lie kaller Gaustad sykehus for «Gaustad Gale Hus». Da vil man se at begge bøkene inneholder et helt vell av dokumentasjon som setter de fleste offentlige instanser som har vært involvert i denne saken i et grelt lys. Tranøy forsøker, gjennom et oppkomme av relevante sitater, å gi oss en tilnærmet kronologiske beretning om hva som skjedde, Lie presenterer først og fremst egne brev til ulike myndighetsinstanser og deres svar, samt utklipp fra aviser og gjenopptrykk av en rekke artikler (inkludert hele Niels. Chr. Geelmeydens kostelige essay «Tilfellet Juklerød»). For den som orker å gå inn i alt dette materialet igjen er det nok å ta av.

Her skal kun nevnes ett forhold, som de begge får dokumentert til fulle, nemlig at selv om psykiaterne tviholdt på at den opprinnelige diagnosen var riktig, så snudde de hele tiden (fram til Juklerøds død i 1996) kappen etter vinden: De tilpasset diagnosen til hva som var mest opportunt for dem selv. I slutten av januar 1985 var det for eksempel om å gjøre å bekrefte at Juklerød hadde vært innesperret med rette, og da het det at han fremdeles var «alvorlig sinnslidende» og sågar «til vesentlige fare for andres liv og helse». Seks uker senere, da de så sitt snitt til å bli kvitt ham med politiets hjelp, så var han plutselig blitt så frisk at han blankt kunne utskrives. I praksis synes det i det hele tatt ikke å ha spilt noen rolle for psykiaterne hva slags karakteristikker de ga av ham, bare psykiaterne selv fikk fred for ham. Hva de gjorde og sa var først og fremst begrunnet i hva de selv var tjent med. Eller hva skal man si om at sykehus­direktøren 16. desember samme år, da det var 20 minusgrader, skrudde av strømmen til Juklerød i hans telt, slik at han bokstavelig talt skulle fryses vekk? Er det slik man behandler pasienter som er sterkt sinnslidende? Eller da Juklerød fikk blodstyrtning utenfor sykehuset, og ingen av legene på Gaustad sykehus hjalp ham (heldigvis ringte én fra teknisk personale etter ambulanse, slik at han fikk kommet til lege). Hvor ble det av de hjelpende hender som definerte ham som syk og hjelpetrengende? Ikke minst synes det foruroligende at psykiaterne tilpasset sine diagnoser til situasjonen da saken havnet i retten og Juklerød ville ha sin opprinnelige diagnose opphevet. Da tydde de sågar til det forunderlige uttrykket «symptomfri sinnssykdom». Retten godtok det hele, selv om det kan anføres til deres forsvar at sjefspsykologen på Gaustad løy da han hevdet at han aldri hadde vært i tvil om at Juklerød var psykotisk: I en attest skrevet av ham selv stod det motsatte (Juklerød tapte sin sak i to instanser, men det hører med til historien at to av de tre dommerne var psykiatere, og i Byretten var sågar den ene av dem ansatt som psykiater ved samme avdeling som Juklerød ble innlagt på i 1972). Det er utvilsomt psykiaternes makt og autoritet som har ligget til grunn for at de har kunnet ta seg til rette på denne måten.           

Det er to meget utradisjonelle bøker Lie og Tranøy har levert oss. Tranøys bok har et usannsynlig stygt omslag og vitner layoutmessig om slett forlagsarbeid (for eksempel begynner enkelte hovedkapitler midt på siden, mens linjer brytes av halvveis på siden). Dessuten framstår Tranøys tekst av og til som løsrevne brokker uten formidlende overganger, mens oppsummeringene ofte er tynne og intetsigende. Her er det et stort forbedringspotensial. Lies bok ligner ikke på noe annen sakprosa jeg kjenner til. Ikke bare består den i hovedsak av dokumentasjonsmateriale, men Lies egne tekster er preget av utradisjonell prosa med mange understrekninger og passasjer med fet skrift, i tillegg til at fontstørrelsen tilsynelatende umotivert skiftes underveis. Dette til tross har bøkene et innhold som bør vekke til ettertanke, særlig hos psykiaterstanden.

Av Espen Schaanning | IFIKK, Universitetet i Oslo | .(JavaScript must be enabled to view this email address)