Om middelalderen – kort og godt

Hva er middelalderen av Leidulf Melve, professor i historie ved Universitetet i Bergen, er bok nummer 59 i Universi­tetsforlagets «hva er» -serie. I de tretten årene som har gått siden Hva er litteratur­vitenskap kom ut i 2003, har denne serien tatt opp et stort og variert utvalg emner. Universitetsforlaget skriver på bokomslaget at de har utfordret noen av Norges beste fagformidlere til å gi svar på krevende spørsmål, og sier selv at målet for serien er å produsere «velskrevne introduksjoner som gir begynneren stimulerende møter med ukjente tema og den viderekommende nye perspektiver» .

Det er et ambisiøst prosjekt å skulle gi en slik introduksjon til mer enn 1000 år av et helt kontinents politiske, religiøse, intellektuelle og sosiale historie i et lite bokformat på ca. 150 sider. For å ordne og begrense dette svære mate­rialet har Melve valgt å fokusere på fire forskjellige fortellinger om, eller fortolkninger av, hva middelalderen er: den antikvariske, den romantiske, den moderne og den nye middelalderen. Disse fortellingene eksisterer ikke i rendyrket form; Melve påpeker at de er å regne som idealtyper, og det han bruker dem til, er å strukturere boka rundt hvilke tematikker de har vektlagt og hvordan de har presentert dem. Melves mål med dette er å invitere leseren inn i en dialog om hva middelalderen har vært, og hva den i dag er. Hans svar på spørsmålet «Hva er middelalderen?» er altså ikke bare et svar på hva som skjedde i middelalderen, eller hva som kjennetegner den som epoke; det er i like stor grad et svar på hvordan middelalderen har blitt fortolket, forstått og formidlet i ettertiden.

Boken har en innledning, fem kapitler og et konkluderende utsyn. Innledningen tar opp periodisering og forskjellige avgrensinger av perioden middelalderen, den gjør rede for Melves tilnærming og hovedperspektiver, og den presenterer bokas oppbygning. Det første kapitlet tar for seg de fire fortellingene, som deretter er gjennomgående temaer i kapitlene «Religion, kirke og konflikt», «Stat, samfunn og styre», «Bøker, byer og lærdomskulturer» og «Middelalderen og verden utenfor». Boka avsluttes så med et konkluderende utsyn hvor Melve vekter de forskjellige middelalderfortellingene han har benyttet seg av, samt gjør opp status, før han presenterer sine tanker om hvor middelalderforskningen kan gå i framtiden. Her orienterer han seg også ut fra Europa og mot en global middelalder.

Den antikvariske middelalderen er fortellingen om en brutal middelalder, mer drevet av følelser enn fornuft og preget av forfall, pest og krig. Denne fortellingen, som oppsto i renessansen, står fortsatt sterkt i folks forestillinger; det er nettopp denne forståelsen vi møter når folk i dagligtale kaller noe de oppfatter som brutalt og usivilisert, for middelaldersk. Den romantiske middelalderen er fortellingen om en idealisert, eksotisk og fantastisk middel­alder preget av riddere, slott og romanser. Den oppsto på 1800-tallet og lever videre i dag, spesielt i fantasy-sjangerens middelalderforestillinger slik de formidles gjennom litteratur, film og spill. Fortellingen om den moderne middelalderen dukker også først opp på 1800-tallet, men dette er en fortelling som etablerer mer direkte forbindelser mellom middelalderen og det moderne samfunnet. Den preges av kontinuitet, og den viser hvordan epoken er opphavet til viktige kulturelle og politiske institusjoner og praksiser i det moderne samfunnet. Den siste av de fire fortellingene er den nyeste i middelalder­forskningen. Den etablerte seg mye senere, på 1970-tallet, og den tar opp andre og flere temaer enn det den antikvariske og den moderne middelalderfortellingen gjør. Her er det ikke store menn og statsdannelser, men kultur­historiske emner som settes i fokus. Derfor er det også snakk om en mer fragmentarisk historie.

Det er fortellingene om den moderne og den nye middelalderen som får mest plass i Melves svar på spørsmålet om hva middelalderen er. Den romantiske fortellingen får minst plass, mens den antikvariske i stor grad fungerer som kon­trast til fortellingene om den moder­ne og den nye middelalderen. Denne vektingen av de ulike fortellingene er et bevisst valg som forfatteren selv bekrefter i sine konkluderende kommentarer. Den antikvariske og den romantiske fortellingen gir jo ikke svar på spørsmålet om hva middelalderen er, men snarere på hva middelalderen har vært i oppfatningen e til tidligere tiders forskere og tenkere. Begge er dessuten fortellinger som ikke tillegges stor kredibilitet i dagens middelalderforskning. Det er likevel avklarende å se hvordan disse fortellingene har formet de fordommene og oppfatningene som mange fortsatt har om middelalderen i dag.

Å sette fire fortellinger om middelalderen opp mot hverandre fungerer som et effektivt grep når et så komplekst spørsmål skal besvares på liten plass. På denne måten får Melve understreket at middelalderen er et begrep med sv ært forskjellig innhold for dem som bruker og har brukt det, for ulike formål og til ulike tider. Dermed viser han også fram middelalderens kompleksitet og middelalderforskningens mange forskningsområder og perspektiver for leseren. Når han skriver om den nye middelalderen, framhever han for eksempel at og hvordan den har åpnet opp forskningsområder som tidligere har vært oppfattet som marginale. I denne historiefortellingen utforskes også livet til andre middelalder-aktører og sosiale grupper enn de «store menn». I kapittel 1 lister Melve opp aktører som kvinner, bønder og arbeidere. Barn og unge er ikke nevnt i denne sammenhengen, men de utgjør også en gruppe som bør inkluderes i listen over marginaliserte aktører i middelalderforskningen.

Melve gjør flere steder i boken et poeng ut av kvinnehistorie, spesielt i sammenheng med den nye middelalderfortellingens forståelser og fortellinger. Han skriver for eksempel om kvinners liv i lavere sosiale lag i underkapittelet «De som arbeider» (kap. 3), og om holdninger til kvinner i underkapittelet «Den kvinnelige delen av den gamle fienden» (kap. 4). Han framhever altså at kvinner har fått en større plass i middelalderhistorien i nyere tid, men nevner likevel bare seks kvinner med navn i sin egen bok. Han kunne nok ha funnet plass til noen flere, og noen av dem kunne han ha gitt en mer framskutt posisjon. Kapittelet «Stat, samfunn og styre» (kap. 3), som er bokens lengste, navngir bare en kvinne, Isabel de Clare, og hun er bare nevnt som William Marskalkens vei inn i det kongelige adelskap. I kapit­tel nummer to, som dreier seg om reli­gionens rolle i middelalderen, møter vi Birgitta av Vadstena og Melisende. Her blir Melisende trukket fram som eksem­pel på en kvinne med politisk makt, mens Birgitta av Vadstena blir brukt som eksempel på en kristen mystiker. I et kapittel som handler om konflikt og pavekirkens politiske funksjon, undrer denne leseren seg over at Melve unnlater å opplyse om at Birgitta også var en viktig politisk aktør.

Det samme kapitlet (kap. 2) handler også om korstogene. Her har Melve inkludert et nokså omfattende utdrag av pave Urban IIs tale fra konsilet i Clermont 1095, som blir regnet som en innledning til korstogene. Fulcher av Chartres tekst, som Melve siterer i sitt utdrag, ble skrevet ned omtrent fem år etter konsilet, og den er ikke den eneste gjengivelsen, men en av de fem viktigste versjonene vi finner av Urban IIs tale. Det lille hva-er-formatet gir ikke rom for omfattende kildekritiske diskusjoner. At Melve ikke diskuterer de ulike kildene vi har til Urban IIs tale, er derfor helt forståelig, men det er likevel synd at teksten vi blir presentert for, kan framstå som en direkte gjengivelse talen som Urban II holdt. Også begynner-leseren av en velskrevet introduksjon bør minnes om det vi ikke kan vite med sikkerhet og også på denne måten anspores til videre lesning. Det ville altså vært på sin plass å inkludere kilden og påpeke at Fulcher av Chartres tekst er en av flere versjoner som alle ble nedskrevet flere år etter at talen ble holdt.

I de fleste framstillinger forstås og forklares middelalderen som en periode med europeisk forankring. Melve inkluderer flere avstikkere ut av Europa i sin framstilling, og han viser hvordan påvirkning og kulturmøter strekker seg ut over en europeisk kontekst. Dette utadvendte blikket møter vi både i introduksjonen, i det avsluttende utsynet og i kapittel fire, hvor Melve skriver om den kulturelle renessansen under abbasidkalifatet i Bagdad på 800-tallet og om det å sammenligne europeiske lærdomskulturer og vitenskapelige revolusjoner med de man finner i for eksempel Japan og Kina. Men mest framtredende er naturlig nok det utadvendte blikket i bokas femte kapittel, som dreier seg om nettopp middelalderen og verden utenfor Europa. Der får vi kjennskap til middelalderske kulturmøter slik de formidles gjennom reiseskildringer fra høy- og senmiddelalderen. I disse skildringene kan vi ikke bare lese om hvordan noen få reisende europeere opplevde møter med fremmede kulturer; de inneholder også refleksjoner om det europeiske i møte med det ikke-europeiske. Slik blir oppfatningene av hva som er det europeiske tydeligere i møte med det ikke-europeiske, på samme tid som reiseskildringer blir løftet fram som en verdifull kilde til forståelsen av middelalderens verdensoppfatning. Melve hevder at denne orienteringen mot en global middelalder er en ny tilnærming som vil bli stadig viktigere i de kommende ti­årene. Det har han nok rett i.

I sitt avsluttende utsyn gjør Melve opp status og vurderer hvilken forsk­ningsmessig verdi hver av de fire fortellingene har i dag. Her påpeker han blant annet at den romantiske fortellingen, som tidligere er beskrevet som en eksotisk fortelling om helter og skurker, riddere, romanser og slott, er en fortelling med liten forskningsmessig relevans. Det er ikke vanskelig å si seg enig i dette, men den romantiske middelalderen er en viktig fortelling av andre grunner, ikke minst fordi den er så synlig i dagens populærkultur. Mange av dem som kommer til å lese denne boka, har nok fått interesse for middelalderen gjennom populær­kulturelle kilder som Harry Potter og Game of Thrones, som er Melves eksempler, eller gjennom Dragon Age og The Witcher. Selv om den romantiske middelalderen med sine riddere, slott og katedraler ikke er faglig god historie, er den altså en fortelling som vekker interessen for middelalderen i mange unge mennesker og kanskje får dem til å plukke opp en bok som denne hvor de kan få nyansert og utdypet sin forståelse og bli pekt i retning av videre lesning.

Det er litt av en utfordring å introdusere en så mangefasettert, lang og kompleks epoke på så få sider. Som jeg har vært inne på, legger hva-er-seriens format åpenbare begrensninger på hvor dypt inn i materialet forfatteren kan gå. At serien nå har kommet til sin 59. bok, vitner imidlertid om et konsept som har lykkes. Dette ser ut til å være en form for populærvitenskapelig formidling som treffer sitt publikum. Melves bok er i så måte et sterkt bidrag til serien.

For en leser som kjenner middelalderen godt, kan nok deler av framstillingen oppleves som for forenklende. Det er først og fremst de store historiske linjene som tegnes, og fortellingene er ofte malt med bred pensel. Jeg har savnet personer, hendelser og perspektiver. Ved noen anledninger har jeg også vært uenig i Melves prioriteringer; jeg ville hatt mer av noe, mindre av annet, men dette handler også om personlige interesser. Disse innvendingene overskygger derfor ikke det viktigste: Boken gir en god introduksjon til hva middel­alderen er og har vært. Den er lettlest og velskrevet, den rekker over et imponerende utvalg emner, og den kan by på mange aha-opplevelser for lesere som ikke kjenner middelalderen eller middel­alderhistorien spesielt godt. Utstrakt bruk av norske eksempler gir i tillegg en lokal forankring som kan bidra til å skape gjenkjennelse og nærhet. Dette er spesielt tydelig i kapittel tre, hvor vi kan lese om Kongespeilet, norske ting og bymøter som eksempel på politiske forsamlinger, og om norsk nasjonalistisk historieskrivning. Nettopp fordi Melve hele veien bruker mange eksempler og går dypere inn i noen av sine fortellinger, kan leseren synes han får god oversikt over de viktigste trekkene ved epoken, samtidig som han tilegner seg mer detaljert kunnskap om noen emner. For viderekomne lesere er nok mye kjent fra før, men også for dem setter boken ulike faghistoriske fortellinger og perspektiver i spill på måter som nyanserer framstillingen og gir bredde til den historiske gjennomgangen. Boken lykkes slik sett i å formidle en stor bredde av tematikker i middelalderforskningen og middelalderhistorien.

Av Rakel Diesen | Institutt for historiske studier, NTNU | .(JavaScript must be enabled to view this email address)