Nazismens idéunivers

Det er med begeistring jeg har lest Carl Müller Frølands bok, Nazismens idéunivers. Jeg er begeistret fordi det er så befriende å se en ung akademiker gi seg i kast med et prosjekt av et slikt omfang – og lykkes med det. Jeg er begeistret fordi det blir skrevet om den tyske nazismen på norsk, uten at det angår norske forhold. Jeg er begeistret fordi boken berører viktige spørsmål om hvordan vi kan forstå nazismen og Det tredje riket.

I forordet skriver Frøland at hans målsetning med boken er å komme nærmere en forståelse av hvorfor nazismen skapte så mye begeistring, og hvordan nazismen kunne motivere sine tilhengere til de handlingene som ble begått i nazismens navn. For å svare på det søker han tilbake til nazismens idéhistoriske røtter, og finner dem – ikke uventet – i den tyske romantikken fra slutten av 1700-tallet og i völkisch-bevegelsen i tiden rundt forrige århundreskifte. Basert på sine funn gir Frøland en karakteristikk av den nazistiske ideologien slik den arter seg i årene mellom første og andre verdenskrig, samt drøfter ideologiens påvirkning på den faktiske politikken som ble ført av Nazi-Tyskland i årene 1933–1945. Han viser med stor tydelighet hvordan ideene som forfektes av nazismen ikke er nye, men er radikaliserte versjoner av eksisterende tankegods, tilpasset den politiske og sosioøkonomiske virkeligheten i Tyskland på 1920- og 30-tallet.

Ingen burde bli overrasket over at Frøland finner de idéhistoriske røttene til nazismen i den tyske romantikken og i völkisch-bevegelsen. Linjene fra Herder og Fichte, Nietzsche og Langbehn til nazismen og Det tredje riket har mange trukket før ham. Disse forbindelsene har vært en sentral del av historiografien i hvert fall siden George L. Mosse på 1960-tallet (The Crisis of German Ideology: Intellectual Origins of the Third Reich, 1964). Det er dog av stor betydning at det produseres faglitteratur om dette i Norge. Ikke bare for å bevare norsk som faglig formidlingsspråk om ikke-norsk historie, men også for å formidle innsikt i et viktig tema til et bredt norsk publikum. Frølands fortolkning av det organiske og det dynamiske egner seg godt som en forståelse av nazismens dualitet: Den er på den ene siden et uttrykk for en ekstrem kollektivisme, på den andre siden hyller den det sterke individet. I tillegg reiser boken viktige prinsipielle spørsmål om hvordan vi skal fortolke nazismen som historisk fenomen.

Så hva er det Frøland har funnet? Hans fortolkning er at det er særlig to forestillinger fra den tyske romantikken som nazismen tar opp i seg og som på avgjørende vis former dens egenart: det organiske og det dynamiske. Det organiske forstår Frøland som et altomfattende hele, et fellesskap hvor det individuelle er visket ut til fordel for det kollektive, og hvor den enkelte kun oppnår verdi ved å underkaste seg denne organiske helheten, og dermed bli del av noe som er større enn seg selv. Med det dynamiske aspektet mener Frøland idéen om kontinuerlig bevegelse og aktivitet, om makt, vilje og vold. Revolusjon og endring. Individets og det kollektives fornyelse. Bokens største styrke er at den så tydelig viser hvordan forestillingene om det organiske og det dynamiske nedfeller seg i både nazismen som ideologi og i nazibevegelsen som politisk organisasjon. For eksempel er forestillingen om det dynamiske tydelig i nazismens insistering på at historien er en evig kamp mellom nasjoner eller raser, samtidig som de mest aktivistiske elementene i nazibevegelsen, både før og etter maktovertakelsen i 1933, var i nærmest konstant alarmberedskap. Frøland viser også forbilledlig hvordan disse to perspektivene er koblet til den utpregede naturalismen i nazismen, altså den sosialdarwinistiske og biologiske insisteringen på at naturens lover også skal gjelde blant menneskene, og at det er den sterkeste rasen som skal herske over de andre.

Vi skjønner alle at det Frøland har satt seg fore er svært omfattende, nesten uoverstigelig. Nettopp derfor er det imponerende å lese med hvilken tilsynelatende letthet han behandler det store spennet i sin bok, og hvordan han klarer å konkretisere og syntetisere sine observasjoner. Dette er en idéhistorisk bok, derfor er det så viktig at de filosofiske betraktningene ikke blir løsrevet fra det samfunnet som de utspringer fra. Denne balansen er godt bevart hos Frøland, og derfor er det mye å lære her, all den tid nazismen som ideologi og politisk bevegelse knyttes tett til det tyske samfunnet i mellomkrigstiden. Nettopp derfor er det skuffende at boken skjemmes av flere irriterende feil. Om dette skyldes forfatterens eller redaksjonens hastverk vites ikke, men etter min mening fortjener en bok som dette bedre. Nazistene forsøkte et statskupp i november 1923, ikke desember, og åstedet for dette, Bürgerbräukeller, lå ikke «like utenfor München», men derimot i Rosenheimer Straße i byens sentrale strøk (s. 169). Transportarbeiderstreiken i Berlin, da nazistene og kommunistene i fellesskap bemannet streikepostene, fant ikke sted på nyåret i 1933, men derimot de første dagene av november året før, og hadde dermed direkte påvirkning på NSDAPs betydelige tilbakegang ved riksdagsvalget 6. november (s. 230). Den tyske presidenten, Paul von Hindenburg, døde ikke i 1935, men i august 1934, nettopp derfor tidfestes også vanligvis overgangen til et nazistisk diktatur til sommeren 1934 (s. 237). Adolf Hitler begikk ikke selvmord 30. juli 1945, men 30. april (s. 424).

Selv om en betydelig del av boken er betraktninger over nazismens idéhistoriske røtter, er selve kjernespørsmålet nazismen som ideologi, og hvordan denne påvirket og mobiliserte til handling. Hvordan fortolker Frøland nazismen? Frøland bygger sin forståelse av nazismen på tre forhold: tekster fra fire ledende nazister (Adolf Hitler, Arthur Rosenberg, Walther Darré og Alfred Baeumler), lederkulten rundt Hitler slik den kom til uttrykk i de store massemønstringene i Nürnberg og SS-organisasjonen, særlig dens deltakelse i folkemordspolitikken i Øst-Europa.

Valgene av Hitler, Rosenberg, Darré og Baeumler er trygge. De er alle velegnet til å underbygge Frølands prosjekt, og han finner det organiske og det dynamiske i dem alle. Gjennom en bred lesning av Mein Kampf kommer kompleksiteten i Hitlers «verdensanskuelse» godt fram, og Frøland setter Hitlers tanker i en større idéhistorisk og politisk sammenheng (s 170–186). Det er et godt valg. Hitlers forakt for det bestående samfunnet og hans ekstreme jødehat framstår i Frølands framstilling som et ekko av tidligere oppfatninger blant tyske ultranasjonalister. Frøland er særlig god når han omtaler de naturalistiske trekkene i Hitlers virkelighetsoppfatning, altså hans biologiske og sosialdarwinistiske overbevisning om at menneskene må underkaste seg de ufravikelige lovene i naturen. Og da mener han ikke tyngdekraften.

I tillegg til Hitlers bok legger Frøland stor vekt på Rosenbergs Der Mythus des 20. Jahrhunderts fra 1930. Rosenberg hadde en fortid i den ariosofiske völkisch-bevegelsen, og hans «historiebok» er en hyllest til arierne, med særdeles skarpe angrep på jødene, samtidig som den påstått manikeiske relasjonen mellom arierne og jødene poengteres ad nauseam (s. 190–208). Darré var talsmann for Blut und Boden-ideologien, en mytisk forestilling mellom «blodet» og «jorden» som var så sentral i SS og som direkte påvirket den etniske rensningen i Øst-Europa fra 1939 (s. 209–217). Baeumler er nok en mer ukjent fugl i dette selskapet, men Frøland argumenter godt for å ta hans idéer på alvor (s. 218–225), og som han så treffende beskriver som «(…) en voluntaristisk voldsromantisk tolkning av Nietzsches tenkning.» (s. 411)

Ingen kan skrive om alt, dermed blir også de valgene vi tar avgjørende. Frølands utvalg synes nokså styrt av det bildet han ønsker å tegne av nazismen, og er tett koblet sammen med de to andre aspektene ved nazismen han vektlegger: Hitlers lederkult og SS-ideologien. Mange lesere vil kanskje savne Dietrich Eckart, som hadde svært stor innflytelse på Hitler i årene 1919–1923, og som han dediserte Mein Kampf til. Eckart skal blant annet ha vært den første som omtalte Hitler som den kommende «føreren» av Tyskland. Joseph Goebbels, som riktignok nevnes flere steder i boken og gis en viktig rolle som propagandist, er fraværende som ideologisk premissleverandør, til tross for at han må ha vært den litterært mest produktive av alle ledende nazister. Ian Kershaw har vist hvor avgjørende Goebbels var i gestaltingen av «Hitler-myten», og ikke kun som iscenesetter, men også som ideolog (The "Hitler Myth": Image and Reality in the Third Reich, 1987). Viktig var også hans rolle i det som vi nå omtaler som nazismen som politisk religion, et gjennomgående tema i boken. Goebbels var hjernen bak martyriseringen av døde SA-medlemmer, først og fremst Horst Wessel, noe som var en avgjørende bestanddel i nazismens sakralisering av sin politiske virksomhet (se Sabine Behrenbeck, Der Kult um die toten Helden: Nationalsozialistische Mythen, Riten und Symbole 1923 bis 1945, 1996 og Claus-Ekkehard Bärsch, Die politische Religion des Nationalsozialismus. Die religiöse Dimension der NS-Ideologie in den Schriften von Dietrich Eckart, Joseph Goebbels, Alfred Rosenberg und Adolf Hitler,1998).

Like stort er savnet av Gregor Strasser, mannen som var den ubestridte nummer to i nazibevegelsen fram til han forlot partiet og sine mange verv i desember 1932, på terskelen til det virkelige gjennombruddet. Strasser var vinteren 1932–33 uenig med Hitler i hva som var den beste strategien for å tilrive seg den politiske makten, og de røk derfor uklar. Han ble drept i «de lange knivers natt» i juni 1934 (se Peter D. Stachuras Gregor Strasser and the Rise of Nazism, 1983, som dessverre fremdeles er den mest omfattende boken om Strasser og hans tenkning). Strasser var mannen som rent praktisk bygget opp nazibevegelsen til en velfungerende politisk organisasjon etter Hitlers comeback i 1925. Men Strasser var mer enn en partibygger. Som svært produktiv skribent utmeislet han mange av bestanddelene i den nazistiske ideologien. Det at Strasser var syndikalist, og mente at arbeiderklassen måtte få mer innflytelse over arbeidsplassen, i tillegg til bedre arbeids- og levekår, gjør ofte at han i forskningslitteraturen omtales som «venstre-nazist» og lignende. Den debatten skal vi la ligge her. Mitt poeng er snarere dette: Utelatelsen av Strasser er symptomatisk for Frølands forståelse av nazismen. Frøland skriver mye og godt om det organiske i nazismen, konstruksjonen av et fellesskap som skulle omslutte arierne og ekskludere jøder og andre som ikke ble funnet «verdige». Det som ikke kommer fram, er at denne forståelsen av et «folkefellesskap» – Volksgemeinschaft – var spesifikt klasseoverskridende. Å konstruere alternative skillelinjer i samfunnet på bekostning av sosioøkonomiske (klasse-) motsetninger var en helt avgjørende bestanddel i både den nazistiske ideologien og i den praktiske politikken som ble ført i Det tredje riket. Nazistenes insistering på å viske ut sosiale skillelinjer, delvis gjennom faktisk sosialpolitikk i masseorganisasjoner som Deutsche Arbeitsfront og Kraft durch Freude, delvis gjennom symbolske ritualer som Eintopfsonntag, var et forsøk på å konstruere et samfunn hvor det var den rasemessige verdien og lojaliteten til regimet, og ikke den sosiale bakgrunnen, som skulle være avgjørende. Nå fungerte det jo selvsagt ikke alltid slik i praksis, men dette aspektet ved nazismen var en viktig årsak til at så store deler av den tyske befolkningen identifiserte seg med regimet. (Se blant andre Frank Bajohr and Michael Wildt (red.), Volksgemeinschaft: Neue Forschungen zur Gesellschaft des Nationalsozialismus, 2009, Detlef Schmiechen-Ackermann (red.), ‘Volksgemeinschaft’: Mythos der NS-Propaganda, wirkungsmächtige soziale Verheiβung oder soziale Realität im ‘Dritten Reich’? Zwischenbilanz einer kontroversen Debatte, 2012 og Martina Steber and Bernhard Gotto, (red.), Visions of Community in Nazi Germany: Social Engineering & Private Lives, 2014.

Frøland fokuserer i stedet på lederkulten rundt Adolf Hitler, og den finner han ettertrykkelig manifestert i de årlige massemønstringene i Nürnberg. Frøland fortolker disse spektakulære hendelsene som et gigantisk offerrituale med Hitler som yppersteprest, hvor individene går opp i et større hele, og dermed gjennomgår en form for kultisk selvutslettelse til ære for «føreren» (s. 244–248). Et bedre eksempel på det organiske aspektet ved nazismen er det vanskelig å finne. Hva kan imidlertid være problematisk ved en slik fortolkning? Etter min oppfatning sitter vi igjen med et bilde av den tyske befolkningen som trollbundet av Hitlers talegaver og Speers monumentale orkestrering. Dette forsterkes av at Frøland flere ganger peker på Gustav Le Bons påvirkning på ledende nazister, særlig hans forestillinger om at den irrasjonelle massen kan formes og påvirkes gjennom følelser. Når da Frøland bruker begrep som «massemanipulasjon» (s. 243), er det ikke da en fare for at befolkningen reduseres til passive mottakere av regimets politikk? Blir naziregimets forsøk på å innføre en ny politisk og sosial orden i Tyskland redusert til manipulasjon av irrasjonelle følelser?

Frøland skriver godt om normaliseringen av ekstreme holdninger og handlinger i SS-organisasjonen, primært i Waffen-SS. Som regimets elitistiske spydspiss hadde de et spesielt ansvar for å sette naziideologien ut i livet. Han forklarer deres kampvilje og motstandskraft helt til det siste med ideologisk overbevisning, og her ser vi det organiske og det dynamiske i klart relieff. Men igjen må vi stille oss spørsmålet om hva ved naziregimet som forklares med dette. Hvis målet er å forklare hvorfor aktivistene i ulike deler av SS-systemet identifiserte seg med nazismen, tror jeg nok viljen til makt, grenseløs hyllest av eget rasemessig fellesskap og total fornedrelse av jødene er viktige faktorer. Men hva med alle de andre? Hva med de 20 millioner tyskere og østerrikere som i løpet av krigen var innrullert i Wehrmacht? Mange av dem begikk også grusomme overgrep på sivilbefolkningen. Eller hva med de i ulike politiavdelinger som i stort monn deltok i massedrap på sivile, men som på grunn av høy alder verken var indoktrinert i den nazistiske skolen, i Hitlerjugend eller i SS? (Se Christopher Browning, Ordinary Men?: Reserve Police Battalion 101 and the Final Solution in Poland, 1992) Er det ikke en større gåte hvorfor disse gjorde som de gjorde, og kanskje et viktigere spørsmål å besvare, enn de selvbevisste aktivistene i SS?

I et godt avslutningskapittel (s. 404–432) oppsummerer Frøland på overbevisende vis sine konklusjoner om nazismen som et uttrykk for det organiske og det dynamiske, med innslag av naturalistisk verdensforståelse. Det er imponerende å kunne sammenfatte disse betraktningene så kortfattet og poengtert. Frøland ser nazismen som en sammensmeltning av «völkisch-organisk ultranasjonalisme og vitalistisk-dynamisk voldsidealisering» (s. 410). Viktig er også Frølands påpekning av at nazismen ikke oppsto i et idéhistorisk vakuum, og at den ikke kan forstås dersom vi fortolker den som kun en «reaksjon på politiske og sosioøkonomiske forhold i Tyskland rundt 1920» (s. 410).

I avslutningskapitlet tar Frøland også til orde for å besvare det spørsmålet han stiller allerede i bokens forord: Hvorfor fikk nazismen slikt gjennomslag, hvordan kunne denne ideologien få makt over sinnene til så mange mennesker? Frøland bygger opp sitt svar ved å peke på tyske antinazisters avvisning av nazismen på 1930- og 40-tallet. Den kristenkonservative Eric Voegelin oppfattet nazismen som en politisk religion, et sekularisert skyggebilde av kristendommen, som ga tilværelsen mening gjennom en sammensmeltning mellom folk og fører, ritualisert gjennom de store massemønstringene (s. 414–415). Den antikristne radikaleren Erich Fromm, derimot, kombinerte Freud og Marx til å fortolke nazismen som seksualisert underkastelse, hvor befolkningens behov for å underkaste seg en større helhet og naziledernes behov for å utøve makt møttes i en form for sadomasochistisk symbiose (s. 415–417) Jeg er usikker på om de samtidige kritikerne av nazismen bringer oss nærmere en forståelse av hvorfor så mange i det tyske samfunnet sluttet opp om nazismen. Særlig når Frøland forklarer oppslutningen om nazismen med passasjer som: «Nazibevegelsen utgjorde et slags politisk trosfellesskap. Her kunne mennesker som opplevde ensomhet, rotløshet og angst, finne tilflukt. Dette fellesskapet, holdt sammen av en religionslignende ‘verdensanskuelse’, ga tilhørighet og mening, en trygg havn og et eksistensielt ankerfeste.» (s. 425) Blir ikke igjen den tyske befolkningen redusert til viljeløse instrumenter i hendene på den allmektige «føreren»? Forskningen sier jo at dette bildet ikke stemmer.

Av Anders G. Kjøstvedt | Institutt for grunnskole- og faglærerutdanning, Høgskolen i Oslo og Akershus | .(JavaScript must be enabled to view this email address)