Middelaldersk strafferett

Vi vet lite om innføringen av strafferett i Norge, framfor alt hvordan den ble praktisert. I boken Død som straff i middelalderen har Audun Kjus samlet og kommentert det lille vi vet. Det er interessant lesning.

Etableringen av en norsk strafferett var uløselig knyttet til dødsstraff, siden det nettopp var gjennom å ta monopol på alle legitime, rettmessige drap at kongen etablerte sin kongelige straffe­rett. I praksis betydde det at kongen måtte få bukt med hevnretten. Dette skjedde i perioden fra 800-tallet til ut på 1200-tallet. Kongen og kirken (fra 1000-tallet) forsøkte gradvis å begrense høvdingenes makt: Kirken trengte kong­ens våpenmakt for å sikre sine eiendommer, og kongen trengte kirkens organisatoriske effektivitet; sammen benyttet de lover og domstoler for å sikre sin inn­flytelse.

I de eldste lovene, som Gulatings­loven (ca. 1250), var hevnen en rett og en plikt, framhever Kjus; hevnet man seg ikke, kunne man miste retten til bøter (som oppreisning for krenkelsen). Men et hevndrap måtte foregå på riktig måte og til riktig tidspunkt. Det var for eksempel forskjell på drap og mord. Hvis man drepte en person som hevn, så måtte dette gjøres åpent og kunngjøres på en av de første gårdene man kom til, i fylket der drapet ble begått. Forsøkte man å holde drapet skjult, ble det betraktet som mord. Loven forutsatte dessuten at hvis man grep en tyv, så skulle man drepe tyven selv, der og da. Dommen over ham kunne dernest falle på tinget i etterkant. I mer tvilsomme saker skulle tyver trekkes til tinget. Hevnretten angikk i tillegg hele slekten. For eksempel måtte en drapsmanns slektninger betale bøter til den dreptes slektninger. I Frostatingsloven (ca. 1260) er hovedregelen snarere at en tyv skulle føres til tinget med tyvegodset bundet til ryggen, der han skulle få dom og offentlig henrettelse (men Kjus påpeker at det også fantes en regel om at man kunne ta livet av ham i situasjonen, så loven var tilsyne­latende selvmotsigende). Her presi­seres det også at man bare får hevne seg på drapsmannen selv, slik at den subjektive skylden blir framtredende. Denne betoningen av den subjektive skylden finner man også i Kongespeilet (ca. 1250+), der synd og forbrytelse falt sammen, og kongen var Guds dommer på jorden. Dette nye skyldbegrepet hang ifølge Kjus sammen med at kirken insisterte på at folk måtte gå til presten å bekjenne sine synder i skriftemålet.

Tendensen i lovgivningen på denne tiden er uansett at hevnretten ble av­privatisert. I Magnus Lagabøtes lands­lov (1274) er den private hevnretten borte. Kongens ombudsmenn var tidligere pålagt å forfølge de fredløse hvis de kom på tinget og få dem henrettet. Nå, med en nye landsloven, var det deres plikt å forfølge dem overalt straks dommen var rettskraftig. Dermed var fredløshet i realiteten blitt til dødsstraff. Henrettelsene skulle skje i offentlighet med vitner til stede, og den som påførte straffen skulle være en nøytral tredjeperson. Det kunne også idømmes offentlig pisking eller offentlig lemlestelser. Kjus på­peker imidlertid at det først og fremst var de som ikke kunne betale for seg som endte opp med å bli dømt til dødsstraff eller fysisk avstraffelse. Kongen kunne gi benådning, unntatt ved ubotamål (forbrytelser som var så alvorlige at de ikke kunne straffes med bøter). Likevel mener Kjus å finne res­ter av hevnrett også i landsloven. Det gjaldt på den ene side i saker der gjerningsmannen ikke ville betale idømt bot og ombudsmannen forsømte å inndrive den; da kunne han gjøre det selv. På den annen side, hvis man ble sakesløst fornærmet, tok hevn straks og hadde to vitner på det, kunne man også hevne seg. Men hvis den man hevnet seg på døde, måtte kongen avgjøre om det var i orden. Likevel vitner denne loven om at strafferetten nå, i det minste i loven, har overtatt for hevnretten.

Som Kjus gjør oppmerksom på, er det knapt med kilder for å belegge hvordan straffene foregikk i praksis, men generelt kan man trolig si at halshugging var den vanligste henrettelsesmåten i Norge. Det er usikkert om det tradisjonelle skillet mellom halshugging med sverd (for adel) og øks (for allmue) hos oss fantes før reformasjonen. Hengning ble særlig tatt i bruk overfor tyver, mens brenning først og fremst ble anvendt for religiøse forbrytelser, trolldom og seksual­forbrytelser. Man kjenner ikke til at kvinner har blitt strafferettslig halshugget eller hengt (dette var altså mannlige straffeformer), men enkelte ble brent. Da landsloven ble innført, eksis­terte det et skille mellom udåder og vanlige drap, der udådsmenn ble nektet begravelse på kirkegården. Man har ikke kunnet dokumentere om det fantes faste bødler i norske byer i middelalderen.

De fleste bruddene mot kristenretten ble sonet med bøter, eventuelt med pisking, hvis man ikke hadde penger. Man kunne også bli sperret ute fra det kristne fellesskapet. For øvrig var det i de norske kristenrettene dødsstraff for seksuell omgang med dyr og homofili. Vi vet lite om slike lover ble håndhevet i praksis (men man kjenner til en før-reformatorisk kristenrettssak fra 1530, der Alf Botolfsson ble brent for å ha hatt seksuell omgang med en ku).

Kjus gir oss noen små utsnitt av ulike tekster, særlig de ovennevnte lov­ene, og han gjengir konkrete saker for å klargjøre sine poenger. Det fungerer helt utmerket. I tillegg har boken en rekke illustrasjoner med fyldige forklaringer, som står godt til teksten. Dermed er boken blitt både pedagogisk og informativ. Som skjønnhetspletter kan man imidlertid nevne at ordet «vanære» konsekvent skrives «vannære» (som minner mer om sjømannskap) og at «undersåtter» er blitt til undersotter (som vel gir assosiasjoner til sykdommer). At referanser som Ustvedt (1999) og Skeie (2009) ikke finnes i litteraturlisten og derfor ikke umiddelbart lar seg oppspore, får man vel også bære over med.

Av Espen Schaanning | IFIKK, Universitetet i Oslo | .(JavaScript must be enabled to view this email address)