Med frihet til å drepe

Vi er blitt vant til det nå. Det dukker stadig opp forskning som viser at de som deltok i drapet på jødene under andre verdenskrig var vanlig folk, sånne som du og jeg. Eller for å si det annerledes: De fleste av oss hadde skutt jødiske menn, kvinner og barn med nakkeskudd hvis vi hadde blitt satt i samme situasjon som de som utførte disse bestialske drapene. Spørsmålet er ikke lenger om de fleste av oss ville ha gjort slike ting i tilsvarende situasjoner, men hvorfor vi ville gjøre det. Dette er Harald Welzers utgangspunkt i boken Gjerningsmenn. Og la det være sagt med en gang: Hans forklaring ligger ikke i at vi alle egentlig, innerst inne er rovdyr som ønsker å drepe, og at sivilisasjonen bare er et tynt ferniss over ulmende drapsinstinkter. Nei, villigheten til å drepe ligger i det sosiale. Det er vår innvevdhet i sosi­ale situasjoner, prosesser og formasjoner som får oss til begå slike uhyrligheter. Naturligvis har vi et moralsk ansvar hvis og når vi gjør slike ting, men den moralske overbevisningen må som oftest gi tapt overfor den sterke kraften fra det sosiale. Man kan beklage det. Men slik er det.

Gjerningsmennene var således på ingen måte rene roboter som blindt fulgte ordre, hevder Welzer. Tvert om: De tenkte seg hele tiden om og gjorde det de mente situasjonen krevde. Welzer anlegger med andre ord et innenfra-perspektiv: Det dreier seg om å redegjøre for hvordan helt normale mennesker kunne finne det riktig å drepe et helt folkeferd. «I masse- og folkemordsprosesser har vi som oftest ikke med predisponerte mordere å gjøre», ­framholder han, «snarere med mennesker som har bestemt seg for å drepe, av grunner som var plausible for dem selv» (s. 41). De som deltok i disse drapene ble ikke engang tvunget til det: Naturligvis ble det sett på som feigt og usolidarisk hvis man ikke ville være med på det. Men ingen ble direkte straffet for å si nei. Det finnes ikke et eneste påviselig eksem­pel på at noen ble straffet for å ha reservert seg mot å delta i skytingen.

Bevegelige referanserammer

Bakgrunnen for at Welzer kan hevde slike ting er først og fremst at han har analysert rettsprotokoller fra avhør av medlemmer av en politibataljon (Reservebataljon 45), som var med på massehenrettelser av jøder. Avhørene er foretatt mer enn 20 år etter drapene. Det var ikke småtterier disse mennene hadde vært med på. De hadde blant annet deltatt i massemordet i Babij Jar i 1941 der 33 771 menn, kvinner og barn ble henrettet (de ble beordret til å legge seg ned på bunnen av kløften og dernest skutt; neste pulje måtte så legge seg oppå likene for i sin tur å bli skutt på samme måte). Det som forbauset Welzer ved gjennom­lesning av disse avhørene var ikke bare at gjerningsmennene fraskrev seg ansvar for drapene og framviste liten ­eller ingen sympati med ofrene, men at de etter krigen kunne gå tilbake til normale liv som om ikke noe hadde hendt: Det synes å ha vært relativt uproblematisk for dem å integrere disse hendelsene i sitt livsløp. Det finnes da heller ikke blant denne gruppen noen overhyppighet av søvnløshet, depresjoner eller angsttilstander (slik som hos overlevende ofre). Hovedgrunnen til dette er ifølge Welzer den samme som den som gjorde dem til gjerningsmenn: De innordnet sine handlinger i forskjellige referanserammer som gjorde handlingene meningsfulle og forståelige («krig er krig», ­«ordre er ordre», «jeg syntes det var grusomt, men måtte gjøre det», osv.). Vi er alle utrolig flinke til å finne grunner overfor oss selv (og andre) for våre moralsk tvilsomme handlinger. Selv de som har vært med på eller har hatt ansvar for de verst tenkelige massakrer har et grunnleggende behov for å framstå som moralske, anstendige og menneskelige.

En sentral referanseramme for disse gjerningsmennene, var den «forpliktelse» (Verbindlichkeit – som oversetteren misvisende oversetter med «gjensidighet») som aktørene følte overfor et (folke)fellesskap. Man «tilhørte» et bestemt folk eller folkefellesskap og følte seg forpliktet overfor dette, hvilket i sin tur betydde at det fantes mennesker som måtte utelukkes fra dette felleskapet, og som man derfor ikke på samme måte trengte å stille opp for. De som opptrådte som gjerningsmenn under jødeutryddingen opplevde på et vis at de ofret seg for sitt folk. Å drepe mennesker som angivelig truet dette fellesskapet kunne dermed framstå som godt, riktig og fornuftig. Riktignok måtte man gjør seg «hard», og distansere seg fra sin rolle, men denne selvovervinnelsen måtte til for å tjene sitt folk.

Særlig er Welzer opptatt av hva han kaller masse­mordenes «prosessuelle karakter» og voldens «strukturdannende funksjon»: Referanserammene endret seg hele tiden og etablerte nye forutsetninger for handling. Den skrittvise ekskluderingen, forfølgelsen, utplyndringen og utryddelsen av jøder er et godt eksempel på dette. Når ­jødene fra og med 1933 gradvis ble fratatt rettigheter, så var dette noe tyskerne vennet seg til og etter hvert aksep­terte som normalt. Slike overgrep «skapte virkelighet», hevder Welzer. De ble etter hvert til gitte referanserammer man forholdt seg til og handlet ut fra. Til å begynne med krysset man kanskje gaten for å unngå å møte en jøde man kjente. Det var et ubehagelig skritt å ta, men så vente man seg til det: Det var slik verden var blitt. Etter hvert flyttet man kanskje inn i en ny leilighet som var fratatt en jødefamilie. Ikke noe hyggelig å tenke på at de som bodde der var tvangsflyttet, men man fikk jo akseptere tingenes tilstand. Dernest fikk man kanskje i oppdrag å hjelpe til med å flytte jøder til ghettoer. Heller ikke dette opplevdes som tiltalende kanskje, men noen måtte jo gjøre jobben. Til slutt endte man opp med å rette geværet mot bakhodet til et barn som lå oppå det nakne liket til moren. Stadig nye former for «normalitet» ble altså etablert: «I denne normaliteten ville antagelig en gjennomsnittlig tysker så sent som i 1941 regne det for utenkelig at jøder uten videre kunne bli drept. Han ville imidlertid ikke se noe merkverdig ved skilter som annonserte at et sted var ‘jødefritt’, at benkene i parken ikke kunne benyttes av jøder, at jødiske borgere var helt uten borgerrettigheter [og ble plyndret], osv.» (s. 64), skriver han. Og senere: Den antijødiske politikken viste «hvilken normativ kraft som ligger i det faktiske» (s. 243). Mennesket er et tilpasningsdyktig vesen.

Det var med andre ord et kontinuum her mellom relativt harmløse handlinger på den ene siden til regelrette drap på den andre, og hadde man først sagt A, så ble det lett også å si B. Det ene tok det andre. Stadig mer og grovere overgrep blir betraktet som normalt og akseptabelt, selv det som i begynnelsen av prosessen fremdeles ble regnet som uhyrlig og umenneskelig. Welzer bruker her Stanley Milgrams (og andres) eksperimenter på 1970-tallet for det de er verdt: Hadde forsøkspersonen først gått med på å gi et lite strømstøt til en person, så var det vanskelig å si nei til å gi et litt større strømstøt (hvordan kunne man begrunne å si nei nå, når man tydeligvis syntes det var greit i sted?). Gjennom de ulike tiltakene mot jødene ble jødeforfølgelse en del av tyskernes hverdag, og selv om de stadig grovere inngrepene hver for seg og isolert sett nok kunne framstå som noe over streken, så framstod de likevel – på bakgrunn av alt det andre som hittil var blitt tilført jødene, og som var blitt en del av det normale livet – ikke som spesielt ille, eller i alle fall som et naturlig skritt mot det målet som lå til grunn for det hele (å bli kvitt jøder).

De politibataljonene som fikk i oppdrag å skyte jøder bak fronten, var ofte ikke forberedt på at det var det de skulle gjøre da de kom dit. De fikk som regel beskjed om at de skulle utføre ordensoppgaver. Men de var jo for lengst vant med at jøder var fratatt rettigheter, plyndret og sjikanert. Å drepe dem var bare et nytt skritt i samme retning. Og ikke minst: Her, bak fronten, var jødene fritt vilt. Skytingen av dem var blitt til norm. Det fantes ikke korrektiver fra noe hold som sa at dette var galt. Grusomheten skulle ikke kommuniseres hjem, og henrettelsene ble ofte beskuet av horder med tilskuere, som ved sin blotte tilstedeværelse legitimerte det hele. Lokale tropper ga også velvillig assistanse med hensyn til å oppspore og skyte jøder. Skytingen framstod dermed også på linje med lokal­befolkningens ønsker. Alt dro i samme retning. Utenfra sett, og betraktet fra vårt ståsted i dag, framstår gjerningsmennenes handlinger som uhyrlige og vanvittige, og det ser ut som om de på relativt kort tid forandrer seg fra harmløse fyrer til kaldblodige drapsmenn, som en slags dr. Jekyll som ble til mr. Hyde. Men ut fra gjerningsmennenes eget ståsted så det helt annerledes ut, hevder Welzer: De gjorde hele tiden det som ut fra situasjonen framstod som fornuftig og rimelig. De befant seg i en situasjon som var i stadig endring, og det var dette som sakte, men sikkert skjøv dem lenger og lenger nedover på skråplanet.

Frihetsrom

Dessuten må det ikke underslås at denne ekskluderingen, utplyndringen og utryddelsen av jødene for tyskere flest på ulike måter ble opplevd som en fordel: Ved å utpeke en felles fiende, styrket man fellesskapsfølelsen; ved å tråkke ned et annet folk, steg statusen til ens eget folk tilsvarende; ved å frata jøder stillinger, ga det muligheter for å få inn etniske tyskere (da jødiske kolleger ble sagt opp på universitetene var det ikke en eneste tysk professor som protes­terte); ved å frata jødene eiendom og gods fikk tyskere flest en lettere og mer behagelig hverdag (ennå i de siste krigsårene hadde tyskerne den høyeste levestandarden i Europa); osv. De gjerningsmennene som tok livet av jøder bak fronten befant seg i tillegg i et slags frirom, der alt var lov overfor jødene. Det som de kanskje kunne hatt lyst til å gjøre i sin sivile hverdag (men som de ikke gjorde på grunn av deres stilling og det herskende normsystemet) – som å berøve naboens verdier eller ha sex med en vakker kvinne – kunne de uten videre gjøre i den situasjonen de nå var i. Overfor jødene var det fritt fram. De gamle referanse­rammene var på et vis satt ut av spill.

Welzer gjør dessuten gjentatte ganger et poeng av at generelle og uspesifikke ordrer (som var så typisk for Hitlers lederstil, men også mange andre i lederstillinger) ofte kunne være mer effektive enn hvis de hadde vært presise og detaljstyrende. Slike vage ordrer ga nemlig stor grad av tolkningsrom til aktørene, som dermed kunne eksperimentere seg fram til de enkleste og mest effektive framgangsmåtene: En ordre om å bli kvitt jødene eller å drepe alle radikale elementer, lot det således være opp til innsatsgrupper og spesialkommandoer å avgjøre hvem som konkret skulle henrettes (som regel ble det tatt for gitt at alle jøder skulle tas av dage), og oppgaven kunne løses på mange måter (gjerningsmennene utviklet ganske raskt de «beste» metodene for å ta livet av dem). Det som krevde refleksjon og overveielse fra aktørenes side var dermed ikke om det var tillatt å drepe jøder (denne rammen var gitt), men å få tak i dem og finne fram til hvordan drapene best kunne utføres. I den forbindelse understreker Welzer flere ganger at disse henrettelsene på ingen måte foregikk på en kaotisk måte. Selve gjennomføringen lignet her heller på den fabrikkmessige avlivningen som senere foregikk i konsentrasjonsleirene gjennom gassing. Alt ble nøye planlagt, regulert og gjennomført: utpekingen og innsamling av ofrene, transporten av dem, oppstillingen av dem i puljer, fratagelsen av deres eiendeler, avkledingen, osv. Det samme gjaldt selve gjennomføringen av drapet som krevde en bestemt plass, visse geværer, særlige posisjoner for ofrene (gjerne med ansiktet ned, oppå andre lik). Problemer dukket naturligvis opp hele tiden underveis (som for eksempel at man ble tilsølt med blod og hjernemasse), men disse ble løst på beste måte og dannet mønster for de neste henrettelsene, slik at de samme problemene ikke oppstod igjen. Bare tenk på henrettelsene i Vinnitsa der ofrene ble skutt ved kanten av store brønnsjakter, og der man hadde laget store stenger så man kunne omrokere likene nede i sjakten, slik at man fikk utnyttet plassen skikkelig. Slike stenger måtte på en eller annen måte skaffes eller lages, dvs. noen måtte ha tenkt, overveid og skaffet til veie denne redskapen. Og da et av ofrene ikke døde, og begynte å skrike på tysk «Skyt meg skikkelig», så heiste man ned en skytter i sisternen, som kunne få avlivet vedkommende. Man kunne naturligvis latt vedkommende dø en sakte død, men ifølge Welzer var tyskerne opptatt av at alt måtte foregå på en rettmessig og ordentlig måte. Ordnung muss sein, og militær korrekt handlemåte krevde nådeskudd når en henrettet person ikke døde umiddelbart (dessuten kunne man risikere at vedkommende klarte å krabbe ut av brønnen om natten og flykte). Hele tiden forsøkte man å finne løsninger på de problemer og utfordringer som meldte seg. Det de ikke stilte spørsmålstegn ved, var selve referanserammen. For de fleste var ikke spørsmålet om de skulle ta livet av jøder eller ikke – dette «arbeidet» pågikk jo hele tiden, og dette oppdraget var gitt. Spørsmålet var hvordan man skulle få det til på en mest mulig rasjonell og effektiv måte uten for mye skurr og komplikasjoner.

Welzer understreker dessuten at tyskerne la vinn på at jødeaksjonene skulle få mest mulig likhet med et politi­messig eller militært oppdrag, slik at aktørene, i det minste overfor seg selv, kunne legitimere at dette var en del av jobben deres. Drapene skulle derfor helst skje ved enkeltskudd (som ved rettslig dødsdom), ikke med maskingevær (til å begynne med leste man i enkelte tilfeller også opp «dommen» før ofrene ble drept, men dette sluttet man ganske raskt med, siden det skapte forsinkelser i prosessen). Små barn skapte her et særskilt problem, siden det var vanskelig å hevde at de utgjorde en politimessig eller militær trussel (i tillegg til at mange av mennene hadde små barn hjemme, eller det oppstod en nærhet mellom barna og gjerningsmennene). Men dette fikk ifølge Welzer ikke den minste innvirkning på utførelsen av mordene. Gjerningsmennene legitimerte drapet av barn overfor seg selv ved å hevde at jødeproblemet bare kunne løses gjennom å bli kvitt jødene, og man ble jo ikke kvitt dem hvis man lot barna vokse opp og reproduserte seg.

Welzer foretar også et sveip innom en amerikanske massakre i Vietnam og folkemordene i Rwanda og Jugo­slavia, og poenget er hele tiden det samme: Selv om slike massakre og folkemord alltid foregår innenfor bestemte historiske kontekster og derfor åpenbart er forskjellige, kan draps­villigheten til gjerningsmennene forklares gjennom at de satte et klart skille mellom «oss» og «dem», opplevde at «de» truet «oss» og derfor tok for gitt at «de» måtte utryddes. Spørsmålet ble ikke om fienden skulle drepes, men hvordan.

Noen svake punkter

Man skal ha god mage for å følge Welzer i hans mange utlegninger av gjerningsmennenes atferd. Han plukker gjerne fram det verste av det verste og dveler ved det, slik at man virkelig får gnidd inn hvor ufattelig brutale disse overgrepene var. Ved hele tiden også å understreke at (nesten) alt foregikk rolig, veloverveid og etter nøyaktige planer, blir uhyggen desto større – ikke minst fordi leseren hele tiden vet, eller burde vite, at han etter all sannsynlighet ville ha blitt dradd med på en slik grusom ferd selv, hvis forutsetningene hadde vært til stede.

Likevel er det ting som skurrer i Welzers analyse. En svakhet ved hans framstilling er at han alt for lett drar slutninger om personers følelsesliv som han umulig kan vite noe om. Når han for eksempel tar for seg et intervju fra 1971 med Franz Stangl, som hadde vært kommandant i to utryddelsesleire (Sobibor og Treblinka), der han framstod som mer opptatt av seg selv enn av ofrene, så slutter Walzer av dette at massemyrderiene ikke bekymret ham: «Stangl har knapt, eller overhodet ikke, følt noe moralsk ubehag over ‘arbeidet’, som han etter sin egen oppfatning har vært nødt til å gjøre»; det dreier seg her om «en fullstendig mangel på empati» (s. 27). Senere, overfor en annen gjerningsmann, hevder Welzer at man blir «målløs over slike gjerningsmenns mangel på empati» (s. 137, overs. noe endret), eller også at gjerningsmennene drepte «uten medfølelse (ohne emotionale Beteiligung») (overs. endret) (s. 175). Men slikt er jo nødt til å bli rene spekulasjoner. Det er ikke bare tvilsomt å slutte fra hva folk sier om seg selv til de følelsene som ligger til grunn, men det er også uvisst i hvilken grad gjerningsmennene overhodet kunne redegjøre for følelser de hadde 30 år tilbake. Det er mulig de ikke hadde moralske kvaler og var helt uten medfølelse, men slikt er umulig å vite, og man kan i alle fall ikke, som Welzer ofte gjør, forutsette at det var slik gjerningsmennene ofte følte.

Welzer synes også av og til å overfortolke sitt materiale. Et eksempel er en gjerningsmann som forteller at han skjøt barn. «Selv var jeg i den virkelig heldige situasjon at jeg i det minste ikke trengte å drepe spedbarn og deres mødre», hevdet denne aktøren. «Barna jeg måtte skyte, var allerede så store at de kunne holde moren i hånden» (s. 137). Det var ifølge Welzer et gjennomgående trekk ved gjerningsmennene at de forsøkte å gjøre sine egne handlinger mer stuerene ved å kontrastere dem med kolleger som gjorde verre ting, og han tolker dette utsagnet som at vedkommende helst ville unngå å framstå som en samvittighetsløs morder overfor domstolene og de sosiale omgivelsene: Han var tross alt mer anstendig enn dem som drepte ­mødre med spedbarn. Men det er vel å gjøre gjerningsmannen dummere enn han er, dvs. han kan anno 1971 umulig ha trodd at han framstod som moralsk eller rettslig bedre enn dem som skjøt barn som ikke «kunne holde moren i hånden». Mer nærliggende er det vel å se utsagnet som et forsøk på å markere at det innenfor dette grusomme scenarioet faktisk fantes grader av opplevd grusomhet, dvs. at det faktisk føltes mindre ille å skyte større barn enn mødre med spedbarn – hvor grotesk det enn kan høres. Man kan i alle fall ikke, som Welzer, ta for gitt at gjerningsmannen – gjennom dette utsagnet – trodde at han unngikk å framstå som kaldblodig drapsmann.

Eller ta den henrettelsesturismen som oppstod omkring massedrapene. Welzer snakker uten videre om at henrettelsessituasjonen var satt opp som en arena «som tilskuere samler seg omkring og nyter forestillingen (die die Vorstellung goutieren) (overs. noe endret)» (s. 142). Men det er vel igjen for kjapt å anta at de som så på bifalt og nøt det de så. Noen, mange, ja, kanskje de fleste kan ha syntes det var for drøyt å plaffe ned menn, kvinner og barn på denne måten – selv om de var jøder. Dette vet vi ikke.

Oversettelsen

Med hensyn til oversettelsen står det meget tilbake å ønske, som det heter. Den er dessverre full av mangler, unøyaktigheter og feiloversettelser. Ta eksempelvis de to setningene: «For spørsmålet er ikke bare hvordan helt vanlige menn kunne bli drapsmenn, fra 1939 i Polen og særlig fra 1941 i Sovjetunionen. Også et stort flertall av til da helt normale mennesker deltok fra 1933 i en diskrimineringsprosess som var uhyre dynamisk, og som sterkt avvek fra deres verdisystem – uten å se noe særlig galt i det» (s. 236–237). Her ser det ut til at den andre setningen skal være et slags svar på spørsmålet som stilles i den første. Men slik er det ikke. Oversetteren har foretatt en oppstykking av Welzers setning, og dette tar bort hele logikken i resonnementet. Etter første setnings «spørsmålet er ikke bare», følger nemlig den neste setningen: «men hvordan et stort flertall av til da helt normale mennesker deltok …». Setning nummer to er ikke et svar, men et nytt og viktigere spørsmål, nemlig hvordan det store flertall kunne velge å være med på jødediskrimineringen og synes at det var greit. Dette spørsmålet har oversetteren helt tatt bort brodden av. For det første står det ikke at diskrimineringsprosessen var noe «som sterkt avvek fra deres verdi­system». Det står at det var noe som «ville ha (würde) sterkt avveket fra deres verdisystem». Det Welzer her indikerer med sin kondisjonalis er at verdisystemet endret seg, og at det derfor ikke lenger var noen stor motsetning mellom verdisystemet og deres valg. Dette poenger har oversetteren skuslet bort. For det andre er det misvisende å skrive «deltok». Det står ikke det. Det står: «kunne bestemme seg for å delta» (sich dafür entscheiden konnten… teilzuhaben). For Welzer er dette grunnleggende: Igjen og igjen terper han på at gjerningsmennene ikke bare deltok, men bestemte seg for å delta; de hadde hele tiden et valg, og de valgte å drepe. Oversettelsen underslår dette poenget. Til alt overmål mangler den siste setningen et viktig innskudd som angir et unntak fra at gjerningmennene ikke så noe galt i diskrimineringsprosessen: «bortsett fra unntak av menneskelig medlidenhet». Mye galt på en gang. Men det finnes verre ting.

Oversetteren fortegner helt Welzers mening når han oversetter som følger (angående gjerningsmennenes forsøk på å framstå som moralske i intervjusituasjonen): «De hadde den vanskelige oppgaven å bringe sin deltagelse i jødeskytingen i en troverdig samstemthet med den indre avskyen de opprinnelig følte» (s. 185). Her synes det som om Welzer tar for gitt at gjerningsmennene hadde avsky for det de gjorde da de utførte drapene. Men dette forutsetter aldri Welzer. Gjennomgående er faktisk det motsatte tilfellet: Han påpeker stadig den manglende avskyen hos gjerningsmennene overfor det de gjorde. Det skal være: «å bringe sin deltagelse i jødeskytingen i en troverdig samstemthet med den indre avskyen de hevdet (behaupteten) å ha følt». Det er noe ganske annet. Ille er også følgende feiloversettelse. Welzer gjør et poeng av at alle mennesker er mye rart på engang og at man derfor ikke må redusere et menneske til én dimensjon (den som dreper, er en morder). Han hevder derfor at vi altfor lett «forminsker aktørens personlighet til én dimensjon når det skjer noe uvanlig eller tilsynelatende uforklarlig». I oversettelsen er det blitt til at vi «forminsker aktørens personlighet med én dimensjon når det skjer noe uvanlig eller tilsynelatende uforklarlig». Det gir knapt mening.

Andre ganger har oversetteren åpenbart problemer med å skjønne hva Welzer skriver, som i dette tilfelle ved­rørende Milgrams eksperimenter: «Hittil har det i for liten grad vært understreket at personligheten til en forsøks­person som […] tilsynelatende ubekymret er rede til å tildele en annen person et dødelig støt, under andre omstendigheter overhodet ikke ville gå med på å trykke på en knapp hvis dette har drapet på et annet menneske som resul­tat» (s. 43). Språkkonsulent og korrekturleser burde vel allerede ha reagert på at det her virker som om det er personligheten (og ikke personen) som handler, og at det derfor må være ugler i mosen. For det er det jo: Oversetteren har rett og slett misforstått. Det er igjen snakk om at man ikke kan redusere personligheten til én dimensjon, dvs. det handler om at «personligheten til en forsøksperson – som […] tilsynelatende ubekymret er rede til å tildele en annen person et dødelig støt – på ingen måte er uttømt ved (keineswegs darin aufgeht) å kunne trykke på en knapp som ville ha drapet på et annet menneske som resultat». Altså noe helt annet enn oversetteren har kokt sammen. Helt utillatelig er det dessuten at oversettelsen ikke har fått med seg hvor konfliktene gikk i det tyske maktapparatet. I forbindelse med skytingen av 90 barn, heter det i oversettelsen: «hærens overkommando hadde ikke den minste interesse av å piske opp en konflikt ­mellom SD og SS» (s. 173). Dette er åpenbart tøv. Det var ikke der konflikten stod, problemet var naturligvis at en offiser fra Wehrmacht hadde grepet inn i SDs og SS’ affærer. Det skal altså være: «hærens overkommando hadde ikke den minste interesse av å piske opp en konflikt med SD og SS».

Det finnes mange flere feil og unøyaktigheter enn dette, og jeg har dessuten lurt på om det er latskap, mangel på fantasi eller uforstand som ligger til grunn for at oversetteren stadig tyr til fornorsket tysk framfor gode norske ord. Det finnes da vitterlig norske ord som kan erstatte «antisi­pasjon», «teknoid», «gestaltning», «eksekuterbart», «depri­vert», osv. Til tross for alle feil og mangler ved oversettel­sen er boken Gjerningsmenn likevel blitt et lesverdig og tankevekkende produkt. Welzer gjentar og terper så ofte på sin poenger at selv en middelmådig oversettelse ikke er i stand til å fortegne hans budskap.

Av Espen Schaanning | IFIKK, Universitetet i Oslo | .(JavaScript must be enabled to view this email address)