Krig og filosofi

Filosofene er som oss andre. De er laget av kjøtt og blod og lever under konkrete samfunnsforhold. De kan nok være opptatt av abstrakte spørsmål om hva sannhet, kunnskap, språk eller eksistens er, eller om prinsippene for hvordan vi bør handle eller vurdere et kunstverk. Men deres tenkning er likevel uvilkårlig preget av samtidens tankesett, samfunnsstruktur og begivenheter. Det finnes ikke noe rent tankestoff, ubesudlet av samfunnet omkring og kroppens beskaffenhet. Dette får den svenske idéhistorikeren Svante Nordin godt fram i sin interessante og tankevekkende bok om filosofi og krig, eller rettere; om hvordan et (stort) knippe filosofer (i vid forstand) forholdt seg til den første verdenskrig. Ikke bare ga krigen som fenomen mat for tanken, et objekt man kunne reflektere over. Filosofien ble også brukt til å ta stilling i striden. Nordin fanger inn begge aspekter i sin underfundige tittel Filosofenes krig: Filosofene tenkte om og deltok på ulike vis i krigen.

Som alle vet, var første verdenskrig tapsmessig en katastrofe. For land som Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Russland, Østerrike og Italia ble om lag en tredjedel av alle menn i stridsdyktig alder drept eller såret. Tusener på tusener av unge menn ble sent til skyttergravene, der de ble slaktet ned for fote i bestrebelsene på å erobre noen få kvadratkilometer – uten at dette på noen måte innebar noe gjennombrudd. Men ved starten av krigen var det annerledes, og Nordin har betegnende nok valgt å kalle 1914 for «Henrykkelsens år». Folk rundt omkring i Europa jublet av begeistring over at det endelig ble krig, over alt lød bifallsropene. Man var vitne til et voldsomt utbrudd av patriotisk entusiasme. Filosofene var på ingen måte noe unntak i dette stykket. Noen filosofer – som Bertrand Russell, Georg Lukács, Ernst Bloch og Romain Rolland – aviste krigen fra første stund, men mange filosofer lot seg rive med i krigsbegeistringsrus. Ernst Jünger meldte seg som frivillig på krigens første dag og kalte krigen «et hellig øyeblikk»; Thomas Mann betraktet krigen som renselse, frigjøring og «et veldig håp»; Ludwig Wittgenstein meldte seg frivillig til tjeneste for å bli «et annerledes menneske» i møtet med dødens mulighet (og ble stadig beundret for dette valget av Gottlob Frege); Wilhelm Wundt (som da var over 80 år gammel) insisterte på at Tyskland kun var et fredselskende land som kjempet for folkets frihet og selvstendighet; Georg Simmel så krigen som «den store kraftprøven» som skapte en nytt organisk fellesskap; for Max Scheler utløste krigen en form for livsutfoldelse og handlekraft som ga innsikter i livet selv, mens Henri Bergson leste krigen som en kamp mellom (tysk) mekanikk, automatikk og materialisme og (fransk) livsfilosofi og åndelig skaperkraft.

Det oppstod med andre ord en slags filosofens krig, der filosofer fra de ulike land forsvarte den propagandaen som ens eget land produserte (selv om Nordin gir oss flest eksempler fra den tysktalende siden). Ofte skrev de også under på en rekke opprop der vitenskapsmenn forsvarte sitt eget lands fortreffelighet. Filosofisk tenkning ble brukt for å forsvare ens eget land og dets kultur, og fortidens tenkere ble mobilisert for å sverte motstanderen eller hylle ens eget ståsted. Slik kunne for eksempel Nietzsche for engelskmennene framstå som en ukristelig djevel, mens han for tyskerne ble en stor patriotisk forfatter og motstander av engelsk liberalisme.

Det intellektuelle klimaet endret seg med krigens gang, framholder Nordin. Da krigen etter hvert ble en skyttergravskrig, og de døde hopet seg opp, forsvant mye av krigsbegeistringen og optimismen, og det oppstod forbitrelse, eksistensiell uro og pessimisme på kulturens vegne. Slik stilte for eksempel Lukács i 1915 en negativ diagnose av den vesteuropeiske moderniteten preget av individualisme, fremmedgjøring og kapitalisme (mens han klamret seg til et håp om at Russland kunne skape en verden preget av fellesskap – slik den ble skildret hos Dostojevskij). Samtidig protesterte dadaismens fanebærere mot krigen og den vestlige sivilisasjonen, og de snakket om «De grandiose slakterfestene og de kannibalistiske heltedådene». Og langt inne i Afrikas jungel kunne Albert Schweitzer snakke om krigen som «en svinnende kultur». Men fremdeles gjorde en viss optimisme seg gjeldende i 1915. Hermann Cohen kunne drømme om en evig fred etter at Tyskland hadde seiret og den jødiske og tyske kulturen hadde smeltet sammen, mens Werner Sombart tolket krigen som en motsetning mellom to verdensanskuelser – tysk heltekultur mot engelsk kommersialisme, der det etter tysk seier ville oppstå en tysk, sterk og mektig sosialistisk stat. Motsatt hevdet Bergson snarere at den snarlige franske seieren ville sette de moralske vitenskapene i høysetet og framheve den franske ånd. I dette fikk han medhold av filosofer som Victor Delbos og Victor Basch, som nok var patrioter, men som likevel tok deler av tysk filosofi i forsvar (noe Charles Andler ikke gjorde). Ikke minst var Kant og Fichte filosofer som man kunne anklage eller hylle alt avhengig av hva man vektla hos dem og på hvilken side man selv befant seg.

1916 kaller Nordin for «Det blodigste året» – Frankrike og Tyskland mistet 300.000 mann hver ved Verdun, og ved Somme falt tilsammen 1,1 million soldater uten at dette førte til noen betydelige endringer av stillingene – og krigsmotstandere som Alain (Émile-Auguste Chartier) og Russell fikk blod på tann (Russell mistet for øvrig sin stilling som professor ved Trinity College i Cambridge for sin motstand mot verneplikt). Men man så også tilløp til en sterkere og mer aggressiv antisemittisme (som hos Bruno Bauch) som ble imøtegått av andre filosofer (som Cohen) og nye forsøk på å sette krigen inn i en større historisk sammenheng. Ikke minst diskuterte man nå de såkalte «ideene fra 1914»: I Johann Plenges versjon hadde den franske revolusjonens stått for frihetens ideer og fremmet individets rett, mens ideene fra 1914 snarere representerte helheten, felleskapet, organisasjonene, kollektivet, staten. Kant måtte vike for Hegel. Andre søkte tilflukt i metafysikken. Walter Benjamin tydde til en messiansk forventing og et håp om befrielse, mens Wittgenstein slo fast at det viktigste (etikk, estetikk, religion) ikke lar seg uttrykke i språk.

Med 1917 fikk vi så «Utmattelsens år», året da USA kom med i krigen (og Bergson hadde diplomatiske møter med president Wilson), og russerne gjorde revolusjon (som ble hilst velkommen av Bloch og Russell). Mange filosofer begynte på denne tiden ifølge Nordin å bygge en ny filosofi fra grunnen av. For eksempel skrev Bloch om kapitalismens og krigens elendighet og ga uttrykk for en apokalyptisk stemning og et utopisk håp, ikke minst inspirert av den russiske revolusjonen. Tilsvarende fikk krigsopplevelsene Carl Schmitt til å utarbeide sitt beryktede syn på politikkens grunnlag som en oppdeling mellom venn og fiende, mens Thomas Mann vektla den «upolitiske» friheten knyttet til privatsfæren, kulturen og det indre livet.

Og med 1918 kom «Nederlagets år», som ikke bare signaliserte en slutt på krigen, men også at filosofene i større grad begynte å merke eller reflektere over dens konsekvenser. Undergangsstemning ble naturligvis et tema, slik som i Oswald Spenglers Der Untergang des Abendlandes, der han hevdet at enhver verdenskultur gjennomgikk et mønster, fra den kreative «kulturen» til den forstenede og epigonaktige «sivilisasjonen». For mange gled imidlertid avskyen for krigen naturlig over i sympati for revolusjonen, hevder Nordin. Slik var det for eksempel med Lukács som «omvendte» seg til bolsjevismen i november 1918. Likeledes drømte Otto Neurath om å omskape den økonomiske planleggingen som hadde forgått under krigen til en ikke-militær, sosialistisk ingeniørkunst med verdslig lykke som mål, mens Russell på sin side ville ha en sosialistisk eller anarkistisk revolusjon som gjorde krig umulig. For andre ble krigen en ny kraft. Slik var det med psykoanalysen, som for alvor fikk vind i seilene etter 1918, særlig på grunn av alle granatsjokkene. Slik var det også med teologen Karl Barth, som så krigen som et tegn på at det syndige mennesket hadde villet være selvstendig, fritt og uavhengig av Gud. Menneskene måtte sette sin tillit til Guds nåde som reddet menneskene og varslet om en ny orden («Guds rike»). Og ikke minst skulle Heidegger se nederlaget som en overgang til noe nytt og bedre; det tyske folket kunne nå starte på nytt fra et sannere og renere utgangspunkt.

Nordin har valgt å dele opp boken kronologisk i årsbolker med en sammenfatning til slutt. Det gir bra oversikt og gjør det mulig å relatere filosofien til begivenhetenes gang. Men som ordensprinsipp for de ulike filosofenes intervensjoner, er det dessverre mislykket. Grunnen til dette er at Nordin ikke har noe klart utvalgsprinsipp for hva som skal sortere under hvilket år. For å eksemplifisere fra året 1917: Det er kanskje mulig å se en sammenheng i at Bergson er med fordi han ble sendt på et diplomatisk oppdrag til USA dette året, Jünger fordi han opplevde stridsvognene i panserslaget ved Cambrai, Heidegger fordi han giftet seg og ble venn med Edmund Husserl, eller Russell fordi han hyllet den russiske revolusjonen. Deres filosofi kan dermed knyttes til konkrete hendelser i året 1917. Verre er det når Nordin tar utgangspunkt i skriftlige intervensjoner: Ernst Bloch og Thomas Mann er med fordi de avsluttet henholdsvis Geist der Utopie og Betrachtungen eines Unpolitischen (utgitt 1918), og L.T. Hobhouse behandles fordi han holdt forelesninger om Hegel dette året, utgitt året etter. Men Bosanquet og Ferdinand Tönnies har fått et eget kapittel fordi de utga henholdsvis Social and International Ideals og Der englische Staat und der deutsche Staat i 1917, mens Carl Schmitt derimot er med fordi han begynte å arbeide på sin første bok (Politische Romantik) – mesteparten av kapitlet er for øvrig om Schmitts bøker på 1920-tallet. Til alt overmål er Émile Durkheim plassert under 1917 fordi han døde dette året, mens den Durkheim-teksten Nordin utlegger («Tyskland fremfor alt») er fra 1915.

Disse innvendingene høres verre ut enn de er: Nordin er en god forteller og får fram sine poenger helt uavhengig av at det kronologiske ordensprinsippet ikke er konsekvent og logisk. Poenget er at det filosofene gjør og sier, kan knyttes til krigen på ulike måter, og da kan det ikke være avgjørende at plasseringene under årstallsrubrikker til tider kan bli nokså vilkårlig. Nordin viser oss på en utmerket måte at filosofien ble innvevd i krigen – gjennom at den fikk nasjonalistiske valører, ga ny kraft til revolusjonstenkning, framhevet kampen som filosofisk tema, oppmuntret til tenkning om menneskets eksistens og bidro til at gamle filosofer ble tolket på nye måter. Men kanskje viktigst av alt ble det klart for alle som ville se, at filosofien hadde en kropp, at den er – som Nordin formulerer det – «som all annen intellektuell virksomhet, underkastet situasjonens, øyeblikkets, følelsestemningenes og interessenes determinanter». Det er Nordins store fortjeneste å ha synliggjort dette.

Av Espen Schaanning | IFIKK, Universitetet i Oslo | .(JavaScript must be enabled to view this email address)