Idéhistoriske perspektiver på russiske imperier

Ordet «imperium» kan ha minst tre forskjellige betydninger: det kan stå for et oversjøisk kolonivelde, slike som The British Empire, men det kan også dreie seg om store, multinasjonale stater med et sammenhengende territorium, slike som Habsburgmonarkiet frem til Den første verdenskrig. Endelig kan det vise til statsdannelser der herskeren har tittelen «keiser» eller imperator, slike som Det romerske imperium eller Det tysk-romerske riket.

I motsetning til de andre europeiske stormaktene kom Russland aldri med i kappløpet for å skape seg oversjøiske imperier, men til gjengjeld har landet vært et imperium i begge de to andre betydningene av ordet. Helt siden senmiddelalderen og frem til begynnelsen av det 20. århundre ble rikets territorium stadig utvidet, inntil Russland ble verdens største stat i utstrekning. I den første fasen kan man si at dette dreiet seg om en nasjonalsamlingsprosess: De fyrstedømmene Moskva la under seg, var også russiske, men fra og med erobringen av Kazan’ ˗ hovedstaden i det nordlige Tatarriket ˗ i 1552, antok Russland stadig klarere en multikulturell, flerreligiøs og multinasjonal karakter. Omtrent på samme tid begynte Moskva-fyrstene å bruke tittelen «tsar», som er en russifisert form for «caesar» eller «keiser». Fra og med Peter den store på begynnelsen av 1700-tallet ble så riket offisielt kalt «Det russiske imperium» og tsaren tok tittelen «imperator»: Identifikasjonen med imperietanken var fra nå av utvetydig.

Etter Oktoberrevolusjonen i 1917 innførte bolsjevikene en helt ny statsideologi, marxismen, og benektet hårdnakket at Sovjetunionen var et imperium. Tvert i mot ønsket de å fremstå som anti-imperialister. Men samtidig gjorde de hva de kunne for å gjenerobre så mye som mulig av Tsarrusslands territorium etter at store områder hadde løsrevet seg og proklamert nye «nasjonalstater». Mange historikere har derfor oppfattet også USSR som et multinasjonalt «imperium» og etter kommunismens fall og enhetsstatens oppløsning i 1991 begynte også en del russere selv å bruke dette begrepet om denne staten. Svært mange russiske nasjonalister i dag drømmer ikke om å skape en etnisk ren russisk nasjonalstat – «Russland for russere» – men ønsker i stedet å gjenerobre så mye som mulig av Sovjetunionen/Det russiske imperiums tapte områder: De blir derfor ofte omtalt med den noe paradoksale betegnelsen «imperiale nasjonalister».

Kåre Johan Mjør har skrevet en spennende og innholdsmettet bok om Russlands historie og kultur der «imperium» fungerer som det samlende begrepet. Han holder fast på begge betydninger av «imperium» – som stat og territorium på den ene side og herskerideologi på den andre. Det betyr at hans bok på én og samme tid er en innføring i russisk historie og i landets politiske, religiøse og kulturelle idéhistorie. Dette doble grepet er originalt og fungerer godt. Mjørs faglige bakgrunn er idéhistorien og ikke minst hans utlegninger av hvordan russerne opp gjennom tidene har oppfattet seg selv og sin stat, byr på innsiktsfulle analyser. Hans lesning av faglitteratur er imponerende uten at det blir anmassende. Samtidig som boken kan leses med stort utbytte av personer som sysler med Russland til daglig, er den også tilgjengelig som innføringsbok i tematikken for lesere uten store forkunnskaper. Mjør kombinerer brede sveip gjennom historien med mer detaljerte analyser som brukes til å illustrere mer allmenne forhold.

Et første relativt kort kapittel introduserer tematikken og drøfter anvendelsen av imperium i russiske kontekst. Deretter følger fem kronologiske kapitler der forskjellige faser i utviklingen av den russiske stat – og russernes syn på den – gjennomgås: et førmoderne, «ortodoks» imperium fra Ivan den Grusomme til Peter den store; dernest et tidligmoderne «europeisk» imperium fra Peter og frem til ca. 1850. I disse periodene gjør landets herskere få eller ingen forsøk på å homogenisere landets kultur og befolkning, men dette endrer seg i siste halvdel av det 19. århundre. Dette er perioden da nasjonalisme brer om seg som statslegitimering i Europa, og også i Russland gjøres det nå forsøk på å skape en nasjonal enhetskultur, det Mjør kaller et «nasjonalt» imperium. Dette skjer ved etteraping av europeiske forbilder og også som en reaksjon på at en del ikke-russiske undersåtter, i første omgang polakkene, mobiliserer mot tsarmakten på et (etno)nasjonalt grunnlag.

Etter en kort hiatus fra tsarens fall i 1917 til staten igjen konsolideres under bolsjevikene med opprettelsen av USSR i 1992, får vi en 70-årig periode med et «sovjetisk» imperium. Mjørs fremstilling av Sovjetunionens historie i et sammenlignende imperieperspektiv kaster lys over sider ved denne statens organisering og ideologi som tradisjonelle sovjet-historier ikke får like godt frem. Et karakteristisk trekk ved de fleste imperier – både de oversjøiske koloniveldene og de sammenhengende multinasjonale statene – var en høy grad av indirekte styre: Periferien/koloniene ble i stor grad kontrollert av «innfødte» eliter med en lokal tilhørighet og en annen nasjonal og kulturell bakgrunn enn herskerne i hovedstaden/metropolen. Denne styringsmodellen gjenfinner vi i Sovjetunionen der staten ble organisert som en multinasjonal føderasjon og alle de store etniske gruppene fikk sin egen delrepublikk med visse kulturelle og språklige særretter. Det var likevel aldri tvil om hvor den reelle makten lå: det var i Kreml. Det vil si, slik var det i hvert fall frem til perestrojka, da hele dette systemet raknet i sømmene, ved en prosess som godt kan karakteriseres som nettopp en imperieoppløsning.

Det siste kapitlet tar for seg Russland fra 1993 og frem til 2016 som «et postsovjetisk imperium». Noen lesere vil kanskje mene at denne overskriften burde vært utstyrt med et spørsmålstegn: Er Russland fortsatt et imperium etter at de ikke-russiske republikkene er blitt egne stater? Men spørsmålene kommer i hovedteksten i kapitlet der drøftingen er grundig og balansert. Mjør påpeker at mens Russland i Grunnloven fortsatt er definert som en multinasjonal føderasjon, utgjør de etniske russerne mer enn 80 % av den samlende befolkningen, og også alle ikke-russere i landet snakker flytende russisk og er sosialisert inn i russisk kultur. Det kan derfor argumenteres for at Russland er mer kulturelt homogent enn for eksempel Storbritannia, Spania og USA, land som alle oppfatter seg som nasjonalstater. Men Mjørs poeng er at «imperiet» sitter igjen i hodet på svært mange russere i form at sovjetnostalgi eller en drøm om å gjenerobre (deler av) det gamle tsarriket. I dette interessante kapitlet blir idé- og mentalitetshistorien kanskje enda viktigere enn i de foregående. Boken avsluttes med en epilog der annekteringen av Krim-halvøya og Putins rettferdiggjøring av dette i sin berømte tale 18. mars 2014 illustrerer hvordan latente imperieholdninger i det russiske folket på overraskende måter kan slå inn i og blandes med realpolitikk.

Noen ganger under lesningen spurte jeg meg selv: Har Mjør nå forlatt sitt tema «imperier» og begynt å skrive generell Russlandhistorie? De aller fleste gangene ble svaret nei, for imperiedimensjonen griper inn i svært mange sammenhenger. Hvis svaret likevel en sjelden gang ble «kanskje, ja», oppfatter jeg det likevel ikke uten videre som en svakhet, for det gjør at boken, i tillegg til å være et grundig innlegg i debatten om Russlands imperietradisjon, også med utbytte kan leses som en generell Russlandhistorie.

For å oppsummere: Mjør har klart det kunststykke å skrive en bok om et viktig tema som kan leses med stort utbytte av både leg og lærd. Boken er utstyrt med flere svært nyttige fargekart, gjennomarbeidet ned i minste detalj og skrevet på et stilsikkert nynorsk. 

Av Pål Kolstø | ILOS, Universitetet i Oslo | .(JavaScript must be enabled to view this email address)