Historien om likestillingslandet Norge

Norsk likestillingshistorie fra 1814 til 2013 er utgitt i anledning hundreårsjubileet for kvinners stemmerett i 2013. Dette er et initiativ fra stemmerettskomiteen, etter ønske om at et ettbindsverk om norsk likestillingshistorie skulle være en del av markeringen. Valget av forfattere viser en bred tilnærming til temaet, samtidig som det åpner for flere perspektiver. Prosjektleder Hilde Danielsen er kulturforsker ved Uni Rokkansenteret, mens historiker Eirinn Larsen er ansatt ved BIs senter for næringslivshistorie. Ingeborg W. Owesen er filosof ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved UiO. Det finnes ikke noe lignende verk i norsk utgivelse, og i skandinavisk sammenheng framstår også verkets målsetting som forholdsvis unik, da lignende utgivelser i Danmark, Finland og Sverige har hatt mer spesifikke tilnærminger. Norsk likestillingshistorie orienterer seg ikke bare mot den juridiske prosessen mot likestilling, eller om stemmerett alene, men risser opp et omfattende bilde av forholdet mellom kjønnene de siste 200 årene.

Det understrekes tydelig innledningsvis at selv om temaene er beslektede, er ikke likestillingshistorie det samme som feminismens historie. Men hva sier egentlig det oss? Likestilling er et kjent tema i Norge, i dag benevner ordet noe de fleste mener de har et forhold til, og noe mange nordmenn støtter. Likevel er en full redegjørelse for begrepets be­tyd­ning en omstendelig prosess. Denne utfordringen har forfatterne gått i møte, gjen­tatte ganger problematiseres spørs­målet om hva de legger i begrepet likestilling. Deres beskrivelse av veien til «Likestillingslandet Norge» er kanskje et forsøk på å gi et svar. Bokas målsetting er å vise hvordan tanker om likestilling møtte norsk hverdag, hvordan slike ideer ble importert og eksportert. Dette knyttes opp mot erfaringer av å være kvinne og mann de siste 200 årene, i en forander­lig verden (s. 19). Dermed gir boka en gjennomgående oversikt over ulike forståelser av begrepet, inkludert noen likestillingsmotstanderes oppfatninger gjennom historien. Fremhevelsen av at likestillingsbegrepet har mange fasetter som er historisk betingede, er noe av bokas styrke, og jeg vil komme tilbake til temaet under.

Et knappe 400 sider langt ettbindsverk, som spenner over nesten 200 år, må nødvendigvis male med bred pensel. Norsk Likestillingshistorie er strukturert kronologisk, samtidig som hvert kapittel orienterer seg om et tema etter forfatternes kompetanse. En slik kombinasjon betyr selvfølgelig at noe tematikk faller utenfor fokus. Verket oppleves likevel ikke som fragmentert, det har god flyt. Owesen gjør en god jobb i kapittel 2, der hun plasserer Norge i Europa i 1814 og trekker linjer tilbake til la querelle des femmes, Descartes, opplysningstid, Holberg og kristendom. I de to neste kapit­lene flytter Larsen først perspektivet over på viktige endringer i kvinners økonomiske stilling, før Owesen tar for seg den økende graden av kvinneforeninger og kvinner i offentlig diskusjon mot slutten av 1800-tallet. Fjerde kapittel, hvor Larsen viser opptakten til stemningsendring og kvinners stemmerett i 1913, framstår litt tamt og distansert, spesielt i lys av jubileet boka markerer. Likevel er det interessant å lese om en prosess hvor, i løpet av 30 år, kvinne­stemmerett gikk fra å være et ikke-tema i norsk offentlig politikk til å bli en selvfølge. Danielsens to oppfølgende kapitler om husmoridealets framvekst, og dets fall i de såkalte lange 70-årene (det vil si fra 1960-tallet til slutten av 1980-tallet), er tankevekkende nettopp fordi det viser fleksibiliteten i forståelsen av likestillingsbegrepet. Overgangen fra tanken om det heterogene ekteskapsliv til mer seksuell frigjøring, abort, og homofiles rettigheter, er også interessant lesning. Danielsen og Larsen viser i siste kapittel hvordan fokus på norsk omdømmepolitikk fra 90-tallet av var med på å forme Norges bilde utad som likestillingsland, samtidig som det har foregått en redefinering av likestilling som begrep, hvor minoritetsgrupper har blitt inkludert blant de som det skal tas hensyn til i veien mot likestilling.

Den lange tidsperioden verket strekker seg over gir rom for fremheving av tendenser og sammenhenger. I endringene i kvinners økonomiske stilling ser man samspillet mellom ulike drivkrefter. Larsen gir en grundig framlegging av hvordan den gradvis styrkede næringsfriheten til kvinner på 1800-tallet hadde fundament i instrumentell argumentasjon; det handlet like mye om statlige ønsker om ikke å ha ansvar for de uforsørgede kvinner, som det handlet om kvinnenes egne ønsker (s. 117). Når Danielsen da kommer til kvinners økonomiske forbedring og fristilling fra hjemmet i de lange 70-årene, med utbygging av barnehager, prevensjonsopplysning og mer fleksibel arbeidstid, er det treffende at argumentasjonen igjen i stor grad var instrumentell; det var ønskelig å få kvinner ut i arbeid slik at Norge skulle få oppleve videre vekst i velstanden (s. 287). Det gjennomgående i argumentasjonsgrunnlaget viser at selv om verden har forandret seg, beholder mange ideer og behov relevans.

En forklaring og drøftelse av det såkalte husmorsparadokset er viktig for å opprettholde den historiske sammenhengen. Med tanke på den store mengden med arbeid som hadde blitt nedlagt på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet for å fremme kvinners del­­tagelse i det offentlige, virker det kanskje nettopp som et paradoks at hus­moren ble det store idealet i tida ­etter at kvinner fikk stemmerett. Som ledd i forklaringen trekkes det tydelige linjer mellom husmoridealet og bevegelsen fra bondesamfunn til industrisamfunn (s. 228). De harde 30-årene satte også sitt preg på familiestrukturen, da argumentasjonen gikk på at ut fra egalitære hensyn var én inntekt per husstand nok. Som et teppe bak ligger ideen om komplementaritet, der kjønnene utfyller hverandre. I denne sammenheng ble like­stilling dermed oppfattet som likeverd mellom kjønnenes forskjellige roller. Det var også et synspunkt de liberale kvinnesakskvinnene fremmet. Som et av de gjennomgående begrepene i forståelsen av kjønn i moderne tid, er det interessant å se hvordan tanken om kjønnskomplementaritet også preget store deler av 1900-tallets Norge.

Det er som sagt forståelig at boka ikke kan ta for seg alle temaer som angår likestilling i Norge. Likevel oppleves det som en mangel at lite nevnes om tendensene man har sett i informasjonssamfunnet de siste tiårene. Norge er i stor grad en del av en globalisert verden, og det er vanskelig å unngå å legge merke til den økende seksualiseringen av jenter og kvinner. Det være seg i reklame, musikkvideoer, film, internett eller rett og slett når det gjelder hva slags klær som tilbys stadig yngre jenter. Dette er baksiden av den seksuelle frigjøringen vi har sett de siste 40 årene. Selv om dette ikke nødvendigvis handler om norske politiske føringer, kunne en liten utdypning om tendensen gjort seg i en bok om norsk likestillingshistorie. Dessverre er det eneste som kommer i nærheten av en slik utdypning en kort notis om «Porno-Hagen» og porno­industriens oppblomstring på 70-tallet (s. 304), lenge før internetts ankomst.

En annen tendens som jeg gjerne skulle sett nevnt, knytter seg mer spesifikt opp mot nyere internettfenomener. I senere år har man sett oppkomsten av en flora av såkalte «mammablogger» og «rosablogger». Dette framstår for meg som et forholdsvis kjønnsspesifikt fenomen, og mange av idealene som presenteres, spesielt i «mammabloggene», orienterer seg mot baking, husstell, barnepass og andre elementer som kan framstå som hentet ut fra en lærebok om husmorliv på 50-tallet. «Rosabloggene» på sin side orienterer seg mot skjønnhetsidealer som kan knyttes opp mot den økte seksualiseringen nevnt over, enten temaet er uskyldig sminke og klær eller plastiske operasjoner. Hvorvidt slike blogger representerer en reformulering av gamle idealer eller er et mer uavhengig fenomen, kunne gjerne blitt diskutert, og inspirasjonskildene kunne vært satt i historisk kontekst.

Mer uavhengig av det tekstlige innholdet har boken en flott utforming, sidene er luftige med store, vakre illustra­­sjoner, alt fra Christian Krogh malerier til svart/hvitt-fotografier av demon­strerende suffragetter og 70-talls reklamebilder. Tidvis er det små informa­tive teks­ter ved siden av bildene, og samlende lister over lovendringer eller årstall på stemmerettsinnføringer gir tilgjengelig oversikt. Dette er en bok man kan ha på stuebordet og nyte i stille stunder. At den er lettlest og har et tilgjengelig språk gjør den godt egnet i sitt formål som folkeopplysning.

Når det gjelder forskningen den er basert på, er det en lang og utfyllende litteratur­liste. Det er en selvfølge at forfatterne har basert deler av boka på eget tidligere arbeid. Danielsen har skrevet flere bøker om husmors­historie, og også om den nye kvinne- og mannsbevegelsen på 70-tallet. Det refereres til flere av Larsens artikler om selvgjorte kvinner, bedrifter og entreprenørskap, og Owesen har hentet fra egne artik­ler om feminisme og filosofihistorie. Mile­pæler innen kjønnshistorie som Thomas Laqueurs Making Sex og original­litteratur som blant annet Mary Wollstonecrafts Et forsvar for kvinners rettigheter samt John Stuart Mills Kvinneundertrykkelsen er også anvendt. Det er henvisning til avisartikler, statistikk og mye mer.

De noenlunde tematiske kapitlene gjør Norsk likestillingshistorie til en bok som er god å bla i. Man kan lese et kapittel her og der uten at det settes noen forventning til at man skal ha grep om hele sammenhengen. Samtidig legger det introduserende første kapitlet ut noen fine filosofiske følere når det gjelder tanker om hva likestilling er, og man aner konturene av den større historiske sammenhengen, som blir gjort tydeligere i resten av boka. Likestilling kan handle om komplementaritet, likeverd, likhet, og så mye mer. Et annet spørsmål blir hvem det er som skal likestilles. Epilogen tar et litt annet perspektiv, i det den spør hva det betyr å være et likestillingsland. Det er klart at begrepet «likestilling» fortsatt er under debatt, de fleste er for, men de er kanskje ikke for det samme? Et annet spørsmål som blir hengende, er hvorvidt likestillings­identiteten er en støtte eller et hinder for fortsatt virkningsfull likestillingspolitikk. For det understrekes at «dagens Norge er ikke likestilt» (s. 387), selv om vi har kommet langt.  Epilogen avsluttes med at rammene for likestillingshistorien er kulturelle, politiske, økonomiske, og sosiale, og at vi alle deltar i den videre utformingen av denne historien.

Det er interessant at siste kapittel og epilogen diskuterer ideen om Norge som likestillingsland, både i internasjonal omdømmepolitikk og som mer lokal nasjonal identitet. Avslutningsvis spørres det som sagt om det er en fare for at en slik tankegang kan legge en skygge over grep som fortsatt er nødvendige for å skape likestilling i Norge. Derfor er det verdt å påpeke at boka selv deltar i og er med på å skape slik tankegang om likestilling som norsk merkevare. Dette er ikke ment som noen kritikk, men bokas budskap er klart: Det skrives at kvinnesak og likestilling er en del av vår nasjonale kulturarv (s. 158), både framstående og viktige kvinneskikkelser som Camilla Collett, Gina Krog og Gro Harlem Brundtland, nasjonalfigurer som Munch, Ibsen, Bjørnson, Kielland og politikere og sportskjendiser som Jens Stoltenberg, Abid Q. Raja og Marit Bjørgen settes i sammenheng med likestilling. Likestilling, i dets mangfoldige tolkningsrom, har blitt en del av norsk identitet og er noe vi kan være stolte av på nasjonalt nivå.

Av Hedda Susanne Molland | Universitetet i Oslo | .(JavaScript must be enabled to view this email address)