Femmila er ikke hva den engang var

Når man skal definere hva fotball er, så heter det gjerne at det er 22 personer som slåss om en ball – og så vinner Tyskland. Man kan si noe lignende om femmila: Det er en haug med løpere som går på ski i en klynge i et par timer – og så vinner Peter Northug. Nåvel, Northug vinner ikke alltid femmila (det gjør for øvrig heller ikke Tyskland i fotball). I OL i Sotsji kom han på 18. plass, 45 sekunder etter teten. Men femmila er blitt en øvelse som er relativt uinteressant de første halvannen timene: Siden det er fellesstart, og ingen våger å stikke tidlig  – Johan Olssons bragd i VM i Val di Fiemme i 2013 er unntaket som bekrefter regelen – går utøverne helst i flokk til det er noen få kilometer igjen. Og så blir det et slags spurtoppgjør de siste partiene. Northug klarte ikke å henge med så lenge i Sotsji, dermed hjalp det ikke med hans spurtegenskaper. Det var andre som måtte konkurrere mot hverandre i målområdet. Ett sekund skilte førstemann fra fjerdemann i mål. Ett sekund! På fem mil! Det sier alt om hva femmila er blitt til. Slik var det ikke før.

Thor Gotaas har skrevet en relativt underholdende bok om femmilas kultur­historie. Det kunne blitt en drepende kjedelig historie med side opp og side ned om resultater fra de ulike femmilene opp gjennom historien. Det har det ikke blitt. Det kunne også ha blitt en stor­slagen analyse av hvordan femmila er innvevd i endringer på sentrale samfunns­områder som arbeidsliv, ­medier, underholdningsindustri og kroppskultur. Det er det heller ikke blitt. Det vi presenteres for er snarere litt av alt dette, ispedd et hav av anekdoter og små historier, med kronologien som en fast og solid løype i bånn. Det fungerer på et vis. Det er såpass mange nyvinninger i skisporten, og så mange mer eller mindre aparte figurer å bli kjent med, at det ikke blir en endeløs gjentagelse av det samme. Gotaas er en god forteller som vet at en bok om femmila må sprites opp med nytt stoff hele tiden.

Det første femmilsrennet gikk ifølge Gotaas i Kristiania i 1888. Det var en tid da Skiforeningen (etablert 1883) helst så at skiidrettsutøvere behersket både hopp og langrenn. Spesialisering var en uting. Dette første femmilsrennet var derfor et eksperiment og et unntak. I dette rennet var det intervallstart, ingen av deltagerne varmet opp, de tok seg gjerne en røyk for å åpne lungene før start, og noen styrket seg også med konjakk. Ski og bindinger var ofte hjemme­laget, og som regel gikk de med én stav. Alle falt minst én gang, og vinneren gikk på rundt fire og en halv time, litt over to minutter foran andremann. Premien var 400 kr. – tilsvarende flere årslønner for en husmannskar – hevder Gotaas, så man kan godt skjønne at en del forsøkte seg. Av de 17 som stilte til start var det fem som brøt; siste mann i mål, Ole Pedersen fra Sandviken, var 51 år, og kom i mål over en time etter ­vinneren.

Det tok ifølge Gotaas mange år før neste femmil i Skiforeningens regi (1902), men også i andre nordiske land rørte man på seg: Finnene arrangerte sin første femmil i 1893, svenskene i 1916 (de konkurrerte helst på seks mil). Det var imidlertid først i 1920-årene at femmila for alvor ble en internasjonal distanse. Noen fellesstart kunne ikke komme på tale i disse tidlige rennene, siden det bare var én løype som måtte tråkkes av løypemannskapene på forhånd. Ofte ble også løypetraseen holdt hemmelig, så publikum langs løypene kunne det heller ikke bli snakk om. Sekundering var ukjent, og i Norge gikk løypa gjerne i krevende terreng, langt fra folk. Utøveren var innom en matstasjon, tok igjen en løper eller ble selv innhentet. Og så var han igjen alene blant skogens trær og fugler. Å gå femmil var som regel en ensom ting.

Femmil krevde store krefter, seighet og utholdenhet. I Gotaas’ bok går det klart fram at de skiløperne som hevdet seg i denne tidlige fasen av femmilas historie var folk som fikk det meste av sin fysiske trening gjennom et anstrengende yrkesliv, og som gjerne hadde en strabasiøs vei å gå til og fra jobb (og som barn, til og fra skole).  Mange av dem var skogsarbeidere. En del av dem trente i tillegg, men grunnlaget ble lagt gjennom jobben. Historier om folk som gikk fem-seks mil på ski fram til rennstedet samme morgen som femmila startet, dernest vant rennet, og til slutt gikk hjem igjen på ski rett etterpå (som Truls Braaten, vinner av femmila i Holmenkollen 1911), er nok overdrevet, hevder Gotaas. Mange måtte gå langt for å bli med, men som regel kom de fram en dag eller to i forveien. Før de skulle gå, måtte de sjekkes av en lege for å hindre at syke eller svake personer stilte til start. Femmil var ikke for hvem som helst. Femmilsrennet fram for noe var naturligvis femmila i Holmenkollen, som gikk første gang 1902. Den gikk den gang i to runder på 25 km, men gikk fram til 1951 (med unntak av 1907) i én runde. Dette var selve styrkeprøven.

Nordmennene hevdet seg ifølge Gotaas godt på femmil de første ti-årene. Det skyldtes naturligvis at det ikke fantes så mange konkurrerende nasjoner, men også at de hadde bedre utstyr, var godt vant med kupert terreng og var gode i utforteknikk (mange var gode hoppere i tillegg). Men utover på 1920-tallet var det ikke lenger så selvsagt at nordmenn skulle vinne, og det nyttet ikke lenger bare ha vært tømmerhogger for å gjøre det bra. De beste måtte trene systematisk, og gode ski og riktig smurning var avgjørende for å hevde seg i teten. Viktigst av alt var utholdenheten. Kunsten var ikke å «sprekke». Gotaas forteller utallige historier om folk som møtte veggen de siste kilometerne, fordi de åpnet for hardt eller ikke tok til seg nok næring (på femmila i Holmenkollen i 2006 ledet Piller Cottrer til det var omkring en mil igjen, to-tre kilometer før mål ga han opp, satte seg ned og ble kjørt med snøscooter til mål). Hvor hard en femmil kunne være, vitner femmila i Kuopio i 1936 om: På det usedvanlige tråe føret brøt 30 av de 38 startende (Kalle Jalkanen vant). Den eneste trøst for nordmennene var at samtlige svensker brøt. I Lahti og Holmenkollen ble femmila dessuten en yndet publikumssport. I Holmenkollen trakk folk også ut i marka for å se løperne passere, mens en høyttaler på Frognerseteren ga beskjed om hvordan løperne lå an. Fra 1927 var det også mulig for publikum å følge med på hvordan det gikk via radioen. Ja, på slutten av 1960-tallet ble det vanlig å sove ute i Nordmarka natten før 50-kilomteren. Men femmil som publikumssport var lenge typisk norsk. Gotaas forteller at det kun var 60 tilskuere som bivånet at Nils Karlsson vant femmila i OL i St. Moritz i 1948, mens det samme år var
10 000 tilskuere til femmila i NM på Strinda. Det var tydeligvis i Norge inte­ressen var størst.

Gotaas framhever at femmila fra slutten av 1920-tallet og framover i økende grad ble profesjonalisert og kommersialisert. Man kunne ikke lenger ha full jobb og samtidig regne med å vinne femmils­renn, løperne måtte ta fri for å trene, og de måtte skaffe seg inntekter ved å vinne renn eller sponses av foreninger og forbund. Skifabrikanter og smurnings­produsenter jobbet på spreng for å finne fram de beste produktene (glassfiber­skienes gjennombrudd kom ikke før i VM i Falun 1974), enkelte løpere (særlig finner) tok kunstige stimulanser som Petrivin for å holde koken (Petrivin ble ikke forbudt før i 1968). I etterkrigstiden ble det stadig mer vanlig med sekundering underveis, og utøverne sluttet å sette seg ned på matstasjonen for å ta seg en hvil og slå av en prat. På 1950-tallet begynte man visse steder også med «maskinløyper»: I VM i Falun i 1954 laget man en slags skigate for løperne med to spor i bredden i åpent terreng, og til VM i 1966 i Holmenkollen ble det brukt en svær militærvogn som valset ned alt som kom i dens vei og lagde en grunnsåle på 25 km. Skogen kom på avstand, påpeker Gotaas, det ble som å konkurrere på vei. De beste idrettsutøverne fikk dessuten på 1960-tallet opptil fire-fem par ski i sesongen fra skifabrikkene og kunne gå opp til tre ganger så mange renn som utøvere ti år tidligere. Å være skiløper, i alle fall på elitenivå, begynte å nærme seg en profesjon. Oddvar Brå, som slo igjennom som langrennsløper på 1970-tallet (han vant NM i femmil i 1973, bare 22 år gammel), hadde langrenn som heltidsbeskjeftigelse, i alle fall fra september til april.

I årene som fulgte ble skisporten og dermed femmila stadig mer profesjonalisert. De beste har i dag langrenn som yrke og er omgitt av smørere, såle­slipere, massører, fysioterapeuter, leger, psykologer, fysiologer og trenere, påpeker Gotaas. Etter 1985 var det sjelden at løperne smurte skiene sine selv, nå ble de backet opp av et stort støtteapparat som sikret (eller i alle fall skulle sikre) riktige glid, feste og struktur. Skisporten generelt og femmila spesielt har altså endret karakter. Bare ta en ting som skøyting: Publikum  i Holmenkollen, som er blitt så berømt for å heie på alle løpere uavhengig av nasjonalitet, buet mot Bill Koch da han skøytet mye med ett ben i VM i Oslo 1982 (han tok bronse på tremila). Men i VM i Seefeld i 1985 var skøyting (med begge bein) blitt vanlig og ble regulert med skøytefrie soner (hvilket gjorde det vanskelig å bestemme om man skulle legge på festesmurning eller ikke). Året etter skilte man mellom klassisk og friteknikk. Man venner seg til alt. Til og med de lange rundene i Holmenkollen ble det etter hvert slutt på. Det ble blant annet hevdet at løypene ødela naturen og at det var lettere (og dermed billigere) å kringkaste kortere runder. Og så begynte man med fellesstart og skibytte. Femmila var ikke til å kjenne igjen.

Gotaas fortelling er i stor grad basert på en slags kortbiografier av en rekke kjente (og noen ukjente) skiløpere som kommer som perler på en snor. Løpere som fortsatt lever er blitt intervjuet og deres egne versjoner får prege framstillingen uten at Gotaas forsøker å korrigere dem. Det ser ut til at Gotaas ikke primært er ute etter å analysere, men å underholde. Boken er full av løpernes egne anekdoter og pussige historier, og til tider kan det bli nokså intetsigende og platt å få fortalt disse løpernes vitser og halvgode kommentarer. Men Gotaas får samtidig godt fram hvordan femmila har endret seg de siste hundre år, og han klarer å flette inn hvordan distansen på ulike måter ble profesjonalisert og kommersialisert. Femmila er således en fortelling om sterke menn, men også om sterke samfunnskrefter.

Av Espen Schaanning | IFIKK, Universitetet i Oslo | .(JavaScript must be enabled to view this email address)