Det disharmoniske Skandinavia

Var veien mot det moderne demokratiet i Skandinavia virkelig preget av harmoni og konsensus?

Bokens fokus ligger, slik tittelen antyder, i krysningspunktet mellom folkelig motstand og demokratisering i de skandinaviske landene, og dens prosjekt presenteres med utgangspunkt i et sitat fra Francis Fukuyamas bok, The Origins of Political Order. Her beskriver Fukuyama den demokratiske utviklingen i Skandinavia som mye mindre konfliktfylt og voldelig enn den var i England, Frankrike, Spania og Tyskland. Forfatterne sier seg enig i at det var mindre voldelig, men stiller seg kritisk til antagelsen om at utviklingen var mindre konfliktfylt i Skandinavia. Forfatterne forsøker å bryte med tanken om et skandinavisk politisk klima preget av harmoni og konsensus på veien mot moderne demokrati (s. 1–2). Dette gjør de ved å se på konflikter fra 1700 og frem til i dag i Norge, Sverige og Danmark.

Boken er utgitt i 2018 av Palgrave Macmillan i deres serie Palgrave Studies in European Political Sociology, med tre redaktører som alle har bidratt med kapitler til boken. Flemming Mikkelsen, seniorforsker ved Københavns Universi­tet, har bakgrunn innen historie og sosiologi, og har arbeidet med sosiale bevegelser og sosialhistorie. Stefan Nyzell er universitetslektor ved Malmö universitet og har blant annet forsket innenfor Contentious Politics Studies, på protester, opptøyer og politihistorie. Knut Kjeldstadli har gjennom sitt arbeid som historiker forsket mye innen temaer tilknyttet arbeidere, arbeiderbevegelsen og migrasjon. De øvrige forfatterne er René Karpantschof, Hilde Sandvik, Idar Helle, Tiago Matos, Mats Berglund, Mats Greiff, Johan A. Lundin, Martin Ericsson, Abby Peterson, Håkan Thörn og Mattias Wahlström.

Forfatterne er inspirert av E. P. Thompson, Eric J. Hobsbawm og George Rudé i deres tilnærming til folkelig motstand. De er også inspirert av Contentious Politics Studies, etablert av den amerikanske sosiologen Charles Tilly. De tar utgangspunkt i hans begrep, handlingsrepertoar, for å forstå folkelig motstand. En protestbevegelses handlingsrepertoar baserer seg på gruppens daglige rutiner og interne organisering, gruppens forståelse av rettigheter og rettferdighet, deres akkumulerte erfaringer med kollektiv handling og formen for undertrykkelse de står ovenfor (s. 2–3).

Boken viser noen av de metodologiske forskjellene i hvordan man har studert kollektive bevegelser i de tre landene. I Danmark har man bygget opp en rekke datasett over folkelige konfrontasjoner som har muliggjort en kvantitativ tilnærming til tematikken. Norske og svenske forskere har i større grad har gjennomført casestudier av opptøyer eller urolige perioder (s. 7–8). Boken er delt inn i tre deler, en del for hvert land, som videre er delt inn i kronologisk avgrensede kapitler. De tre hoveddelene er flankert av et introduserende og et avsluttende komparativt kapittel. Hoveddelene viser mange likhetstrekk i de tre landenes historie, samtidig som de fremhever det partikulære i hvert lands historie.

På 1700-tallet var protestenes klage­mål særlig motivert av perioder med hungersnød, høy beskatning og av maktmisbruk fra myndighetenes menn. Det er interessant å lese om hvor ulike muligheter allmuen i de tre landene hadde for å fremme sine klager ovenfor myndighetene. I Sverige ga Riksdagen en viss mulighet for dette, mens gods­eiernes kontroll over bøndene gjorde det vanskelig å organisere protester Danmark. Nordmennenes lange geografiske avstand til myndighetene og fraværet av sterke godseiere kan på sin side ha muliggjort en viss frihet til organisering. 1800-tallet er preget av den franske revolusjon og urolighetene rundt 1848, med krav om pressefrihet, likhet for loven og retten til politisk organisering. En tid som så det danske eneveldets fall og Thranebevegelsens vekst og nederlag i Norge. Etter første verdenskrig er det tydelige fellestrekk i landene, etter fremveksten av massebevegelser og da særlig arbeiderbevegelsen med sin organisering. Den høye graden av medlemskap i fagforeninger på begynnelsen av 1900-tallet og utviklingen av sosialdemokratiske velferdsstater i etterkrigstiden, etterfølges av en relativt rolig periode frem til slutten av 1960-tallet. Tiden etter 1968 preges av bred mobilisering rundt fredsbevegelsen, miljøbevegelsen og debattene rundt immigrasjon og medlemskap i den Europeiske Union. Avslutningsvis i det komparative kapittelet trekkes trådene sammen, Fukuyamas påstand plukkes opp igjen og de gir en forklaring på hvorfor de skandinaviske landene hadde en relativt lav grad av voldelige politiske konflikter. Her vektlegger de blant annet den forholdsvis lave graden av ulikhet, de sterke sentraliserte byråkratiske statene og utbredelsen av folkelige interesse­organisasjoner tidlig på 1800-tallet.

Å samle en 300 år lang historie om folkelig mobilisering og demokrati fra de tre landene i en bok er et omfattende prosjekt. Til tross for at man behandler hendelser fra en lang tidsperiode, i tre ulike land og med et stort antall forfattere, fremstår boken som helhetlig og med en god intern struktur. Samtidig som denne strukturen, med sin klare nasjonale inndeling, gjør det enkelt å følge endringene i de respektive landene, fører den også til at jeg sitter med et ønske om å finne ut mer om hvordan kontakt og påvirkning på tvers av landegrensene utspilte seg. Det glir for så vidt godt inn i en av bokens målsetninger – nemlig å legge grunnlag for transnasjonal forskning på folkelig motstand.

På tross av bokens velkomponerte helhet, var det enkelte setninger på detaljnivå jeg stusset over: «There were also some serious incidents of arson and bombings of children’s marches on Constitution Day 17 May.» (s. 269). Slik forfatterne bemerker i setningen før var det en rekke rasistisk motiverte bombetrusler mot barnetog under 17. mai feiringene på 1980-tallet, men stemmer det at det fant sted noen faktiske bombeforsøk mot barnetog? Om det er tilfelle burde det nok blitt utbrodert. En annen påstand som jeg reagerte på var innenfor mitt forskningsfelt, ungdoms­protester på 1980-tallet: «Later that year Ungmob activists squatted the building that would come to be known as the Blitz house in Pilestredet Oslo.» (s. 266). Så vidt meg bekjent var det ikke noen husokkupasjon av Pilestredet 30 C, men det ble inngått en bruksavtale mellom kommunen og Ungmob da Uteseksjonen flyttet ut av sine lokaler i bygget. Boken er utgitt på engelsk og forsøker å formidle historien til et internasjonalt fagfelt. Det gjør den i stor grad på en veldig god måte, men deler av boken sliter med en del språkfeil som burde ha blitt plukket opp i korrekturen. Dette er imidlertid små innvendinger som er langt fra å gå negativt utover boken som helhet.

Boken gir en utmerket oversikt over de lange kronologiske linjene i folkelig protest i de skandinaviske landene og åpner opp for videre arbeid innen feltet, både av nasjonal og transnasjonal art. Den vil være av interesse for studenter og forskere som er opptatt av folkelige bevegelser, opptøyer og demokratiutvikling i de skandinaviske landene. Samtidig mener jeg at den har en form som gjør den tilgjengelig for interesserte også utenfor fagfeltet, og jeg tenker en slik bok gjerne kunne kommet ut på et av de respektive landenes språk, for å gjøre den tilgjengelig for et enda bredere publikum.

Av Thomas Brodahl | IFIKK, Universitetet i Oslo | .(JavaScript must be enabled to view this email address)