Den suverene

Ingenting er så ille at det ikke er godt for noe, heter et gammelt ord. Det er naturligvis tragisk at det var de grusomme terrorhandlingene som skulle til for at rettspsykiatrien omsider kom på tiltalebenken. Men nå har det heldigvis skjedd. Helt siden den første rettspsykiatriske rapporten om Anders Behring Breiviks sinnstilstand konkluderte med at han var utilregnelig, har rettspsykiatrien som sådan kommet i søkelyset. Ikke minst har rettspsykiaterne selv bidratt med dette – dels i form av en ny sakkyndig rapport med motsatt konklusjon, men framfor alt gjennom alle de psykiaterne som etter hvert kom på banen som kommentatorer og kritikere av særlig den første rapporten. Mange av dem stilte også egne diagnoser av Behring Breivik uten å ha snakket med ham. Under rettssakens gang var vi oppe i 8-9 ulike diagnoser, flere av dem satt av mer eller mindre skråsikre psykiatere. Det var et underlige skue. Her ble man vitne til at rettspsykiatriens egne representanter sakte, men sikkert destruerte troverdigheten av sin egen virksomhet. Det var så man til slutt kunne begynne å synes synd på dem. Omsider kom det for en dag hva rettspsykiatri er, og alltid har vært: en virksomhet basert på synsing og skjønn.

Dette er også utgangspunktet for Per Egil Hegges bok De suverene, som kom ut like før rettssaken begynte, og som derfor ikke kunne forholde seg til rettpsykiaternes mer eller mindre elle­ville utspill i og utenfor Oslo tinghus. Men det er kanskje heller ikke så farlig. For riktignok handler Hegges bok gjennomgående om Breivik-saken og rettspsykiaternes rolle i denne, men han er også innom en rekke andre saker. De suverene skal angivelig handle om de sakkyndige, «de suverene», men Hegge har av ukjente grunner også spedd på med noen kapitler der sakkyndige ikke er med i bildet. Og framfor alt: Som leser oppdager man raskt at boken handler vel så mye om Hegge selv. Da spiller det kanskje mindre rolle at den er skrevet før rettssaken mot Behring Breivik.

Hegge går aldri ordentlig inn i de sakene han behandler utenom Breivik-saken, men ut fra de lille han sier om dem, kan han åpenbart ha et poeng: Retten støtter seg altfor ofte ukritisk på de sakkyndiges vurderinger, og de sakkyndige mangler ofte selvkritikk overfor egen rolle. Det er imidlertid lite eller ingenting av hva Hegge skriver om Breivik-saken, som ikke allerede har vært fremme i offentligheten: De tette båndene mellom medlemmene i den rettsmedisinske kommisjon og forfatterne av den første sakkyndighetserklæringen (Synne Sørheim og Torgeir Husby), denne erklæringens manglende drøfting av Breivisk ideologiske synspunkter, regelbruddet ved at Sørheim og Husby ikke undersøkte Breivik hver for seg, osv. Når det gjelder synet på om Breivik er utilregnelig eller ikke, synes Hegge å ha mer tillit til psykiateren Cullberg, som har sittet i Sverige og fjerndiagnostisert Breivik, og historikeren Øystein Sørensen, som er ekspert på totalitære ideologier, enn dem de psykiaterne som fikk i oppdrag å snakke med ham. Så all sakkyndighet avviser han tydeligvis ikke. At statsministeren hevdet at «vi sto rakrygget i møtet med ondskapen», tar han i tillegg som tegn på at det ikke var snakk om sykdom: «For hva er det, hvis det ikke er ondskap, å planlegge og deretter gjennomføre en terroraksjon i to trinn?», spør Hegge retorisk. Så enkelt synes utilregnelighetsspørsmålet å framstå for ham.

Hegges fremste skyteskive er retts­psykiaterne og hva han kaller «kritikk­løse jurister». Det han imidlertid da over­ser er at den rettstilstanden vi har i Norge i dag på dette området først og fremst er Stor­tingets verk. Det var Stortinget som i 2002 vedtok at begre­pet «psykotisk» skulle inn i tilregnelighets­paragrafen, og psykoser er det bare psykiatere og rettspsykologer som er eksperter på. Ved å ta denne diagnosen inn i lovteksten ga man med viten og vilje all makt til psykiaterne. På dette punkter var man helt eksplisitt i forarbeidene: «Avgjørelsen av spørsmålet om straffrihet bør i minst mulig grad avhenge av dommerens skjønn. Utilregnelighetstilstandene må beskrives i en terminologi som er anerkjent i den psykiatriske vitenskapen», hevdet man (Ot Prp 1993/94: 87). Det var en helt bevisst strategi å legge makten i psykiateres hender. Man visste utmerket godt at dette var å erstatte det juridiske og moralske spørsmålet om hvem som kunne ansvarliggjøres for sine handlinger med det medisinske spørsmålet om hvem som var psykotisk. Ja, jussen ble her rett og slett et haleheng til psykiatrien. Straffelovsrådet sa like ut at «avgrensingen av begrepet ’psykose’ avhenger av den psykiatriske vitenskap til enhver tid» (NOU 1974:17). Hegge siterer med brask og bram Trygve Lange-Nielsens påstand om at «domstolene alltid må ta selvstendig stilling til utsagnskraften av og grunnlaget for sakkyndige erklæringer», og han anklager Tor-Aksel Busch og aktoratet i Breivik-saken for å ha «glemt» disse ­kloke ord. Men selv om det, som alle vet, formelt sett er retten som skal ta stilling i utilregnelighetsspørsmålet, så er den i praksis bundet på hender og føtter av den psykiatriske ekspertisen: Retten kan ikke forventes å ha kompetanse på å sette psykosediagnoser. Det er og blir psykiatere og rettspsykologer som her i praksis må bestemme. Noe annet ville være uansvarlig av retten. Den kan ikke ha noe «selvstendig» synspunkt på om en tiltalt er psykotisk eller ikke, den kan i høyden ha et selvstendig synspunkt på hvilke psykiatere som er mest å stole på (og man kan spørre seg hvilken grunnlag denne vurderingen i sin tur skal bygge på). Det er en uholdbar situa­sjon, og vi må snarest endre på den. Men kun å anklage rettspsykiatere og jurister, som Hegge gjør, i stor grad er å rette baker for smed. Skal vi fjerne psykiaternes makt i utilregnelighetssaker, og det bør vi, må man endre loven.

De Suverene er dessverre blitt en lite leseverdig bok. Ikke bare fordi den sier så lite nytt og retter baker for smed, men også fordi den er så sterkt preget av Hegges vilje til å framstå som slagferdig. Hans poenger overdynges av syrlige bemerkninger og karakteristikker, og når han skal fortelle en historie, så halter språket og fortellingen blir oppstykket og lite leservennlig. Forsøkene på å være morsom eller satirisk er ofte ikke bare platte, men hindrer også at fortellingene blir gode å lese. Dertil kommer at Hegges selvrettferdighet og understrekning av egen fortreffelighet blir nokså slitsom i lengden. Det som synes å være felles for de fleste av kapit­lene, er at Hegge selv på ulike måter har vært involvert, og at han enten har blitt forulempet, og nå skal ta igjen, eller selv mener å ha stått på rettferdighetens side, og for ettertiden prøver å framstå som sannhetsvitne og helt. Hegge benytter her anledningen til å skjelle ut den ene etter den andre navngitte personen, som om hans egen status skulle stige i den grad han makter å rakke ned på andre. Har en person sagt noe i Breivik-saken (eller andre saker) som Hegge mener er dumt, så spar han gjerne opp noe gammelt grums for å vise hvor lite tillitvekkende denne personen er. Verst går det vel ut over psykiateren Harald Reppesgård, som er kommunist (måtte Gud forby!), tidligere skal ha forsvart sovjetisk psykiatri, og er blitt dømt til fengsel for å ha krevd refusjon for pasient­behandling på falskt grunnlag. For Hegge er det opplagt at slike mennesker også må være dårlige rettspsykiatere og faglig inkompetente. Han har dessuten funnet ut at «rettssystemet er befolket med mennesker som har fått for dårlig etisk opplæring». Bakgrunnen er at et par navngitte advo­kater er blitt dømt for brudd på straffe­loven, og Hegge har fått det for seg at juristene dermed bør få bedre etisk opplæring. Han sier imidlertid ingenting om behovet for etisk opplæring av andre profesjonsgrupper, når noen av disse profesjonsgruppenes medlemmer begår seg. For eksempel journalister. Men her er vel alt i skjønneste orden, får vi tro. Virkelig patetisk blir det imidlertid i siste kapittel, der han har glemt alt som har med sakkyndighet å gjøre, men der han kan avsløre at det var han, selveste Per Egil Hegge, som smuglet ut boken Hvem er gal av Zjores Medvedev på begynnelsen av 1970-tallet – en bok som handlet om hvordan sovjetiske myndigheter satte brysomme opposisjonelle i sinnssykehus. Dermed kan Hegge selv stå fram som den suverene, mannen som ikke bare påviser urettferdighet i verden, men også gjør noe med det. Man skal ha god mage for å fordøye all denne prektighet.

Av Espen Schaanning | IFIKK, Universitetet i Oslo | .(JavaScript must be enabled to view this email address)