Antikken på kryss … og litt på tvers

Opphavet til Antikkleksikon er ei neder­landsk bok fra 1961, tilpasset norske forhold av Martha Eliassen-de Kat i 1968 og i sin andre utgave kjent for mange som Antikkleksikonet fra 1999. Denne nye utgaven er betydelig revidert, både med nytt stoff og en viss justering av det resterende, men anslagsvis åtti prosent av innførslene er identiske med de gamle. Hele teksten er imidlertid kosmetisk forbedret, den er blitt svært mye lettere å lese. Ansvarlig for det nye materialet er historikeren Jon W. Iddeng og arkeologen Camilla C. Wenn, men jeg antar at hovedredaktør Øivind Andersen har hatt ei hand med i det hele. Det er vanskelig å se noe ledende prinsipp i valget av nye oppslagsord, men arkitektur, klesdrakt og steder er i hvert fall blant vinnerne.

Boka er estetisk særdeles vellykket. Tilskudd fra Thorleif Dahls kulturbibliotek og Det norske akademi for sprog og litteratur har gjort det mulig å gi den et utstyr dagens forlagsøkonomi normalt ikke tillater. Sidene har to spalter, generøse marger, tiltalende typografi samt om lag nitti fargebilder integrert i teksten. Det er også en mengde svart-hvite strektegninger tatt fra originalen. Teksten omfatter bortimot 3 000 oppslagsord, dessuten et betydelig antall pekere til mer generelle innførsler eller til alternative navnformer. Den er også nesten (men ikke absolutt) fri for trykkfeil. I tillegg kommer ekstra materiale bakerst i boka, litt affektert kalt appendix/appendices. Hvis en synes «vedheng» lyder for anatomisk, går det fint med «tillegg», evt. «appendiks». Dette stoffet omfatter blant annet kart, kronologiske tabeller, stamtavler og utdypende litteratur, hvorav mye befant seg i originalens hovedtekst.

De fleste oppslagsordene har en behagelig lengde på 1–10 linjer. Det er en del mellomlange innførsler og enkelte lange oversiktsartikler på over en side. Disse er nyttige, men bryter klart det opprinnelige hovedformålet, noe Andersens forord (s. 12) medgir, og de forblir et halvhjertet forsøk på å bikke litt på bokas profil. Over halvparten av innførslene dreier seg om personer, mytiske eller historiske, resten er fordelt på geografiske steder, hendelser, realia og begreper, samt et lite innslag av litterære verker. Jeg hadde ventet at latinske ord og begreper ville ha dominert, men det er faktisk flere greske i et omtrentlig forhold på tre til to. Innholdsmessig må boka betegnes som faglig solid, om enn tradisjonell, av og til gammelmodig, noe også språkføringen bestyrker.

Det opprinnelige Antikkleksikonet hevdet å beskjeftige seg med «oldtiden», hvilket det bare et stykke på vei gjorde. Det nåværende snakker heller om «antikken», noe som vel skal legitimere at innførslene om akkadiske, ­egyptiske, arameisk/fønikiske og persiske forhold er begrenset til så vidt fem prosent av oppslagsordene. Men de siste femti års forskning har avgjørende vist at gresk, og dermed romersk, kultur tilhørte en felles østmediterran kulturkrets med betydelig påvirkning fra øst mot vest. At ikke engang artiklene om Homer og Hesiod avspeiler dette, er skuffende. Ta heller en titt på nyere bøker som M.L. West, The east face of Helicon. West Asiatic elements in Greek poetry and myth (1997), Walter Burkert, Babylon. Memphis. Persepolis. Eastern contexts of Greek culture (2004) og Carolina López-Ruiz, When the gods were born. Greek cosmogonies and the Near East (2010).

Men hvem er så boka skrevet for, og hva er det den er tenkt å bidra med? Forordet trekker fram behovene til gymnasiaster og studenter, dessuten lekfolk som enten reiser i Middelhavsområdet, leser klassisk litteratur i oversettelse eller ser film og TV-serier som Troja og Rome. En kunne også ha nevnt andre, for eksempel med interesse for renessansens og barokkens kunst, den bugner jo av klassiske motiver og referanser. Det samme gjelder om enn i mindre grad eldre teater og opera. Nå må det sies at blant annet CAPLEX gjør en etter måten bra jobb for en del av dette, men naturligvis i langt mer beskjeden skala, og ingen drasser vel rundt med den mursteinen. Men dette gjelder nok også Antikkleksikon: Formatet er nærmere kvart enn oktav, dvs mer A4 enn A5, og tyngden er ifølge mi kjøkkenvekt på over en kilo. Ikke noe vademecum det heller, nei! Det var derimot originalen, og det kan godt spørres om det nye formatet, mer tilpasset bokhylle enn bagasje, egentlig er noe framskritt.

Et leksikon som Antikkleksikon vil på den ene siden fungere som ordbok for fagområdet klassiske studier med innslag av arkeologi, historiografi, kunsthistorie, religionsvitenskap og i begrenset grad filosofi- og vitenskapshistorie. Spørrelystne som blir konfrontert med et for dem nytt ord eller navn kan vende seg til boka og få, som regel kort, forklart ordets betydning og referanse. I tillegg kommer et sett av mer generelt kulturbeskrivende, norske termer. Et leksikon bør nettopp søke å tilføre neofytter språklig kompetanse når det gjelder å omtale sin nye lærdom, og forfattere og redaktør har vært rimelig flinke med å framheve fornuftige norske ord til dette formålet, selv om de godt kunne lagt seg tettere opp mot originalspråket, særlig gresk. Hvorfor «Milet» når de samtidig foretrekker «Maiandros»? I dette er det åpenbart bedre med for mye enn for lite, se Iddengs avsluttende refleksjoner i Ad fontes (2007), ei i ett og alt prisverdig bok. Unntakene fra det allmennforståelige er appendiksene II og V, kronologi og verslære (prosodi), bak i boka. Jeg kan ikke forestille meg hva en har tenkt på med denne eksessen av fremmedgjørende fagspråk annet enn godt-å-ha og kan-ikke-skade. Men det er akkurat den slags boka ikke trenger, og virkningen vil nettopp være å skremme nysgjerrige fra å kjøpe den. De prosodiske stikkordene var i originalen spredt rundt i teksten og virket mindre avskrekkende. Enkelte andre innførsler lider av den samme syken: «hypostasis» brukes om «nomen dannet av en indeklinabel ordgruppe».

Blant de andre appendiksene må kartene berømmes, særlig de to som viser Romerrikets utstrekning. Kartene over Hellas og Italia kunne likevel med fordel vært mer detaljert, og det burde vært et dedikert kart over det greske Sør-Italia og Sicilia, gjerne også vestre Anatolia. Den romerske keiserrekka trenger ingen kommentar, heller ikke de historiske slektstavlene. Mål og vekt har sitt eget appendiks, som særlig i det greske tilfellet projiseres en illusorisk nøyaktighet og konsistens. Den romerske kalenderen i det åttende er grei nok, men den nyskrevne artikkelen om kalen­dere i selve teksten har flere feil enn fakta. Den blander sammen sideriske og synodiske måneder, misforstår interkalasjon, tilskriver tidlige kalendere, spesielt de greske, en ikke-eksisterende ­presisjon og skaper totalt kaos av den gregorianske. Det nyttigste appendikset er det niende som lister opp gresk og latinsk litteratur i skandinaviske oversettelse. Det går tilbake til Øivind Andersens bibliografi i Antikkleksikonet, og jeg antar at han også har æren for den utvidete. Den avsluttende lista over sekundærlitteratur mangler mål og mening, mye er bare støvsuget fra Gunn Haalands artikkel i Ad fontes. Vi skriver heller ikke «et al.», som i så fall bør kursi­veres, men «o.a.» på norsk.

Det er umulig med noen detaljkritikk av utvalget av oppslagsord, se forordet s. 9–10 for redaktørens refleksjoner. Men det må være tillatt å peke på at de mangler for så viktige saker som befestninger, havner, kart, skip, transport og veier, for bare å nevne noen, og det nye formatet ville gitt rom for en slik utvidelse. Bidragene fra de to ferske forfatterne, ikke alltid helt vellykte, gjør med deres kompetanse en del for å bedre situasjonen. Men tyngdepunktet ligger fremdeles på studiet av klassiske teks­ter, noe som er en ærlig sak, men som likevel understøtter et ideal om borgerlig dannelse og humanistisk kultur framfor historiske kunnskaper. De mange korte innførslene for mytiske figurer formidler dessuten en ikke autentisk gyldighet: Mytologiske slektstavler hadde alltid alternativer. Stoffet er generelt tørt og faktaorientert, men det finnes unntak, ikke udelt heldige. Om Gordion, frygernes hovedby, er den apokryfe historia om Alexander og den gordiske knuta alt som fortelles. Dette er mer Hollywood enn Harvard!

Filosofi og vitenskap kommer ikke spesielt godt ut. Verken kosmologi eller kosmogoni er bevilget oppslag, ganske uforståelig. Atomismen, som jo blir modernitetens foretrukne ontologi, får tre linjer. Astronomi gis tolv, det meste galt, geografi er utelatt, men den store skandalen er at bortsett fra intetsigende omtaler av tre-fire matematikere mangler matematikk helt. Lærde humanister må gjerne fortsette å tyte om viktigheten av Homer og Sofokles, gresk arkitektur og skulptur, men grekernes i særklasse viktigste bidrag til moderne sivilisasjon er deres matematikk, totalt forskjellig fra den babylonsk-assyriske, og den gjennomsyrer i dag hele vår virkelighet. Ved slik unnlatenhet står klassiske studier i fare for å redusere seg selv til tidtrøyte og et medium for borgerlig skravl, ellers kjent som dannet konversasjon.

La meg så ta opp et par-tre saker der jeg er faglig uenig med forfatterne. På side 118 utropes Hippodamos fra Miletos til foregangsmann på byplanlegging, en arv fra originalen. Han er annetsteds assosiert med byplanene for både Pireus tidlig på 400-tallet, Thurioi i Sør-Italia rundt midten og Rhodos by mot slutten av det samme, noe som utelukkes av kronologi. Det samme gjelder vel gjenreisingen av Miletos etter persernes rasering i 494, hvis han som boka hevder var født ca. 475? Men Hippodamos har hatt lite, om i det hele tatt noe, med utviklingen av byplanlegging i Hellas å gjøre. Smyrna nevnes ofte som et tidlig (600-talls) eksempel på gresk byplanlegging, men dette hviler på en illusjon. Det finnes ingen spor av noen byplan i Smyrna. Det samme gjelder Megara Hyblaia på Sicilia, som på s. 169 og av utgraverne selv utnevnes til den første byplanlagte byen i den greske verdenen (ca. 700). Men det vi ser i Megara Hyblaia er ingen rettvinklet byplan, men et system med parallelle striper av dyrkbar mark til fordeling mellom kolonistene, jf. Georges Vallet, «L’apporto dell’urbanistica. Le fait urbain en Grèce et en Sicile à l’époque archaique», Kokalos 30–31 (1984–85) 133–55. Vallet var leder av de opprinnelige utgravingene og visste hva han snakket om.

Byplaner med ortogonalt gatenett, soner for boliger, templer, håndverk og handel i tillegg til offentlige bygg og torg, samt planlagte fasiliteter som vannforsyning, havneanlegg og befestninger, kan ha sett sin første realisering i Miletos (550) i forbindelse med utbyggingen av den nye bydelen i nord mot Løvebukta. Dette ble videreført i det greske Vesten, i Paestum (ca. 540) og Metapontion i ­Sør-Italia og i Selinus, Akragas og Syrakus på Sicilia. Etruskerne var like raske til å utnytte nyvinningen: Både Marzabotto og Capua fikk egne byplaner mot slutten av 500-tallet. Vi kan se en liknende, om enn mer beskjeden, utvikling i milesiske kolonier ved Svartehavet på samme tid. Fastlandet hang derimot etter. Pireus er allerede nevnt, Halieis og muligens Stymfalia fikk også byplaner første halvdel av 400-tallet, men Hippodamos kan altså ikke ha hatt med noe av dette å gjøre. Byplanlegging var naturligvis primært aktuelt ved nye grunnleggelser: kolonier, synoikismer eller som i Miletos etter store ødeleggelser. Byer med lang og kontinuerlig historie ble aldri regulert; Athen, Korinth og Roma forble alltid forvokste landsbyer.

Oppslagsordene Bule (her ser en ulempen ved å transkribere gresk ou som «u» på norsk. Greske buler har ikke noe med nattelivet å gjøre!) og [E]kklesia gir leserne inntrykk av at dette var spesifikt athenske institusjoner, hvilket naturligvis er tøv. De var felles for alle bystater – råd og forsamling – og hadde normalt egne lokaliteter, bouleuteria og ekklesiasteria. Den samme oppfatningen formidles av innførselen for Prytaneion, som beskrives som «det gamle rådhuset i Athen». Men prytaneia var ikke rådhus, men magistratenes (prytanenes, i Athen arkhontenes) hus. Det er i tillegg ikke klart hvilket athensk bygg det refereres til, som uansett ikke kan ha vært eldre enn midten av 500-tallet. Athen var ingen leder i utviklingen av denne institusjonen, og prytanier fantes i nesten alle poleis. Gitt bystatenes politiske gjennomsiktighet dukket bouleuterier og ekklesiasterier først opp på 500-tallet, mens prytanier var langt eldre, eldre selv enn templene. Stephen G. Miller, The prytaneion. Its function and architectural form (1978), er en bra introduksjon.

Det kjente bygget ved bytorget i Dreros på Kreta er et godt eksempel. Den opprinnelige utgraveren, Spyridon Marinatos, mente først dette var et prytanion, men skiftet mening og kalte det «tempel», en betegnelse det har beholdt inntil helt nylig. Agorabygget i Dreros og mange liknende bygg fra seingeometrisk og tidlig arkaisk tid har generelt vært kalt «arnetempler», men det finnes ingen tvingende argumenter for deres tempelstatus, jf. Mieke Prent, Cretan sanctuaries and cults. Continuity and change from Late Minoan IIIC to the Archaic period (2005) 441–76. Drerosbygget hadde innvendig ildsted til matlaging og benker langs veggene for homeriske, sittende festmåltider. De funne bronsestatuettene, naturligvis umiddelbart utnevnt til votivgaver, i dag i museet i Heraklion, er imidlertid typiske for prytanier. Det samme er den sterke tilknytningen til Apollon, hvis templer ikke sjelden var stebarn av de primitive prytaniene, i Dreros på åsryggen vest for bysenteret. Dreroshuset inneholdt mengder av horn av småfe, Apollons dyr. Det samme gjorde det gamle Apollon­templet i Halieis, som heller ikke var noe tempel. Da de milesiske magistratene (Molponene) fikk sitt nye prytanion i den nybygde Apollonhelligdommen (Delfinion) rundt 540, installerte de tradi­sjonelle benker langs veggene. Bespis­ning av æresgjester var en av de viktigste funksjonene til prytanier. Den østlige skikken med liggende dinering ble introdusert i Hellas på 600-tallet, men prytaniene var som bystatenes eldste politisk-sosiale bygg nøye med tradisjonene.

Oppslagsordene «arkitektur» og «tempel» har fått økt innhold, det første fra en halv til tre sider, illustrasjon inkludert, det andre fra to linjer i originalen til en full side i Antikkleksikon. Teksten er ikke helt stø. På s. 42 påstås det at grekerne reiste steintempler allerede på 700-tallet. Jeg vet ikke hva forfatterne har hatt i tankene, men hvis det dreier seg om det eldste bygget på plassen der det store Artemistemplet i Efesos seinere ble oppført, har dette inntil nylig blitt datert (alt)for tidlig, jf. Michael Weissl, «Grundzüge der Bau- und Schichtenfolge im Artemision von Ephesos», Österreichische Jahreshefte 71(2002), 313–46, dessuten var det av leirstein, ikke kalkstein, og var ikke engang noe tempel. De mer kjente steintemplene i Korinth og Isthmia fra seinest 650 beholder dermed sin status som de tidligste. Jeg er også uenig i at (s. 42) de doriske og jonisker ordnene utviklet seg på 600-tallet, og at det var da det greske tempelet fant sin form. Det hevdes videre (s. 253) at «[d]e eldste hellige byggene ligner bolighus, men kjennetegnes ved funn av ofringer og votivgaver», en problematisk påstand. «Ofringer» betyr nesten unntaksløst beinrester og «votivgaver» gjerne husgeråd, i større sammenhenger (Olympia, Isthmia) kopperkjeler, jernspidd og ildbukker, og hvorfor dette alltid skal tenkes i en religiøs snarere enn en kulinarisk kontekst, er ikke lett å forstå. Gresk eting hadde alltid en religiøs komponent, å likne med norsk bordbønn for ikke så veldig lenge siden, men de aller fleste måltider var ikke kulthandlinger.

Oppfatningen at greske templer har sitt utspring i bolighus av megaron­typen (ett- eller toroms hus med rett eller buet avslutning og overbygget inngang markert ved et søylepar) er tradisjonell; Martin P. Nilsson var en viktig talsmann. De typiske husmodellene fra utgravninger av helligdommer, ofte av denne formen, har som regel uten argumenter blitt tolket som templer, men det kan like gjerne ha dreid seg om boliger (oikoi), mannshus (andrones) eller prytanier. Teorien har to avgjørende svakheter: Den forklarer ikke greske templers viktigste element, søyleomgangen (peristylen), og heller ikke hvordan megaronenes innvendige ildsteder kunne transformeres til utvendige altere. Langt mer tilfredsstillende er Mazarakis Ainians forslag (From rulers’ dwellings to temp­les. Architecture, religion and society in Early Iron Age Greece 1100–700 B.C., 1997) at peripteraltemplenes opphav er å finne i jernalderens residenser (naoi) for stormenn og småkonger, eksemplifisert i det så langt unike praktbygget fra 900-tallet i Lefkandi på Euboia (Evvia). Forslaget redder peristylen, men ­mangler et tilfredsstillende svar på den andre innvendingen, og vi har ennå ikke en fullt akseptabel teori om opphavet til det greske templet.

Og så til konklusjonen. Antikkleksikon er etter sin hensikt et hederlig og nyttig verk. Flertallet av oppslagsord holder godt mål, selv om jeg nok stusser en del over formuleringer eller tenker «feil» for meg selv. Dette rammer også materialet fra originalen, det virker dessuten som Eliassen ikke alltid fikset oversettelsen fra nederlandsk til norsk. Jeg har også satt spørsmålstegn ved bokas format, den vil aldri finnes der den kunne ha størst nytte, i reisebagasjen. På den andre siden vil den i motsetning til originalen fungere som mer enn oppslagsverk, den innbyr til lesning. Dessuten er den som jeg sa innledningsvis, en vakker sak. Studiet av oldtiden ved Universitetet i Oslo er spredt ikke bare over ni fag, men også fire institutter, et forhold som avspeiles i en viss mangel på integrasjon og klar faglig profil for boka som helhet.

Av Per Strømholm | IFIKK, Universitetet i Oslo