Forsiden >  Artikler >  Arr nr 1 / 2012 (Hjernen)

Tenk om det er sant

Evolusjonsteori, nevrovitenskap og historieskrivning. En kommentar til Daniel Lord Smail

Jeg har aldri interessert meg spesielt for evolusjonsteoretiske perspektiver i historiefaget. Jeg er ikke prinsipielt imot, og når jeg underviser i tidlig historie, er evolusjon en opplagt viktig forståelsesramme: Oppkomsten av jordbruket – i globalhistorisk sammenheng selve urbegivenheten – er et enormt eksempel på adapsjon, på artenes tilpasning til skiftende omgivelser og livsbetingelser, og på bruk og virkninger av genetisk arv.

Forsøkene på å skrive historie som evolusjon utover dette vil kanskje alltid true med å bli noe annet enn historie, i hvert fall i klassisk forstand: som en beskrivelse av «hvordan det egentlig var». Det er selvsagt en kryptisk devise som kan tolkes på flere måter, men den må uansett være knyttet til en tanke om historisitet, altså til et ønske om å studere fortidige premisser, tidligere fenomeners tidsbestemte egenart. I tillegg vil nok historieskrivning som bekjenner seg til dette slagordet, også være drevet av et ønske om spesifisitet, av målet om å forstå og representere det konkrete og spesielle.

Hva historieskrivning ikke er

Jeg nøler nok litt med å si at dette er en definisjon av historieskrivning, den er og bør være mye forskjellig. Men samtidig vil vel det aller meste av det vi kaller historie nå, falle innenfor dette: opptattheten av noe fortidig eller av problemene knyttet til det fortidige, og opptattheten av det som er spesifikt, eget, noe annet enn det umiddelbart nærværende – av det som ikke kan subsumeres under det som er her og nå. Om dette er en definisjon, burde den kunne omfatte mye, men den kan likevel brukes til å se hva det er som blir annerledes med deler av den mest synlige evolusjonsbaserte litteraturen om samfunnsutvikling. Det mest kjente eksemplet her er Jared Diamonds Guns, Germs and Steel, som nylig ble oversatt til norsk, og som har fått enorm oppmerksomhet i store deler av verden.1 Den er blitt en favoritt, ikke minst hos lesere som ivrer for at naturvitenskapelige metoder generelt og evolusjonsteori spesielt skal gis en mer fremtredende plass i historieskrivningen.

Diamonds bok er imidlertid ikke historieskrivning ut fra den svært vide definisjonen jeg har presentert her. Den er en langtidsforklaring på hvorfor de tempererte delene av verden er blitt økonomisk og kanskje også politisk dominerende, og den er utelukkende opptatt av å forklare et nå. Ikke noe sted er den orientert mot å drøfte noe fortidig i seg selv, som annerledes enn nåtiden, eller mot å diskutere det kunnskapsteoretiske grunnlaget for å si noe om det. Det er ikke diskvalifiserende på noen måte, og metodologien er ubetinget vitenskapelig, men Diamonds bok er altså ikke historie i noen vitenskapelig forstand, rett og slett fordi den ikke handler om fortiden qua fortid eller engang som problem. Skulle man i tillegg etterlyse en interesse for det spesifikke, kan man alltids også merke seg at selv spørsmålet om hvorfor Vesten i en lang periode har vært dominerende i forhold til India og Kina, blir et for spesifikt spørsmål til at det kan besvares ved hjelp av evolusjonsteori – ifølge Diamond selv. En teori som handler om utvikling som tilpasning til miljø, forklarer altså på et svært generelt nivå, og den tangerer dermed ikke engang globalhistoriens klassiske, store spørsmål om forklaringen på det historiske styrkeforholdet mellom Vest og Øst.2

For de som måtte føle en slags humanistisk tilfredshet ved dette, er Daniel Lord Smails On Deep History and the Brain mer egnet til å skape uro.3 Den presenterer sine evolusjonsteoretiske og nevrobiologiske perspektiver på historien smilende, åpent, lite skråsikkert, verken dogmatisk, polemisk eller med noe krav på å være den eneste riktige innfallsvinkelen. Den har til og med sine poetiske øyeblikk og er skrevet i et våkent, humanistisk språk. Dette kan en fort ende opp med å like bedre enn en hadde bestemt seg for på forhånd. Selv tenkte jeg, uforvarende: OK. Dette er kanskje riktig.

Behovet for begynnelse

Det mest briljante kapitlet i Deep History er likevel det som handler minst om evolusjon, nemlig det første, som handler om historieskrivningens dype behov for å konstruere opphav og dermed også å skille mellom to tider, en egentlig historisk tid og den tiden som går forut for den. Den tidlige kristne historieskrivningen etterlot seg en varig metafysisk arv her, med etableringen av den ene store begynnelsen, skapelsen, i andre tapninger Syndfloden. Spørsmålet om dateringen av verden tilbake til Guds skapelse eller til Syndfloden var et anliggende helt til 1700-tallet, men er jo nå bare pikant faghistorie, og likevel, sier Smail, likevel har historieskrivningen holdt seg med denne begynnelsen, enten det nå er jordbruksrevolusjonen, skriftkulturens oppkomst, det greske demokratiet eller et annet tidspunkt der alt kan sies å ha begynt for alvor. Og da blir man – riktignok i motsetning til den historieskrivningen som begynner med skapelsen – sittende igjen med en diger tid som går forut for den virkelige historien. Det mest innarbeidede skillet nå trekkes ved jordbruksrevolusjonen og skriftkulturen, og blir da et skille mellom historie og forhistorie.

Men det er da bare én tid det er snakk om, sier Smail, befriende, og da trenger vi også en felles måte å forstå den på, et begrepsapparat som kan anvendes på hele historien. Det er jo historie, alt sammen. Og her kommer altså nevrobiologi og evolusjonsteori inn som et slikt tilgjengelig begrepsapparat, som kan gjøre historien «dyp» i dobbel forstand: både ved å gjøre den så lang som mulig, la den forsvinne i mørket i stedet for å la den begynne i Midt-Østen, og ved å ville analysere den på et underliggende nivå som er felles for alle kulturer og situasjoner.

Dette kapitlet er smart og vittig, og det er imponerende som kritikk av historiefagets rydding. En metafor som dukker opp iblant når man snakker om faget, er at historien har mange «rom». Smail peker i stedet på at det som ofte fremstilles som fagets grunnmur, snarere er en flyttbar lettvegg. Historiens opphav er en idé vi har med oss fra en tid som tenkte religiøst om historie og helt annerledes enn oss selv.

Allerede i dette første, flotte kapitlet finner vi ett av de litt forvirrende trekkene ved Smails bok. Kritikken av opphavstenkningen og av hvordan den jødisk-kristne metafysikken fremdeles setter usynlige rammer for vår tenkning – dette siste er min utlegning og ikke begreper Smail bruker – er velkjent fra helt andre hold. Dette likner jo Nietzsche og hans programerklæring for den genealogiske historien:

Før ville man oppnå en følelse av menneskets herlighet ved å peke på dets guddommelige herkomst. Dette er nå blitt en forbudt vei, for ved dens dør står apen, sammen med andre grufulle beist, og flekker tennene forståelsesfullt, som for å si: ikke videre i denne retning!4

Men som så ofte ellers gjør ikke Smail denne anknytningen, selv om den er viktig for mye senere historiedebatt, først og fremst gjennom Foucaults Nietzsche-lesning, og selv om den dermed kunne gitt ytterligere styrke til hans egen kritikk av den tradisjonelle historieskrivningen. Det er et sjarmerende trekk ved boken at den ikke gjør seg til noe annet enn den er, men det hadde vært interessant å se Smail diskutere mer utførlig hva slags debatter han egentlig skriver seg inn. Selv tenker jeg at de iblant er både større og mindre opplagte enn han selv synes å ville se – ikke minst i dette kapitlet, som både er mer og morsommere enn en forpostfektning for den kommende argumentasjonen for biologiske modeller.

Evolusjon som forklaring og modell

Denne argumentasjonen følger to linjer: På den ene siden får vi her en lett innføring i evolusjon og genetikk som inntak til studiet av menneskets historie; på den andre får vi en svært interessant diskusjon av evolusjon i en litt mer spesifikk forstand, nemlig som tilpasning til skiftende livsvilkår. Adapsjon blir da ikke bare en måte å studere mennesker på, men ting, og det gjendsidige forholdet mellom ting og mennesker. Den menneskelige tilpasningen er jo et kjent motiv, men tanken om at også tingene tilpasser seg, er mindre opplagt. Smails sprang her er at man godt kan snakke om adapsjon selv om man ikke snakker om biologi. Et spesielt morsomt eksempel her er Mikke Mus, som utviklet seg fra å være en rufsete, nokså skurkeaktig og småøyd type da han var ny, til å bli den søte og storøyde figuren vi kjenner ham som nå. Studerer man bildene og filmene hans over tid, vil man kunne se den gradvise transformasjonen av hjerneskallen, ørene, øynene og nesen, sier Smail.5 Selv om Disneys tegnere bestrebet seg på å være lojale mot den originale fenotypen, forandret Mikke seg likevel for å kunne lykkes på et marked i gradvis forvandling – og han utviklet seg altså ekstremt raskt i forhold til mennesker.

Igjen blir jeg slått av hvor åpenbare likhetene er mellom Smail og teori vi finner i moderne vitenskapsstudier, som hos Donna Haraway eller Bruno Latour: poengteringen av det jevnbyrdige samspillet mellom mennesker og ting, problematiseringen av aktørstatus og intensjon, og spørsmålene knyttet til de flytende grensene mellom biologi og teknologi. Men igjen er dette en parallell som Smail selv ikke er opptatt av. Det hadde virkelig fått diskusjonen til å svinge, hvis argumentasjonen for sterkere naturvitenskapelige innslag i historieskrivningen hadde knyttet an til de debattene som var levende og kontroversielle i humaniora allerede. Latour ble tidlig brennemerket av de hissigste kritikerne av fransk humaniorateori i den ufortjent legendariske Sokal-debatten, og siden har mange av pro-naturvitenskaps-debattantene nøyd seg med å kritisere humanistene for ikke å ha lest Darwin. Det hadde vært sprekere om de ville kritisere oss for ikke å lese Latour og Haraway.

I forhold til dette er det Smail skriver om biologisk evolusjon i mer direkte forstand ikke så ukonvensjonelt, og det vil være godt kjent for den som leser ikke bare Jared Diamond, men enhver nyere lærebok i eldre verdenshistorie.6 De fleste slike bøker vil nå stille spørsmålet om det var menneskene som domestiserte hveten og temmet dyrene, eller om det var omvendt. Smails tydeligste bidrag er altså å føre evolusjonstenkningen inn i vår egen tid. For å gjøre det, må han tenke friere om hva evolusjonsteori er, og dermed trekker han veksler ikke bare på Darwin og hans etterfølgere, men også på Lamarck, som hevdet at også tilegnede egenskaper går i arv.

Er sannhet nok?

Jeg har to avrundende kommentarer til Smails bok. Den første knytter an til det han selv gjør så flott, nemlig å historisere og ironisere over historikernes hang til opphav, og denne hangens konsekvens: skillet mellom en historie som krever kultur- og intensjonsforklaringer på den ene siden, og en forhistorie der historikerne synes evolusjonsperspektiver er akseptable på den andre. Spørsmålet er nemlig om Smail virkelig greier å overskride dette skillet selv. I praksis bruker han nemlig evolusjonsteori på to ganske forskjellige måter, en bokstavelig, der han faktisk snakker om biologi, og en der evolusjonen snarere er en modell, løsrevet fra biologien. Den første bruksmåten finner vi når Smail skriver om eldre historie, den andre når han skriver om nyere. Hvor mye lenger er vi da egentlig kommet? Et stykke, tror jeg, men selv ikke når denne typen historiografiske doxa blir påpekt og gjort så fint narr av som her, greier vi å fri oss fra dem. Vi kommer ut av Smails diskusjon med et nokså intakt skille mellom to historiske tidslag. De heter bare ikke historie og forhistorie lenger, og grensen mellom dem er ikke helt skarp, men den likner de gamle, selv om forskjellen nå ikke er knyttet til antatte egenskaper ved tiden selv, men til de måtene vi forstår evolusjon på. Kanskje kan man si at grensen mellom den gamle og den nyere historien er blitt flyttet fra et ontologisk til et epistemologisk nivå, men at den likevel er nokså lik, om man kan tenke seg at man ser den ovenfra.

Min andre kommentar knytter an til min egen grunnleggende sympati for boken og til den spontane følelsen av at det kanskje bare rett og slett er sånn det er. Kanskje man kunne applisere teori av denne typen på fortiden og komme frem til «sannheten» på ett eller annet nivå, til kunnskap som de aller fleste historikere ville kunne tenkes å slutte seg til og si OK. Appellen ligger jo i det at denne varianten av evolusjonsteori også kan sies å ha et fruktbart mikronivå – selv om overgangen fra makrobiologi til mikroteknologi altså er problematisk – og at den derfor kan gjøres til en slags allmenn teori med spesiell forklaringskraft. Så hva om den gir «sanne» svar? Tenk om dette skulle være spiren til en historievitenskap som virkelig var vitenskap i enhver forstand og overskred alle de uavklarte spørsmålene som vil ligge i all humanistisk fortolkning?

Spørsmålet er om den historieskrivningen vi da ville stå igjen med, ville være tilfredsstillende: Er sannhet nok? Er det jakten på sannheten om fortiden som er historieforskningens mål, i dag og i praksis? Jeg tror ikke det, og det tror jeg i og for seg er interessant. Noe av det de humanistiske, fortolkende fagene gjør, og det er det kanskje viktig å si nå da humaniora synes å være i krise, er å tilby ulike perspektiver på verden, perspektiver som tjener ulike funksjoner, hensikter og gjerne også eksistensielle behov. Ofte tenker vi kanskje på dette tilbudet som førmoderne, som noe som hører til i epoker der historien tilbød eksempler og idealer, men vi har det nok med oss fremdeles. Nå er nok idealene til dels andre, og de er gjerne knyttet til evnen til kritisk tenkning, perspektivering og relativisering, til det å kunne hanskes med tenkning og kultur som er vesensforskjellig fra vår egen – uten å redusere det fremmede til likhet. I en slik situasjon vil vi antakelig ikke ha en historisk enhetsvitenskap som kan svare på alt innenfor én teoretisk horisont. Vi vil at verdens og historiens forskjeller skal kunne fanges inn av en forskjelligartet historieskrivning, der det å leve med alt det som ikke går opp, er en vesentlig ferdighet. Det er dette vi lærer oss. Ikke sannhet, men forskjell.

Noter

1 Jared Diamond, Guns, Germs and Steel: A Short History of Everybody for the Last 13.000 Years (1997), no. overs. Våpen, pest og stål. Menneskenes historie gjennom 13 000 år (Oslo: Spartacus, 2011)

2 Jfr. klassiske arbeider som Andre Gunder Frank, ReOrient: Global Economy in the Asian Age (Berkeley: University of California Press, 1998) og Kenneth Pomeranz, The Great Divergence: China, Europe, and the Making of the Modern World Economy (Princeton, N.J.: Princeton University Press, 2000)

3Daniel Lord Smail, On Deep History and the Brain (Berkeley: University of California Press, 2008). Se også Andrew Shyrock og Daniel Lord Smail (red.), Deep History: The Architecture of Past and Present (Berkeley: University of California Press, 2011) for ytterligere perspektiver og drøftinger av begrepet «deep history».

4 Friedrich Nietzsche, Morgenrøde: Tanker om de moralske fordommer (2. utg. 1887, no. overs. 1999, Oslo: Spartacus), bok 1, §49, s. 48

5 Smail, On Deep History and the Brain, s. 100

6 Jfr. en standard lærebok som J.R. McNeill og William H. McNeill, The Human Web : A Bird's-Eye View of World History (New York : W.W. Norton, 2003)

Litteratur

Diamond, Jared. Våpen, pest og stål: Menneskenes historie gjennom 13 000 år. Oslo: Spartacus, 2011

Frank, Andre Gunder. ReOrient: Global Economy in the Asian Age. Berkeley: University of California Press, 1998

McNeill, J.R. og William H. McNeill. The Human Web: A Bird's-Eye View of World History. New York : W.W. Norton, 2003

Nietzsche, Friedrich. Morgenrøde: Tanker om de moralske fordommer. Oslo: Spartacus, 1999

Pomeranz, Kenneth. The Great Divergence: China, Europe, and the Making of the Modern World Economy. Princeton, N.J.: Princeton University Press, 2000

Shyrock, Andrew og Daniel Lord Smail (red.). Deep History: The Architecture of Past and Present. Berkeley: University of California Press, 2011

Smail, Daniel Lord. On Deep History and the Brain. Berkeley: University of California Press, 2008

Av Erling Sandmo | IAKH, Universitetet i Oslo | .(JavaScript must be enabled to view this email address)