Forsiden >  Artikler >  Arr nr 4 / 2015 (Liv, Arr, idéhistorie. Festtidsskrift til Espen Schaanning)

Ja, lovbrytere bør ha fri vilje!

Kommentarer til Espen Schaanning om grunnlaget og utformingen av utilregnelighetsreglene

Fri vilje er en metafysisk premiss for strafferetten. Den finnes innbakt i strafferettens utgangspunkt om tilregnelighet, som gjelder for de fleste samfunnsdeltakere – ikke bare lov­brytere. Etter strafferettens ansvarslære er det heller ikke mulig å begå en forbrytelse uten å ha fri vilje, og således heller ikke å være lovbryter i denne mening. Utgangspunktet bør også være slik! Vi kan verken bekrefte eller avkrefte den frie viljes eksistens. Men det ideologiske og normative utgangspunktet om at lovbrytere (og folk) flest har fri vilje, har bedre grunner for seg enn det ideologiske og normative utgangspunktet om at lovbrytere eller lovbrytere flest mangler fri vilje. Dette er mitt foreløpige svar på spørsmålet som Espen Schaanning stilte i tittelen til sitt essay «Bør lovbrytere ha fri vilje?» i Arr 1-2015, som bestod i kritikk av NOU 2014:10. Skyldevne, sakkyndighet og samfunnsvern.

I det følgende skal jeg diskutere Espen Schaannings innvendinger mot NOU-en. Mitt fokus vil særlig være på Schaannings synspunkt om at utredningen utgår fra og bekrefter strafferettens ideologi om ansvar, tilregnelighet og fri vilje som et grunnlag for regler om utilregnelighet. Jeg vil også peke på det jeg ser som svakheter ved Espen Schaannings kritikk, og sende ballen tilbake i form av noen spørsmål jeg gjerne hadde fått hans svar på.

Bakgrunn: NOU 2014:10. Skyldevne, sakkyndighet og samfunnsvern

Skal en person som har begått et lovbrudd når vedkommende var i en psykisk avvikstilstand betraktes som utilregnelig og uten straffansvar? Hvordan skal i tilfelle utilregnelighets­reglene utformes? Hvordan skal det bevises at gjernings­personen var tilregnelig, og hvilken rolle skal de sakkyndige ha? Dersom gjerningspersonen ikke kan holdes straffansvarlig, skal strafferetten da likevel gripe inn med en reaksjon dersom det er risiko for at vedkommende begår nye lovbrudd? Dette var i korthet de mest sentrale spørsmålene i utredningen NOU 2014:10. Skyldevne, sakkyndighet og samfunnsvern, som ble avgitt den 28. oktober 2014.1

Bakgrunn for utredningen var særlig 22. juli-saken og den kritikk av gjeldende regler og praksis omkring utilregnelighet ved psykisk sykdom som saken førte med seg. Kritikken var i stor grad rettet mot at gjeldende rett bygger på det såkalte «medisinske prinsipp», som innebærer at utilregnelighet kun knyttes til visse (medisinske) tilstander. Etter straffe­lovens § 20 er den som er «psykotisk» på handlingstidspunktet utilregnelig og fri fra straffansvar. Dette psykosevilkåret har medisinsk forankring gjennom å henvise til tilstander som medisinsk sett regnes som psykose. Det forutsetter imidlertid at psykosen viser seg på handlingstidspunket med åpenbare symptomer. En person med en psykoselidelse (for eksempel schizofreni) som ikke er psykotisk på handlings­tidspunktet (for eksempel fordi personen er medisinert), er ikke å regne som utilregnelig. Gjeldende rett stiller likevel ikke noe krav om sammenheng mellom psykosetilstanden og lovbruddet, slik tilfellet er i de fleste andre land. Så lenge det er på det rene at gjerningspersonen var psykotisk på handlings­tidspunktet, har vedkommendes eventuelle tanker om og motiv for handlingen ingen relevans.

Den som er psykotisk og utilregnelig skal etter gjeldende rett ikke bare gå fri fra straff, men som hovedregel også fritas fra ileggelse av alle former for strafferettslige reaksjoner. Kun når vedkommende har begått visse alvorlige forbrytelser mot individers liv, helse og frihet, og det i tillegg foreligger tilstrekkelig risiko for gjentagelse, kan en særreaksjon som dom på tvungent psykisk helsevern bli aktuell. Særlig ut fra risikoen for at gjerningspersonen kunne gå fri fra straff, pekte diskusjonen etter den 22. juli på at gjeldende rett med dens medisinske modell kan frita for mange fra straffansvar, og i tillegg gi de sakkyndige for stor innflytelse.

I NOU 2014:10 foreslås flere endringer i reglene om utilregnelighet ved psykisk sykdom, om særreaksjoner mot utilregnelige lovbrytere og om bruken av sakkyndighet. I det store og hele er endringene ikke gjennomgripende. Utvalget foreslår at reglene for utilregnelighet ved psykisk sykdom fortsatt skal bygge på et medisinsk prinsipp, og at den som er å anse som psykotisk er utilregnelig og fri fra ansvar. Særlig ut fra rettssikkerhetshensyn avviste utvalget å gå over til en regel som bygger på et såkalt «blandet prinsipp». Et slikt prinsipp inneholder i tillegg til tilstandsvilkår også vilkår om sammenheng mellom tilstanden og den straffbare handling, ofte utformet som psykologiske vilkår om gjerningspersonens evne til å forstå og kontrollere sin handling. Utvalget avviste også en regel som bygger på et rent «psykologisk prinsipp», som åpner for utilregnelighet for alle som oppfyller visse psykologiske vilkår.

Det gjeldende psykosevilkåret foreslås imidlertid presisert i lovteksten, slik at det blir klarere hva som skal til – og at det skal mye til – for å falle under lovens psykosevilkår. I tillegg skal også de tilstander som er likestilte med psykose, i betydningen like inngripende som en psykose, omfattes av regelen.2 Slik sett blir det ikke lenger avgjørende om en gjerningsperson kan forstås som psykotisk eller ikke; også andre tilstander kan innebære utilregnelighet.

Videre foreslås det i utredningen at terskelen for å idømme en strafferettslig særreaksjon mot en person som var utilregne­lig på handlingstidspunktet, skal settes litt lavere enn det som er tilfelle i dag. Fortsatt skal det imidlertid bare være mulig å gripe inn med en særreaksjon ved alvorlige lovbrudd mot individers liv, helse og frihet.

Den kanskje mest betydningsfulle endring i utredningen knytter seg til grensedragningen mellom de sakkyndiges vurderinger og rettens vurderinger. I motsetning til hvordan det er i dag, foreslår utredningen et skarpt skille mellom sakkyndighet og juss. De sakkyndige skal ikke kunne uttale seg om hvorvidt en gjerningspersons tilstand faller under lovens vilkår for utilregnelighet, men skal kun uttale seg på medisinsk grunnlag. Det er retten som skal vurdere om en gjerningsperson er strafferettslig utilregnelig. Når det gjelder beviskravet fastslår utredningen at det må gjelde samme høye beviskrav her som ellers i strafferetten: Det skal være bevist ut over all rimelig tvil at gjerningspersonen var tilregnelig.

Espen Schaannings kritikk av NOU 2014:10

Espen Schaannings kommentar til NOU 2014:10 inneholder mange kritiske bemerkninger, og knytter seg til alle hovedpunktene i utredningen. En stor del av hans tekst retter seg mot svakheter ved den medisinske modellen for utilregnelighetsregler, og mer spesifikt ved den regel som foreslås i utredningen. Som hos mange andre står også rollefordelingen mellom retten og de sakkyndige sentralt i resonnementet.

Hovedkritikken til Schaanning synes å være rettet mot grunnlaget og grunnpremissene for utredningen. Den grunnleggende kritikk virker å være at NOU-en utgår fra og bekrefter strafferettens ideologi om ansvar – uten å problematisere det vitenskapelige grunnlaget for de forestillingene om fri vilje som denne ideologi bygger på. Straffansvar bygger jo på at noen kan klandres, og klander anses å forutsette at vedkommende var tilregnelig og handlet av fri vilje. Lov­brytere må ha fri vilje, og strafferetten må så å si ha lovbrytere for å eksistere.

Schaanning fremhever imidlertid at ulike (særlig biologiske) vitenskaper i dag utfordrer disse forestillingene om fri vilje, ved å peke på ulike årsaksfaktorer for menneskers adferd. Slik jeg forstår Schaanning, er hans synspunkt at det i tilfelle kan bety at lovbrytere flest ikke kan klandres (kanskje ikke noen i det hele tatt) – deres handlinger er mer et resultat av påvirkninger av arv og miljø. Når så utredningen likevel holder fast ved at det kun er noen få med meget inngripende psykiske tilstander som skal kunne anses som utilregnelige, så skyldes det ifølge Schaanning pragmatiske hensyn. For ellers ville jo hele den tradisjonelle strafferett falle i grus.

Noen spørsmål tilbake til Espen Schaanning

Som medlem i utvalget stiller jeg meg bak drøftelsene i NOU 2014:10. Jeg har skrevet en artikkel som er vedlagt utredningen, der jeg har utviklet mine synspunkter.3 Jeg skal derfor ikke imøtegå Schaannings kritikk ved å gjenta disse synspunktene her, selv om jeg i det videre bygger på disse. I stedet skal jeg gjøre Schaannings egen kritikk til gjenstand for vurdering og kritikk. De følgende synspunktene er selvsagt utelukkende mine egne, og representerer således ikke utvalgets synspunkter.

Schaanning gjør etter mitt syn flere verdifulle påpekninger. Likevel mener jeg at kritikken svikter på et overordnet plan, dels ved å være uklar på sentrale punkter, dels gjennom den forståelse av utredningens synspunkter som den bygger på. Det er særlig to sentrale aspekter ved Schaannings kritikk som jeg vil problematisere.

Mitt første og mest overordnede spørsmål gjelder hva Schaanning egentlig mener om menneskers frie vilje og hvilken relevans denne bør ha for utilregnelighetsreglenes eksistens og utforming.

Etter mitt syn er det ikke klart om Schaanning er kritisk til hele tanken om utilregnelighetsregler – fordi fri vilje er en illusjon – eller om kritikken kun retter seg mot utvalgets utforming av og begrunnelser for disse. På den ene side synes han å gi uttrykk for en utpreget deterministisk posisjon. På den andre side synes kritikken han fører langt på vei å godta eksistensen av utilregnelighetsregler. En avklaring av standpunkt er her sentralt for diskusjonen.

Gitt at det er riktig å forstå Schaanning slik at han godtar utilregnelighetsregler i seg selv, kommer vi inn på det andre spørsmålet som jeg vil stille: Hvordan mener Schaanning at utilregnelighetsreglene skal utformes? Det er ganske tydelig at Schaanning er kritisk til forslaget i NOU-en. Jeg mener at kritikken hans til dels er basert på en altfor «negativ» lesning av utredningen. Samtidig gir hans egen argumentasjon ikke noe tydelig alternativ til hvordan reglene burde blitt utformet.

Gjennom å utvikle disse aspektene i det følgende, er det min forhåpning å utfordre Schaanning til å utdype eller presisere sin kritikk og den posisjon han selv baserer denne på – som et grunnlag for videre diskusjon omkring disse viktige temaene. Som vi skal se, kan de to spørsmålene jeg har skissert deles inn i flere underspørsmål. Før jeg går videre inn i mine spørsmål til Schaanning, skal jeg imidlertid si noe om strafferettens utgangspunkt om tilregnelighet og utilregnelighet, slik jeg forstår dem.

Strafferettens utgangspunkt om tilregnelighet og utilregnelighet

Tilregnelighet og utilregnelighet er etter mitt syn sosiale og straffeteoretiske fenomener, hvis innhold i stor grad formes av ulike og vekslende ideer om hva som er normalt og unormalt, sykt og friskt og så videre. Et skille mellom de utilregnelige og de tilregnelige må altså alltid basere seg på en forklaring av hva som dypere sett ligger i disse fenomenene.

I korthet bygger strafferettens forklaring på skyldprinsippet, som angir at straffansvar og straff bare skal komme på tale for den som kunne og burde ha handlet annerledes, og derfor kan klandres.4 Tilregnelighet er utgangspunktet for individets strafferettslige ansvarskapasitet eller «skyldevne», og et grunnvilkår for straffansvar. Denne skyldevne anses typisk å bestå i den enkeltes evne til å kunne forstå, vurdere og til sist styre sine handlinger i en gitt handlingssituasjon. Den som er utilregnelig mangler altså denne skyldevne. Det er denne forklaringen som NOU 2014:10 har lagt til grunn.

Selv om strafferetten er nært koblet til tanken om indi­videts frie vilje, finnes det i strafferettsteorien imidlertid mange synspunkter på hva utilregnelighet (og tilregnelighet) handler om, og ikke alle betoner like sterkt den frie vilje. Det finnes også de som mener at det ikke har noen betydning om individet har «fri vilje» eller ikke.5 I strafferettsteorien er det heller ikke kun individets frihet som fremheves, men og dets evne til fornuft – i meningen evne til å forstå og vurdere sine handlinger i en gitt handlingssituasjon.6 Disse to ulike begrepene – frihet og fornuft – gjenspeiler seg også i utilregnelighetsreglene i mange rettstradisjoner ved at det avgjørende er om gjerningspersonen hadde evner til å forstå karakteren av (fornuft) og kontrollere sine handlinger (frihet).

Den kritikk som Schaanning fremfører kan ha ulik bære­kraft avhengig av i hvilken grad tilregnelighet kobles til fri vilje. Jeg vil imidlertid ikke utvikle dette videre her. Det kan også påpekes at NOU-en ikke fører noen diskusjon om den nærmere betydning av den frie vilje, fordi utvalget ikke anså en slik diskusjon som nødvendig.

Mitt standpunkt er at premissene om frihet og fornuft er nært sammenkoplet. Strafferettens begreper om tilregnelighet og utilregnelighet forutsetter derfor også ideer om viljes- og handlingsfrihet. Samtidig er det viktig å fremheve at strafferetten – som et særegent normsystem som skal ivareta mange hensyn – ikke kan ha som ambisjon å avspeile individets karakter og kapasiteter perfekt. Disse er av en annen komplek­sitet enn det som retten som normsystem kan avspeile.7 Denne erkjennelse er en viktig underliggende premiss for en drøftelse av denne tematikk.

Likevel ville det – som også Schaanning peker på – åpenbart være problematisk å opprettholde tilregnelighetsinstituttet, og hele strafferetten slik vi kjenner den, om det er slik at lovbrytere mangler fri vilje. Og tilsvarende ville det være et sterkt argument for å utvide utilregnelighetsreglenes omfang, om det er slik at de fleste lovbrytere mangler fri vilje. Men hva mener egentlig Schaanning selv om saken?

Hva er en fri vilje, og hvordan kan den påvises?

Schaannings posisjon fremstår som noe uklar. Han refererer tidlig til de radikale posisjonene til 1700-tallets materialister, som ga uttrykk for at menneskets frie vilje var en illusjon. Han uttrykker seg imidlertid noe reservert overfor en slik radikal posisjon, ved å henvise til den mer moderate påstand om at i alle fall mange og kanskje de fleste lovbrytere mangler fri vilje. Samtidig bruker imidlertid Schaanning formuleringer som antyder at han kanskje er mer radikal likevel. Formuleringer slik som at «jo flere årsaksfaktorer man kartlegger, desto mer skrumper viljesfriheten inn» kan synes å indikere at «viljesfrihet» bare er et spørsmål om hvor mye vi ennå ikke har avdekket av årsaksfaktorer.

Schaannings utgangspunkt er at spørsmålet «om en person som har begått en forbrytelse har fri vilje og derfor kan klandres for sin ugjerning – om han er utilregnelig – er i prinsippet et empirisk spørsmål». Schaanning virker slik sett også her å antyde en deterministisk (og biologisk) forklarings­modell for menneskets handlinger. Om spørsmålet om fri vilje forstås som et empirisk spørsmål, er det også nærliggende å hevde at lovbryteres frie vilje (eller mangelen på den) faktisk kan påvises. Da gir det også stor mening å etterspørre – slik Schaanning gjør – mer forskning om kriminalitetens biologiske opphav i NOU-ens drøftelser av utilregnelighetens avgrensing.

Jeg er imidlertid uenig i Schaannings syn på karakteren av spørsmålet om den frie vilje. Strafferettens premisser om frihet (og fornuft) er metafysiske i sin karakter, og slik sett ikke empirisk påvisbare. En sak er at empirisk basert forskning er av relevans i denne sammenheng, gjennom å vise hvordan visse typer atferd faktisk styres av biologiske og genetiske faktorer, hormoner, samfunnspress og så videre. Forskningen har slik sett gitt oss grunnlag for å mene at det foreligger visse begrensninger for individet, og at noen har større begrensninger enn andre. Ikke minst sosial bakgrunn og oppvekst­vilkår har etter mitt syn stor betydning når det kommer til hvor enkelt det er for et menneske å leve et liv uten å begå straffbare handlinger.

Den forskning som har blitt gjort har imidlertid ikke på noen måte motbevist selve utgangspunktet om individets frie vilje. Et empirisk bevis for det lar seg også vanskelig fremskaffe, gitt den frie viljes metafysiske karakter. Hva fri vilje er – og om den er – må til sist avklares gjennom filosofiske og teoretiske utlegninger. Det er også denne tilnærming som preger NOU 2014:10 når den ikke går inn i diskusjonen om den frie vilje.

Slik jeg ser det er tilregnelighet til sist også en metafysisk grunnpremiss for vårt samfunn, og som også den empiriske forskning finner sin mening i lys av. Det fremstår som problematisk – som en objektivisering av individet – ikke å anerkjenne dets oppfatning av selv å kunne styre egne valg og handlinger. Jeg må derfor stille spørsmålene; hvordan forstår Schaanning spørsmålet om den «frie vilje» som et empirisk spørsmål, og hvordan kan den «frie vilje» eventuelt (mot)bevises empirisk?

Hvordan bør synspunktet om fri vilje styre strafferettens utforming?

Når det videre kommer til implikasjonene for strafferetten, er den tradisjonelle modell for strafferetten en tilbakeskuende «handlings- og skyldfokusert modell». Utgangspunktet om fri vilje knyttes som nevnt til tanken at gjerningspersonen kunne gjort annerledes, og derfor kan klandres som skyldig for sin handling. Straffen skal da speile skylden, som måles i hvor klanderverdig handlingen var. Ingen straff uten skyld, og mildere straff for mindre klanderverdige handlinger. Det er denne modell som NOU-en utgår fra og opprettholder.

Schaanning på sin side synes å koble ideen om at lov­brytere mangler fri vilje med en «behovsorientert modell» for strafferetten, der tiltak mot lovbrytere skal bestemmes ut fra hva samfunnet trenger. Han skriver: «Lovbrytere flest kan ikke klandres; skal man reagere på deres lovbrudd, må det bli for å beskytte samfunnet mot dem (forvaring, tvungent psykisk helsevern, tvungen omsorg).»

Denne kobling mellom en deterministisk innvending mot den skyldbaserte strafferett og en behovsorientert modell som et alternativ til den, har hatt flere stemmer i den strafferettslige diskusjon. Den fikk sitt inntog i kriminalpolitikken gjennom den positive skole, som vant terreng i Europa under 1900-tallet. Den lå også til grunn for at Sverige valgte å avskaffe tilregnelighetsinstituttet, og derfor ikke har utilregnelighetsregler.8 I stedet for å koble straffansvar til den enkeltes skyld, betrakter den behovsorienterte modell straff i relasjon til fremtidige gevinster, mål eller behov – slik som samfunnsvern mot farlige gjerningspersoner eller behandling med formål om å påvirke gjerningspersoner til ikke å begå nye lovbrudd. Strengt tatt er det misvisende å snakke om straffansvar ifølge den behovsorienterte modell, og likeså om tilregnelighet og utilregnelighet. Det avgjørende for strafferettens reaksjon er at personen har begått lovbruddet, og at samfunnet har behov for å gripe inn.9

Det er ganske tydelig at en slik behovsorientert modell har mange problematiske sider. Jeg er for min del særlig opptatt av den risiko for maktmisbruk som ligger i at tvang kan legitimeres med behov. Det er i hovedsak gjennom frihetsforestillingen at individet er tildelt en rekke rettigheter som setter skranker mot de mange og forskjellige grove overgrep som vi har mange historiske eksempler på. Det forundrer meg at Schaanning i denne sammenheng ikke uttrykker mer skepsis til den tvangsbruk som kan ligge i den type av «behovssystem» som han antyder – der «diagnoser, terapi og sikringstiltak blir styrende».10 For meg er det i alle fall et perspektiv vi må ha med oss. Og man trenger vel ikke ha en behovsorientert modell for strafferetten alene av den grunn at man benekter fri vilje? Det kan her legges til at mitt forsvar for strafferettens utgangspunkt om tilregnelighet ikke er et forsvar for strafferettens reaksjonssystem, slik dette er utformet. Tvert om mener jeg at mye kan og bør endres, særlig når det gjelder bruken av fengselsstraff. Generelt bør flere sosiale målsetninger bli forsøkt oppnådd uten bruk av straff – straffen bør tross alt være siste utvei, og er egentlig et bevis på mislykket velferdspolitikk.

Kanskje mener Schaanning at viljen er fri likevel – i hvert fall for noen som ikke er lovbrytere. Hans kritikk virker nemlig mange steder å handle om at NOU-ens forslag til avgrensing av «de utilregnelige» (av pragmatiske hensyn) er for snever. Han skriver for eksempel at «det som står på spill her er den frykten [...] for at spørsmål om ansvar og fri vilje kan komme til å undergrave hele strafferetten hvis det skulle vise seg at svært mange eller kanskje de fleste lovbrytere ikke har fri vilje». Schaanning fremhever videre at: «Hvis det er så viktig å unngå å ansvarliggjøre de som er reelt utilregnelige og dermed uskyldige, så får man vel bare gi straffrihet til dem alle sammen, selv om det skulle bli ganske mange.» Her er det grunn til å spørre: Mener Schaanning selv at lovbrytere flest ikke kan klandres, og betyr det da i tilfelle at han anerkjenner at alle andre (inkludert enkelte lovbrytere) har en fri vilje? Er utgangspunktet for kritikken at Schanning anerkjenner utilregnelighetsreglene, og mer generelt, også den skyldbaserte modell for strafferetten? I tilfelle er jeg nysgjerrig på hvilken utforming av reglene Schaanning vil ha.

Hva mener Schaanning om utilregnelighetsreglenes utforming?

De aller fleste land har en snever avgrensing av hvem som skal regnes som utilregnelige. Grunnen til det er utgangspunktet om at folk flest har evne til frie og fornuftige valg og handlinger, og at det kreves sterke holdepunkter for å konstatere at denne evne mangler. En sak er å tillegge noen en mer eller mindre forminsket slik evne, noe som normalt skjer gjennom straffutmålingen, og da slik at straffen blir mildere eller helt faller bort. Helt å frakjenne noen evnen er et mer dramatisk steg å ta.

Men Schaanning synes altså å mene at det kan (og bør?) være mange flere som skal anses som utilregnelige. Schanning peker på at utvalget burde ha sett på all den forskning om kriminalitetens biologiske opphav som finnes. Det er imidlertid ikke helt klart hvilken forskning det siktes til. Og hva kan den mer presist si oss om avgrensningen av utilregnelighetsreglene? Det sier han ikke så mye om, utgangspunktet virker å forbli relativt generelt: forskningen kunne kanskje vist at lovbrytere flest mangler fri vilje.

Påstanden er ikke uten videre klar. Sikter Schaanning her til at lovbrytere (flest) er determinerte til nettopp å begå lovbrudd – eller til bestemte typer handlinger? Det er svært mange handlingstyper som er kriminaliserte, og de fleste lovbrytere bryter fartsgrensen eller begår annen mindre kriminalitet. Hva er det mer konkret forskningen kan si om hva de fleste lovbrytere er determinert til? Mye av den forskning som finnes konsentrerer seg på sammenheng mellom arv/miljø og bestemt adferd, slik som vold. At forskningen er relevant, det er i seg klart, men slik jeg ser det, mer for en diskusjon om bruk og gjennomføring av straff enn om utilregnelighet.11 Selv om vi skulle fått et klart «deterministisk» svar av denne forskningen (noe vi ikke har), så virker den bare ha relevans for en viss andel av alle lovbrudd og lovbrytere. I så måte er det kanskje grunn til å spørre, gitt at man godtar tanken om at forskningen har noe å si om avgrensingen av de utilregnelige, om ikke utgangspunktet om «lovbrytere flest» – spenner vel vidt.

I lys av at Schaanning antyder at lovbrytere flest kanskje mangler fri vilje hadde det uansett vært spennende å høre litt mer om hvordan han ser for seg at en utilregnelighetsregel bør utformes. Det fremgår av teksten at Schaanning er uenig i utvalgets anbefaling om å beholde en regel som bygger på et medisinsk prinsipp. Som jeg skal komme tilbake til, antyder han også en regel bygget på et psykologisk blandet prinsipp. Denne kritikken er kjent – men det finnes da også mange som er positive til et medisinsk prinsipp (det er hørings­svarene til NOU-en et interessant uttrykk for). Problemet med Schaannings tekst er at den også gir uttrykk for en del misforståelser av NOU-en som gjør at den fremstilles på en misvisende og negativ måte.

Hvilken funksjon har diagnosen i spørsmålet om utilregnelighet?

Mest overraskende er at Schaanning så ofte knytter sin kritikk til at det for den medisinske modell «er nok å gi en psykia­trisk diagnose». For eksempel hevder han at utvalget tar for gitt at den medisinske psykosediagnose er den rette for å skille de skyldige fra de uskyldige. «Problemet er imidlertid», skriver han, «at man ikke har noen garanti for at denne medisinske diagnosen har løst det moralske spørsmålet om den frie vilje» (jeg noterer meg at spørsmålet nå ikke lenger er empirisk). Nei, selvsagt har man ikke det. Medisinske diagnoser kan aldri gi et fullgodt svar på strafferettens spørsmål om fri vilje. En annen sak er at visse mentale tilstander kan anses å gjøre det urimelig å betrakte en gjerningsperson som tilregnelig, og klandre vedkommende.

Når loven tar sitt utgangspunkt i det medisinske psykose­begrepet, er det som nevnt psykosetilstanden, og ikke psykose­­lidelsen, som er det sentrale. Det er altså ikke en diagnose som avgjør, men at gjerningspersonen på gjerningstidspunktet var i en tilstand med forstyrret virkelighets­oppfatning, som for øvrig kan forekomme ved andre lidelser og tilstander enn psykiske lidelser.

Utilregneligheten kan altså ikke avgjøres gjennom «psykiaternes diagnosemanualer». De sakkyndiges konklusjon om forekomsten av rettslig relevante symptomer og/eller funksjonssvikt på handlingstidspunktet gir heller ikke svar på oppfyllelsen av de rettslige premissene for utilregnelighet. Det er allerede etter gjeldende rett dommerens oppgave til sist å konkludere om det. Ulike sakkyndige gjør ulike bedømmelser. Dommerens ansvar bør derfor også strekke seg til å sikre en enhetlig og transparent praksis omkring tilregnelighetsspørsmålet, ved å utgå fra lovens forarbeider og befeste en rettslig standard for hvor inngripende symptomer og funksjonssvikt som skal kreves for utilregnelighet – uansett hvilken «diagnostisk merkelapp» som de sakkyndige setter på disse.

Her er jeg enig med Schaanning om at 22. juli-saken var et «underlig skue». Men det var ikke fordi dommerne måtte opptre som psykiatere. Det var fordi de (muligens ufritt) valgte i stor grad å gjøre det, i stedet for å feste oppmerksomheten på innholdet i lovens psykosevilkår og bruke dette som grunnlag for overprøving av de sakkyndiges konklusjoner. For det vesentlige var jo ikke om gjerningspersonen hadde den eller den diagnose – men om hans tilstand på handlings­tidspunktet var så inngripende at han måtte forstås som psykotisk og utilregnelig rettslig sett. Slik jeg ser det, demonstrerte 22. juli-saken og særlig diskusjonen rundt den at det fantes en misforståelse om at lovens psykosekriterium var det samme som en diagnose på en psykoselidelse. Jeg har også i lys av dette i mitt vedlegg til NOU-en problematisert om loven hadde klart seg bedre uten psykosevilkåret, men også her finnes argumenter både for og imot.

Poenget med en regel basert på et medisinsk prinsipp er uansett at den kan gi en avgrensing som virker rimelig i relasjon til strafferettens begrep om utilregnelighet, samtidig som den har praktiske og rettssikkerhetsmessige fordeler. Det er også verdt å minne om at andre regelmodeller må bygge på ulike typer presumsjoner om hvem som er utilregnelig og ikke. Skillet mellom psykologiske, medisinske og blandede modeller skal ikke overdrives – og det kan tenkes både gode og dårlige regler innenfor rammen av de overordnede modellene. Å utforme regler er rett og slett vanskelig. Schaannings kritikk illustrerer selv snarere det vi alle erkjenner som en utfordring, å skulle forme utilregnelighetsregler i et felt av mange utfordringer og motstående hensyn.

Et mer interessant poeng hos Schaanning er da at han peker på at det er problematisk at utvalget først motiverer valget av det medisinske prinsipp med at det er vanskelig å påvise sammenheng mellom sinnstilstand og handling, for senere selv å presumere at det finnes en slik sammenheng for de psykotiske. Det ser unektelig ut som et paradoks. Men er det virkelig det? Her er vi vel inne på spørsmålet om en annen rollefordeling, nemlig den mellom lovgiver og dommer. Det utvalget hevder er at det er problematisk at dommeren skal stå i den usikkerheten i avgjørelsen av konkrete saker. Derfor bør usikkerheten håndteres generelt – av lovgiver – gjennom at lovgivningen mer tydelig og forutsigbart avgrenser hvem som kan bli konstatert utilregnelig og på hvilket grunnlag. Historisk sett er det tydelig at den blandede modell har blitt innført fordi man har ønsket å gi dommeren denne makten – fordi det gir muligheten til å straffe også personer som var i en ellers ansvarsbefriende medisinsk tilstand da de begikk lovbruddet. Det er derfor ikke så underlig at kritikken mot det medisinske prinsipp fikk ny næring etter den 22. juli – da vi sto overfor muligheten av at gjerningspersonen kunne gå fri fra ansvar fordi vedkommende var psykotisk.

Slik sett kan jo også en regel bygget på et medisinsk prinsipp fungere som en garanti for at det ikke blir for få som blir frifunnet som utilregnelige. Slik jeg forstår Schaanning, er også han opptatt av dette. Det er i alle fall en tanke som er verdt å tenke i disse tider med repressive tendenser i kriminal­politikken – med alt kraftigere rop på mer og strengere straffer.

Hva er Schaannings alternativ?

Espen Schaanning ønsker seg imidlertid ikke en regel bygget på et medisinsk prinsipp. Han antyder at en regel bygget på et psykologisk prinsipp kunne være et bedre alternativ. Det gir mening dersom målet er at det skal være mulig å inkludere lovbrytere flest med ufri vilje. Men hva skal være kriteriet for avgrensing? Ser han for seg en tradisjonell utforming av en slik regel, bygget på innsikts- og kontrollkriterier? I retning av at «den som ikke innså konsekvensene av sin handling, eller om han eller hun gjorde det, ikke kunne innrette sin handling etter en slik innsikt»? Men sier en slik regel egentlig noe om fri vilje? Nå er vi egentlig tilbake der vi startet – vi trenger en teori om hva fri vilje er. Eller skal vi ha en regel som sier «den som mangler fri vilje er utilregnelig», og la dommeren avgjøre det? Eller ettersom fri vilje antas å være empirisk påvisbar, kan vi kanskje trenge sakkyndige med slike kunnskaper som bistand for avgjørelsen?

Det virker som om Schaanning selv ser det urimelige i dette når han relativt raskt, av tilsynelatende pragmatiske grunner, fremholder det blandede prinsipp som et noe bedre alternativ. Betyr det da at utilregneligheten ifølge Schaanning likevel skal knyttes til medisinske tilstander – som inngangsvilkår? Hvilke tilstander skal det da være? Sier den biologiske forskning noe om det? Og må vi ikke også her uansett dra en pragmatisk grense? Hvorfor er det ikke det beste at det ikke er alle som oppfyller visse (psykologiske) kriterier koblet til viljesfrihet som skal være utilregnelige, men kun de som også kvalifiserer for en viss tilstand? Det lar seg vel neppe gjøre å begrunne forskjellig strafferettslig regulering avhengig av hva som forårsaker manglende fri vilje? Det rimelige er vel i stedet å spørre etter hvor sterk funksjonssvikt eller tilsvarende et individ har før det blir urimelig å ansvarliggjøre vedkommende – uansett hva årsaken er. Og er vi da ikke på vei inn i et forsvar for en modell som kun fokuserer på gjernings­personens tilstand på handlingstidspunktet, slik som et medisinsk prinsipp gjør? Eller mener Schaanning egentlig at vi skal ta bort utilregnelighetsreglene helt, slik som i Sverige? Det gir jo i så fall en viss mening i relasjon til hans antydninger om en mer radikal deterministisk posisjon.

Noter

1 Utredningen finnes i sin helhet tilgjengelig på https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/NOU-2014-10/id2008986/?q=&ch=3#KAP6-3.

2 Regelen lyder i sin helhet: «Den som retten anser for å ha vært psykotisk på handlingstiden eller i en tilstand som med hensyn til sviktende funksjonsevne, forstyrret tenkning og for øvrig manglende evne til å forstå sitt forhold til omverdenen, må likestilles med å være psykotisk, er ikke strafferettslig ansvarlig. Det samme gjelder den som handlet i en sterk bevissthetsforstyrrelse.» Se NOU 2014:10, særlig avsnitt 8.9, for en forklaring av regelen.

3 «Tilregnelighet og utilregnelighet: Begreper og regler», vedlegg 1 til NOU 2014:10. Skyldevne, sakkyndighet og samfunnsvern, s. 404–428.

4 Se Gröning, et. al. Frihet, forbrytelse og straff – en systematisk framstilling av norsk strafferett, foreløpig versjon av del I og II, 2015, særlig s.74–75. for en nærmere avklaring av posisjonen.

5 Se for eksempel Ross, «Forbrydelse og straf: Analytiske og reformatoriske bidrag til kriminalrettens almindelige del», 1974, s. 270–271. Se også Moore, «Causation and the excuses», California Law review, 1985, s. 1091–1149 for en diskusjon omkring temaet.

6 Se for eksempel Morse, «Mental Disorder and Criminal Law», The Journal of Criminal Law and Criminology 2011, s. 892–896 som inntar en slik posisjon.

7 Se Jacobsen, «Concepts of Criminal Law and Representative Reductions», Nordisk Tidsskrift for Kriminalvidenskab, 2012, s. 46–64 for en utvikling av denne forutsetningen.

8 Se SOU 2012: 17. Psykiatrin och lagen – tvångsvård, straffansvar och samhällsskydd, s. 531–533, for en forklaring og kritikk av denne ordningen.

9 Se Victor, «Påföljdsbestämning i ett differentierat påföljdssystem», Svensk Juristtidning, 1999, s. 132–14 for en drøftelse av et slikt reaksjonssystem, i relasjon til rettsstatlige strafferettslige utgangspunkter.

10 En slik kritikk er da mer fremtredende i Schaanning, Den onde vilje. En kriminal-filosofisk pamflett, 2002.

11 For en slik diskusjon, se Meijers et al., «Prison brain? Executive dysfunction in prisoners», Frontiers in Psychology, 2015, s. 4.

Litteratur

Gröning, Linda, «Tilregnelighet og utilregnelighet: Begreper og regler», vedlegg 1 til Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasajon. Informasjonsforvaltning NOU 2014:10. Skyldevne, sakkyndighet og samfunnsvern, s. 404–428.

Gröning, Linda, et. al. Frihet, forbrytelse og straff – en systematisk framstilling av norsk strafferett, foreløpig versjon av del I og II. Bergen: Fagbokforlaget, 2015.

Jacobsen, Jørn, «Concepts of Criminal Law and Representative Reductions», Nordisk Tidsskrift for Kriminalvidenskab, 2012, s. 46–64.

Meijers, Jesse, et al. «Prison brain? Executive dysfunction in prisoners», Frontiers in Psychology, 2015, s. 4.

Moore, Michael S., «Causation and the excuses», California Law review, 1985, s. 1091–1149.

Morse, Stephen J., «Mental Disorder and Criminal Law», The Journal of Criminal Law and Criminology 2011, s. 892–896.

Ross, Alf, Forbrydelse og straf: Analytiske og reformatoriske bidrag til kriminalrettens almindelige del. København: Nyt Nordisk Forlag, 1974.

Schaanning, Espen, Den onde vilje. En kriminal-filosofisk pamflett. Oslo: Spartacus, 2002.

Socialdepartementet i Sverige, SOU 2012: 17. Psykiatrin och lagen – tvångsvård, straffansvar och samhällsskydd.

Victor Dag, «Påföljdsbestämning i ett differentierat påföljdssystem», Svensk Juristtidning, 1999, s. 132–144.

Av Linda Gröning | Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen | .(JavaScript must be enabled to view this email address)