Forsiden >  Artikler >  Arr nr 2 / 1996 (Berlin)

Diskursens materialitet, del II

Latour

I første del av denne artikkelen (ARR 1/96) forsøkte jeg å vise at Foucaults begreper «utsagn», «diskurs» og «diskursive formasjoner» var begrepsstrategier som skulle fange inn diskursens samfunnsmessige materialitet. I denne andre delen av artikkelen skal jeg benytte noen av Bruno Latours arbeider til å konkretisere og tydeliggjøre disse poengene. Latour sosiologiserer Foucaults diskursbegrep ved å analysere vitenskapen ut fra de kontroversene som pågår mellom vitenskapsmennene.

Latours diskursbegrep

Foucault og Latour kan ved første øyekast framstå som ild og vann. Sistnevnte er sosiolog og har primært befattet seg med naturvitenskap og teknologi. Førstnevnte regnes som en av de franske «postmodernistene» og har først og fremst analysert «myke» vitensdisipliner. Som vi har sett, har han i den forbindelse utviklet en hel diskursteori. Latour har derimot lite sans for franske diskursteoretikere: «Vi er lei av språkspill og meningsdekonstruksjonens evige skeptisisme» (JM,123).[1] Men det er verd å merke seg at Latour aldri nevner Foucault i sin kritikk av postmodernistene. Og det er det god grunn til. For det Latour går til angrep på, er at man plasserer diskursen som et autonomt felt, løsrevet fra naturen og samfunnet. Diskursen må ikke betraktes som noe utvendig i forhold til verden omkring, men er direkte innvevd i ting og samfunnsforhold: «Diskursen er ikke en egen verden, men en befolkning av medspillere [actants] [2] som blander seg med så vel tingene som samfunnene, som får disse til å opprettholde hverandre og som opprettholder dem» (JM,123). For Latour, som for Foucault, må diskursen analyseres på samme nivå som tingene, kjensgjerningene, teknikkene, hjelpemidlene, praksisene og institusjonene. Hvis ikke, har man ingen mulighet til å skjønne hvordan og hvorfor diskurser får konsekvenser. Alle vet at vi kan takke vitensdisiplinene for datamaskiner, medisiner og atombomber. Men den vitenskapelige diskursen er ikke i seg selv i stand til å produsere slike ting. Veien fra vitensskapernes teser, teorier og formler til de endelige produktene forblir en gåte, hvis man ikke trekker inn andre faktorer enn autonome diskurser. Og tilsvarende motsatt vei: Det blir umulig å forstå hvordan en diskurs blir til hvis man ikke kopler den til produksjonsmekanismene. Diskurser dukker ikke opp som troll av eske. De frambringes av mennesker ved hjelp av konkrete instrumenter, i bestemte praksiser, innenfor bestemte institusjoner: «Disse filosofienes store svakhet var å vanskeliggjøre forgreningen mellom en autonomisert diskurs og den naturen eller det subjektet/samfunnet som det hadde latt forbli intakt ved å inntil videre sette dem i skapet» (JM,86).

Latour har egentlig ingen diskursteori. Men vi ser at han nærmer seg diskursen på en måte som gjør koplingen til Foucault åpenbar: Vitenskapelige utsagn må ikke primært analyseres som representasjoner av ting, subjekter eller samfunnet, men som knuter i et horisontalt nettverk. Utsagn, objekter, fakta, instrumenter, politiske beslutninger og institusjoner befinner seg på samme nivå. Vi skal forsøke å bruke noen av hans innsikter til å videreutvikle Foucaults diskursteori.

Opphavsanalyse og genealogi

En av Latours viktigste metoderegler lyder som følger: «Vi studerer vitenskap i virksomhet og ikke ferdiglaget vitenskap eller teknologi; for å gjøre dette ankommer vi enten før kjensgjerningene og maskinene lukkes i sorte bokser eller så forfølger vi de stridighetene som lukker dem opp igjen» (SA,258).[3] Her formuleres en metoderegel som er helt analog til Foucaults prosedyre ovenfor. For å undersøke en vitensgren er det ikke nok å analysere dens gjenstandsområde, dens utsagnstyper, dens begreper og dens strategier. Man må analysere hvordan alt dette blir til. Datamaskiner og DNA-molekyler har ikke falt fiks ferdig ned fra vitensdisiplinenes himmel. Riktignok tas de i dag som en selvfølge og gitt utgangspunkt. De framtrer som sorte bokser. Ferdig til bruk i ulike sammenhenger og ubestridelige i sin selvfølgelighet. Men dette hindrer oss i å se hvordan de er innvevd i et stort omkringliggende felt. Dette får vi imidlertid øye på når vi går tilbake til det punkt hvor datamaskiner og DNA-molekyler ikke var en selvfølge, men i ferd med å bli til. Da ser vi straks at vitenskapelig virksomhet henger sammen med penger, politikk, følelser, valg, tidsfrister og sjansespill. Med dette formulerer Latour en slags genealogi. Han bruker da også dette begrepet om sin egen tilnærmingsmåte (SA,92).

Latour og Woolgar har for eksempel undersøkt hvordan TRF (Thyrotropin Releasing Factor) ble til.[4] Eller mer presist: hvordan det ble til et ubestridelig faktum som ingen lenger trenger å stille spørsmålstegn ved. Det kan nå bestilles fra laboratoriet og brukes som medisin. Når et faktum har fått en slik status er det som om det har brent alle sine broer. Stoffet framstår liksom som rensket for alle de stridigheter som engang lå til grunn for dets opphav. Selv innenfor den neuroendokrinologiske[5] diskursen inngår det nå som en veletablert sannhet: «Et faktum kan bare bli et faktum når det mister alle tidsmessige egenskaper og blir innlemmet i en stor samling av kunnskap som andre drar veksler på» (LL,106). TRF er altså blitt en sort boks. Men man kan ikke identifisere en vitensdisiplin med dens resultater. Et vitensfelt må studeres slik det drives i praksis. Og da må man gå tilbake til det tidspunkt hvor dets resultater blir formet.

Tilblivelsen av TRF har flere ulike aspekter. Man kan skille mellom to gjennombrudd, det første i 1962 og det andre i 1969. I begge tilfeller kan man identifisere et knippe av artikler som fungerte som utgangspunkt for en mengde nye artikler. I 1962 mente man å ha påvist at hjernen kontrollerer utskillingen av thyrotropin (TSH). Fra det tidspunkt av ble dette et allment akseptert faktum. Fra 1962 til 1969 dreide seg om å finne fram til strukturen i det stoffet som styrer denne utskillingen (TRF). Strukturen ble bestemt i 1969 til å være Pyro-Glu-His-Pro-NH2, og derved et peptid. Hvordan skjedde denne strukturbestemmelsen?

Fire forskjellige grupper arbeidet med å isolere TRF – Schibuzawas gruppe i Japan, Schreibers gruppe i Ungarn, samt Schallys og Guillemins grupper i USA. Guillemins gruppe vant. Bakgrunnen for utfallet er komplekst. Men viktigst av alt er dette: Ingen kunne i 1962 vite hvilken vei som var den «riktige». Ingen andre hypothalamiske faktorer (faktorer som hjernen benytter for å påvirke hormonsystemet) var bestemt på dette tidspunktet, ingen kunne vite om TRF var et nytt fenomen, ingen kunne vite hvorvidt det var et peptid eller ikke. Ingen kunne en gang vite om det overhodet lot seg strukturbestemme. Man befant seg på åpent hav. Shibuzawa hevdet i 1962 å ha isolert TRF som et peptid. Ingen trodde ham. Grunnen var at han baserte seg på prosedyrer innenfor klassisk fysiologi, mens det ble hevdet at man for å isolere TRF måtte gå ad kjemisk vei. Guillemin satte opp en liste over kriterier som skulle til for å unngå å ende opp med artefakter. Shibuzawa ga opp på grunn av kritikken. Det samme gjorde Schreiber. For å oppfylle Guillemins kriterier krevdes ressurser som verken Shibuzawa eller Schreiber kunne drømme om (for eksempel trengte man hjerneekstrakt fra et enormt antall sauer). Så var det altså bare Schally og Guillemin igjen. Guillemin satset alt på ett kort. Den fysiologiske utforskningen av TRF ble skjøvet til side. Han ville i bokstavelig forstand bestemme TRF's kjemiske struktur for «enhver pris». Dermed trengte han ufattelige ressurser og måtte følgelig sette hele sin prestisje på spill for å få penger til prosjektet. Dette var en svært risikofylt affære siden det hele kunne være en blindgate. Schally på sin side hadde også andre interesser i TRF enn å bestemme dets kjemiske struktur og mobiliserte ikke alle sine ressurser her. I 1966 mente han å ha påvist at TRF var et peptid som inneholdt minst tre aminosyrer (Hos, Glu og Pro), men sluttet å arbeide med saken da Guillemin på en overbevisende måte argumenterte for at TRF ikke kunne være et peptid.

Etter tre nye år med intenst arbeid så det hele ut til å gå i stå også for Guillemin. Forskningen sto i stampe. Sponsorene krevde resultater. Det syntes som om man heller burde ha satset på å analysere TRFs fysiologiske aspekter. Inntil kjemikeren Burgus reddet ham og kunne vise at TRF sannsynligvis likevel var et peptid siden det inneholdt aminosyrene Hos, Glu og Pro i like store kvanta. Dette lot seg bekrefte ved hjelp av et massespektrometer. Shibuzawa og Schally hadde hatt rett.

I ettertid er det lett å tro at Guillemin vant fordi han var på sporet av «sannheten». Men ut fra beskrivelsen ovenfor stemmer det dårlig. Shibuzawa og Schally synes å ha hatt «sannheten» lenge før Guillemin. Det er med andre ord en vesensforskjell på å «ha» rett og å «få» rett. Det hjelper lite å ha sannheten på sin side når man står alene. Guillemin fikk rett fordi han kunne mobilisere så mange ressurser. Men som vi skal se i det følgende, er seier i det vitenskapelige kappløpet ikke bare avhengig av penger.

Innskrift

Vil man vinne gehør må man få folk til å tro på det man sier. Enhver vitenskapelig seier er derfor basert på retorikk. Folk må overbevises om at man har rett. En måte å gjøre det på er å henvise til «fakta». Man må på en eller annen måte få leseren til å tro at det som står på trykk er «avtrykk», dvs. at det er virkeligheten selv som har ikledd seg tale. En strategi som her kan benyttes er å konstruere apparater som «registrerer» de signalene «naturen» sender ut. For eksempel er en geigerteller et slik apparat. Men i grunnen fungerer alle apparater som produserer kurver og tabeller på denne måten. Forbindelsen til virkeligheten virker mye tettere og mer umiddelbar når man tar i bruk slike innretninger. Latour og Woolgar snakker i denne forbindelse om «innskriftsanretning (inscription devise)» i sin beskrivelse av laboratoriet:

[…] en innskriftsanretning er en hvilken som helst del [item] av et apparat, eller en samling av slike deler, som kan transformere en materiell substans til en figur eller et diagram som kan benyttes direkte av hvem som helst av kontorets medarbeidere (LL,51).

Et laboratorium er et «litterært innskriftssystem» (LL,52). Diagrammer laget i dette innskriftssystemet fungerer ofte som utgangspunkt for artikler. De er data som det henvises til og som det kommenteres omkring. Innskriftsanretningene står liksom i et direkte forhold til «den opprinnelige substansen» og inskripsjonene fungerer som bekreftelser eller avkreftelser av bestemte ideer, begreper eller teorier.

Men heller ikke materielle innskriftsanretninger har falt ned fra himmelen. De er snarere konstruert ut fra tilgrunnliggende teorier. Ofte brukes de som sorte bokser uten at man stiller spørsmålstegn ved dem. En gang i tiden var konstruksjonen av en gamma-teller et stort problem og et kontroversielt tema. Nå er den en selvfølgelighet. De materielle innskriftsanretningene er derfor en slags «tingliggjorte teorier» (LL,66), dvs. de er materielle resultater av tidligere vitenskapelig litteratur innenfor et annet fagområde. De representerer dermed tingliggjorte kunnskaper fra andre fagfelter. Disse kan så benyttes som sikre og ubestridelige ressurser til å støtte opp om ens egne påstander: «Ved å låne veletablert kunnskap, og ved å innlemme den i ulike møblementer eller rutinemessige, operasjonelle sekvenser, kan laboratoriet utnytte til eget formål den enorme makten fra et titalls andre områder» (LL,68). I laboratoriet kan henvisningen til innskriftsanretningen være særlig effektiv. Man kan ikke benekte at det finnes gammastråler når gamma-telleren tikker og går. I andre sammenhenger kan henvisninger til vitenskapelige artikler være vel så effektivt. For TRFs vedkommende var det særlig viktig å henvise til statistikk og enzymologi i 1962 og til biokjemi etter 1966.

Poenget her er ikke å påstå at vitensdisiplinenes fakta er usikre og mangler hold, men kun å påvise hvordan den vitenskapelige praksisen fungerer og hvordan fakta blir til: «å si at TRF er konstruert er ikke å avvise at den er et solid faktum. Det er snarere å understreke hvordan, hvor og hvorfor den ble konstruert» (LL,127). Og det er her Latour kan utdype og presisere Foucaults diskursbegrep. Både Latour og Foucault er opptatt av diskursens økonomi og politikk, framfor dens sannhetsgehalt. De er ikke interessert i om det som sies er sant eller ikke, men hvordan diskursen forvaltes slik at den framstår som overbevisende og sann. Som vi så var utsagn for Foucault uløselig knyttet til noe annet, nemlig institusjoner, praksiser, hjelpemidler og andre utsagn. Og dette forholdet ble bestemt som et iscenesettelsesforhold. Latour gir dette kjøtt og blod. Det «andre» som utsagn forholder seg til, er ganske enkelt alt det som man drar veksler på for å gi utsagnet overbevisningskraft. Her kan alt brukes: Fra maskiner og instrumenter til kurver og utsagn av tunge, vitenskapelige autoriteter. Utsagnet får sin «vekt» ut fra hvor mye som her kan trekkes inn. Og iscenesettelsesforholdet kan fortolkes i retning av ressursmobilisering: At utsagn setter institusjoner, praksiser, hjelpemidler og andre utsagn «i scene» betyr ganske enkelt at alt dette trekkes inn som stridsmidler i kampen for å få rett. Utsagn mobiliserer ressurser i kampen for å seire i det vitenskapelige spillet.

Dette betyr i sin tur at skillet mellom innskrift og maskin, mellom tegn og ting, mellom diskurs og materiell virkelighet, ikke er et vesentlig skille for den vitenskapelige aktiviteten: «Det ville være galt å kontrastere materielle og begrepsmessige komponenter i laboratorievirksomheten» (LL,66). For det første er diskurs og materialitet to sider av samme sak. På den ene side omsettes materialitet til diskurs ved hjelp av inskripsjonsanretninger. Som vi skal se nedenfor er materielle substanser ofte ikke mer enn det som kommer til syne i inskripsjonsanretningene. På den annen side er inskripsjonsanretningene selv materialisert diskurs. Maskiner og instrumenter er resultater av diskursiv virksomhet. For det andre: Det vesentlige for å oppnå bifall for ens standpunkter er ikke at det man henviser til er materielt eller ikke, men at det fungerer overbevisende. Det avgjørende er ikke av hva slags «natur» en faktor er (diskursiv eller ikke-diskursiv), men at man kan dra veksler på den i sin argumentasjon. Om ressursene er diskursive eller ikke, er her relativt uvesentlig. Samtidig ser man at diskursen beholder sin karakter av å være tung og treg. Dens vekt avhenger av den styrke man kan mobilisere bak ordene.

Utsagnsmodaliteter og sitatpraksis

Vi så at Foucault snakket om utsagnsmodaliteter. Disse henviste til forholdet mellom det sette og det sagte, og var knyttet til statusen og den institusjonelle plasseringen til den som talte. Latour trekker utsagnsmodalitetene i en noe annen og mer anvendelig retning. For ham betyr utsagnsmodaliteter rett og slett måter å formulere seg på som gir mer eller mindre rom for tvil (LL,75–86; SA,22–26). Han angir fem graderinger fra det helt usikre til det sikre: 1. Spekulasjoner og gjetninger («kanskje TRF kunne være...»), 2. usikre påstander («det hevdes at TRF..»), 3. antagelser («det er vanlig å anta at TRF..»), 4. fakta («TRF er som kjent…») og 5. utematiserte antagelser («vi brukte TRF for å…»). Å bedrive vitenskapelig praksis er for Latour å transformere utsagn av type 1 og 2 til utsagn av type 4 og 5. Kampen om å få rett er en kamp om å få ens egne utsagn akseptert som sikre og utvilsomme.

Det er dessuten lett å tro at vitenskapelige artikler er så tekniske og kompliserte fordi det er så vanskelig å utsi sannheten presist og med enkle ord. Derfor blir lekfolk ofte i utgangspunktet avskåret fra å forstå det vitenskapelige språket. Men denne utelukkelsen av lekfolk har ikke bare sitt opphav i at kompliserte sannheter krever et komplisert språk. Den er tvert om et tegn på at forfatteren har forsøkt å sikre seg på alle bauger og kanter mot innvendinger. Diskursen oversvømmes av referanser, sitater, fotnoter, teknisk terminologi, kurver, skjemaer osv. for å gi den mest mulig vekt:

Å lese setningene i en artikkel uten å forestille seg leserens innvendinger er som å betrakte bare den ene spillerens slag i en tennisfinale. De framtrer ganske enkelt som tomme gester. Akkumulasjonen av det som framtrer som tekniske detaljer er ikke meningsløs; det er bare det at den gjør det vanskeligere å slå motstanderen. Forfatteren beskytter sin tekst mot leserens styrke. En vitenskapelig artikkel blir vanskeligere å lese på samme måte som en festning vernes og støttes; ikke for moro skyld, men for å unngå å bli erobret (SA,46).

Dermed snur Latour om på våre vante forestillinger om det vitenskapelige språkets autonomi. Vi tror gjerne at vitenskapelighet er en slags garanti mot at samfunnsmessige faktorer skal snike seg inn i de vitenskapelige resultatene. Og jo mer teknisk og vitenskapelig en artikkel eller bok er, desto mer avsondret blir den fra samfunnet omkring fordi den rendyrker sannheten og skreller bort retorikk. I virkeligheten er det snarere omvendt. Det er nettopp de mest vitenskapelige og tekniske diskursene som er de mest samfunnsmessige fordi det er disse som mobiliserer mest ressurser «utenfra»: «Jo mer teknisk og spesialisert en litteratur er, desto mer 'samfunnsmessig' blir den, siden det antall sammenknytninger [associations] som må til for å jage bort leserne, og derigjennom tvinge dem til å akseptere en påstand som et faktum, øker» (SA,62).

Denne mobiliseringen av ressurser er nødvendig for å vinne i det vitenskapelige spillet. Men den er på ingen måte tilstrekkelig. All denne ressursmobiliseringen vil være forgjeves hvis man ikke blir lagt merke til. Man må bli sitert og referert til. Man må bli brukt. En artikkel som ingen noen gang henviser til, er derfor en død artikkel. Og omvendt vil en hyppig sitert artikkel ha store sjanser til å hevde seg i kampen om «sannheten». Man er med andre ord avhengig av at ens utsagn blir tatt alvorlig av andre. Helst må de refereres til som om de er utvilsomme fakta. Og jo flere som siterer ens egne utsagn affirmativt på denne måten, desto sikrere blir også utsagnets gyldighet. En påstands «sannhetsverdi» er derfor en sosiologisk størrelse. Den er ikke avhengig av om den «korresponderer» med «virkeligheten», men av hvor mange og hvor ofte den blir sitert og akseptert: «En gitt setning er i seg selv verken et faktum eller en fiksjon; den blir gjort til det av andre i ettertid» (SA,25). Det enkelte utsagns skjebne er derfor fullstendig prisgitt ettertiden. Her er kunnskapsprodusenten helt avhengig av andre. Som det heter i forbindelse med Louis Pasteurs gjennombrudd på slutten av forrige århundre: «ingen utbredelse av pasteurske ideer, ingen forståelse av pasteurske doktriner, intet råd, intet synspunkt, ingen vaksine kan komme ut av laboratoriet uten at andre bemektiger seg dem, vil dem, ønsker dem og har interesse av dem» (LM,68).

Det sier seg selv at ikke enhver referanse til et utsagn øker dette utsagnets faktakarakter. Noen referanser kan være av negativ art og kan karakterisere utsagnet som usikkert, tvilsomt eller feilaktig. Ja, det å belegge et utsagn med en referanse kan i seg selv innføre menneskelige (og dermed feilbarlige) faktorer og følgelig gi rom for tvil. Påstanden «TRF er Pyro-Glu-His-Pro-NH2» kan fungere mer bekreftende enn påstanden «Guillemin har vist at TRF er Pyro-Glu-His-Pro-NH2». I det siste tilfellet kunne det jo snike seg inn en mistanke hos leseren om at Guillemin kanskje likevel tar feil. Dessuten er det viktig at utsagnet siteres av de rette personer med den rette institusjonelle plassering. Det hjelper lite at vaktmester Pedersen bekrefter utsagnet i det lokale fagforeningsbladet. For at utsagnet skal kunne stige i verdi må det framsettes av bestemte personer som anses som faglig kvalifiserte, og det må helst stå bestemte institusjoner bak (f.eks. universitetet).

Også Latours begrep om utsagnsmodaliteter kan knyttes til Foucaults diskursanalyse. For å undersøke diskurser og diskursive formasjoner må man analysere hvilke måter utsagnene formuleres på, dvs. hvordan de plasserer seg i et register fra gjetninger til uomtvistelige fakta. Dette kan leses ut av selve utsagnene. Men særlig relevant blir det å bestemme de materielle betingelser som mobiliseres for å transformere utsagnene til utsagn av type 4 og 5. Man kan lese ut hvilke troverdige institusjoner, anerkjente praksiser og godtatte hjelpemidler som den angjeldende teksten påberoper seg for å framstå som overbevisende. Og man kan analysere hvordan andre tekster i sin tur påberoper seg denne teksten. Hvis utsagnene sakte men sikkert får faktastatus kan dette endre forholdet mellom det sette og det sagte. For eksempel vil sykdom ses på en helt bestemt måte når man (i klinikken på slutten av 1700-tallet) begynner å betrakte den som et sett av symptomer som lar seg analysere ved hjelp av statistikk og sannsynlighetsregning. Sykdom framstår da som en kombinasjon av observerbare elementer (oppspytt, hoste, hevelse, rødhet osv.) som opptrer med en viss sannsynlighet. Å anvende matematikk i sykdomsanalysen vitner med andre ord både om at det mobiliseres anerkjente ressurser (matematikk og sannsynlighetsregning) og om at det er et spesielt forholdet mellom det synlige og utsigelige på spill. For å analysere den anatomisk-kliniske medisinens genealogi må man derfor undersøke den sosiale og vitenskapelige statusen til de som deltok i diskursen, hvilke institusjoner de representerte og hvilken rolle de her spilte. Man må studere alle de hjelpemidler, praksiser og institusjoner som ble satt i scene for å gi diskursen overbevisende tyngde og vekt.

Konstruksjon av fakta

Foucault hevdet at det vitenskapelige objektet ble konstituert av de diskursene som hadde det som gjenstand. Latour gjør et tilsvarende poeng. Men han flytter problemstillingen ned på vitensskapernes eget nivå. At det vitenskapelige objektet konstitueres av diskursene, er ikke noe som filosofene har funnet ut, men noe kjensgjerningsmennene selv vet utmerket godt. Ja, langt på vei forråder Latour dermed sin egen sosiologiske tradisjon: Mens vitenskapssosiologien de siste 25 årene har villet definere vitensdisiplinenes forhold til samfunnet, foreslår Latour at det er sosiologien som i utstrakt grad må lære av de dristige, driftige og praktiske vitensutøverne, ingeniørene og maktrealistene.[6] Eksistensen av TRF i 1962 var for eksempel primært avlesbar som et avvik mellom to kurver (utslag ved bruk av TRF og utslag ved kontrollkurve uten TRF). TRF var ganske enkelt en forskjell mellom to inskripsjoner, verken mer eller mindre. Ingen visste hva TRF «egentlig» var. Kanskje var det et peptid, kanskje ikke. Ja, kanskje TRF ikke fantes i det hele tatt – kan hende skyldtes kurveforskjellen rett og slett det velkjente stoffet oxytocin.

På dette stadium av prosessen visste forskerne utmerket godt at de fenomenene de studerte bare fantes i kraft av de inskripsjonsanretningene de benyttet. TRF eksisterer ikke uavhengig av alle de inskripsjonene som produseres av de materielle anretningene: «det er ikke bare det at fenomenene er avhengig av materiell instrumentering; de er snarere er fullstendig konstituert av laboratoriets materielle innretning» (LL,64).

Men så skjer det noe bemerkelsesverdig. Etter hvert som man begynner å sirkle inn TRF med ulike instrumenter og prosedyrer, begynner objektet TRF sakte men sikkert å løsrive seg fra den diskursen som konstituerer det. Objektet begynner å framtre som noe selvstendig og uavhengig av innskriftsanretningene. Det blir noe «der ute». For eksempel var Burgus' påvisning av TRFs peptidiske karakter et første skritt på veien til TRF's selvstendiggjøring som fakta. Siste og avgjørende skritt var den kjemiske bestemmelsen av det: Innenfor kjemien regner man en substans som strukturbestemt når man har redusert det til en kjemisk formel slik at en «kopi» av substansen lar seg reprodusere på kunstig vis. I 1969 betraktet man massespektrometeret som det eneste måleapparat som kunne avgjøre om den kjemiske formelen var riktig eller ikke. Burgus kunne vise at naturlig og kunstig TRF viste det samme spekter, og dermed var saken avgjort. Fra nå av tilhørte TRF naturen «der ute» – en uavhengig substans som formelen Pyro-Glu-His-Pro-NH2 korresponderer til.

 

To ting bør her bemerkes. For det første ser vi at konstruksjonen av fakta skjer ved at etablerte utsagn, hjelpemidler, praksiser og institusjoner «setter seg» og dermed danner et mulighetsfelt for ny forskning på området. Latour og Woolgar snakker om «mulighetsinnsnevring» (LL,142). Ved å importere stadig flere teknikker og teorier fra den analytiske kjemien, klarte Burgus å snevre inn alternativene for hva TRF «egentlig» kunne være. Men helt fram til 1969 var mulighetene relativt mange. TRF kunne fremdeles være histidin eller prolin, det kunne være en aminosyre med tre, seks eller ni rekker, det kunne være en komponent i et større molekyl osv. Med innføringen av massespektrometeret som dommer får man en avgjørende test. Etter denne testen begynner man å si at TRF «er» Pyro-Glu-His-Pro-NH2. Vi får dermed konkret illustrert Foucaults poeng om at det er en rekke allerede eksisterende utsagn, hjelpemidler, praksiser og institusjoner som danner mulighetsfeltet for hva som kan aksepteres som «sant». Det sanne er et «forhandlingsresultat» som trekkes ut fra de foreliggende «saksdokumenter» og teknikker. For eksempel må forskerne forhandle seg fram til hva som skal kunne gjelde som en akseptabel test (er det nok å påvise TRF ved hjelp av en kromatograf? Trenger man et massespektrometer? Er dette nok?).[7] Straks forskerne kommer til enighet om slike ting, snevres mulighetsfeltet ytterligere inn. Fram trer «kjensgjerningene».

Vi ser for det andre at det er to motsatte oppfatninger av virkeligheten på spill. På den ene side har vi den pågående vitenskapelige virksomheten. Her oppfattes «naturen» som noe man ikke vet noe om, men som man skal finne ut av. Ingen forsker kunne før 1962 hevde at han visste hva TRF var fordi han kjente naturen. «Naturen» var noe foreløpig og ubestemt, og slett ikke noe man kunne påberope seg i den vitenskapelige diskursen. På den annen side har vi det «endelige» resultatet. Når forskningen er ført til ende og kontroversen avsluttet, framtrer «naturen» plutselig som det som fikk det siste ordet. Naturen oppfattes som endelig dommer, det som satte seg igjennom til slutt. Den framtrer som årsaken til at debatten tok slutt – naturen fikk nå omsider komme til syne.

Men her griper Latour inn og korrigerer vitensskapernes selvforståelse. Deres selvforståelse kan nok være retningsgivende når det gjelder en vitensdisiplin i virksomhet, men ikke når det gjelder en vitensdisiplin som er etablert. Naturen er ikke noe som ligger og venter på at nysgjerrige kjensgjerningsmenn skal komme og oppdage den, den er tvert om resultatet av den diskursen som har den som objekt. Straks man mener at et uomtvistelig faktum er etablert, har man en tendens til å glemme at det er konstruert ved hjelp et sett av hjelpemidler, praksiser, institusjoner og utsagn. Derfor innfører Latour følgende metodologiske prinsipp for studiet av vitensdisipliner: «siden bileggelsen av striden er årsaken til, og ikke konsekvensen av, Naturens representasjon, så kan vi aldri bruke utfallet – Naturen – til å forklare hvordan og hvorfor en strid er blitt avgjort» (SA,99). Naturen er vitensdisiplinenes sluttprodukt, ikke deres gitte utgangspunkt.

Konstruksjonen av samfunnet

Men Latour går lenger. Det som gjelder for «naturen», må også gjelde for «samfunnet». «Samfunnet» er ikke noe som befinner seg utenfor og uavhengig av vitensdisiplinene. Også samfunnet er noe som konstrueres ved hjelp av diskurser. Det er et sluttprodukt. Han hyller Shapin og Schaffer fordi de i sin bok Leviathan and the Air-Pump har vist at Boyle og Hobbes, naturvitenskapen og politikken, er to sider av samme sak. Boyle og Hobbes strides om hva «vitenskap» og «politikk» er, og hvordan skillet mellom disse fenomenene kan trekkes. Her opptrer vitensutøveren Boyle som politisk teoretiker og den politiske teoretikeren Hobbes som vitensutøver. Sammen «oppfinner» de «vitenskap» og «politikk». Men Shapin og Schaffer går ifølge Latour ikke langt nok. Deres anliggende er å vise at vitensdisiplinene og deres språk er skapt, dvs. et sluttprodukt av historiske og politiske prosesser. Men de har en tendens til å gjøre unntak for politikken. Som kunnskapssosiologer vil de forklare vitensdisiplinene ved hjelp av samfunnet, fakta ved hjelp av makt, interesser og politikk. Latour derimot vil ha fullstendig symmetri her. Også politikkens språk er skapt og kan ikke fungere som et uproblematisk reduksjonssubstrat.

Natur og samfunn framtrer dermed som paradoksale størrelser. Naturen er noe vi konstruerer, men den framtrer som om den ikke er en konstruksjon. Samfunnet framtrer som vår konstruksjon, men det består likevel av en basis som vi ikke har kontroll over. Natur og samfunn framstår både som transcendente og immanente størrelser. Naturen synes transcendent i den forstand at den synes å ligge der ute og vente på vitensskaperne, men den er immanent i den forstand at den hele tiden inngår som en tøyelig og foranderlig størrelse i den vitenskapelige praksisen. Samfunnet synes transcendent i den forstand at dets lover, mekanismer og prosesser unnslipper oss og ikke lar seg temme, men det er immanent i den forstand at det er skapt av menneskenes egne hender. Natur og samfunn har derved omtrent samme status som den skjulte Gud. Han er transcendent for så vidt som han ikke legger seg opp i naturens eviggyldige lover eller samfunnets indre lovmessigheter, men han er også immanent for så vidt som han virker i det «indre» som den enkeltes samvittighet.

For Latour er altså Natur, Samfunn og Gud ikke navn på ontologiske felter som ligger der ute og venter på henholdsvis naturvitenskaper, samfunnsvitenskaper og teologi. De er størrelser som skapes i våre bestrebelser på å forstå. De er resultater av det Latour kaller «renselse» (SA,21). Når alt menneskelig renses bort står man igjen med ren natur, og når naturen trekkes fra, står man igjen med det rent samfunnsmessige. Vi som er moderne, vi benytter slike rene ontologiske soner for å analysere verden omkring oss. Den framtrer da som ren natur (f.eks. steiner og trær) eller ren kultur (f.eks. makt og interesser). Vi tror gjerne at moderniteten består i at «vitenskap», politikk og religion har skilt lag og har fått hvert sitt isolerte virkefelt. 1700-tallets opplysningsbevegelse løsrev omsider «er» fra «bør», vitenskapelig praksis fra moral og teologi, natur fra Gud og samfunn. Man måtte rense naturens mekanismer fra lidenskaper, interesser, uvitenhet og teologiske spekulasjoner. På 1800-tallet får vi så en ny dreining i opplysningen ved at naturvitenskapene selv måtte avsløres som forurenset av politikk, interesser og uvitenhet. Vitenskapelig praksis var ideologi. Vitensdisiplinene måtte renses på nytt, gjennom nye filtre.

Men ifølge Latour har vi aldri vært moderne. Vi har hele tiden produsert «hybrider», sammenkoblinger av kultur og natur, av det menneskelige og det ikke-menneskelige, av politikk og vitensdisipliner. Er hullene i ozonlaget naturlige eller samfunnsmessige? Slik spør vi, vi som mener å være moderne. Men i praksis er hullene i ozonlaget både naturlige og samfunnsmessige. De beskjeftiger ikke bare kjemikere og meteorologer, men også industrieiere, politikere og økologiforkjempere. De konstitueres i kraft av et nettverk av strategier og praksiser. Hullene i ozonlaget befinner seg ikke enten på kultur-siden eller på natur-siden. De befinner seg primært i «midten», som et element i pågående praksiser, forut for renselser som definerer dem som kultur (politisk anliggende) eller natur (vitenskapelig anliggende). Det vi gjerne kaller vitenskapelige objekter er hele tiden gjenstand for formidlinger, overføringer og forskyvninger i et omfattende nettverk av relasjoner. Denne formidlingen, dette midtpunktet, er modernitetens blindflekk: «Dette er det ikke-tenkte, det ikke-tenkbare hos de moderne» (JM,57). Det paradoksale er imidlertid at jo mer «moderne» og spesialiserte vi blir, desto mer produserer vi av slike formidlede hybrider i vår midte. Vi forsøker bare hardnakket å skjule for oss selv at vi gjør det. DNA-molekyler, HIV-virus og datamaskiner er objekter som er produsert av høyt spesialiserte vitensdisipliner. Men denne renselsen har bare vært mulig på bakgrunn av en voldsom mobilisering av ressurser av ikke-vitenskapelig art. Vi har for eksempel allerede sett at enhver diskurs som vil overbevise må hente ressurser «utenfra». Hvis man vil analysere en vitensdisipliner blir derfor skillet mellom det menneskelige og ikke-menneskelige sekundært i forhold til det nettverk som vitensdisiplinene er innvevd i. Molekyler, maskiner, mennesker, interesser, autoriteter, praksiser, institusjoner, diskurser befinner seg her på samme nivå. De representerer ressurser man kan trekke på og mobilisere for å overbevise om at man har rett, og de er instanser som viderefører og formidler ens påstander slik at man eventuelt «får» rett.

Vi ser også at vitensfelter ikke kan forstås ut fra mer eller mindre geniale personers ideer (Kepler, Galilei, Newton, Einstein). Uten et nettverk faller geniale ideer døde til jorden. I etterpåklokskapens lys kan det nok se ut som om det var ideenes originalitet og sannhetsgehalt som var opphavet til vitenskapelige «revolusjoner». Men slikt er bare etterrasjonaliseringer. Det er nettverkets evne til å tilskrive ideer genialitet som er det avgjørende: «En idé, selv om den er genial, selv om den er frelsende, forflytter seg aldri alene. Det er nødvendig at en kraft kommer å henter den, bemektiger seg den for sine egne formål, forskyver den og kanskje forråder den» (LM,21). Mine henvisninger ovenfor til «Guillemin» eller «Schally» er derfor egentlig misvisende og tildekker nettverkets avgjørende rolle. Drivkraften bak vitensdisiplinenes utvikling er ikke teorier og ideer, men forskernes evne til å foreta geniale trekk og avgjørende forflytninger, deres måte å utnytte nettverkene på. Latour har for eksempel ikke noe imot å kalle Pasteur for et geni. Men dette skyldes ikke at Pasteur hadde så geniale tanker, ideer eller teorier. Det skyldes snarere at han klarte å forflytte seg i nettverket på en slik måte at det fikk enorme effekter. Pasteurs karriere er som snytt ut av læreboken om å vinne bifall. Han gjør stadig nye trekk som trekker inn stadig større interessegrupper: Han starter med cristallografi (som bare engasjerer en håndfull forskere) og forskyver sine problemstillinger over på biokjemi, immunologi, veterinærmedisin, medisin og til slutt generell samfunnsplanlegging. Ved å spre sine problemstillinger på et stadig større område og ved å utnytte det nettverket som allerede finnes der, kan han innrullere stadig flere personers engasjement og interesse. Og ikke nok med det, samtidig med at han på denne måten mobiliserer ressurser for sitt eget prosjekt, så klarere han å framstille resultatene av sin virksomhet slik at de synes å stamme fra ham (og ikke fra nettverkene):

Pasteur arbeider med like stor energi på den primære anordning – å finne seg allierte ved å forskyve seg – som på det jeg har kalt den sekundære anordning – å få forskyvningens opphav tilskrevet seg selv. I praksis beveger han seg hele tiden henimot anvendelsesområder som interesserer en mengde nye mennesker som ikke tilhører laboratoriets vanlige klientell; men samtidig som han på denne måten rekrutterer allierte innenfor de behov, ønsker og problemer der han sniker seg inn, opprettholder han en diskurs hvor alt det han gjør stammer fra den grunnleggende forskning og fra hans laboratorium (LM,80).

Dette betyr imidlertid ikke at alle de interessentene som Pasteur klarer å mobilisere forsto hva Pasteur «egentlig mente», vurderte dette som «sant» og derfor aksepterte hans syn. Tvert imot. Det er snarere fordi alle disse menneskene i sin tur forskyver Pasteurs egne anliggender, at han blir så anvendelig og brukbar. Kun den lille krets av laboranter ville sannsynligvis ha hatt forutsetninger til å forstå Pasteur «innenfra». Det er med andre ord nettopp fordi Pasteur «misforstås» at hans virksomhet kan få så store effekter: «Man kan ikke på en og samme tid beundre det faktum at Pasteur så raskt og så tidlig ble forstått, og samtidig ønske at han skulle ha blitt skikkelig forstått» (LM,74).

Begrepsforflytninger

Latours oppfatning av vitenskapelig praksis er selvsagt selvreferensiell. Hans egen «vitenskap» må forstås på nøyaktig samme måte. Den er et forsøk på å mobilisere ressurser «utenfra» for å overbevise leseren om at han har rett i sitt syn. En strategi han her benytter er begrepsforflytninger.

I første del så vi at Foucault ville beskrive en diskursiv formasjon ved hjelp av det system av regler som ligger til grunn for begrepsproduksjonen, dvs. hvordan ulike vitensdisipliner låner, innlemmer og forskyver begreper fra andre områder. Latour og Woolgar utnytter denne innsikten ved å beskrive hvordan de selv forflytter begreper i deres egen sosiologisk-antropologiske analyse.

Begrepet «konstruksjon» hentes fra den praktiske håndverksvirksomheten og fra den industrielle produksjonen. Fakta «fabrikkeres». Det betyr ikke at de ikke finnes, men at de må produseres for at de skal kunne eksistere.

Begrepet «agonistikk» hentes fra det politiske feltet. Vitensskaperne strides. De sloss om å få overtaket i faktakappløpet. Her mobiliseres krefter, inngås allianser og slipes våpen.

Begrepet «materialisering» eller «tingliggjøring» hentes fra den marxistisk orienterte fenomenologien (Sartre). Faktaproduksjonen materialiserer seg i maskiner, teknikker og institusjoner: «Straks et utsagn stabiliserer seg i det agonistiske feltet, tingliggjøres det og blir en del av et annet laboratoriums tause ferdigheter eller materielle utstyr» (LL,238).

Begrepet «troverdighet» henter ressurser fra det økonomiske området (credit). Troverdighet er noe vitensskaperne investerer i. Det er en form for kapital som de søker å akkumulere. Derfor må de også vurdere hva som lønner seg.

Begrepet «omstendigheter» hentes fra filosofien (Serres) og indikerer at vitensdisiplinene inngår i et felt som vanligvis regnes som irrelevant for vitenskapelig praksis. Som nevnt ville vitenskapelige teorier ikke kunne vinne fram uten et formidlende nettverk. For eksempel kan derfor ens strategiske posisjon (akademisk rang, forskningsfelt, geografisk plassering, oppnådd anerkjennelse, kjønn osv.) være av avgjørende betydning for å vinne fram i faktakappløpet.

Endelig henter begrepet «støy» sine ressurser fra informasjonsteorien. Støy viser til graden av muligheter en påstand åpner for: En påstand som kan tolkes på utallige måter blir nærmest meningsløs fordi den ikke klarer å stå fram som noe eget og særskilt. Den kan liksom ikke skjelnes fra bakgrunnsstøyen. Jo flere alternativer som derimot utelukkes, desto klarere skiller påstanden seg ut fra bakgrunnsstøyen. Når den er blitt etablert som faktum, er støyen blitt borte.

Ved å adoptere slike begrepsstrategier får man synliggjort aspekter ved den vitenskapelige praksisen som ellers tas for gitt eller holdes skjult. Man åpner opp vitensfeltene fra vinkler som brekker opp tilvante måter å oppfatte dem på. Latour og Woolgar skriver:

Resultatet av konstruksjonen av et faktum er at det framtrer som om det ikke var konstruert av noen; resultatet av retorisk overtalelse i det agonistiske feltet er at deltagerne er overbevist om at de ikke er blitt overbevist; resultatet av materialiseringen er at folk kan sverge på at materielle betraktninger bare er ubetydelige deler av 'tankeprosessen'; resultatet av investeringen i troverdighet, er at deltagerne kan hevde at økonomi og tro på ingen måte er relatert til vitenskapens soliditet; og med hensyn til omstendighetene, så forsvinner de ganske enkelt fra alle redegjørelser fordi det er bedre å overlate dem til politiske analyser, enn til vurderinger som foregår innenfor faktaenes harde og solide verden! (LL,240).

Når Latour og Woolgar påkaller begreper som konstruksjon, agonistikk, materialisering, omstendigheter og støy for å redegjøre for den vitenskapelige praksisen, får man øye på den vitenskapelige diskursens nettverkstilknytninger. Men man får også øye på den sosiologiske diskursens egne begrepsstrategiske forflytninger. Latour og Woolgar mobiliserer og importerer sorte bokser, anerkjent viten, synspunkter og angrepsvinkler fra andre områder. Poenget er at leseren skal se noe nytt, føle seg truffet, la seg overbevise. Og hvis deres fakta ikke framstår som like «harde» og uomtvistelige som de faktaene som etableres i laboratoriene, så skyldes dette først og fremst at Latour og Woolgar ikke har et sterkt og omfattende nok nettverk å profittere på!

Diskursive formasjoner contra nettverk

Som Foucault definerer Latour et horisontalt nivå hvor diskurser knyttes til hjelpemidler, praksiser og institusjoner. Begge forsøker de å unngå strategier som fortolker diskursen som representasjonsmedium. Den må verken analyseres som uttrykk for ideer eller som en forlengelse av samfunnskonteksten. Men Latour lar ikke diskursen få primat som analysenivå.

Fordelen ved dette er at han dermed unnslipper Foucaults problematiske skille mellom diskursive og ikke-diskursive praksiser. Foucault kom i klemme mellom to motsatte strategier: På den ene side ble diskursen oppfattet som noe i seg selv samfunnsmessig, på den annen side ble den karakterisert som en iscenesettelse av det samfunnsmessige; på den ene side ble den betraktet som materialitet, på den annen side ble den analysert som en iscenesetter av materialitet. I den første strategien oppheves (eller reduseres relevansen av) skillet mellom diskurs og samfunn, i den andre trekkes det opp på nytt. Som vi så snakket Foucault om diskursen som «vare», men han utnyttet ikke denne begrepsstrategien. Det gjør Latour. Til fulle. For ham blir diskursen bare ett element blant mange i en krets av tilbud og etterspørsel av ressurser på det vitenskapelige overbevisningsmarkedet. Latour leverer en modell på det jeg annetsteds har kalt «argument-akkumulasjonen».[8] Nøkkelordet her er «troverdighet» (credibility) (LL,194–230). Man kan nok betrakte forholdet mellom vitensskapere som en form for gaveutveksling der man ved å gi fra seg artikler og bøker mottar anerkjennelse som belønning. Eller man kan analysere vitensskaperens vitenskapelige produksjon som en form for akkumulasjon av symbolsk profitt (man får mer makt og prestisje). Men ifølge Latour er slike modeller for trange. Anerkjennelse og prestisje kan man få uten at de som «gir» dette har lest noe av det som produsenten har skrevet. Modellene kan derfor ikke gjøre rede for hvorfor forskerne leser hverandre. Latour vil se det hele i en større sammenheng. Vitensskaperne utnytter det de har for hånden for å forøke sin egen troverdighet. De investerer. De leser og refererer til andre tekster for å underbygge egne synspunkter. Men dette er bare en del av et større kretsløp: Med anerkjennelse får man penger (stipendier, priser, forskningsstøtte), med penger kan man skaffe seg utstyr (maskiner, instrumenter, assistenter), med utstyr kan man skaffe seg data (kurver, tabeller, sitater – kort sagt empiri), med data kan man argumentere (forklare, tilbakevise, bevise), med argumenter kan man lage artikler og bøker, med artikler og bøker kan man vinne anerkjennelse osv. Vitenskapelig praksis går ikke primært ut på enten å søke anerkjennelse eller tjene penger eller dokumentere eller argumentere eller skrive, men: «Formålet med markedsaktiviteten er å utvide og øke troverdighetssirkelen som helhet» (LL,207). Siden hver av sirkelens elementer er like viktige for dette formålet, er det irrelevant om disse elementene er «sosiale» (kulturelle, samfunnsmessige, politiske), «naturlige» eller «diskursive». Det avgjørende er at de kan konverteres til hverandre. Penger kan konverteres til data og argumenter, som kan konverteres til artikler, som kan konverteres til anerkjennelse, som kan konverteres til penger osv. Diskurser er bare én blant mange ressurser man kan mobilisere i faktakappløpet.

Men dermed blir det også klart at Latours nettverkteori ikke kun kan leses som en presisering av Foucaults diskursteori. Den er snarere en forskyvning av den. Han drar den i sosiologisk retning. Innenfor en slik nettverkstilnærming får avgrensede «systemer» eller «diskursive formasjoner» et noe annet innhold. Foucault var ute etter å definere velavgrensede og helhetlige enheter som kan kontrasteres med andre sådanne. Således mener han for eksempel å kunne påvise at det finnes en «økonomisk diskurs» (rikdomsanalysen) i den klassiske tidsalder som på den ene side er forskjellig fra datidens «naturhistoriske diskurs» og som på den annen side er forskjellig fra den økonomiske diskursen på 1800-tallet (politisk økonomi). Med en slik begrepsstrategi kan man påvise hvordan de ulike diskursive formasjonene bryter med hverandre, transformerer hverandre, utnytter hverandre eller intervenerer i hverandre. Men Foucault tenker seg hele tiden at de diskursive formasjonene er systemer som lar seg beskrive for den årvåkne historiker som vet å lete etter konstitutive regler. Innenfor Latours nettverksteori er det imidlertid ikke lenger snakk om å finne fram til et «system» med bestemte «regler» som ligger til grunn for og muliggjør den vitenskapelige praksisen. Riktignok representerer nettverkene for Latour relativt uavhengige helheter. Men disse er ikke organisert som systemer. De konstitueres ganske enkelt av de elementer (utsagn, argumenter, maskiner osv.) som vinner troverdighet hos bestemte forskere:

[…] pasteurianerne skapte på forhånd de nettverkene der de kunne omvelte styrkeforholdene. Det er i virkeligheten en allmenn regel at man innenfor 'vitenskapen' eller 'teknologien' aldri ser at resultater, prosedyrer, ferdigheter eller maskiner kommer ut. Det som befinner seg «utenfor» [Le 'dehor'] slike nettverk ville være så uforutsigbart, så uordnet, at laboratoriets resultater på nytt ville befinne seg i en svak posisjon. De ville få en underside. De ville bli diskutable (LM,102).

Latour betrakter sine nettverk med investorenes briller. Det forskere (samt politikere og andre som kan være interessert i fakta på området) holder for troverdig befinner seg «innenfor», det som de ikke kan benytte som støtte i kampen om å få rett, befinner seg «utenfor». Nye elementer kan bringes inn, men da må disse også kunne sikres på en slik måte at de fungerer troverdig. Og det kan koste enorme ressurser: «Man kan ikke vite noe utenfor de nettverkene som know-how-formene organiserer og håndterer, men det er mulig å utvide disse nettverkene ved å betale den prisen dette koster» (LM,254). Nettverkenes grenser bestemmes derfor av deltagernes vurderinger av situasjonen. For Foucault derimot er de diskursive formasjonene primært noe som historikeren kan avdekke i ettertid. Han vil ikke ta vitensskapernes egne oppfatninger som utgangspunkt, men snarere analysere «et anonymt felt hvis konfigurasjon definerer de talende subjekters mulige plass» (AS,160). Formasjonsreglene er mulighetsbetingelser, det som gjør en bestemt type tenkning mulig. Slike mulighetsbetingelser må graves fram, og de kan være ubevisste eller utilgjengelige for forskerne selv.[9]

For det andre er det vel et åpent spørsmål om Latours nettverkteori fullt ut kan ta vare på diskursens begivenhetskarakter. Et stykke på vei går det. De ulike utsagnspraksiser forstås som strategiske trekk i faktakappløpet og i den vitenskapelige virksomheten er utsagn hele tiden usikre, foreløpige og kanskje også urovekkende elementer som ikke finner hvile (de slår seg først til ro når de blir fakta). Utsagn betraktes derfor som foruroligende begivenheter. Men Latour befinner seg fremdeles på signifikatsiden: Vitensskaperne sloss om å få sitt syn (sitt meningsinnhold) igjennom og utsagns sannhetsverdi (meningsinnhold) er usikre så lenge striden pågår. Som vi har sett legger Foucault mer i språkhendelsen enn dette. Språket som språk har (eller kan ha) begivenhetskarakter. På Foucaults premisser kan Latours vitensskapere derfor betraktes som en slags brannslukkere som forsøker å sikre, trygge, dempe og temme diskursen. Latours teori tar ikke vare på diskursens «begivenhetsinnfall», dvs. diskursens særegne materialitet som kommer til syne når utsagn dukker opp som foruroligende innsnitt. Men kanskje det heller ikke er mulig å videreutvikle en slik teori.

Noter

[1] Bruno Latour. Nous n'avons jamais été modernes, La Découverte, Paris 1991. Heretter JM.

[2] Latour opererer her med den begrepslige nydannelsen actant (som han har hentet fra Greimas) som jeg har oversatt med «medspiller». I sitt filosofiske manifest setter han actant synonymt med «kraft» (force) og «enteleki» (entéléchi). Jfr. Bruno Latour. Les Microbes, Guerre et Paix, suivi de Irréductions, A.M. Métailié, Paris 1984, s. 178. Heretter LM.

[3] Bruno Latour. Science in action, Harvard University Press, Cambridge 1987. Heretter SA.

[4] Bruno Latour and Steve Woolgar. Laboratory Life. The Construction of Scientific Facts (1979), 2. edition, Princeton University Press, Princeton 1985, s. 105–150; heretter LL. TRF er et stoff som mellomhjernen «benytter» for å påvirke hormonsystemet. Man mente først at TRF var et hormon og det ble derfor kalt TRH (Thyrotropin Releasing Hormone). Man mener nå at det er et «peptid», dvs. at det er sammensatt av en bestemt kjede av aminosyrer (Pyro-Glu-His-Pro-NH2).

[5] Neuroendokrinologi er en disiplin som oppsto på 1940-tallet i skjæringspunktet mellom neurologi (vitenskapen om nervesystemet) og endokrinologi (vitenskapen om hormonsystemet).

[6] Jfr. Ingunn Brita Moser. Teknologi i samfunnsteori: Forskyvninger og forflytninger, TMV, Oslo 1993, s. 225-226.

[7] Latour: «Om antallet og kvaliteten av inskripsjonene konstituerte et bevis eller ikke, avhang av forhandlinger mellom medarbeiderne» (LL,144).

[8] Espen Schaanning. Kommunikative maktstrategier – rapporter fra er tårn, Spartacus, Oslo 1993, s. 186.

[9] I et intervju fra 1968 uttaler han: «Jeg har forsøkt å ringe inn et autonomt område som kunne være vitenskapens ubevisste. Dette ubevisste ville kunne ha sine egne regler slik det menneskelige individs ubevisste også har sine regler og bestemmelser», Michel Foucault. Dits et Écrits, vol. I, Gallimard, Paris 1994, s. 666. Og i forordet til den engelske utgaven av Les mot et les choses (skrevet samme år som L'Archéologie du savoir kom ut) heter det: «Det jeg gjerne vil gjøre er imidlertid å avdekke det positivt ubevisste ved kunnskapen: et nivå som unngår vitenskapsmannens bevissthet og som likevel er en del av denne vitenskapelige diskursen, istedet for å bestride dens gyldighet og søke å forminske dens vitenskapelige natur», Michel Foucault.Dits et Écrits, vol. II, Gallimard, Paris 1994, s. 9.

 

Av Espen Schaanning | IFIKK, Universitetet i Oslo | .(JavaScript must be enabled to view this email address)