Vi søker bidrag om humor

Humor er ikke noe å spøke med. Arr søker bidrag til et av våre kommende temanumre. 

I sosiologisk forstand har humoren blitt studert i dens konkrete virkemåter i menneskelig interaksjon (Goffmann) eller mer inspirert av Pierre Bourdieu (f.eks Sam Friedman), hvor humor først og fremst ses på som en form for kulturell kapital – en måte å distingvere seg på, eller som en sterk markør for tilhørighet i ulike samfunnsgrupper, klasser, kulturer. Men kan også brukes til å si noe om hvordan et gitt samfunn eller kultur fungerer – hva den synes er morsomt, hva den ler av, hva den fundamentalt sett ser på som utlevert for latter. Humor må forstås som viktig for sosialt bånd. Hvor vanskelig er det ikke å snakke med noen du ikke deler humor med – over lengre tid? Få ting er så fremmed som uforståelig latter. 
 
Humor er heller ikke noe å spøke med. I klassisk retorisk teori, (Cicero, Quintillian) var latter først og fremst et virkemiddel ovenfor publikum, et effektivt middel for å få med seg et publikum, eller helt kynisk – fordi latter kunne distrahere de skeptiske blant tilhørerne, eller for å avvepne en motstander, for å utlevere ham til latter og forakt. Her synes man å bygge videre på Aristoteles, som mente latter alltid kom av defekter i naturen. Således var latter ikke noe som kom av at noe var som det skulle – man lo alltid av en ”feil”. På 1500-tallet bygget for eksempel Philip Sidney videre på den klassiske retoriske teorien, ved å hevde at man aldri ler av noe som er behagelig. Det som var behagelig fremkalte ikke latter, bare det ubehagelige. (Eksempelet han bruker er en vakker kvinne. Hun fremkaller aldri latter hos mannen. Hvis hun gjorde det, ville hun ikke være vakker.)
 
Humor kan brukes som et politisk maktmiddel: ved å latterliggjøre det helligste, enten det er religiøse, nasjonale, institusjonelle eller kulturelle symboler, kan humor fungere som noe som dekonstruerer og overskrider. Humor kan utfordre verdier og meninger, utfordre grensene for tabuer og normer i samfunnet. Blasfemi er fortsatt kontroversielt og det stilles fortsatt spørsmål om det er greit å le av andres tro eller ikke. Hvilke historiske hendelser har skapt et behov for politisk satire? 
 
Videre kan man spørre om humorens grenser. Hva kan man og hva kan man ikke le av? Hvor går grensen mellom akseptabel og krenkende humor? Kan man bedrive politisk satire uten å krenke noen? Kan humoren fremdeles være virksom selv om den går på akkord med etablerte samfunnsnormer? Her kan det være interessant å utforske hva som tidligere ikke har vært greit å le av og som er greit i dag - og motsatt. 
 
I 2015 anklaget Kringkastingsrådet NRK for å ha venstrevridd satire og oppfordret NRK til å «bygge opp et satiremiljø med ståsted på høyresiden». Hva er «høyrehumor» og hva er «venstrehumor»? Man kan også spørre om satire i det hele tatt kan være politisk uavhengig?
 
Man kan vel også tenke seg humor som generasjonsmarkør. Ler vi av det samme som våre besteforeldre? Humor har en sterk historisitet, som er knyttet til referanserammer som deles i en gitt kultur, gruppe, i en gitt tidsperiode. Derfor er det å undersøke humor i et historisk perspektiv noe som kan belyse sider ved fenomenet som ikke kommer frem ellers. 
 
Ta kontakt med redaktørene Sarah Hervé eller Emil Johnsen på redaksjonen@arrvev.no.