Havet, dette veldige saltvannsmassivet som omkranser jordkloden, har forundret mennesket i årtusener. Selv i våre tider sies det at vi vet mer om stjernehimmelen over oss enn om hva som skjuler seg i havet. Det mytiske havet var domenet til guddommer som Njord og Poseidon. De var sjøfarernes guder, de kunne både gi sin beskyttelse og forsyne folk av havets rikholdige matfat. Men havets krefter krever også respekt, og med sine stormer har det trukket skip ut av kurs og folk ned i dypet. Selv på landjorden har havet truet mennesket med plutselige og voldsomme uvær og tsunamier. Havet har skjult utrolige vesener, fremmede land og uhyrlige monstre. Man ser dem gjerne avbildet i de ubesøkte områdene av kartet, der hvor havet strekker seg mot kartranden. Det var også havet som bar Odyssevs på sin langvarige reise hjem fra Troja, som skylte Gulliver i land på de mest utrolige strender og som isolerte Robinson på sin øde øy.
Havet virket lenge som en barriere for folk, men etter hvert ble det transportveien som i de store seilskutenes tid bandt verden sammen. Kontrollen over havet ga tilgang til eksotiske varer og landområder. De som reiste ut, ble båret til fjerne himmelstrøk, hvor de møtte fremmede folk og nye idéer. Lovens arm strakte seg ikke langt ut fra kysten, og da kanonbåtene drev sitt diplomati og piratene jaktet etter handelsskip på de syv hav, var det den sterkestes rett som gjaldt.
Fisket har holdt liv i mang en fiskerbonde langs kysten, og tørrfisken og hvalolje var lenge blant Norges viktigste eksportvarer. Nå er det råoljen vi henter opp fra dypet og skipper ut på verdens hav. Historiene om vikingene som reiste ut etter nytt land, til nye handelspartnere eller folk å røve, har vært med på å gjøre mestringen av havet til en sentral del av den norske selvforståelsen. Har det ikke vært jord eller arbeid å få på land, har en alltids kunne ta hyre på et skip eller emigrere over havet. Dette mystiske massivet som i sin uregjerlighet alltid har medført risiko, som har vært både livgivende og dødbringende. En næringskilde med potensiale til å fø fremtidige generasjoner, om vi ikke allerede har rukket å forsøple det til det ugjenkjennelige.
Bidrag sendes redaktør Thomas Brodahl: thomas.brodahl[a]ifikk.uio.no