Går man 50 år tilbake, gikk under to prosent av barna i barnehagen. Den gang så man med forskrekkelse og avsky på Sovjet og andre Øst-europeiske land, der man plasserte barna i institusjoner fra de var ganske små. Bare totalitære, kommunistiske regimer kunne finne på noe slikt. I dag er det bred politisk enighet – inkludert i Høyre og Frp – om å få flest mulig barn inn på institusjon så fort som mulig, der de skal bli undervist i «fag» som skal forberede dem på skolestart. I dag går om lag 97% av barn i Norge i barnehage.
Dette er bare ett blant mange eksempler på hvordan barneoppdragelsen har skiftet karakter. Eller kanskje vi heller skulle si: Dette er et eksempel på hvordan ansvaret for oppdragelsen har blitt overført fra foreldrene til profesjonelle oppdragere (institusjonalisering). Det har åpenbart vært mange omveltinger i synet på hvor, hvordan og hvorfor barn bør oppdras. Arr skal i dette nummeret se på hvilke oppdragelsesidealer som har versert i fortiden.
Oppdragelsesbegrepet blir gjerne i mer snever forstand knyttet til oppførsel: Barna må lære seg å oppføre seg pent, tilegne seg de rette holdninger, framvise en god karakter. Arr er særlig interessert i dette aspektet ved oppdragelsen. I våre dager kan «oppdragelse» lett oppfattes som noe gammelmodig og autoritært. Men man kan spørre seg om så mye er endret når man for eksempel på utdanningsfeltet snarere snakker om å utvikle «sosial og emosjonell kompetanse».
Vi oppfordrer våre bidragsytere til å undersøke hva slags oppførsel som innenfor ulike sosiale lag, historiske epoker og ikke minst for ulike kjønn har blitt ansett for å være akseptabel. Dessuten kan dere analysere hvilke oppdragelsesarenaer man har framhevet som spesielt gunstige – familien, nabolaget, skolen, barnehjemmet, fritidsorganisasjonene, forbedringsanstaltene osv. Videre kan man se på hvilke midler man har villet ta i bruk – straff, det gode eksempel, belønninger, dressur, osv. Ikke minst vil det være verdt å se på hvilken rolle vitenskapen har hatt på dette feltet som premissleverandør for hva en god oppdragelse er og hvordan den bør foregå. Og i forlengelsen av dette kan man undersøke hva slags syn på barnets natur som legges til grunn eller hvordan oppdragelsesforståelsen er kjønnet.
I et videre perspektiv kan lignende spørsmål stilles til hvordan man har tenkt med hensyn til å oppdra barn til å erverve seg bestemte kunnskaper, ferdigheter eller livsorienteringer. Tidligere skulle for eksempel skolen sikre at barna ble oppdratt i den rette kristne tro, i dag er dette overlatt foreldrene. Motsatt forutsetter man i dag at barn og unge må gå i barnehage og på skole for å tilegne seg den kunnskapen som trengs for at de skal kunne fungere som samfunnsborgere, yrkesutøvere og privatpersoner. Man skal ikke så mange århundrer tilbake i tid før gården, verksted eller hjemmet ble ansett for å være den viktigste læringsarenaen. Også i slike spørsmål kan man altså også analysere oppdragelsesidealene med henblikk på oppdragelsesarenaer, kunnskaps- og ferdighetsidealer (hva må alle barn kunne og hvorfor?) og pedagogiske virkemidler samt tilgrunnliggende syn på barnet natur og forskjellen mellom kjønnene.
Dessuten: Trenger også voksne å oppdras? Av hvem?
Så mange spørsmål.
Vi venter på svar.
Forslag til artikler (utkast eller sammendrag) sendes redaksjonen@arrvev.no innen 15. oktober 2017.