Risiko

Risiko #2-3 / 2000

Før var det farlig å bade én halvtime etter at man hadde spist. I dag blir småjenter voldtatt når de bader alene. Den gang lå vi og slang i baksetet på bilene. Nå er man uansvarlig hvis man ikke har utstyrt bilen med barnesete og airbag. Hva vi opplever som farlig, endrer seg gradvis over tid. Bare i år har Åsta-ulykken, drapene i Baneheia og ubåtkatastrofen i Barentshavet brent seg fast og endret vår risikopersepsjon.

På den andre siden fremheves risikovillighet både innen idrett og økonomi som noe positivt. Basehoppere mener det er en menneskerett å kaste seg utfor høye fjell og bygninger. De dør så fort at de tror de lever. Og med «Kvitt eller dobbelt» har Knut Bjørnsen gjort risiko til TV-underholdning. Lotto og tipping likeså. Og lottomillionærer er ikke som andre millionærer: De er helt tilfeldige. Det samme kan neppe sies om den såkalte nye økonomien. «Risikovillig kapital» heter det i dag. Før kalte man det «rå spekulasjon».

Forestillinger om risiko og sikkerhet gjennomsyrer vår samtid. Stadig nye trusselbilder dukker opp, og nye strategier blir iverksatt for å opprettholde sikkerhet, stabilitet og trygghet. I år har vi til og med fått en egen statlig utredning - NOU 2000: 24, Et sårbart samfunn - om sikkerhets- og beredskapsarbeidet i Norge. Problemet er kanskje at begrepsparet fungerer dialektisk: Nye strategier og rutiner for sikkerhet medfører nye forestillinger og forutsetninger for andre farer og risikoer. Jo sikrere bilene blir, jo fortere kjører vi.

Studiet av risiko og sikkerhet har etter hvert blitt etablert innen fag som sosiologi og antropologi. Ulrich Becks Risikogesellschaft (1986) har sammen med arbeider av bl.a. Anthony Giddens, Niklas Luhmann og Mary Douglas lagt grunnlaget for samfunnsvitenskapelige analyser av modernitetens risikokarakter. Et gjennomgående poeng er at vår risikopersepsjon i en viss forstand er konstruert. Vi ser risiko gjennom ekspertenes og vitenskapernes blikk og tekniske instrumenter. Vitenskap og media legger føringer på hva vi opplever som risiko i hverdagen. Og som premissleverandører får de et betydelig politisk potensial samtidig som tradisjonelle beslutningsprosedyrer og politiske institusjoner mister innflytelse og legitimitet. Et av Becks hovedanliggender er å derfor å formulere grunnlaget for en ny og demokratisk politikk for risikosamfunnet - en «subpolitikk» - som også må omfatte en demokratisering av vitenskapene.

Slike miljøpolitiske og konstitusjonelle diskusjoner er både vanskelige og til dels kjedelige. Således ble begrepet «Risikosamfunn» nylig tømt for mening av tidsskriftet Samtidens «Institutt for begrepstømming». ARR vil tvert i mot undersøke risikosamfunnets idéhistoriske dimensjon og tilblivelseshistorie. Gjennom en rekke analyser av blant annet sannsynlighetsregning, gasskraftverk, juridiske sikringsdommer og Dag Solstads T. Singer, ønsker ARR å belyse samtiden ved å gi begrepet «Risikosamfunn» en utvidet og tverrfaglig betydning.

Vidar Enebakk
  • Innhold
  • Neste (4 / 2000)
  • Forrige (1 / 2000)