Paris

Paris #1-2 / 2008

Tre uker i oktober og november 2005 viste rasende ungdom hvilket sinne som bor i de parisiske forstedene. Til skrekkblandet fryd for TV-seere i hele den vestlige verden satte de fyr på biler og bygninger. Det var et opprør man var vitne til – men hva slags? Var det et legitimt opprør, utløst av at avstanden mellom republikkens idealer om frihet, likhet og brorskap og den faktiske politikken var blitt for stor? Kan opprørsbølgen i 2005 ses som en etterdønning av Paris’ revolusjonære historie? Hvilke opprør kvalifiserer for å inngå i den stolte revolusjonære arven?

1789 danner referanserammen for revolusjonsideen. I løpet av et århundre blir Paris revolusjonens by fremfor noen. (1830, 1848 og 1871 er andre viktige år i byens revolusjonære historie.) I den samme perioden etableres bildet av Paris som verdenshovedstad. Dette gjør den franske hovedstaden til et fyrtårn, dit andre europeiske land skuer i frykt for eller i beundring over de politiske omveltningene som finner sted.

I dette nummeret ønsker Arr å betrakte Paris i lys av byens revolusjonære historie frem til forstadsopprøret i oktober og november 2005. Vi vil se hvordan Paris har vært arena for eksperimentering i kunsten og litteraturen, noe som har bidratt til å opprettholde ideen om det revolusjonære Paris.

Elin Marie Strand
  • Innhold
  • Neste (3 / 2008)
  • Forrige (4 / 2007)