Narkomani

Narkomani #1-2 / 2005

Det er 130 år siden vestlige myndigheter innførte de første lovene for regulering av narkotikabruk. Siden den gang har norsk og internasjonal narkotikapolitikk vært preget av et paradoks: parallelt med at krigen mot narkotika har blitt tilført stadig større ressurser, har lidelsene økt – det gjelder både lidelsene knyttet til den tunge narkotikabruken og lidelsene som følger av rettspraksis på feltet.

Den 1.4.2004 fikk Norge sin rusreform. Reformen innebærer at narkomane skal gis pasientstatus, og intensjonene er at behandling skal erstatte straff som reaksjonsform. Det er selvfølgelig altfor tidlig å si noe sikkert om hvilke virkninger reformen vil få. Men et par spådommer burde være trygge. For det første: for den som bruker narkotika, vil reformen ha både gode og dårlige sider. For det andre: den narkomane er nok ikke som andre syke – og vil sannsynligvis ikke bli det på lenge. Det siste skulle også innebære at båndene til fortida ikke er brått revet over.

Forvaltningen av narkotikaproblemet, i Norge og internasjonalt, har vært preget av nære bånd mellom politikk og vitenskap. Vitenskap har stort sett stått i politikkens tjeneste som leverandør av viten om brukeren og stoffet. Etterkrigstidas utvikling i Norge har skapt et gap; mens kunnskapen om den narkomane og narkotikaen har vokst, vet vi til sammenlikning lite om hva som preger og styrer reaksjonene på «narkotikaproblemet» innen politikk, vitenskap, forvaltning osv. Dette er tema historiefagene i Norge ikke har vist interesse for – til nå.

Truls Petersen
  • Innhold
  • Neste (3 / 2005)
  • Forrige (4 / 2004)