I dette nummeret av Arr fokuserer vi på hvordan dyr har blitt forstått her i Vesten og hvordan vi har sett oss selv i dyrenes speil. Dyret har på den ene side blitt ansett for å være menneskets ytterste motsetning, den kontrastvæske som gjør mennesket til menneske. Men det har på den annen side også blitt betraktet som det mennesket «egentlig» er: Et dyr. Synet på mennesket har således vært – og er – uløselig knyttet til synet på dyr. Derfor er menneskedyrets idéhistorie så viktig: Den sier noe om de tankemodeller vi benytter oss av for å forstå oss selv.