Løgner

Løgner #3 / 1999

Hun var meget klok. Hun sa den beste av alle løgner: sannheten.
(John Steinbeck: Øst for Eden)


Hva er en sannferdig person? Det er den som "elsker sannheten", forklarer Aristoteles, den som avviser løgnen, både den løgnen som sier for mye og den som sier for lite, den som fabler og den som utelater. Men hvor lett er det i det virkelige liv å finne "den gyldne middelvei" mellom skryt og forstillelse, mellom brauting og hemmeligholdelse, mellom falsk ære og falsk beskjedenhet?

Det å lyve vil si å bevisst fremsette noe usant som sant. Den som lyver er altså verken ærlig, oppriktig eller sannferdig, vedkommende gir seg bare ut for å være det. Det medfører at en løgn kun kan fungere hvis den snylter på sin egen motsetning: sannheten. En løgner må derfor gjøre bruk av parasittære strategier enten personen vil det eller ei. For det er vel bare på film at løgnene er sanne?

Løgnen berører menneskers integritet. Den er et overgrep som uttrykker forakt for den personen som blir bedratt. Sannferdighet og løgnaktighet er derfor ikke likeverdige størrelser. En vanlig oppfatning har vært at man i normale tilfeller bør snakke sant. Men hva med de unormale situasjonene? Også den såkalte "velmenende løgn" har sine skyggesider. Den kan være både formyndersk og selvgod. For hvordan vet løgneren at løgnen gavner den bedratte mer enn sannheten?

Opp igjennom historien har tusener av boksider blitt fylt med tanker om sannhet, men få har virkelig analysert dens skyggeside: løgnen. Paradoksalt nok kan den nølende holdningen til løgnen skyldes en overspent og altoppslukende fordypelse i sannheten. Dette til tross for at løgnen er en like sentral bestanddel i den menneskelige tilværelse som sannferdigheten. Men er det noe poeng å gå løs på løgnen uten først å kjenne til sannheten? Eller omvendt: Finnes overhodet noe som er virkelig sant?

Montaigne hevdet at det talende menneske er det lyvende menneske — Homo loquax: homo mendax. Mennesket er et dyr som kan lyve, og som lyver.

Løgn er et tema som fører med seg forvirring, og hvor moralske absolutter lett finner grobunn. ARR ønsker derfor i dette nummeret å finne noen orienteringspunkter som viser løgnens mange fasetter, eller om man vil: middelveien mellom løgnens begrensning og fortreffelighet. Det gjør vi ved å søke i autoritative kilder (Odyssevs, Wilde, Nietzsche og Freud), gjennom vitenskapelig avsløringsvirksomhet (Løgntester og spiritistiske medier og bedrag) og ved hjelp av politisk spill på høyt diplomatisk nivå.

  • Innhold
  • Neste (4 / 1999)
  • Forrige (2 / 1999)