"Ingen kommer utenom Kant", fikk en venninne av meg høre fra sin veileder. Hvorpå hun forbannet seg på at da skulle hun jamen meg prøve. Hvem er det som plasserer bautasteinene i det intellektuelle landskapet? Og hvordan forholder vi oss til dem? Heltedyrking handler både om fremdyrking av nye helter og om kultivering av de gamle. Heltedyrking er imidlertid ingen konstant størrelse. Når termen "Intellektuell heltedyrking" i dag faktisk fortoner seg som en contradiction in terms, så skyldes dette at moderne vitenskapsidealer kaller på objektivitet, kjølig kritisk holdning, (følelses)nøytralitet og tørr saklighet. Vårt forhold til tenkningens autoriteter burde med andre ord være alt annet enn lidenskapelig. Men er det mulig å overleve årevis med studier uten av og til å bli revet overende av begeistring? Problemet er at engasjement både kan fremme og hemme tenkning. ARRere er historikere, men det er alltid samtiden som er vårt egentlige studieobjekt. Når vi nå setter intellektuell heltedyrking på programmet, så er det fordi vi har merket oss at vår tid er så underlig ambivalent til dette fenomenet. Det synes imidlertid ikke som om fenomenet dermed er i ferd med å forsvinne, men snarere som om det utvikles stadig mer finurlige teknikker for å dyrke uten at det skal synes så godt. Kanskje det er på tide å rope varsko?