Idéhistoriens egenart

Leder

Med dette nummeret feirer ARR sine 15 år som uavhengig idéhistorisk tidsskrift. Anledningen ble behørig markert med et jubileumsseminar i Det norske vitenskapsakademi den 10. september 2004, viet temaet "Idéhistoriens egenart". I forkant av seminaret inviterte vi en rekk potensielle bidragsytere til å svare på spørsmålet om idéhistoriefaget har noen egenart, og hva den i så fall består i. Det viste seg at ikke alle de inviterte var like begeistret over å bli stilt overfor denne utfordringen. Vi ble blant annet møtt med beskyldninger om navlebeskuelse og hoderystende spørsmål om vi fortsatt diskuterte denne problemstillingen i fullt alvor.

Spørsmålet "hva er idéhistorie?" har jo fulgt faget siden unnfangelsen, men har særlig virket relevant når det har vært duket til kamp om hva idéhistorikerne holder på med eller burde bedrive. Slik var det, ifølge myten, da faget ble dannet som et "protestfag" mot positivismen i andre halvdel av 1940-tallet, eller da den tredje generasjonen av idéhistorikere delte seg i to leire - hvor dannelseshumanisme stod mot kritisk teori - på midten av 1970-tallet. Det var også en egen forståelse av idéhistoriens egenart som lå til grunn for etableringen av ARR for 15 år siden. Temaet dukket opp igjen da ARR rundet 10 år, og når idéhistoriens 50 år som universitetsfag ble feiret og oppsummert i boka Helhet på tvers i 1996, var spørsmålet om fagidentitet enda en gang det sentrale.

Når ARR stiller spørsmålet på nytt kan det virke mistenkelig. Burde vi ikke bli ferdige med slike grunnlagsproblemer og rette blikket utover mot fagets gjenstandsområde? Denne mistanken kan ha flere grunner, avhengig av hvordan man forstår problemstillingen. På den ene side kan det oppfattes som et uttrykk for umodenhet. Noen (særlig studenter) kan være frustrerte over at faget ennå ikke har funnet en metode og en egenart som kunne gjort faget lettere å forholde seg til. På den annen side kan man hevde at spørsmålet skjuler en type konservatisme; modernitetskritikken har jo vist oss at vi aldri kan finne fast grunn under føttene.

Tilbake