Hjemmekos

Hjemmekos #1 / 2000

Vi har aldri hatt noe bevisst forhold til offentlige møteplasser i Norge. Langt mindre har vi dyrket den finjusterte balansen mellom deltakelse i det offentlige liv på den ene side, og det tilbaketrukne privatlivet, på den annen. Etter lange økter på værhardt hav, i skogen eller på fabrikken, er det lyset fra smårutete vinduer i den selveide og selvbygde stua oppe i lia vi har traktet etter. Som Isak Sellenraa eller Terje Vigen er det her vi har funnet fred, med familien samlet i skjæret fra den sprakende peisen. Italienere har dyrket det sosiale samværet på piazzaene, franskmenn har benket seg rundt kafebordene, mens briter har møttes over sine pints på puben. Vi har gått hjem. Hos oss er det tilsynelatende bare bohemer, tatere og drabantbyenes «narvere» som har brutt den hjemmesentrerte idyllen. «There's no place like home,» som Dorothy sukker lengselsfullt i Trollmannen fra Oz.

Ja, hva er det egentlig med denne hjemmekosen? Dette er utgangspunktet for det foreliggende nummer av ARR, hvor vi har valgt å nærme oss fenomenet «hjemmekos» fra en rekke ulike innfallsvinkler.

«Hjemmekos» som fenomen og begrep sto uklart for de fleste av oss i redaksjonen, da vi startet arbeidet med dette nummeret. Et første skritt ble derfor å sette en kyndig filolog på saken. Resultatet av Tor Guttus nybrottsarbeid innenfor «kosens» etymologi kan du lese om i artikkelen «Kos, kose, koselig.»

Det mer nøytralt-klingende ordet «hjem» er også diffust og vanskelig å definere. Hjem er ikke et konkret objekt, som for eksempel et hus er det, men nærmest et eksistensielt vilkår. Når det er vanskelig å innholdsbestemme ordet hjemmekos, har det altså mye å gjøre med problemene knyttet til å forstå hva et hjem er for noe. Kari M. Thorsen går rett inn i denne problematikken i artikkelen «Med hjemmet rundt hodet», der hun ser nærmere på betydningen av å føle seg «hjemme». Kanskje er ikke et hjem en så selvsagt ting som vi ofte tenker oss det? Og kanskje er det mer påvirkelig av samfunnet rundt oss, enn vi liker å tro?

Industrisamfunnet på 50-, 60-, og 70-tallet representerte noe mer enn en produksjonsform, det var også en livsform og en forståelseshorisont. «Hjemmekos» var en viktig del av denne livsformen, og et fenomen vi ikke oppfattet som tidsbestemt eller tilhørende en bestemt samfunnsfase. På samme måte som det fantes «naturlige» aldre for ekteskapsinngåelse, yrkesaktivitet og barnefødsler, trodde vi også at det fantes naturlige måter å være «hjemme» på - naturlige måter å organisere «hjemmekos» på. Leif Ove Larsen argumenterer imidlertid for at man allerede i 50-tallets husmorfilmer problematiserte industrisamfunnets sosiale mønstre og ritualer. Humor var innfallsvinkelen, slik han viser i artikkelen «Familielivets komikk».

Den «naturlige» hjemmekosen vi vokste opp med, får i dag stadig større konkurranse fra nye sosiale trender, nye medier, nye arbeidsrytmer og nye idealer om individualitet og personlig stil. I «Amøbetidens svanesang og den nye himmelen» tar Geir Grothen et polemisk farvel med en era som synes ugjenkallelig forbi. Kristin Johansen ser litt mindre pessimistisk på hjemmekosens framtid i artikkelen «Hva er galt med hjemmekosen?» I likhet med Grothen ønsker hun ikke helt å slippe taket på en «hjemmekos» som framstår som det moderne menneskets siste tilfluktssted (?) fra et stadig mer krevende samfunn.

Men hvordan står det egentlig til med den borgerlige familien, hjemmekosens arnested, når det kommer til stykket? I artikkelen «Om hjemmekosens tilblivelse» tar Vibeke Soløy et nærmere blikk på kjernefamiliens idéhistorie. Familieliv er også utgangspunkt for Bodil Stenseth, som viser glimt fra det fattigslige familielivet Eilert Sundt fant på norske bygder på 1800-tallet. Finn Eivind Jor tar på sin side for seg undertrykkelsen av en særegen form for hjemmekos opp gjennom historien, også her med den borgerlige familien som bakteppe.

I artikkelen «Kristen hjemmekos før og nå» tematiseres hjemmekosens nattside. I et skråblikk på den nye norske litteraturen argumenterer Eivind Tjønneland for at «hjemmekos» like gjerne kan være roten til det onde som til det gode. Den nye litteraturens kretsing rundt «de små spørsmål» kolporterer en form for asosial isolasjonisme, skriver han blant annet. Hjemmekos i litteraturen er også temaet for Asbjørn Aarseth som tar et luftig sveip gjennom tusen års litteraturhistorie for å etterspore litteraturens befatning med hus, hjem og familie. Problemet, slik han ser det, er imidlertid å finne spor etter hjemmekos i eldre litteratur. Tradisjonelt har nemlig «det hjemlige» framstått som så uheroisk og puslete at det ikke kan levere råstoff for episk diktning. Det har derfor blitt forbigått i all stillhet.

Det foreliggende nummer av ARR velger altså å gjøre noe med denne forbigåelsen av hjemmekosen. God lesning!

  • Innhold
  • Neste (2-3 / 2000)
  • Forrige (4 / 1999)