Lesning setter virkeligheten på spill. Derfor er det paradoksalt at historikere av forskjellig tapning ofte er så dårlige lesere. Nettopp dem er jo virkeligheten gitt som oppgave.
Filologien er lesningens vitenskap. Den omhandler vår omgang med ordene. Derfor er den uomgjengelig for alle oss som arbeider med det tekstkorpus som utgjør kulturen.
Noen regner filologien som død. Mange regner den som nærsynt – som en litt forstokket eldre herre som pusler med sitt, i et fjernt hjørne av det akademiske fellesskapet. Men hvis vi har rett i at filologien er den vitenskapen som leser, som er opptatt av å forklare og forstå ordene slik de står i teksten, uten å skjele til overleverte verdier eller ideologiske fordommer, så burde den igjen få status som de historiske vitenskapenes prima scientia. Den burde gjenreises som den vitenskap som definerer mulighetsbetingelsene for den historiske viten - som en epistemologi for historien.
Knapt noen historisk praksis har hatt en mer omveltende effekt på vårt historiebilde enn lesningen – fra Lorenzo Vallas nydatering av Konstantins donasjon til bibelkritikken på 17- og 1800-tallet. Det kunne tjene som en påminnelse for dem som mener at de siste tiårs vending mot teksten nødvendigvis innebærer et farvel til historien. Tvert i mot kunne man forestille seg en filologisk praksis som igjen gjør historien til objekt for en kritisk nylesning. Det er premissene for en slik “ny filologi” vi har villet skissere i dette nummeret av ARR.