Utviklingen av renessansens politiske idealer

Castigliones verk og ideen om hoffpolitikk er lite kjent i Norge. Her har vi ikke tradisjon for å forstå adelsstanden som en historisk viktig politisk institusjon. Derfor er dette en kjærkommen oversettelse: For første gang gjøres en sentral etappe i europeisk politisk tenkning tilgjengelig på norsk. Baldassare Castiglione (1478–1529) var litt forut for europeisk politisk tenkning når han i sin tid ved hoffet i Urbino forsøkte å avdekke politiske kunster i fyrstespeilet Hoffmannen. For Castiglione var dette en skildring av livet som Cortegiano (engelsk, courtier eller hoffmann på norsk). Rollen kan best forstås som en slags embetsmann i de monarkiske bystats­republikkene i renessansen.

Hoffmannen består av fire bøker, en for hver av kveldene hvor hoffets sosiale natur diskuteres. Gjennom boka stilles både menneskelig adferd og sosiale problemstillinger under lupen. Men selve hoffmannen henviser også til to historiske personer, som Castiglione tilegnet undervisningsteksten til: Poeten og politikeren Alfonso Ludovico Ariosto (1474–1533) og hertugen av Ferrara, Alfonso I d`Este (1476–1534). Opprinnelig skulle Hoffmannen dedikeres den mektige franske kongen Francois I (1494–1547), og vitner om at italienske maktsirkler så potensial i det voksende franske hoffet – som lot seg inspirere av italiensk kultur og ofte hentet inn rådgivere og kunstnere derfra. Verket føyer seg inn i en gammel tradisjon, hovedsakelig fra antikken, men også fra middelalderens adelige samtaletradisjoner. Castiglione vil gi leseren innsikt i idealer som videre­fører antikkens prinsipper. Hoffmann-skikkelsen bygget på adelige politikere ved de italienske fyrstehoffene, fra familier som gjerne hadde røtter i patrisier­standen fra Romerriket og som sikret seg høye posisjoner i de frem­voksende bystatene. Private initiativ, streng sensur og overvåkningskultur preget disse fyrste­hoffene. Det førte til at intellektuelle måtte knytte seg tett opp til maktsirklene for å kunne offentliggjøre tekster i det hele tatt. Med Hoffmannen oppnådde Castiglione suksess i hele Europa, kanskje som den første kontinentale forfatter.

Gentlemansspeil er kanskje den beste måten å karakterisere denne tidligmoderne politiske instruksjons­teksten på. Castiglione skrev at en dannet adelsmanns selvinnsikt også vil gi politisk innsikt. Rett kombinasjon av innsikter skaper en hoffmann som leder og inspirerer samfunnet i en positiv retning. Disiplinen til hoffmannen må derfor være streng og konsis.  Med utgangspunkt i Xenofons (430–355 f.Kr.) dannelses­ideal må han lære å mestre de fleste ferdigheter, og kan gi kompetente råd på de fleste områder (Castiglione skrev om Xenofons Cyrus som idealmønster for sin hoffmann i et dedikasjonbrev). I etterordet skriver Margareth Hagen at humanistiske idealer er del av bakteppet, men ikke avgjørende for hoffmann- ideologien. Men en renessansehumanistisk legitimering av verkets budskap og sannhetens former, inntrer tidlig. I en bemerkning fra Grev Ludovico De Canossas (1479–1516) heter det at «[…] jeg skal ikke påstå at mitt synspunkt er noe bedre enn deres, for ikke nok med at jeg har en oppfatning, og dere en annen, men jeg selv kan også ha snart den ene, og snart den andre.» (Hoffmannen, første bok, XIII).

Å kalle denne teksten for både didak­tisk (belærende) og dialektisk (spørrende) er en god hovedavgrensing. En av hovedkarakterene, Federico Fregoso (1480–1541) gjør tidlig en metavurdering av bokens formål og kommer frem til at teksten bør ha en spørrende form. Fire forslag til diskusjon blir først avvist gjennom fornuftige debatter, før nye løsninger produseres. Denne prøvende metoden kan spores tilbake til høymiddelalderen, hvor poesitradisjonen Jocs-partitz ble skapt av franske trubadurer i Provence. Det var en poetisk spørrelek, opprinnelig knyttet til kjærlighetstematikk. Disse lekene var kjent under kategorien belle questiones og ble innført i Italia på Boccaccios tid (se Boccacios Filocolo, 1338). Med Castiglione begynte leken å overskride det individuelle privatlivet. Spørreleker om kjærlighet og fordommer avvises som uverdige for filosofi og styringsdebatt. Men i likhet med kjærlighetsdiskusjonene søkte også Castigliones spørsmål og svar-form løsninger på sosiale avvik og moralske problemer. Leken blir en jakt etter sosial perfeksjon. Med Castigliones ord sikrer den dialektiske leken det fornuftige kjærlighetsbåndet. Et slikt står i motsetning til affectacione, som er kjærlighet basert på ubegrunnet begeistring.

Målet var at verket skulle fungere som en rettledning. En manual i statsmannskunst, som gjennom spørsmål og svar kommer frem til et etterstrebelses­verdig adferdsmønster. Castiglione skrev at det var om å gjøre å legge for­holdene til rette i hoffet slik at læren kunne settes ut i praksis. Men det handler ikke om å ta enkelte sannheter for gitt for å kunne utlede nye prinsipper, slik som i spørsmål og svar-leken fra middelalderen. Snarere enn å følge en deduktiv metode søker Castigliones styringsdiskusjon å la praksis bli fundament for debatten. Svarene finnes ved å plukke praksis fra hverandre med eksempler og nye spørsmål, på en induktiv måte. Av mange grunner gjør dette at store deler av Hoffmannen er dominert av  tvetydighet, fordi praksiser sjelden er entydige og avgrensede. Statsmannskunst er altså et sosialt spill fullt av motsetninger. Hva skjer om prinsen «spiller» seg selv (Hoffmannen, bok to, II)? Hva er egentlig målet med riddertevlinger (Hoffmannen, bok 2, III)? Like karakteristisk er det at debatten aldri er offentlig. Det er hoffets indre refleksjon som verdsettes. Indre refleksjon kan ikke utøves i offentligheten, siden den alltid er dominert av laster, som lidenskaper og impulser. Innsikt i styring og statsmannskunst er for dem som ønsker kunnskap i et kollegium av likesinnede (likeverdige), basert på felles erfaring og bakgrunn.

For Castiglione har ideelle hoffmenn ikke bare gode ytre forutsetninger for å virkeliggjøre sin dannelse ved hoffet, de må også besitte en egen indre evne; til å gjøre seg selv subtile, nonchalante og slue. Her kan vi se en parallell til antikkens politiske filosofi, hvor særlig Xenofon (430–354 f.Kr) la vekt på hvordan adelens dannelse burde systematiseres og rettes mot å skulle tjene staten. Samfunnets gode sider stimuleres gjennom praktfulle eksempler, slik han skriver i verkene Oeconomicus, Cyropaedia og Hipparchicus (alle skrevet mellom 400–340 f.Kr ). Castiglione lot seg inspi­rere, men han var samtidig del av et nytt europeisk samfunn. I sentrum for den tidlige renessansetenkningen sto det som kaltes quattrocento-idealet. Hoffmannen viderefører ideen til fyrs­ten av Urbino, Federico Montefeltro (1422–1482), som anså kultur som et politisk ideal (Montefeltro var i lære hos Vittorino da Feltre (1378–1446). Pico ­della Mirandola (1463–1494) hadde allerede videreført ideen i Tale om menneskets verdighet (1486): Mennesket står bare litt lavere enn englene, og er i stand til å bli gudeliknende, hevdet han i dette verket. Slik som mennesket Proteus ble til en havgud i den greske mytologien ved hjelp av viljen. Et slikt viljeideal kunne overføres til renessansens adelsmann som skulle tjente bystaten politisk, uten tanke på egen vinning. Han skulle være lærd og skrive for staten, og samtidig vise kompetanse i sosial posisjonering. Ideen om godheten som en innsats kun avhengig av viljestyrke går tilbake til 1300-tallets intellektuelle krets i Italia, Alberti, Dante og Petrarca.

Gentleman ble en betegnelse i Eng­land ikke lenge etter at Hoffmannen var blitt kjent der (i 1561). Mye tyder på at den italienske betydningen av hoffpolitikeren dannet grunnlag for den engelske betegnelsen. Men Castigliones hoffmann var hverken knight eller gentle­man. Alternativt var han begge deler. Vi kan si at hoffmannen både peker fremover og bakover. Til ridderen, som tilhører til en utdøende adelsstand som ikke har vært i stand til å forme de nye republikanske bystatene. I et fyrstespeil fra tidlig 1100-tallet, kunne Petrus Alphonsus (uviss levetid, publiserte dialoger rundt 1110) skrive om syv dyder for en adelsmann: ridning, svømming, bueskyting, boksing, bryting, sjakkspill og diktning. Dette kunne være gode egenskaper for Castigliones hoffmann også, men garanterte ikke resultater i mellommenneskelige forhold. Og uten sosiale dimensjoner var de fleste ferdigheter rimelig verdiløse. «Hoffmannen er ikke handlingens mann, men forbindelsenes, forestillingens og speilets,» skriver Margareth Hagen i etterordet til den norske oversettelsen. Den nye borgeren bør mestre adelskunster, men viktigst er det å balansere fornuftig mellom dyd og last. Dermed går han aldri til ytterlighetene. Castiglione skrev at «[] feil kan begås på mange måter, mens det vi plikter og bør, kun kan gjøres på en måte, akkurat som en bueskytter, som kun kan skyte pilen i en bestemt retning for å treffe, mens han kan skyte i mange for å bomme.»

For Castiglione skulle hoffmannen være en yndig figur.  Det kulturelle imperativet om berømmelse gir nemlig adels­mennesket en stråleglans, der alle gjerninger bør blottstilles slik at adferds­mønsteret kan tjene til eksempel for det øvrige samfunnet. Naturen har plantet en viss kraft i adelen, det er en spire som får avkommet til å ligne sitt opphav. Noen har anlegg for å overstige sine forfedres fullkommenhet – andre ikke. Men å nå potensialet vil fordre en syste­matisk modningsprosess slik at man ikke «degenerer», som Castiglione selv kaller det. Den moderne naturanalogien utvikles til å omfatte oppdragelse av adelens fremtidige statsmenn. Denne klassefilosofien åpenbarer dermed tidens sosiale muligheter og begrensninger. Det politiske livet blir hoffmannens scene, og et naturlig sted å hevde seg. Foruten statlige seremonier er det renessansekarnevalet som gir adelsmannen anledning til å leke seg og også tildekke sine evner for et publikum, «[…] forkledningen gir nemlig en viss frihet og løssluppenhet som blant annet setter en mann i stand til å gripe an selve formen i det han føler seg god på, og til å sette inn sin dyktighet og sine anstrengelser i det som egentlig er hensikten med den øvelsen hvor han ønsker å vise seg, og utvise en viss likegyldighet overfor alt det som ikke betyr noe – hvilket vil gjøre ham langt mer elegant» (Hoffmannen, bok 2, del IX). Letthet er sentralt i Hoff­mannen: Soldaten skal være beredt, men lett. For danseren er det kun et lett første steg som skal til. Mens maleren understreker letthet med essensen av sitt arbeid, det lette penselstrøket. Det skaper inntrykk hos tilskuere om mestring. Dermed virker det som handling alltid er i tråd med intensjonene, og at den som utfører den antagelig mestrer mye annet også (Hoffmannen, første bok, XXVIII). Slik blir universell mestring et ideal ved det urbinske hoffet.

Innsikt i sosiale spill er avgjørende i politisk liv, mer også noe de fleste liker å snakke om, skal vi tro Castiglione. Spillet inneholder også en estetisk dimensjon. En ren estetisk dimensjon kan virke både uhemmet skandaløs og overfladisk. Men overflaten uttrykker ofte sannheten. Castiglione kalte det for utsmykking av hoffmannen. Den estetiske dimensjonen kan legitimere rett til å ta del i styringen: Yndighet løfter hoffet – og i neste omgang hele bystaten. De sosiale konsekvensene av det estetiske førsteinntrykket er store for den enkelte. Hvis hoffmannen pleier utstrålingen vil han fremstå tiltalende og kunne nyte de mektiges gunst. Derfor må han betstrebe seg på å virke elskverdig ved første øyekast.

Castiglione proklamerte at han ikke ville la seg binde av samtidens toscanske talemåte, eller av middelalderpoeten Boccaccios stil. Han mente det trengtes ny innsikt i språket – som for ham alltid var rom av tapte betydninger og nye ord. Han skriver at «[...] nye ord er blitt overført fra et land til et annet, nesten som handelsvarer, og disse ordene vil så bli værende eller forsvinne, avhengig av om de blir tatt opp i, eller forkastet av den alminnelige språkbruken.» (Hoffmannen, forord, II). Et sted vil han ha seg frabedt lettsindig opprettelse av nye ord, men ønsker likevel å bruke språkets estetiske potensial ved hoffet. Han forsvarer også språklig klarhet, og hevder at «[...] det er alltid en uting å utrykke seg med ord som ikke er i vanlig bruk.»

En del begreper i Margareth Hagens etterord kunne vært forklart tydeligere, som for eksempel mimesis-prinsippet. Men Erik Ringens oversettelse er i vesentlig­het solid, selv om tekstens politiske begrep forblir litt utilgjengelige. Hoffmannen anbefales likevel varmt. Den er interessant om vi godtar at mellom­menneskelige relasjoner er et tidløst tema. Og den er relevant for å lære om en viss adelskultur, en kunstfilosofi og om et perspektiv på styrings­problematikk.

Av Sofus Vikeså Kjeka | IFIKK, Universitetet i Oslo | .(JavaScript must be enabled to view this email address)