Tverrvitenskapelige dialoger om blod og melk, natur og kultur

I antikkens og middelalderens naturfilosofi ble morsmelk forstått som transformert blod. På 600-tallet forklarer Isidore av Sevilla denne biologiske forbindelsen på følgende måte: Etter fødselen flyter alt blod som ennå ikke har blitt brukt til å nære skjødet, gjennom naturlig passasje til brystene, den hvitner i kraft av deres dyd og får kvalitet av melk. Selv om en slik forståelse av det naturlig nære forholdet mellom blod og melk for lengst er forlatt, er disse livsviktige kroppsvæskene fremdeles tett forbundet med hverandre, spesielt gjennom parallelle forestillinger om hvordan de spesifikt kvinnelige variantene, altså morsmelk og menstruasjonsblod, virker i verden, på ulike steder og til ulike tider. Dette kommer tydelig til uttrykk i en antologi som allerede i tittelens sammenstillinger antyder en vedvarende forbindelse mellom de to kroppsvæskene den tematiserer: Rødt og hvitt. Om blod og melk i fortid og samtid.

Boka, som er redigert av Hilde Bondevik og Anne Kveim Lie, utforsker disse to kroppsvæskene i to hoveddeler med fem artikler hver. Blod er hovedtema for Del I Rødt, mens melk er hovedtema for Del II Hvitt, og med noen unntak er det de spesifikt kvinnelige utgavene av kroppsvæskene, det vil si menstruasjonsblod og morsmelk, som er i sentrum. I første hoveddel tar forfatterne for seg menstruasjonsblodets ­ambivalente meningsinnhold i fortid (Anne Kveim Lie) og samtid (Elina Oinas), og i antropologisk litteratur der framstillinger av ikke-vestlige menstruasjonstilknytta praksiser ofte er influert av euro-amerikanske fordommer (Kristin Hanssen). De to siste artiklene i denne delen avviker noe fra hovedtematikken ettersom de dreier seg om kvinners blod også i andre betydninger og sammenhenger. Hilde Bondevik har skrevet en artikkel om sykdommen klorose, altså om mangel på blod, eller nærmere bestemt om en type anemi eller blodmangel som rammet mange unge jenter på 1800-tallet for så å forsvinne som diagnose i første halvdel av 1900-tallet. Og Johanne Sundby har skrevet artikkelen «Blodsøstre» som handler om blod og blødninger i sammenheng med fødsler. Her reflekterer forfatteren også rundt hvordan vi forholder oss til blod generelt, og bemerker at blod av folk flest oppleves som forbundet med skade, fare og problemer. Slike perspektiver bidrar til å utvide og berike den kvinnelige blodstematikken. 

 Del II Hvitt starter med Anne Lise Ellingsæters gjennomgang av norsk ammepolitikk og ammekultur med vekt på de siste tiårene. Hun spør seg hva det norske ammeregimet har betydd for både morskap og farskap, problematiserer flere sider ved ammingen, og påpeker, uten å være negativ til amming, at presset på kvinner til å amme også kan virke autonomiinnskrenkende og likestillingsbegrensende og være del av en omveltning som vil gjenopprette moderskapet som essensen i kvinners liv. Dette er ikke vante perspektiver på amming, men det er faktisk ganske forfriskende å se den norske ammesuksessen gjennom et mer kritisk undersøkende blikk enn det vi er vant til. I den neste artikkelen gjennomgår Anne Løkke ammingen og morsmelkens historie i Danmark fra 1750 til i dag. Innledningsvis påpeker hun at det vi i dag kaller morsmelk, tidligere også har hett kvinnemelk. Den menneskelige melken har med andre ord ikke alltid vært like uløselig knyttet til mor som den er i dag. Løkkes undersøkelse av 250 år med litteratur om amming avdekker dessuten at amming er en praksis som både har blitt og blir forstått i dobbeltheter, som idylliseres og problematiseres samtidig. Kristin Asdal ser deretter på vitenskapeliggjøringen og det hun kaller forskjellige versjoner av melk. Morsmelken opptrer også her, men kun som én av flere kategorier. De to siste artiklene skifter fokus fra Norge og Danmark til Afrika. I «Diet fra samme bryst» utforsker Tone Sommerfelt betydningen av brystmelk­relasjoner blant woloftalende i Gambia, og i bokas siste artikkel presenterer Jacqueline Chinkonde og Johanne Sundby de vanskelige dilemmaene som møter hivpositive malawiske mødre som prøver å tilpasse seg medisinske råd om tidsavgrenset amming samtidig som tidlig ammeslutt kan få alvorlige konsekvenser for mødrenes rykte og sosiale status.

Til sammen undersøker bokas to deler på den ene siden hvordan kultur og samfunn påvirker framstillingen av natur, og på den andre hvordan vår kroppslige virkelighet former måtene kultur og virkelighet utspiller seg på. Rødt og hvitt er slik sett et godt eksempel på feministisk forskning som henter fram to størrelser uløselig knyttet til kvinnekroppen, betrakter og behandler dem som både natur og kultur, og bruker denne doble perspektiveringen til å løfte fram spennende, overraskende og til tider under­holdende poenger. Et eksempel som kan overraske og more mange, finner vi hos Anne Kveim Lie. I en artikkel om «Det syke blodet» skriver hun at innenfor humoralpatologien, som dominerte medisinsk tenkning fra antikken og helt fram til et stykke inn på 1800-tallet, var det ikke bare kvinner som menstruerte. Også menn kunne ha et overskudd av blod som de måtte kvitte seg med, og derfor hadde de mannlige menstruasjoner i form av for eksempel syklisk opptredende neseblod.

Alle bokas bidragsytere har det til felles at de er kvinner, men kvinnene som forenes mellom denne antologiens to permer, representerer mange og til dels svært ulike disipliner og fagfelt. Her finner vi historikere, leger, sosialantropo­loger, sosiologer, en idéhistoriker og en jordmor. Denne faglige bredden er i seg selv en viktig del av bokprosjektets bærende idé. I introduksjonskapittelet fastslår redaktørene, Hilde Bondevik og Anne Kveim Lie, at utgangspunktet var et ønske om å se hva som skjer med et forskningsobjekt når det studeres av forskere med ulike faglige bakgrunner og ståsteder. Dette valget av et markant tverrfaglig prosjekt relaterer de så til den offentlige diskusjonen om forsk­ning i kjølvannet av TV-programmet «Hjernevask», som ble sendt på NRK i 2010 med Harald Eia som program­leder. Bokas redaktører mener at dette programmet og diskusjonene rundt det bidro til å forverre vilkårene for den tverrfaglige samtalen, og de stiller seg spørrende til hvorvidt programmets oppfordring til samfunnsvitenskapen og humaniora om å ta innover seg biologiens metoder og teorier også går den andre veien. Hvorfor etterspørres ikke for eksempel språklig presisjon eller bevissthet om bruk av metaforer hos natur­vitere og medisinere?

Artiklene i Rødt og hvitt nærmer seg altså de to kroppsvæskene blod og melk fra mange og ulike faglige vinkler, sam­tidig som de også forholder seg til svært ulike kontekster i tid og rom. Ved første øyesyn framstår bidragene derfor ikke som beslektede på noen annen måte enn at de alle handler om nettopp blod eller melk. Leser man de individuelle artiklene med og mot hverandre, oppdager man likevel tematiske tråder og gjennomgående motiver som skaper nye forbindelser mellom bestemte aspekter ved antologiens to hovedtemaer. Et motiv som gjenfinnes i flere av bidragene i Del II Hvitt, er for eksempel forestillingen om den dårlige eller skadelige melka. I Løkkes artikkel om oppfatningen av kvinnemelk og ammepraksis i Danmark de siste 250 år knyttes denne forestillingen opp mot 1700-tallsleger som advarer mot melkekvaliteten hos mødre med dårlig fysisk eller mental form, så vel som hos mødre med en dårlig diett. I Asdals «Versjoner av melk» er det kumelka som er smittebærende og forårsaker såkalte melkeepidemier i Kristiania rundt begynnelsen av 1900-tallet. Og i Chinkonde og Sundbys artikkel om hiv og spedbarnsernæring i dagens Malawi er den skadelige melka et helt sentralt motiv. Slik bidrar altså antologiens sammenstilling av ulike perspektiver til å knytte forbindelser mellom forestillinger som tilhører ulike tider og steder.

Flere av artiklene bidrar også til å knytte forbindelser mellom bokas to hoveddeler. Lie og Ellingssæter peker for eksempel på hvordan henholdsvis menstruasjonsblod og morsmelk påvirker argumentasjonen og mulighetene for likestilling i to ulike historiske epoker. Lie viser at og hvordan kvinners menstruasjon i andre halvdel av 1800-tallet ble knyttet til medisinske oppfatninger og brukt i argumentasjonen mot kvinners adgang til høyere utdanning. Det kvinnelige blodet ble med andre ord aktivt brukt som et argument mot likestilling. Ellingssæter stiller seg på sin side kritisk til hvorvidt den norske statens ammeanbefalinger i vår egen tid spiller på lag med likestillingspolitikken, eller om den snarere legger negative og begrensende føringer for kvinners og menns muligheter til full likestilling. 

Selv om denne antologien tar for seg to hovedtemaer som behandles fra vidt forskjellige perspektiver og gjennom til dels store sprang i tid og rom, opp­lever altså denne leseren at den henger sammen og har tematisk enhet fordi antologiens ulike bidrag settes i dialogisk med- og motspill, og fordi helheten dermed overskrider summen av enkeltbidrag. Slik sett mener jeg også at boka leverer sterke argumenter for betydningen av den typen tverrfaglige og interdisiplinære prosjekter som antologiens redaktører vektlegger og gjennomfører.

Rødt og hvitt kan nok oppfattes som ei bok skrevet av kvinner for kvinner. Den har et gjennomgående kvinneperspektiv og kun kvinnelige bidragsytere, temaene den behandler oppfattes i stor grad som kvinnelige, og jeg selv er trolig en typisk leser i og med at også jeg er kvinne, i likhet med alle andre som har omtalt boka før meg. Det er med andre ord rimelig å anta at dette ikke er ei bok som vil vekke bred interessere blant menn selv om den har minst ett bidrag som bør kunne engasjere menn like mye som kvinner. Bidraget jeg tenker på er «Det norske ammeregimet – en grense for likestilling». Denne artikkelen opplever jeg som særdeles aktuell i forbindelse med den offentlige debatten om foreldrepermisjon og ammepress som kom etter at Audun Lysbakken høsten 2011 uttalte seg om at mor må kunne prioritere jobb foran amming. Selv er jeg riktignok kritisk til ett av poengene i artikkelens konklusjon: Jeg tror ikke at de offentlig anbefalte amme­praksisene med fokus på lang­varig fullamming nødvendigvis setter klare begrensninger på hvordan permisjonen kan deles mellom mor og far. Ved hjelp av ammefri og pumping av morsmelk er det for mange mødre (meg selv inkludert) fullt mulig å opprettholde ammingen samtidig som far tar en like stor (eller større) del av foreldrepermisjonen. Men i vår sammenheng er mine meninger om dette av underordnet betydning. Poenget er at artikkelen tar opp og problematiserer forhold og problemstillinger av stor betydning for begge kjønn.

Alle bokas artikler oppleves ikke som like givende, fengslende eller gode, heller ikke for denne leseren. Men alt i alt er dette en seriøs, grundig og gjennomreflektert antologi som byr på spennende lesning både for dem som har faglig interesse for ett eller flere av bokas fagfelt, eller for kjønnsforskning generelt, og for andre lesere. Dette er nemlig ei faglig spennende og stimulerende bok som også berører leseren på et personlig plan. Som kvinne og mor som både har ammet og menstruert, har den gitt meg nytt blikk for sider i mitt liv som jeg kanskje har tatt for gitt, eller ikke problematisert nevneverdig tidligere.

Av Rakel Diesen | IFIKK, Universitetet i Oslo | .(JavaScript must be enabled to view this email address)