Tidsskriftmediet er offentligheten

Når offentlighetskulturen i Danmark-Norge på 1700-tallet har vært beskrevet, har ikke tidsskriftene blitt regnet med. Det er i korthet utgangspåstanden til de tre forfatterne av boka En pokkers Skrivesyge. De presenterer en rik flora av dansk-norske tidsskrifter utgitt særlig i København, men også i norske bysentra som Trondheim, i tillegg til viktige europeiske forelegg som Le Mercure Galant og The Spectator. I tillegg til å fortelle om selve innholdet i tidsskriftene, med vekt på innskriverne som tok opp mye av spalteplassen, gjør forfatterne rede for de forskjellige arenaene der tidsskriftene ble lest og diskutert, og tar for seg dem som ga dem ut og skrev i dem. Materialet om tidsskriftenes retorikk, aktører og arenaer bruker forfatterne til å slå opp et stort lerret; boka kan godt leses som et portrett av Danmark-Norges offentlighet gjennom hundre år. I løpet av et slikt hundreårig sveip dukker det opp innvendinger og forbehold, men konklusjonen signaliserer jeg like godt med en gang: Dette er et imponerende arbeid og et viktig bidrag til en utvidet mediehistorie.

Gjennomgangen av den dansk-norske tidsskriftkulturen bruker forfatterne av En pokkers Skrivesyge til å framføre noen spennende og langt på vei overbevisende argumenter. Ett har å gjøre med rollefordelingen mellom aviser og tidsskrifter. Fra 1701 forbød ­kongen i Danmark-Norge avisene å bringe menings­ytringer. Det samme var ikke tilfelle for tidsskriftene, og derfor kunne de bli hovedarenaer for meningsytring og diskusjon – selv om eneveldet i ­regelen ikke tillot direkte angrep på seg selv. Et annet gjennomgående argument er at 1700-tallets sensur nok var repressiv, men ikke bare dét: Den ble forhandlet og turnert på indirekte vis – gjennom fiksjon, humoristisk distansering og sjangere som omplasserte sensitive temaer til fjerne tider og steder. Forfatterne introduserer begrepet «produktiv sensur» for å få fram hvordan offentlige ytringer kunne få plass og i noen hensender stimuleres av begrensningene. Et tredje argument, på mange måter det forfatterne driver fram mest aktivt gjennom boka, er at 1700-tallets tidsskrift­kultur var en nødvendig forutsetning for ytringsfrihetsprinsippets gjennombrudd i 1800-tallets Norge. De argumenterer for at tanken om fri offentlig ytring – i noen grad også en tilsvarende praksis – hører 1700-tallet til. Grunnlovens paragraf 100 ser de som resultatet av en vekt på fri ytring som hadde vokst fram i offentlig diskusjon gjennom hele 1700-tallet. Og tidsskriftene hadde vært en hovedarena for diskusjonen. De fungerte som «drivfjærer i utviklingen av hele det fenomenet vi kaller offentlighet», slik forfatterne oppsummerer det. Tidsskriftmediene er den dansk-norske offentligheten, kunne man ha sagt, dersom man ville sette forfatternes argument på spissen ved hjelp av et lån fra de mediehistoriske spissformuleringenes konge, Marshall McLuhan. Forfatterne tar også såpass hardt i at de bruker begrepet «medierevolusjon» om spredningen av tidsskrifter gjennom Europa i løpet av 1700-tallet.

Det å skille medieteknologisk drevne revolusjoner fra mer inkrementelle prosesser er og blir en notorisk vanskelig øvelse i mediehistorien. Det så man for eksempel i debatten som kom etter Elisabeth Eisensteins bok om det hun kalte «trykkerevolusjonen» i renessansens Europa. Revolusjon eller ikke: Det synes å være en klar dreining mot større vekt på medieperspektiver i nyere historieforskning. Det merkes tydelig når for eksempel Clifford Siskin og William Warner i boka This is Enlightenment kaller opplysningstiden for en ­«begivenhet i medieringens historie» og legger vekt på hvordan et nettverk av aviser, tidsskrifter og andre periodika gjorde opplysningsprosessen mulig. I Norge har medie­historien tradisjonelt hatt en tendens til å konsentrere seg om institusjonell utvikling, nyheter og journalistikk smalere forstått. Dermed forsvinner tidsskriftene ut av synsfeltet, noe forfatterne av En pokkers Skrivesyge framhever. Offentlighet og konflikter mellom sensur og fri ytring har derimot lenge vært et sentralt tema. I Dahl og Bastiansens Norsk Mediehistorie står det om framveksten av en «lesende offentlighet» i Danmark-Norge på 1700-tallet, og tidsskriftenes betydning er nevnt, om enn i forbifarten. Mye av det samme kan sies om bind 1 av Norsk presses historie, som dessuten introduserer et bredt medie- og kommunikasjonsteknologisk perspektiv på en fin måte.

For meg står dermed En pokkers Skrivesyge teoretisk sett i en etablert, om ikke spesielt rikholdig, norsk tradisjon. Når boka like fullt framstår som noe av en øyeåpner, er det fordi den gir liv og konturer til en dansk-norsk tidsskriftkultur få av oss kjente synderlig til. Det har forfatterne fått til gjennom solid skrivehåndverk og en romslig tilnærming der tidsskriftenes brede spekter av temaer er med, fra kunst, litteratur og vitenskap, til religion og familieliv. Tidsskriftstoffet lå utenfor politikkens kjerneområder og smertepunkter, men var likevel en arena for utveksling om offentlige anliggender. Situasjonen var jo den at avisene fikk lov til å romme informasjon om politikk, men ikke meninger, mens situasjonen for tidsskriftene var omvendt. Det gir samtidig en argumentasjonsmessig utfordring til forfatterne når året 1814 ankommer, siden de er opptatt av å vise at tidsskriftene fikk vitale konsekvenser nettopp på det politiske plan. De norske tidsskriftene var i regelen ganske kongetro og patriotiske; enkelte radikale tanker ble uttrykt, men også mange konservative. Etter endt lesning framstår tesen om 1700-tallstidsskriftene som ­«drivfjærer» for ytringsfrihetens gjennomslag på 1800-tallet som vel verd å ha med videre, men ikke som endelig slått fast.

Mange av de analytiske poengene i En pokkers Skrivesyge er i og for seg interessante og verdifulle uavhengig av hvordan man ser på det offentlighetsteoretiske rammeverket. Inventoriet over de forskjellige arenaene eller «topo­grafiene» som tidsskriftene sirkulerte i – plasser, skoler, teatere, postkontorer, kaffehus – er opplysende. Forfatterne viser hvordan forskjellige arenaer bød på hver sine sett med rammebetingelser, og her er interessante diskusjoner om sammenhengene mellom disse arenaene og tidsskriftenes store repertoar av sjangere. Det å få til rikdom og nyanse i framstillingen av både tekst, kontekst og kontaktflatene mellom de to, er ingen enkel utfordring, men her er oppgaven overbevisende løst. Det er nettopp fordi forfatterne aldri mister mangfoldet av syne at leseren får slikt et rikt bilde av tidsskriftene – for eksempel av sam­livet mellom fakta- og fiksjonssjangere, pane­gyrikk og finurlig indirekte kritikk, og pendlingen mellom sober opplysnings­prosa, grov polemikk og regel­rett personsjikane. En rik virkning gir også det at framstillingen veksler mellom det tematiske og det kronologiske, samtidig som den tidvis også gir plass til skildringer av sentrale aktører og begivenheter. Her glipper det riktignok litt utover i boka. Noen av de senere kapitlene har et visst preg av oppsamlingsheat for interessante momenter med løsere innbyrdes sammenheng. Men lesverdig er det hele veien, underveis ble jeg fanget inn av fine diskusjoner av hvordan rollen som bidrags­yter («autor») ble forstått, hvordan tidsskriftenes mange oversettelser bidro til internasjonalisering, og «spectator»-rollens sosiale forankringer.

At boka ikke byr på noe vell av enkelt­heter om hvert tidsskrift, lever jeg godt med, men når det gjelder distribusjonen, skulle jeg gjerne visst mer. For det første er det et kinkig punkt at tidsskriftene var så små, med i snitt bare mellom 150 og 300 abonnenter. Mange av dem hadde også nokså kort levetid. Selv om forfatterne kommer et stykke med å framheve at hvert tidsskrift ble lest av flere, og overlevde i bokform, framstår det vanskelig å vurdere hvor langt rundt i Norge innflytelsen til 30–35 slike småtidsskrifter faktisk kunne rekke. Distribusjon er også et spørsmål om multimediale relasjoner, altså om sammenhenger mellom tidsskriftene og andre medier, som pamfletter, skillingsvise-trykk og de forskjellige formene for trykt og håndskrevet avis. Som Robert Darnton har vist, er disse mediene videre innleiret i forskjellige former for interpersonlig kommunikasjon: ryktespredning, møter i privathjem og forskjellige typer sammenstimlinger i det offentlige rom. Om hver av disse formene for ­medier og kommunikasjon sier boka en god del, men om hvordan de fungerte sammen i distribuerende kretsløp, står det mindre enn jeg kunne ønske.

En anonym innskriver kommer med aggressive og injurierende angrep på navngitte personer og utløser en opphetet diskusjon om grensene for anled­ning til ytringer i det offentlige rom. Slik går det for seg på digitale medier i dagens Norge, og slik gikk det for seg i tidsskriftene som ble lest og diskutert i Danmark-Norge på 1700-tallet. I En pokkers Skrivesyge er likhetene på tvers av tre århundrer noen ganger så slående at man skvetter. Det er fristende å si at 1700-tallets ytringskultur var en variant av vår egen, der alt som hadde med kontroll og risiko å gjøre var skrudd drastisk til. 1700-tallskonteksten handler selvfølgelig om enevelde og totalitær sensur. Utsagn man i høyden får rapp på fingrene for i dag, kunne være dødelige for den som skrev og utga da. På et vis slår det velkjente og det fremmedartede like hardt når man leser denne boka, og på et vis i takt. Flere ganger peker forfatterne på parallellene, uten å forfølge implikasjonene av dem særlig langt. Jeg skulle for min del gjerne hørt mer fra forfatterne om slike spørsmål. Nå leverer de mye innenfor permene til En pokkers Skrivesyge, og vi bør ikke utsette dem for anmeldersynden det er å mene at forfatterne egentlig burde skrevet en annen bok. De skal først og fremst ha ros for den som faktisk foreligger. Her er bare så mye mer spennende å tenke på og skrive om, for skrivesyke ­akademikere.

Av Espen Ytreberg | Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo | .(JavaScript must be enabled to view this email address)