Tidligmoderne kulturmøter

En etiopisk-europeisk oppdagelsesferd. 

I serien Transculturalisms, 1400–1700 gir Routledge ut bøker som fokuserer på tidligmoderne kulturmøter og -utvekslinger mellom europeere og mennesker fra andre verdensdeler. I Matteo Salvadores The African Prester John and the Birth of Ethiopian-European Relations, 1402–1502 analyserer forfatteren slike møter og den kulturformidlingen som skjedde i møtet mellom etiopiere og europeere. Salvadore tar leseren med på en gjensidig oppdagelsesferd som nådde sitt høydepunkt da portugiserne tok parti for etiopierne i krigen mot det muslimske Adal-sultanatet i første halvdel av 1540-årene.

Kulturmøtene og kulturformidlingen skjedde innenfor et relativt stort geografisk område som Salvador deler i to: det ene lokalisert til middelhavslandene (del 1), og det andre, etter portugisernes «oppdagelse» av sjøveien til India, lokalisert til kystbyene på begge sider av det indiske hav samt det etiopiske høylandet (del 2). Han kaller området the encoun­ter world – en verden av kulturmøter og kulturutvekslinger hvor aktørene og kulturformidlerne både var etiopiere og europeere og ikke minst likeverdige. Leseren presenteres for fortellingen fra kulturformidlernes side – enten disse er etiopiere (keiserlige utsendinger og munker fra Jerusalem) eller europeere som på en eller annen måte hadde utviklet gode kontakter, samtidig som også resultatene i form av voksende europeisk kunnskap om Etiopia – «det etiopistiske biblioteket» (the Ethiopianist library) – også til dels diskuteres. De fire første kapitlene (del 1) dekker delvis overlappende perioder mellom 1402 og 1508 og tar utgangspunkt i møtene som kommer i stand via Middelhavet. I den andre delen fokuseres det særlig på kultur­møtene som finner sted som resultat av portugisernes sjøreiser til India. Disse fire siste kapitlene fokuserer på overlappende perioder mellom 1509 og 1555, selv om linjene også trekkes tilbake til 1400-tallet.

Venezia er utgangspunkt for den tidligste registrerte offisielle kontakten da en delegasjon besøkte byen i 1402. I henvendelsen ber nagusen (den etiopiske keiseren) om relikvier og håndverkere med teknologisk kompetanse. Venetianerne på sin side er opptatt av å øke sin geografiske kunnskap knyttet til aktuelle handelsruter (kap. 1). I neste kapitel er det møtene mellom den aragonske kronen, som hadde sitt hovedsete i Napoli, og etiopiske utsendinger som er tema. Nok en gang er etiopierne opptatt av å skaffe seg teknologisk kompetanse, men i tillegg søkes også en politisk allianse, og det foreslås endog gjensidige ekteskapsinngåelser. Aragoneserne er opptatt av etiopiernes kontroll over Nilen, og særlig mulighetene til at de kan stenge vanntilførselen til Egypt for å ramme mamelukkene, og dermed også skaffe seg bedre handels­vilkår i muslimske områder (kap. 2). Mens de to første kapitlene har fokusert på kontakt mellom etiopiere og makthavere, fokuserer kapittel 3 mer på et kirkepolitisk problem. Mens etiopierne var opptatt av å forhandle med mamelukkene om fri ferdsel for abun-er (koptiske biskoper fra Egypt) slik at kongen kunne krones og dermed befeste sin legitimitet, møtes de etiopiske munkene i Jerusalem og Roma av ønsket fra den katolske kirken om å sende egne, katolske geistlige for å instruere etiopierne i deres «doktrinære feil». I Roma er det etiopiske miljøet knyttet til Santo Stefano, og det vokser betydelig i den tidligmoderne perioden.

Resten av boken fokuserer i en eller annen forstand på portugiserne. Den portugisisk ekspansjon langs Afrikas kyster og jakten på sjøveien til India var til dels sterkt motivert av jakten på Jon prest – myten om denne kristne prestekongen hadde sirkulert i Europa siden 1200-tallet og var først rundt 1400 blitt knytt eksplisitt til Etiopia (kap. 4). I kapittel 5, som innleder del 2, presenteres leseren for skjebnen til et etiopisk sendebud ved det portugisiske hoffet, samtidig som portugiserne ankommer Etiopia. Det som står på spill for portugiserne er ønsket om økt makt i det indiske hav. Da portugiserne ankommer det etiopiske høylandet (kap. 6.) finner de faranji (frankere, dvs. europeere) som forteller at de har vært der i både ti, tjue og tretti år, noe som bekrefter at tidligere henvendelser om hjelp til å utvikle ulike teknologiske kompetanser ble gitt av de europeiske makthaverne (jf. del 1). Europeerne som har slått seg ned i Etiopia var godt integrerte med kone og barn, og hadde ofte gode posisjoner ved hoffet. Etter nærmere hundre år med sporadisk kontakt og henvendelser (eller forsøk på henvendelser) hadde et portugisisk sendebud endelige nådd frem til det etiopiske hoffet. I samtalene som fulgte oppdager portugiserne at etiopierne overhodet ikke var interessert i å underkaste seg Roma, men anså seg som likeverdige kristne. De er imidlertid interessert i politiske allianser for å demme opp for trusselen fra muslimske naboland samt ytterligere å utvikle sin teknologiske kompetanse.

Kapittel 7 tar for seg skjebnen til en gruppe bestående av det portugisiske sendebudet, oppdageren Francesco Alvarez, og det etiopiske sendebudet til den portugisiske kongen og paven. Det etiopiske sendebudet holdes tilbake i Lisboa, mens Alvarez blir den som fungerer som den etiopiske keiserens sende­bud til paven og keiseren i Bologna, for så å dra videre til Roma. Siste kapittel fokuserer på krigen mellom Adal-sultanatet og Etiopia, og den portugisiske bistanden til Etiopia. Kirkens representanter er fortsatt opptatt av å få den koptiske kirken inn i folden, men med motreformasjonen blir trykket hardere. Etter at jesuittene fikk ansvar for «den rette tro» ble etiopierne omdefinert fra å være kristne, om enn eksotiske, brødre til å bli kjettere og hedninger.

Salvadore peker på at det særlig er to ting primærkildene om den etiopisk-europeiske kontakten fra tidlige 1400-tall til midten av 1500-tallet viser; at den til dels ble innledet av etiopierne selv, som raskt forsto å spille opp under den europeiske myten om Jon prest, samtidig som de først og fremst var opptatt av teknologisk kompetanseheving ved å tilby gode kår for håndverkere. I deler av denne perioden stod etiopierne også for en aggressiv ekspansjonspolitikk overfor sine muslimske naboland slik at en eventuell allianse med det kristne Europa ville gi dem fordeler, og slik argumentasjon inngår som en del av det kulturformidlerne presenterer. Et annet særtrekk som motbeviser mye tidligere forskning som hovedsakelig fokuserer på slavehandelen, er at rase spiller liten eller ingen rolle i disse tidligmoderne kulturmøtene all den tid begge parter er kristne. Etiopiske munker og sendebud blir tatt imot og omgås den europeiske politiske og intellektuelle elite som likeverdige. Europeiske håndverkere tas imot og integreres i det etiopiske samfunnet. Ved å presentere historien om the encounter world hvor begge de to partene kommer til orde, unngår Salvadore å bli eurosentrisk.

Av Anne Helness | IFIKK, Universitetet i Oslo | .(JavaScript must be enabled to view this email address)