Tidens tjenere? Forbudet mot jøder i Grunnlovens § 2

Hvorfra kom ideen om at «jøder fremdeles er udelukkede» fra riget, og hvordan ble dette vedtaket håndhevet? I to av fjorårets bokutgivelser har Grunnlovens § 2 har omsider blitt gjenstand for en ny gjennomgang. Begge er konsentrert om en eneste setning: «Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget». At det er makt i språk har vel ingen tvilt på, framfor alt er det mye makt i lovverk. Og da en gruppe menn samlet seg for å skape en lov for 101 år siden, satt de med stor definisjonsmakt og fikk ansvar for landets historiefortelling og identitetsutforming. Siste setning i § 2 er ikke en hvilket som helst setning. Den forteller en historie i seg selv, og har vært svært kontroversiell opp igjennom årene. Bøkene er med andre ord en slags nærlesing av en setnings opphav og virkningshistorie. Frode Ulvund og Håkon Harket har gått til kildene. Begge belyser hvordan ordet fremdeles fant veien inn i setningen, hvorfor denne gruppen måtte utestenges fra landet, og i Ulvunds bok, hvordan loven ble praktisert. Umiddelbart skulle man tro bøkene ville ende opp som svært like verk, men det er ikke tilfelle.

Grunnlovens § 2 av 1814 hadde følg­ende ordlyd: «Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.» Dette er altså en religionsparagraf som befester koblingen mellom stat og kirke. Landets bekjennende evangelisk-lutherske innbyggere forplikter å oppdra sine barn i samme religion. Til sist utelukker paragrafer tre grupper fra å oppholde seg i riket: munker, jesuitter og jøder. Retorisk ser vi at den fokuserer på å bevare det eksisterende. Bruken av ordene «forbliver» og «fremdeles» forteller om kontinuitet. I tillegg til å ilegge innbyggere og utlendinger forpliktelser og forbud, blir loven svært styrende for rikets innbyggere.

Utestengningen av jøder var kontroversielt allerede før den ble vedtatt. Jøder fikk omsider adgang til riket i 1851 etter en ti år lang prosess i Stortinget og utrettelig innsats fra kritikerne, hvor den mest kjente er Henrik Wergeland. Vedtaket representerer den første endringen av grunnloven. Senere ble § 2 endret flere ganger ved strykninger av munker og til sist jesuittene i 1956. Da var paragrafen ordknapp og nærmest hul: «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme.»

Forbudet mot jøders adgang til riket hadde et kort comeback under okkupasjonen, da daværende ministerpresident Vidkun Quisling gjeninnførte jødeparagrafen 12. mars 1942 og erklærte at leddet «Jøder ere udelukkede fra Adgang til Riget» skulle legges til. I og med at en grunnlovsendring skal ha 2/3 flertall var dette en av mange kriminelle handlinger fra Quislings side. Han søkte altså bakover i historien for å legitimere sine handlinger og gi dem en større historisk forankring enn samtidig okkupasjonsmakt og nazisme. Som vi skal se, er det dette grunnlovsfedrene også gjør, uten sammenligning for øvrig.

Det første nye innholdet i § 2 fant veien inn i 1964, da Grunnloven fylte 150 år. Heretter fastslo grunnloven at «Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse». Det er verdt å merke seg at dette er den første ordlyden som inneholder noen ord om rett eller frihet i denne omstridte og historisk viktige grunnlovsparagrafen. Som både Harket og Ulvund påpeker, skulle leddet – i samme ordlyd – vært innskrevet i § 2 allerede i 1814, men det kom ikke med. Årsaken kan synes å ha vært en arbeidsulykke i den avsluttende, redigerende tremannskomiteen. Uansett var den opprinnelig ment å gi adgang til andre kristne konfesjoner. I parentes bemerket: Jødedommen regnes ikke som en av disse. Paragrafens historie fortsetter med andre ord å bære preg av å være en slags «klipp og lim-paragraf», hvor deler fjernes, settes inn igjen og hentes frem fra gamle protokoller over nesten 200 år. Endringene kommer også på grunn av ratifiseringen av den europeiske menneskerettighetskonvensjon, og ikke fra et overordnet ønske om å endre religionsparagrafen. 1964-versjonen stod uforandret i 48 år, til den blir fullstendig omarbeidet. Endringen oppløste i effekt koblingen mellom stat og kirke, og § 2 av 2012 lyder nå som følger: «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.»

Men tilbake til spørsmålet som Harket og Ulvund griper tak i: Hvorfor ble det vi nå kaller «jødeparagrafen» innført av riksforsamlingen på Eidsvoll? Generelt regnes den norske Grunnloven som en relativt liberal og moderne grunnlov, og man skulle tro at et forbud mot jøder ikke hørte til som en del av nasjonsbyggingen. En skamplett, kaller mange det, og det er nok enklere og mindre ubehagelig å hylle Henrik Wergelands store motstand mot paragrafen, enn å se inn i materialet som kan fortelle hvorfor forbudet oppstod.

Håkon Harket går i Paragrafen dypt inn kildene og dokumenterer hvilke intellektuelle og kulturelle forbindelser sentrale menn i riksforsamlingen hadde. Han tar tidlig tak i en etablert myte om at det var bøndene på riksforsamlingen som var xenofobe eller antisemitter, og gjør den til skamme. Å gi den mindre bereiste, lavere utdannede bondestanden skylda for det vi liker å kalle illiberale holdninger er lettkjøpt og fortrøstningsfullt. Ser vi oss rundt i samtiden, er det tydelig at antisemittisme ikke bare eksisterer blant «uopplyste», men også i de fleste samfunnslag og avskygninger.

Som Ulvund påpeker, er det i 1814 så godt som ingen jøder i Norge. Ergo har ikke Norge hatt noen av de «vanskene» som oppstår i forhold til temaer som kultur, språk og ikke minst handel. Det har i midlertid de to landene som var viktigst når det gjelder utdanning av presteskap og generell og opplysning, nemlig Danmark og Tyskland. Mange jødiske småsamfunn på kontinentet fremsto som lukkede og konservative, noe som skapte fordommer og skepsis. Det var ikke bondestanden som reiste utenlands og studerte teologi eller vitenskap. Det var menn som embedsmannssønnen og jusstudenten Christian Magnus Falsen eller teologistudentene Nicolai Wergeland og Georg Sverdrup. I tillegg var et jødeforbud allerede nedfelt i sivillovgivingen, ved Christian den femtes norske lov fra 1687. Lett forklart kan man tenke seg at riksforsamlingen ikke så det nødvendig å endre denne loven. Å overlate jødespørsmålet til fremtiden var kanskje like greit. Men å videreføre en nesten 130 år gammel lov er jo ikke å se fremover eller å skrive historie for det nye riket. Så hva var beveggrunnene?

I følge prost og stortingsmann Niels Hertzbergs vitnesbyrd, publisert av Henrik Wergeland i 1842, hadde «De mange opplyste og edelhjertede medlemmer av riksforsamlingen i 1814 (…) fått avskyen mot jødene inn med morsmelken; de mest opplyste medlemmer av riksforsamlingen lot seg henrive av arvesyndens stemme…» Å undersøke hva slags morsmelk dette kan sies å være, er Harkets prosjekt i Paragrafen, og han går grundig til verks med å doku­mentere hvilke kilder og forbindelser som direkte eller indirekte har fått setningen om jødene inn i paragraf § 2.

Paragrafen er en idéhistorisk reise dypt inn i antisemittismens historie, som vier stor plass til den svært sentrale eidsvollsmannen Christian Magnus Falsens rolle i etableringen av § 2. Så stor plass at leseren til tider føler at Paragrafen noe ufrivillig fremstår som en fragmentert, intellektuell biografi over Falsen. Harket gransker Falsens forbindelser, bibliotek og hans upubliserte skrifter for å påvise hvordan han begrunnet nødvendigheten av å utestenge jødene fra riket. Og han ilegger Falsen store deler av ansvaret for at utestengelsene av jødene ble grunnlovsfestet. Som Harket grundig dokumenterer, var Falsen og hans meningsfeller Nicolai Wergeland og Georg Sverdrups holdning til jødenes adgang til riket gjennomtenkte og nokså selvstendige.

Skjønt, selvstendige, ordet «morsmelk» ble tatt i bruk av før nevnte Hertzberg, og det er liten selvstendighet ved det som kommer med morsmelka. Nicolai Wergelands forhold til sin professor Daniel Gittlif Moldenhawer under studietiden bærer i seg en fortelling om en fortapt, ung nordmann som tas under vingene av den mektige teologiprofessor og biblioteksjef ved Det Kongelige Bibliotek i København. Den sprenglærde, men allment mislikte, frimureren Moldenhawer (blant annet stjal han manu­skripter til bibliotekets samling), fremstiller i et sterkt antisemittisk foredrag de spanske jødenes historie og inkvisisjonen mot disse. Men Moldenhawer er ikke den eneste tenkeren i Paragrafen som hylles inn i et mørkemanns-motiv. Falsens ivrige og slu forlegger og bokhandler Brummer i København er hans faste leverandør av litteratur fra kontinentet, og han leverer ikke bare det materialet Falsen selv ber om. Brummer sender gjerne antisemittisk litteratur av samme – eller verre – kaliber, og fakturerer for bøker Falsen ikke har bestilt.

Igjen noe manipulerende og bevisst. Hatet mot jøder, er, som Harald Stanghelle i Aftenposten 28 februar -15 sier det, «alle fordommers mor». Slik kan vi lese Paragrafen som en fortelling som belyser hvorvidt riksforsamlingen klarer å rive seg løs fra opphavet og løfte blikket og se fremover på rikets vegne. Det kan vi i dette tilfelle fastslå at forsamlingen ikke maktet. I dag vet vi at heller ikke Holocaust stoppet antisemittismen og at det å være jødisk byr på problemer for enkeltmennesket i samtidens Norge.

Paragrafen er ikke en bok som fremstår som tilgjengelig for alle, men det er heller ikke Harkets intensjon med denne. Et stort, etterrettelig kildearbeid ligger til grunn for denne boka, noen ganger kanskje overveldende for leser og forfatter – og ikke minst for forlagets redaktør? Forlaget burde spandert på et index, og gjerne tatt seg bryet med å lage ut­hevinger og markører i teksten som kunne gjøre boka bedre å navigere i. Antallet aktører er såpass stort at populærvitenskapelige virkemidler som bruk av bilder og faktaboks ville brutt den opp og åpnet opp et fortettet, men fascinerende historisk materiale.

Så hva skjer etter at paragrafen er innført? Hva slags virkningshistorie har § 2? Her overtar Frode Ulvund historiefortellingen. Fridomens grenser redegjør for jødenes historie i Norge før og etter 1814. Naturlig nok overlapper bøkene hverandre, mest av alt kompletterer de hverandre, og til sammen gir de god innsikt i jødenes situasjon og den generelle holdningen til jøder i Norge i 1800-tallets første halvdel. Når vi i tillegg nevner Marte Michelets Brageprisvinnende bok Den største forbrytelsen, blir 2014 et godt år for historiefortellingen om jødene i Norge. Denne delen av norgeshistorien har vært overraskende lite belyst frem til nå, noe alle tre forfattere påpeker.

Harket nærleser kildematerialer og går bakover i historien, mens Ulvund redegjør for det mer realpolitiske, og statistiske: for eksempel hvorvidt det overhodet fantes jøder i Norge fram til 1814. Det er få jøder i riket, og de fleste er konvertitter. De som besøker Norge reiser på såkalte leidebrev, og har ingen intensjoner om eller muligheter for å bosette seg. Og dette understøtter igjen det vi allerede vet, nemlig at ideen om at jøder ikke hørte til på norsk jord, er en mer eller mindre importert idé. Norge hadde aldri hatt debatter om handelsprivilegier for jøder eller andre lignende problemstillinger vedrørende deres nærvær. At dette nærværet i følge noen kritikere kunne skape en «stat i staten» var erfaringer fra København, og ikke en realpolitisk erfaring.

Fridomens Grenser undersøker hvordan paragrafen ble forstått og håndhevet i tiden etter at Norge hadde fått en egen Grunnlov. Som kjent, baserer forbudet mot jøder seg for en stor del på Christian 5´s norske lov fra 1687, tredje bok, 22. kap. Den store forskjellen mellom Christian 5´s lov og Grunnlovens § 2 er at loven av 1687 tydelig slår fast at forbudet gjelder de som oppholder seg i Norge «uden Kongens særdelis Lejdebrev». Det var med andre ord tillatt for jøder å ferdes i riket før 1814, dog under begrensninger. Den nye forordningen i Grunnloven, som er lex superior, og dermed anses som styrende, hindrer alt nærvær.

Det oppstår pikanterier når økonomiske problemer får Stortinget til å utlyse et internasjonalt anbud om statslån. Ønsket om et samarbeid med Finanshuset Hambro i København gjorde at den danske jøden Joseph Hambro besøkte Norge i 1822. Det faktum at han var jøde, ble oversett. Egne merkantile interesserer blir, sett fra styresmaktenes ståsted, en akseptabel grunn for å tillate jøder adgang. Er man nyttig, er man velkommen. Som vi vet, er dette en innvandrings­strategi som fortsatt gjelder i det vestlige Europa. Men som Ulvund viser, er historien om Hambros adgang til riket et av mange eksempler på avvik fra loven. Og ikke minst dokumenterer Ulvund hvordan den i noen henseende fortsetter å håndheves strengt og i andre er mer romslig. Dermed undergraver loven seg selv, og håndhevingen endres med årene, frem til den omsider endres med et stortingsflertall i 1851. Ulvunds bok er kortere Harkets, men inneholder likevel en etterlengtet indeks, som man virkelig behøver for å kunne bruke materialet i studieøyemed.

Grunnloven ble vedtatt under vanskelige politiske og økonomiske forhold, av en forsamling nyslåtte statstenkere. Prosessene på Eidsvoll er dårlig dokumentert, og de beste kildene er personlige notater, brev og dagbøker fra de ulike deltagerne i riksforsamlingen. Slik blir representantenes personlige synspunkter og utsagn en viktig kilde hos Harket, noe som alltid åpner for fortolkninger og uklarheter. Paragrafen og Fridomens Grenser utfyller hverandre så godt at de for denne leseren, nærmest blir uatskillelige.

Av Lise Gundersen | .(JavaScript must be enabled to view this email address)