Tenkning om tenkning

Det er mange måter å bedrive idéhistorie på, og de ulike varianter har sine fordeler og ulemper. Professor i idéhistorie fra Århus, Dorthe Jørgensen, har funnet sin vei. Den er tuftet på hva hun kaller filosofisk estetikk, en tilnærming til (idé)historien som i hovedsak er en videreutvikling av Hans-Georg Gadamers filosofiske hermeneutikk. Målet er å fremme en «frit reflekterende tænkning» som skal «bringe konkret og abstrakt eller individuelt og alment sammen på måder, så begge er medtænkt, uden at den ene er underlagt det andet». Det lyder veldig luftig og generelt, men får noe kjøtt på benet i hennes nye bok Nærvær & eftertanke.

Boken består i hovedsak av en serie artikler, små tekster, essays og intervjuer (med Dorthe Jørgensen) samt en rekke undervisningsplaner for kurs hun har holdt. Det siste er ikke så malplassert som det kan høres ut (selv om jeg nok synes det blir altfor mange av dem). Noe av det mest beundringsverdige med Jørgensens prosjekt er nemlig hvordan hun forsøkte å samle en gruppe studenter i en «Salong» eller et «Metafysisk Laboratorium», der hun selv holdt introduserende forelesninger og studentene la fram og diskuterte egne tekster, ideer og opplevelser. De møttes (i alle fall den første tiden) hjemme hos Jørgensen tirsdager kl. 19, og poenget var å la studentene få eksperimentere med egne tekster og framlegg og etablere ekte dialoger på bakgrunn av dette. For Jørgensen er intellektuelt arbeid, både som lærer og student, en livsform. Det dreier seg ikke bare om å tilegne seg bestemte ferdigheter og kunnskaper, men å sammen med andre søke sannheten og erverve seg visdom. Da kan man ikke være opptatt av læringsmål og karakterer, men av «saken selv», det vil si (filosofiske) spørsmål eller temaer man søker å belyse. Når læreren fokuserer på saken selv og har tillit til at studentene vil gjøre det samme, så vil studentene lære å spørre, lytte og forstå, kort sagt tenke. Det som forutsettes i denne praksisen er at det finnes et sett av kanoniske tekster (inklusiv Dorthe Jørgensens egne bøker og tekster) som inneholder innsikter som det gjelder å åpne seg for, tilegne seg og videreutvikle. Dette er hva Jørgensen kaller «estetisk erfaring» (altså en form for sann erkjennelse), og den filosofiske estetikken forsøker å fange denne (sanne) erfaringen i hverdagsspråket.

Ifølge Jørgensen er den estetiske erfaringen basert på et mimesis-prinsipp, der man forsøker å etterligne det som er etterlignelsesverdig, og ved å gjøre det til sitt eget utvikler man det potensialet man har i seg selv for å bli et autonomt menneske. Man begir seg på et vis ut på en dannelsesreise. Men dannelse, innsikt, visdom kan man bare oppnå gjennom en fri, åpen og spørrende tenkemåte overfor den teksten man studerer, det fenomenet man undersøker eller det mennesket man snakker med. Med Kant skiller hun mellom forstand og fornuft: Med forstanden forklarer vi verden ved å kategorisere ting gjennom allmenne begreper, finner fram til fenomenenes årsaker og søker å bestemme det som er nyttig og effektivt. Det er denne forståelsesmåten som dominerer i dag i de ulike vitenskapene og ikke minst i forestillingene om «kunnskapssamfunnet» og «informasjonssamfunnet». Her beskjeftiger man seg med alt som kan måles og veies. Fornuften derimot transcenderer det empirisk gitte og orienterer seg i retning av ideer som skaper overblikk og perspektiverer det empiriske (for eksempel ideer som Gud, sjel, verden som helhet). Det er her visdommen befinner seg (og derfor også Dorthe Jørgensen og hennes filosofiske estetikk). Poenget er å ta utgangspunkt i egne og andres erfaringer, fordype seg i dem, utforske dem og gi fenomenologiske beskrivelser av dem. Dette er et håndverk, noe man må lære seg å beherske.

Det kan neppe være tvil om at den formen for undervisning Dorte Jørgensen bedriver i sitt «Laboratorium» må fungere usedvanlig berikende for deltagerne, og man kan ikke annet enn å ta hatten av for det enestående engasjement i studentenes dannelse som Jørgensen utviser. Ut fra dette undervisningsopplegget er det lett å skjønne at hun har lite til overs for utviklingen innenfor våre dagers universiteter, som i økende grad styres som om de var fabrikker: «Vore dagers ihærdige forsøg på at omdanne universiteternes forskning og undervisning til lønarbejde, der afrapporteres i arbejdstidsregnskaber, er katastrofalt», hevder hun. I et universitetssystem som styres av strategiske mål som måles med kvantitative parametere, er det liten plass til «fri tænkning», der man for eksempel formulerer alternativer til det eksisterende. Ifølge Jørgensen vurderer man i Danmark universitetsansatte ut fra tre kvantitative kriterier; antall artikler publisert i internasjonale tidsskrifter med peer review, hvor mange studiepoeng de produserer og hvor mye eksterne forskningsmidler de kan hente hjem til egen institusjon (slik er det også som kjent i Norge). Ingen bryr seg om kvaliteten på undervisningen og forskningen. Ja, med innføring av arbeidspliktsregnskapene (som kun omfatter undervisning og administrasjon) betraktes i økende grad forskning som en slags luksus man må trygle og be om, selv om man har plikt og rett til å utføre den, hevder hun. Og med det økende presset på at de ansatte må skaffe seg eksterne midler, så må mange av dem bruke forskningstiden sin til å utarbeide søknader. Hun kaller dette «middelmådighedens tyranni». Universitetet gjør her også knefall for den anglifiseringen som brer om seg, der man forestiller seg at når noe publiseres på engelsk i utlandet, så er det «vitenskapelig» og «internasjonalt». Men dette er bare tøv og preget av sneversyn, hevder Jørgensen. Ingenting er bra fordi det er skrevet på engelsk og kommentert av en engelsktalende person (disse peer-reviewerne er heller ikke nødvendigvis de faglig dyktigste – de fremste forskerne vil heller skape noe selv enn å finne feil i middelmådige artikler). Hun har derfor ingen sans for «artikler på engelsk om irrelevante emner kun skrevet for at fremme den personlige karriere og derfor trykt i såkaldte peer reviewed tidskrifter, der ikke bliver læst af andre end dem, der også selv plejer karrieren og derfor må holde øje med, hvor meget deres konkurrenter udgiver». Som regel vil dessuten en skandinav som skriver på engelsk produsere forskning på et lavere nivå, fordi han må formulere seg i et språk som ikke er hans eget. «Tænke kan man imidlertid kun for alvor på sit modersmål», hevder hun.

Det er mye sant i denne kritikken naturligvis. Men for det første synes hun å male med for bred pensel. Hun har åpenbart rett i at det har foregått en «teknokratisering» av universitetet, der det i økende grad styres av prinsippene i New Public Management. Dette gjelder imidlertid den offisielle universitetspolitikken, mens Jørgensen mener det også har utviklet seg «en lønarbejderbevidsthed hos de ansatte og de studerende». Det er ikke like opplagt. At dagens universiteter er preget av studenter og ansatte som bare tenker på karrieren og bruker forstanden (mens hun selv søker sannheten og bruker fornuften), har hun så vidt jeg kan se lite empirisk belegg for. Mitt inntrykk (for hva det er verdt) er annerledes. Mange, kanskje altfor mange, universitetsansatte er muligens karrierorienterte, men over alt hvor jeg møter akademikere, fra de forskjelligste fag (også fra Danmark), så finner jeg folk som er nysgjerrige, som søker sannheten og som reflekterer filosofisk over sine fag og setter dem inn i en større sammenheng. At fornuften skulle være fraværende hos alle som ikke driver med filosofisk estetikk er (i tillegg til å være arrogant og frekt) lite overbevisende. Heller ikke er det noen grunn til å bifalle Jørgensens stadige og insisterende påstand om at (humanistisk) forskning ikke kan vurderes ut fra nyttebetraktninger, men må ha sitt mål «i seg selv». Det er godt mulig at Jørgensen og hennes studenter får rike opplevelser og dype innsikter i hennes laboratorium, men det er vanskelig å skjønne at samfunnet skal betale i dyre dommer for at en liten gruppe privilegerte akademikere skal få fine opplevelser. Dette må i sin tur i en eller annen forstand også ha nyttige konsekvenser for samfunnet (andre enn dem selv). Derfor kan og må slike praksiser vurderes ut fra deres samfunnsmessige nytte (hvis for eksempel Jørgensens bok får noen til å se ting på nye måter, så kan dette være en slik nytteeffekt). Dessuten er det ofte uklart hvem Jørgensen snakker om når hun kritiserer universitetskulturen. Noen ganger synes hun å snakke om alle fag og universitetsansatte (forskningens «vesen»), andre ganger dreier det seg bare om humaniora (som i seg selv er et mangehodet troll) og humanioras «vesen», og enkelte ganger dreier det seg kun om motstandere innenfor hennes eget felt (estetikk). Det gjør analysen altfor upresis og generell.

For det andre får Jørgensens virksomhet unektelig et sektpreg over seg. Hun framstår som en filosof som har funnet sannheten og som nå vil misjonere den for all verden og etablere en disippelskare. Hun forsøker således gang på gang å selge sin filosofiske estetikk til alle opplæringsinstitusjoner (og mer til), omtrent slik frelste kristne forsøker å overbevise oss om at kristendommen må danne basis for alt vi gjør. Gang på gang får vi høre hvordan hennes egen praksis er «verdensvendt», «helhedsorienteret» og representerer «den udvidede tænkemåde», gir erfaringer av «enhed i mangfoldighed», «det fælles for det forskjelligartede», «det store i det små», «merbetydning», «åndelig merværdi», «oversanselig betydning», «følelsen av sammenheng», «meningsfylde», «oppmærksomt nærvær», «at være en del af noget større» og så videre. Studentene som skal være med i salongen eller laboratoriet, bes først om å lese Jørgensen bøker før de trer inn i kretsen, og når de har trådt inn, så skal de alle overbevises om fortreffeligheten i den filosofiske estetikk. I et av oppleggene skulle studentene sågar dra på utstilling å beskue oljemalerier som var illustrert med Jørgensens egne poetisk-filosofiske tekster. Man får en fornemmelse av at Jørgensen opptrer som yppersteprest, en sektleder for frelste. Måten den filosofiske estetikken presenteres på, tenderer mot å bli selvfortreffelig, dogmatisk og autoritær: Hun fastslår ganske enkelt at erkjennelse foregår slik den filosofiske estetikken lærer. Deltagerne skal dannes til «kritisk intellektualitet», men ikke på noe tidspunkt foretas et kritisk blikk på egen virksomhet. Det synes derfor å ligge et foruroligende paradoks i den filosofiske estetikken Jørgensen presenterer for oss: På den ene side vil den lære oss å lytte, være åpne og konsentrere oss om saken, men på den annen side framstår den som den eneste rette lære (mens alle andre tar feil) som alle skal og må tilegne seg for å bli fornuftige.

Ser man bort fra misjoneringen, er det imidlertid mye å lære av Dorthe Jørgensen om estetisk erfaring og hennes pedagogiske opplegg. Hennes prosa er dessuten lett forståelig, underholdende og til tider både innsiktsfull og skarp. Den fortjener å bli lest av andre enn menigheten.

Av Espen Schaanning | IFIKK, Universitetet i Oslo | .(JavaScript must be enabled to view this email address)