Spott og bedrag

Det er en begivenhet i Norge hver gang Trond Berg Eriksen velger seg en ny tenker som han ønsker å gjøre tilgjengelig for det norske folk. Forventningene til hans evner til å åpne verket på nye og overraskende måter er etter hvert så store at de nesten blir selvoppfyllende. De blir heller ikke mindre av at boken i dette tilfelle presenteres som den første norske nylesningen av hele Kierkegaards verk i nyere tid. Spørs­målet er likevel hvilke kriterier som skal legges til grunn for vurderingen av hans siste bok. Hva bør veie tyngst: Er det forfatterens formidlingsevne eller den kritiske analysen? Berg Eriksens gjenfortelling av ulike merkverdigheter ved Kierkegaards liv og virke, eller hvorvidt han evner å trenge inn i disse mange­artede tekstene på en måte som åpner nye perspektiver?

Dersom man er på utkikk etter formidlingsevne og gjenfortelling, så skal enhver potensiell leser løpe til bokhandelen med det samme. Det er riktignok en del transportetapper der forfatteren virker lovlig uengasjert og driver genren «idéhistorisk formidling» helt opp mot grensen til det parodiske, men det er nok av formuleringer å fryde seg over for den som setter pris på litt gammel­modige betraktninger om tidligere tider. Men er det for mye forlangt om en forventer seg noe mer av en forfatter som ofte blir titulert som landets fremste idéhistoriker?

Trond Berg Eriksen har definitivt sin misjon som populærvitenskapelig formidler, og få kan her gjøre ham rangen stridig. Hvem har ikke sittet fjetret tilbake etter en forelesning om Dante, Nietzsche eller nettopp Søren Kierkegaard med Berg Eriksen ved kate­teret? I det følgende er det imidlertid ikke publisisten, men akademikeren som skal gås etter i sømmene. Og la meg slå fast med det samme: Vurdert etter kriteriene for en akademisk studie er denne boken en stor skuffelse. Den mangler presisjon, unndrar seg viktige begrepsavklaringer og bærer i det store og det hele preg av å være et resultat av forfatterens indre dialog med seg selv i resiterende refleksjoner over teks­tene. Forfatteren svever allvitende over Kierkegaards tekstunivers og plukker litt her og der uten å diskutere argumenter, deres gyldighet og betydning. Knapt et eneste sted får tekstene ham til å stanse opp i et øyeblikks ubalanse eller uvisshet. Mest uryddig er likevel at han ikke ser seg i stand til å sette et skille mellom den litt snurrige skikkelsen Søren Kierkegaard og tekstene han publiserte, mellom psykologisering og psykologiske observasjoner, mellom private notis­bøker og offentliggjorte avhandlinger og andre skrifter. Dermed blir hele boken et sammensurium av formodninger om tekst, myter og overfladisk kritikk under antagelsen av at Kierkegaard til sist «mistet den grunnleggende realitets­orienteringen og reduserer seg selv til en oppdiktet skikkelse i sin egen fortelling» (s. 27).

Påstanden er symptomatisk for Berg Eriksens tilnærming til Kierkegaard. Det er ytterst sjelden at tekstene får tale på egne premisser, enten disse defineres filo­sofisk, teologisk, historisk eller biografisk. Med dens særegne forfatter­patos, riktignok på sitt beste både velformulert og snedig, men med begrenset forståelse for de filosofiske og teologiske problemstillinger Kierkegaard behandler, blir dette en merkelig hybrid av en bok.

Berg Eriksens metode

Det er unektelig en stort anlagt lesning som foreligger. Berg Eriksen tar mål av seg til å forstå «Kierkegaards selvforståelse som forfatter» med den begrunnelse at Kierkegaards begrep om selvet og den enkelte, som utvilsomt står sentralt i hans filosofi, «på mange ­måter er utmyntet i refleksjonene omkring hvem han er og hva han faktisk gjør som forfatter» (s. 13). Allerede i denne programerklæringen skjuler det seg imidlertid betydelige fallgruver, og Berg Eriksen braser like ned i flere av dem. Den mest skjebnesvangre er det som i Kierkegaard-forskningen går under navnet biografisering, nemlig at tenkningen reduseres til en biografisk fremstilling av mannen med paraplyen og høyvannsbuksene og den ulykkelige kjærligheten til Regine; Søren Kierkegaard og hans «oppspilte selvforståelse» med den «forvokste skyldfølelse» (s. 19). Til grunn for dette ligger en forholdsvis banal forenkling av forfatterskapet, som gjerne fører like over i hagiografi og/eller fadermord. Hos Berg Eriksen finner vi begge deler. Med henblikk på Kierkegaards betydning som tenker – internasjonalt så vel som i en nordisk kontekst – er begge strategier omtrent like uinteressante i 2013.

Den biografiske lesningen av verkene går helt tilbake til den første (morsomme, skarpe, men også svært tendensiøse) fortolkningen av Georg Brandes (1877) og nådde et høydepunkt i tyske og danske fortolkninger på 1930-, ’40- og ‘50-tallet. Problemet er ikke biografien i og for seg, men biografiseringen som fortolkeren bruker som sin nøkkel til å forstå tenkeren – og dermed leser tekstene i lys av dette, snarere enn motsatt. Forskningen fra denne perioden er ikke kjent for å holde et nevneverdig høyt nivå, enten en nå vender seg mot Hirsch, Hohlenberg eller Geismar. Like problematisk er forfattere som Gregor Malantschuk og Niels Thulstrup i de påfølgende tiår, som leser Kierkegaard verkinternt og forsvarer ham mot mulige og umulige fiender. Berg Eriksen anlegger en annen vinkling, nemlig den ironisk distanserte allviter, men skraper dessverre bare i overflaten av forfatterskapet og sveiper over store generelle problemstillinger uten å la tekstene gi noen form for motstand. Ikke ett sted i den 481 sider tykke boken fins det noe som ligner en dyptpløyende analyse, eller en diskusjon av et problem der leseren får inntrykk av at det står noe viktig på spill (med ett mulig unntak som jeg skal vende tilbake til). I en fremstilling av den filosofen som for alvor reiste spørsmålet om eksistens, både formalt, fenomenologisk, dialektisk og paradoksalt, blir dette unektelig et antiklimaks. Bokens problem er nettopp at dette forblir en uengasjert «fremstilling» og «gjennomlesning» uten hermeneutisk åpenhet i fortolkningen, uten det intense forsøk på avklaring som Berg Eriksen i andre sammenhenger har utforsket med hell og dermed skapt skarpsindige analyser av krisetenkere som Nietzsche og Freud.

Forfatter-viet i Den fromme spotteren har trukket seg tilbake til en distansert og allvitende posisjon. Her fins ingen seriøs diskusjon av og med sekundærlitteraturen. Karakteristisk nok er det lengste Berg Eriksen strekker seg i forhold til den store mengden av Kierkegaard-litteratur å dele ut karakterer som «god», «ypperlig!» og dårlig – som en annen skolemester.

Selv om man programmatisk setter seg fore å biografisere Kierkegaard, fins det litterære strategier for å etablere en viss begrepslig differens mellom diktning, person og tenkning – eksempelvis i Joakim Garffs SAK (2000) – men disse har ikke satt nevneverdige spor i Berg Eriksens tekst. Garffs metodiske grep, hans stil, hans bruk av det biografiske materialet, har vært gjenstand for skarp kritikk, men det er i det minste et selvstendig prosjekt. Berg Eriksen har ikke engang forsøksvis formulert sin metodiske eller hermeneutiske innfallsvinkel, og heller ikke forsøkt å avgrense seg fra teksten eller trekke et skille mellom forfatterskap, journaler og biografi. Personlig har han åpenbart beveget seg fra hagiografi til et ønske om fadermord, men ingen av delene bidrar her til en utdypet forståelse av forfatterskapet. De oppbyggelige talene syns han er kjedelige og dette understrekes til de grader i formen at leseren formelig må gjespe når han drar seg gjennom side etter side av plaprende gjengivelser (s. 137–150). Forfatter-viet innrømmer det faktisk selv: «Våre summariske referater understreker de konvensjonelle trekkene ved denne siden av forfatterskapet. Spranget mellom denne kristendomsforkynnelsen og den senere er så stort at vi har vært inne på den tanken at det kan dreie seg om mildt ironiske eller parodiske Mynster-pastisjer.» (s. 142) Dette siste er naturligvis spekulasjoner, som verken finner holde­punkter i journalene eller i forfatter­skapet for øvrig. Det fins en rekke gode diskusjoner av tematiske sammenhenger og brudd mellom disse tekstene i eget navn og de pseudonyme skriftene, men disse er ikke nevnt. Merkelig nok blir det heller ikke mer substans i analysene når Berg Eriksen kommer til en bok som Frygt og Bæven (s. 164–170) eller Begrebet Angest (s. 178–192). Hvis de eksistensielle, religiøse og filosofiske spenningene i dette stoffet ikke engasjerer forfatteren intellektuelt til en skjerpet analyse av Kierkegaard, av hans samtid, hans tenkning, av idéhistorien, av vår egen tid, ja, av noe som helst, men forblir refererende, til dels småpratende om «avslørings- og demaskeringsatletene» Marx og Kierkegaard (s. 188), kan jeg ikke se hvorfor det er bryet verdt å skrive de 481 sider. Selv med et tydeligere problemfokus ville likevel Kierkegaards «selv­forståelse som forfatter» være et sviktende metodisk utgangspunkt for å skrive en bok om hans filosofiske, teologiske, litterære, psykologiske eller politiske betydning.

Tre prosjekter i ett

Trond Berg Eriksens bok er delt i tre: Først kommer en idéhistorisk plassering av Kierkegaard, der han velger å forstå Kierkegaard som romantiker, eller rettere sagt som en «romantisk kritiker av romantikken». Dette er den svakeste delen av boken. Berg Eriksen strør om seg med generelle karakteristikker av romantikken, av Hegel og Kierkegaard, Hume og Kant, som at «en svakhet ved Hegel og hans følgesvenner er (…) at de prioriterer større varepartier» (s. 65) eller at «Humes sunne fornuft og Kants bilde av fornuften som en brønn for uavviselige ideer» ifølge idéhistorikeren er «så forskjellige som noe kan være» (s. 81). Slike påstander, som blant annet ser bort fra det felles epistemologiske problem som ligger til grunn for de to sistnevnte, blir deretter avgjørende for den idéhistoriske plasseringen av Kierkegaard. Det sleivete ved Berg Eriksens stil har gitt ham mye velvilje. Iblant er det også forenklingens kunst som gjør at en trenger inn til de viktige innsiktene. Men hvis man skal få noe utbytte av å lese Kierkegaard, må man faktisk sette seg ned med tekstene og ta inn over seg deres mangetydighet, dvele ved argumentene og undersøke gyldigheten i hans rasjonalitet og rasjonalitetskritikk. Hos Berg Eriksen oppdager jeg ikke annet enn skråsikkerhet og et visst hovmod, et hovmod som det ikke egentlig finnes belegg for i hans analyser. På denne måten fremstår han, antagelig litt ufrivillig, som en dosent av den typen Kierkegaard (under navnet Johannes de Silentio) parodierer i Frygt og Bæven:

De, der tale saaledes [om Abraham], er et talrigt Folkefærd, som jeg med eet fælleds Navn vil kalde Docenterne. De leve i deres Tanker betryggede i Tilværelsen, de have en fast Stilling og sikkre Udsigter i en velorganiseret Stat, de have Aarhundreder, eller vel endog Aartusinder mellem sig og Tilværelsens Rystelser, de frygte ikke for, at Sligt kan gjentages, hvad vilde ogsaa Politiet og Bladene sige? Deres Gjerning i Livet er at bedømme de store Mænd, og bedømme dem efter Udfaldet. En saadan Adfærd mod det Store røber en besynderlig Blanding af Hovmod og Elendighed, Hovmod, fordi man mener sig kaldet til at bedømme, Elendighed, fordi man ikke føler sit Liv end ikke i fjerneste Maade beslægtet med de Stores. (Søren Kierkegaards Skrifter [SKS], bd. 4, Gad, København, 2000, 155 f.)

I andre del følger så den lovede «gjennomgang» og «presentasjon» av hele forfatterskapet. Dette er den kjedeligste delen av boken. Man tenker intuitivt at ordene «gjennomgang» og «presentasjon» innevarsler en selvstendig fortolkning av tekstene, men til min store overraskelse fant jeg intet mer enn en endeløs og forutsigbar gjennomgang av tekst etter tekst, omtrent slik Fredrik Petersen går frem i første del av sin Kierkegaard-studie fra 1877. Fremfor å oppsøke vanskeligheter eller analysere Kierkegaards begrepsbruk, er Berg Eriksen parafraserende og stadig på jakt etter motiver som kan gi ham en slags forståelse av forfatterens selvforståelse. Vinklingen blir som repetitiv øvelse både ensporet og fantasiløs og selv de lærde sveip uti idéhistorien bidrar lite til en opplysning av Kierkegaards tanke­univers – faktisk tvert imot: Fremstillingen blir springende, ufokusert. Påstander som at Descartes skulle ha hevdet at mennesket «er fordi det tenker», mens Kierkegaard skulle mene at mennesket «er der først og så tenker etterpå» (s. 162) blir ufrivillig komiske. Cogito viser selvfølgelig ikke noe annet enn at mennesket allerede er til og det er nettopp dette som (i De omnibus dubitandum est) utløser Kierkegaards interesse for Descartes og den kartesiske tvil – mot hegelianerne.

En sjelden gang glimter Berg Eriksen til med en innsiktsfull observasjon, som for eksempel at det er i mellomrommet mellom stadiene at Kierkegaards tekster blir interessante (s. 132), men han gjør ikke noe ut av det. Karakteristikken av «den enkelte» som politisk begrep (s. 154) er ikke ny, men likevel kunne det her ligge en kime til interessante analyser. Idéhistorikerens forsett om å forstå forfatteren slik han forstår seg selv gjør imidlertid at alle interessante distinksjoner mellom den enkelte, subjektet, selvet, jeget, forfatteren og pseudonymet kollapser og forvirres under Berg Eriksens penn – distinksjoner som for øvrig er ekstremt viktige både for Kierkegaard selv og i Kierkegaard-forskningen og blant annet ble gjenstand for en viktig debatt mellom Levinas og Derrida tidlig på 1960-tallet.

Den tredje delen av boken er den mest interessante, men samtidig den mest spekulative. Her kommer endelig Berg Eriksen frem til et problem hos Kierkegaard som er av generell filosofisk interesse og som åpenbart har opptatt ham mye: Skillet mellom fiksjon og virkelighet, det vil si mellom tenkning forstått som spekulasjon, konstruksjon og narrative strukturer og tenkning basert på passivitet, erfaring og lidelse. Det er det samme problemet som gjør seg gjeldende i forsøket på å trekke en topologisk distinksjon mellom selvet og den annen. Dette siste står sentralt i Kierkegaards forståelse av tenkning som eksistens, både i Efterskriftet, Sygdommen til Døden og andre senere verker. Også i det 20. århundres fenomenologi er dette et tema som får stor oppmerksomhet og blir gjenstand for inngående analyser. Tekstteoretisk betraktet er det nettopp her grenseoppgangen skjer mellom filosofisk hermeneutikk og dekonstruksjon. Men for Berg Eriksen ender det hele i et slags personlig oppgjør med Søren Kierkegaard som tenker og religiøs dikter. Han mener Kierkegaard «utprøver mange rollebegreper, men kommer så endelig – vel å merke i sin selvforståelse – tilbake til dikterrollen på 1850-tallet for å forklare hvorfor han i virkeligheten ikke er den samme som han utgir seg for å være i tekstene» (s. 334). Her blir det altså tydelig hvorfor Berg Eriksen har valgt den vinklingen på stoffet som han gjorde innledningsvis: Gjennom en ­kvasi-psykologisk analyse av hvilke «roller» Kierkegaard skal spille mot slutten av sitt liv, kan forfatterskapet i sin helhet reduseres til et oppgjør med kirkestormen som «selve nøkkelen» til Kierkegaards filosofiske og teologiske «forkynnelse» (s. 358). Snakk om å gjøre det enkelt for seg selv ved å redusere all kompleksitet til enkelhet, alle misforståelser til avvisning, alle filosofiske distinksjoner og rasjonalitetskritikk til «forkynnelse»!

Uredelig eller uvitende?

Trond Berg Eriksens strategi er altså å trekke den sene Kierkegaards forståelse av «Digteren» tilbake til det estetiske stadiet i Enten Eller, en strategi han har overtatt fra Joakim Garffs «Den søvnløse» (1995), men som han i denne sammenheng nyttiggjør seg til en polemikk mot Kierkegaard som religiøs og filosofisk forfatter (jf. s. 346). Strategien fremstår ikke som helt redelig. Det dreier seg om det simple, dvs. det motsatte bedrag av det Kierkegaard ved sitt pseudonyme dobbeltspill hevder å bedrive ved å ville «bedra» leseren inn i sannheten (Synspunktet for min Forfatter-Virksomhed, SKS 16, 35). Berg Eriksen vil vise at fordi Kierkegaard fortsatt beskriver seg selv som dikter i sine journaler fra 1850-tallet, til og med som religiøs dikter, så forblir han en estetiker livet ut og den religiøsitet han maner frem, den kristendom han vil fremsette som korrektiv, er en kristendom som ikke fins, altså en fiksjon, en ren utopi. Joakim Garff forholder seg i det minste lojalt til tekstens ordlyd i Synspunktet og fremstår som en subtil fortolker i sitt forsøk på å dekonstruere Kierkegaard ved å påvise ulike motstridende sjikt i teksten og biografien. Trond Berg Eriksen blir derimot litt plumpt påståelig og ignorerer skriftenes kompleksitet i sitt forsøk på å demontere Kierkegaard ved å karikere hans selvforståelse som en komisk fiksjon. Han skriver:

Selvportrettene i Synspunktet og Om min Forfatter-Virksomhed er dels tåkelegging, dels ønsketenkning for så vidt som han insinuerer at forsynet eller «Styrelsen» faktisk har brukt en som underveis bare vil være «Digter». Selv har han bare sett «Digteren» helt til livsregnskapet lar ham oppdage hvordan han har vært brukt som redskap for Gudens vilje. Dikterens ønsketenkning tar mange former: «Leve Tankens flugt, leve Livsfaren i Idéens Tjeneste, leve Kampens Nød, leve Seirens festlige Jubel, leve Dandsen i det Uendeliges Hvirvel, leve Bølgeslaget, der slynger mig i Afgrunden, leve Bølgeslaget, der slynger mig op over Stjernerne» (SV 5, 186 G [1843]). Her er det jo ikke Søren Kierkegaard som taler, men en manisk begeistret dikter – hvem han nå enn var. (Den fromme spotteren, s. 346 f.)

Her drives Berg Eriksens metode langt ut i det parodiske. Argumentasjonen er ikke krystallklar, men påstanden kan vanskelig leses annerledes enn at Kierkegaards mest troverdige og presise analyse av forfatterskapet – riktignok slik han selv forsto det – skal oppfattes som svermerisk ønsketenkning, mens de sporadiske henvisningene til ordet «Digter» i journalene fra denne tiden skal innebære at Kierkegaards selvforståelse på 1850-tallet er identisk med pseudonymet Constantin Constantius’ ekstatiske utbrudd i en brevroman fra 1843. Er det dette som står igjen av Berg Eriksens stort anlagte prosjekt om å forstå Kierkegaard ut fra hans «selvforståelse som forfatter»? Vi snakker altså om Kierkegaards egen pseudonyme karikatur av en romantisk estetiker fra boken Gjentagelsen – og Berg Eriksen konkluderer mer enn han antyder at den sene Kierkegaard, ja i grunnen hele forfatterskapet sett i lys av den sene Kierkegaard kan reduseres til en samling skrifter av en stakkars skrulling som ender opp med å dikte seg selv om til en «oppdiktet skikkelse i sin egen fortelling». 

Men vent litt – ville ikke konsekvensen av dette bli at hele Kierkegaards dialektikk, hans filosofiske refleksjoner om eksistens og lidelse, hans forståelse av den enkelte, av selvet, av erkjennelse og tilblivelse i likhet med hans religiøse forestillinger, er redusert til en slik strøm av fantasier og drømmer? Jo, nettopp. Det er omtrent like sakssvarende som å hevde at Kant, fordi han engang sto og kikket opp på stjernene og fikk en lysende erkjennelse av universets storhet, skulle basere hele sin filosofi på et system av astrologiske spekulasjoner. Om leseren tar seg i å smile litt av Berg Eriksens grep, er han nok ikke alene. For snakk om å snu tingene på hodet, snakk om å forvirre samtlige kategorier i en litt for rask håndvending, snakk om å ende opp med et resultat som vel ingen, ikke en gang Trond Berg Eriksen, kunne ha forventet på forhånd? Atskillig mer komisk ville det vel likevel være om noen tok slike påstander seriøst, ettersom det er professor Trond Berg Eriksen som har skrevet det. Jeg mener å ha sett en og annen anmeldelse i avisene som peker i den retning.

Dessverre beveger idéhistorikeren seg her langt hinsides de mest elementære standarder for redelig akademisk argumentasjon. Bevisst eller ubevisst bidrar han til et simpelt bedrag av sine lesere, nemlig å bortforklare hele forfatterskapet som et resultat av dikterens hang til ønsketenkning, tåkelegging og «myopisk» dveling ved sin personlige tragedie. Han har jo gjort det uvanlig enkelt for seg selv ved først å ta det overordnede grep å plassere Kierkegaard i romantikken, for dernest å gjøre hans forfatterskap til en funksjon av hans antatte selvforståelse. Når Berg Eriksen deretter manipulerer nettopp denne «selvforståelsen» til å bety nøyaktig det han vil den skal bety – det ene øyeblikket det samme som Kierkegaard hevder, det neste øyeblikket det motsatte, inntil det i grunnen er ganske likegyldig hva tekstene sier om saken – når han dernest om nødvendig manipulerer og sammenstiller sitatene etter eget forgodtbefinnende, kan man selvfølgelig uten å tenke nøyere over saken redusere forfatterskapets hovedpoeng til den romantiske drøm om en virkelighet som ikke finnes. Det som forundrer meg, er at han ikke engang har stusset over at dette kanskje var en overraskende enkel, for ikke å si banal løsning på forfatterskapets innerste gåte. Og hvis det ikke var mer, hvorfor denne innbitte, en hadde nær sagt spotske, tonen? Kan det tenkes at forfatteren Trond Berg Eriksen er ute i et personlig ærend, redelig eller ikke, og ikke ser noen annen utvei enn å bedra sine lesere inn i en illusjon om en illusjon? Men hvem er det da som bedriver tåkelegging? Hvem er det som forsvinner ut i ønsketenkning?

Man trenger ikke lete lenge etter tegn på at Berg Eriksen ikke har lest tekstene særlig nøye, eller tatt seg bryet med å forstå de ulike nivåene av den teksten han leser. I sitatet fra Gjen­tagelsen ovenfor finner en ikke mindre enn tre siterings­feil i løpet av én setning, hvorav to er helt ubetydelige, av ortografisk karakter, men den siste er noe verre. Leseren kan enkelt sammenligne med det korrekte sitatet fra SKS: «Leve Tankens Flugt, leve Livsfaren i Ideens Tjeneste, leve Kampens Nød, leve Seirens festlige Jubel, leve Dandsen i det Uendeliges Hvirvel, leve Bølgeslaget, der skjuler mig i Afgrunden, leve Bølgeslaget, der slynger mig op over Stjernerne.» (SKS 4,88) Uskyldig slurv, vil noen mene, men helt uskyldig er den ikke. Hva har en idéhistoriker tilbake om han ikke tar tekstens ordlyd på alvor? Tre feil i ett sitat er nok tegn på at en ikke har tatt det så nøye med å lese, analysere og plassere de tekstene en fortolker.

Det skal vel neppe utelukkes at spott og bedrag i dette tilfelle har med forfatterens forhold til den kristne idéhistorien å gjøre, som han i denne sammenheng overhodet ikke kommer på innsiden av, men karikerer og hoverer over – før han definerer den som et utopisk prosjekt (s. 358) og proklamerer at kristendommen for Kierkegaard er en religion «som ikke finnes». Dette er anakronistisk ønske­tenkning, men ideen har fått en viss popularitet innenfor den kulturradikale resepsjonen av Kierkegaard. Grepet er ikke nytt, det er identisk med Georg Brandes’ grep i den første boken om Kierkegaard overhodet, om enn noe mindre elegant i Berg Eriksens «tapning». Som Per Lønning i sin tid påpekte, er imidlertid et korrektiv noe ganske annet enn en dikterisk utopi. Korrektivet forholder seg hele veien dialektisk – om enn også polemisk – til den konkrete sosiale, politiske og religiøse virkelighet. Øieblikkets Kierkegaard er i og for seg ikke vanskelig å karikere, og retorikken i denne personlige kirkekampen går som kjent over alle støvleskaft. Det er slett ikke vanskelig å finne patologiske trekk hos den rabiate kritikeren, men desto mer undrende er jeg derfor til valget av kirkekampen som «selve nøkkelen» til Kierkegaards forfatterskap. Var det et klokt valg? Var det nødvendig? Klokt ­eller ikke er det antagelig et gunstig valg dersom man ikke skal ta seg bryet med de mer komplekse sidene ved forfatter­skapet, som fortsatt må kunne kalles filosofisk og teologisk relevante.

Ut over dette er det enkelte detaljer som enkelt kunne ha vært rettet opp. Berg Eriksen siterer vekselvis fra ulike utgaver – både fra Søren Kierkegaards Skrifter (SKS, utg. 1997–2013), fra den sterkt kritiserte 3. utgave av Samlede Værker (1962–64) og fra de kaotiske Papirer (utg. 1909–48, deretter supplementsbind 1953–54, register, nyutgivelse og diverse tillegg 1968–78) – hvilket bidrar til å gjøre boken utdatert allerede før den er utgitt. Ettersom en utmerket utgave nettopp nå foreligger komplett, med både journaler, brev og publiserte skrifter (til og med søkbar online under www.sks.dk), hadde det vært en enkel sak å hente alle sitater fra SKS. Mer problematisk er det at skillet mellom offentliggjorte skrifter og journaler og dagbøker fullstendig nivelleres. Når man fortolker en forfatter med et så komplisert og nyansert forhold til ulike nivåer av forfatterskap, alvor, ironi og autoritet – for ikke å snakke om selvet og selvets kompleksitet – så ville en oppmerksom leser og god fortolker være nøye med distinksjonene her. Og i den grad man diskuterer «det politiske» hos Kierkegaard er det selvfølgelig avgjørende å skille mellom private opptegnelser og offentlig polemikk. Berg Eriksen ser kun et sammensurium av figurer og roller der «det litterære, mytiske og faktiske fletter seg inn i hverandre» (s. 27) – og alle viktige distinksjoner kollapser.

I etterordet følger et par korte kapitler som ikke har fått plass ellers i boken. De to første – om Grundtvig og Ibsen – er nokså ordinære, men det siste korte kapitlet om Kierkegaard og kritikken av det posthumane, er både interessant og velskrevet. Her kommer Kierkegaard også i noen grad til sin rett som krisetenker og forløper for Heidegger, Jünger og Foucault. Også forfatteren av Den fromme spotteren vet jo godt at det fins gode filosofiske, litterære, biografiske, teologiske, ateistiske, eksistensielle, analytiske og fenomenologiske studier av Kierkegaards forfatterskap. Hvorfor da skrive en biografiserende studie som legger all sin energi i et oppgjør med kirkekampens «filosofiske og teologiske forkynnelse»? Det siste kapitlet gjør meg overbevist om at Trond Berg Eriksen kunne ha skrevet en interessant bok om Søren Kierkegaard som begynte nettopp i spørsmålet om det posthumane. Dessverre er det ikke den boken han har skrevet.

Av Marius Timmann Mjaaland | Universität Hamburg | .(JavaScript must be enabled to view this email address)