Som det egentlig var, muligens

Ordet «historie» har flere betydninger, de to viktigste er summen av fortidige hendelser, alternativt beretninger om slike hendelser. Sandmo synes ikke denne presiseringen er viktig og bruker villig vekk det samme ordet om begge. Han vet nemlig i hvert tilfelle hva han mener, men gjør leseren? Allerede bokas undertittel «En bok om historiske spørsmål» blafrer i den semantiske vinden, og utsagn som «vi skal se historisk på historien» (s. 24) og «til sammen danner boken en historisk drøfting av hva historie kan sies å være nå» (s. 215), viser hvor ille det kan bli. Jeg har i mine skriverier gjort et beskjedent forsøk på å introdusere «historiografi» om den andre betydningen, gr. historiografeō, «skrive historie», men så langt uten hell. Ifølge innledningen «beskjeftiger [boka] seg med historie forstått som tekster om fortiden, men også med de teoriene og idéene som omgir disse tekstene, om metodene som ligger til grunn for dem – og om historieskrivningens samfunnsmessige betydning» (s. 23).

Boka er på 240 sider og omfatter innledning, syv kapitler, etterord, sluttnoter og register. Den er også noe av en estetisk knallbonbon. Mellom kapitlene er det innlegg på tonet papir med tekst og bilder, og forlaget har tydeligvis investert både tid og penger i utseende og lesbarhet, noe som resulterer i et visuelt tiltrekkende produkt. De fire første kapitlene tar for seg representative historiografiske verk fra oldtid, middelalder, renessanse og opplysningstid. For Sandmo representerer Leopold von Ranke (1795–1886) et avgjørende vendepunkt i denne tradisjonen, en oppfatning som deles av mange, og de tre siste ­kapitlene inkluderer en diskusjon av hans betydning og gir eksempler fra det vide spektret av moderne verk om historiografiske temaer.

Innledningen dreier seg om en svensk reiseskildring fra 1600-tallet, som jeg fant lite interessant og hvis hensikt jeg ikke helt forstår. Interessante, der­imot, er de to sidene (23–5) om bokas målsetting, godt forklart. De fire epokekapitlene er i gjennomsnitt tildelt 20 sider hver, og det sier seg selv at det ikke er rom for lengre utlegninger og dype diskusjoner. En aktsom leser kan fort bli sittende igjen med tvil og spørsmål. Det må dessverre også advares mot en del slurv av forfatter og forlag. Et eksempel møter vi allerede på første side av første kapittel, der vi får vite at Herodot skrev sitt kjente verk omkring 420 f.Kr, mens han én linje før dør i 425 f.Kr.

Det er også andre ting å plukke på i forbindelse med Herodot. Ifølge Sandmo skrev han verket Historie, som betydde «undersøkelse» og ble opphav til vår litterære kategori. Nå er norsk et språk nesten uten klassiske røtter, men Sandmo har vel sin etymologi fra engelsk, hvor enquire har bevart den antikke, dobbelte betydningen av å «under­søke» og «utspørre», og for Herodot betydde nok historeō bare det siste. Hans kunnskaper hadde to kilder, selvsyn (opsis) og utspørring (historiē), etnografers kjente metode. Gode eksempler på det siste finner en i 2.19 og 2.118. Tittelen er da heller ikke hans egen, men et seinere påfunn. Sandmo kommer også med den vanvittige påstanden at skyterne var kannibaler (s. 33), noe han i hvert fall ikke har fra Herodot (4.18). Han hevder også at Herodot etablerer et skille mellom et «vi», som har historie, og et «dem», som ikke har det, og at dette «vi» er grekerne, som Herodot tilhører (s. 33). Men dette befinner seg bare i Sandmos eget hode. Herodot var av dorisk/karisk ætt fra Halikarnassos (Bodrum) i det sørvestre hjørnet av Lilleasia. På hans tid var byen nær knyttet til jonerne i nord, og han skrev da også boka si på deres språk. Herodots milesiske forløper Hekataios skilte skarpt mellom fastlandsgrekere (hellēnes) og jonere, det samme gjorde grekerne selv.

Verre er det at ifølge Sandmo hadde Herodot «en overordnet hensikt å styrke et skjørt gresk vi og gjøre det bedre rustet til å stå sammen med [sic] perserne» (s. 33). Dette er ikke bare fri fantasi, men så galt som det går an. Med sitt kosmopolitiske perspektiv og velkjente barbarofili ble Herodot sett på med betydelig skepsis av de «ekte» grekerne. Sandmo har også den merkelige oppfatningen at Herodot anså alle andre enn grekerne for barbarer; han dømmes herved til å lese Bok 2 høyt tre ganger. Herodot var en stor beundrer av Egypt og mente grekerne hadde mesteparten av sin kultur derfra. Også Thukydid blir dratt inn i Sandmos teori, også hans bok handler om å skape et «vi» (s. 36), også dette rent tøv. Om noen generell lærdom kan trekkes ut av Peloponneserkrigen, er det vel helst at det greske systemet av småstater med nødvendighet måtte føre til territoriale konflikter, og at Sparta og Athen må dele ansvaret for tragedien.

Sandmo har rett i at europeisk historio­grafi i nyere tid har vært utpreget grekosentrisk, noe han ser ut til å mene den ikke burde ha vært: Herodot og Thukydid representerer en «uheldig start som historikere fremdeles strever med virkningene av» (s.38). Her begynner han altså å moralisere over for- og samtidig historieskriving, helt i utakt med ett av bokas hovedmål. Resten av kapitlet er rent refererende og dermed mindre problematisk. La meg likevel få peke på at Clausewitz (s. 37) aldri skrev: «Krig er politikk med andre midler», og at tid på gresk ikke er kronos (s. 40), som jo var titanenes konge og gudenes far, men chronos.

Periodisering er et notorisk vått såpe­stykke, men jeg kan ikke fri meg fra å føle at Augustin tilhører seinantikken mer enn tidlig middelalder. Sandmo ser det annerledes, og innledningen til kapit­let er god og effektiv formidling. Men så går det skeis, igjen. Augustin introduseres med følgende ­praktformulering fra Gudsstaten: «Det finnes en slags skygge, et profetisk avbilde av denne hellige by her på jorden. Men denne skyggen har mer tjent som et tegn på den hellige by som skal komme, enn som en virkelig foregripelse av den. Likevel er det rett å kalle den den hellige by, selv om den bare er symbolsk og billedlig, og ikke som den åpenbare virkelighet den en gang skal bli» (s. 58).

Sandmo hevder at det Augustin her gjør, er «å skille analytisk mellom to forskjellige historiske nivåer: ett som [er] omskiftelig, uberegnelig og forgjengelig, og ett som [strekker] seg gjennom all tid og som [peker] fremover mot evigheten». Men det er ikke det dette sitatet handler om. Augustin skaper heller en fantastisk syntese av gammeltestamentlige profetier, Johannes’ åpenbaring og Platons idélære i Bok 6–7 av Staten. Det nye Jerusalem er en idé i Guds bevissthet, delvis realisert av de i himmelen allerede opptagne, men uerkjennbar for menneskene. Men liksom ting i verden kan avbildes som skygger eller reflekser i vann og speil, kan Guds plan via profetiene bli til skyggeliknende symboler på det som skal komme. Men alt dette går Sandmo hus forbi. Med sin opptatthet av tid og temporal avstand er det også merkelig at han ikke gjør mer ut av Augustin, skaperen av forestillingen om historisk tid, av dens ontologiske nødvendighet.

Hans valg av Gregor fra Tours og Snorre Sturlason som andre og tredje representant for middelalderhistoriografi er friske fraspark, og teksten er lesverdig og informativ. Men den holder seg til det enkle, og valget betyr samtidig at viktigere tenkere som Joachim fra Fiore settes til side. Sandmo er ganske sparsom med originalsitater, men det er slående at han både i innledningen og de tre første kapitlene velger slike som for oss synes å representere brudd på fornuft og troverdighet. Kan det være at de skal tjene som eksempler på Sandmos favoritt­begrep om historisk avstand? Han skriver: «Tid er en avstand, men det er ingen selvsagt tanke, og avstanden har sin historie. Det er den historien denne boken handler om: avstandens historie, og avstanden som problem» (s. 23). Dessverre definerer han aldri begrepet, det nærmeste han kommer er at «den er noe helt annet enn den allmenne erkjennelsen av at verden var annerledes før, og den er noe annet enn å se konkrete forskjeller» (s. 116), men hva den så er, får vi aldri vite. Leseren lates i stikken: Kan den måles? Kan den sammenliknes? Eller dreier det seg om en intuisjon, en følelse?

Tredje kapittel omfatter renessansen. Sandmo starter med å betvile dens verdi som epokebegrep og hevder fornuftig nok at tredelingen oldtid, middelalder og nytid er mer sakssvarende. Men som en begrenset periodebeskrivelse kan renessansen ganske fruktbart settes opp mot seinmiddelalder: humanisme mot skolastikk, sekretærer mot munker, retorikk mot vitenskap, akademi mot universitet, sør mot nord, eller HF mot Mat-Nat om en vil, teologi hørte til de eksakte vitenskapene. Det som ifølge Sandmo skiller renessansen fra middelalderen «er opplevelsen av annerledeshet, av at det å utforske fortiden dreier seg om å orientere seg i verdener som er forskjellige fra ens egen» (s.74). Men mener han i fullt alvor at denne opplevelsen ikke eksisterte i middelalderen? Det finnes en omfattende litteratur fra Charles Homer Hastings’ klassiske The Renaissance of the Twelfth Century (1927) av, som viser det motsatte. Bruk av en fantasifull turistguide fra 1100-tallet som representant for middelaldersk historieskriving er meningsløs.

Som et annet eksempel på middel­alderens mangel på en slik evne bruker han Altdorfers berømte maleri Aleksander­slaget, som han tror representerer slaget ved Issos (333 f.Kr.) der Aleksander beseiret Darius 3. Nå er imidlertid maleriet fra 1529, og gitt at renessansen begynner på 1300-tallet (s. 75), er dette noe forvirrende. Det er rett at Altdorfer maler klær, hus og våpen fra sin egen tid, men med mindre Sandmo kan vise til annen kunst fra 1500-tallet som er historisk mer korrekt, er dette et slag i lufta. Det må også pekes på at Altdorfer aldri viser våpentyper som ikke er antikke, tvert om er han der han har kunnskaper ganske nøye med å markere distanse mellom nåtid og fortid, nettopp det som skulle være renessansens fortrinn. Den eneste «feilen» er at rytteriet har stigbøyler, noe hele samtida gikk ut fra. Dessuten, hvorfor skal Altdorfer pådyttes et krav om historisk etterrette­lighet? Det finnes alternative, langt ­rikere tolkninger basert på at han bevisst blander epoker. Sandmo benytter også anledningen til igjen å slå over i moralsk modus, et plagsomt trekk ved boka som leserne bare må finne seg i. Oliver Stones film Alexander får gjennomgå. En skal ha svært spesielle briller på for å se at filmens Darius likner på Osama bin Laden, og den hvithodete ørna som svever over slagscenen og ifølge Sandmo representerer USA (s. 76), er i hvert fall på min kopi brunhodet og forestiller åpenbart Zeus’ fugl.

En demonstrasjon av renessansens historiske sans finner Sandmo i avsløringen av det såkalte konstantinske gavebrevet (Donatio Constantini) som falskneri. Dette var et dokument tilsynelatende utstedt av Konstantin den store, som da han flyttet imperiets hovedsete til den lille landsbyen ved Bosporus, overlot Italia til paven. Den kjente huma­nisten Lorenzo Valla (1407–57) kunne med sin kjennskap til klassisk latin elegant påvise at brevet måtte ha vært skrevet langt seinere av noen som ikke behersket denne. I dag er vi temmelig sikre på at det ble forfattet innen eller nær kurien i siste halvdel av 700-tallet for å legitimere pavens rettigheter vis-á-vis lombarder og frankere. På den andre siden er donasjonen neppe noe godt eksempel på tidligere tiders annerledeshet. Dokumenter har rimeligvis blitt forfalsket i alle utviklete skriftkulturer, og Lorenzo må ha vært vel kjent med slike fra sin egen tid. Han var neppe like oppmerksom på at antikk litteratur er full av pseudepigrafa, verker som ikke er det de utgir seg for, eksempelvis Platons brev. At donasjonen ikke ble avslørt i middelalderen, skyldtes fravær av filologiske kunnskaper og neppe noen manglende mistro til dokumenter.

Renessansens historiografi har to representanter, og Machiavelli er nesten nødvendigvis den ene. Den andre, Jean Bodin (1530–96), er antakelig ukjent for mange lesere, men et godt valg. Sandmo starter med å fortelle at det engelske folkelige navnet på djevelen, Old Nick, er fra Machiavellis fornavn Niccolò, en vanlig idé, vel uten hold. På Fyrsten bruker han en knapp side. Han utelater den absolutt nødvendige innsikten at boka handler nettopp om fyrstedømmer, ikke nasjonalstater. Den pretenderer ingen allmenn gyldighet, men forutsetter den historiske tilstanden som hersket i de norditalienske bystat­ene på Machiavellis tid. Med sin beundring for det tidlige Roma var Machiavelli prinsipielt republikaner, et håpløst prosjekt der og da. Fyrstens oppgave var i stedet med alle nødvendige midler å legge til rette for en varig maktbalanse mellom adel og borgere. De par sidene om Firenzes historie er langt bedre, men Sandmos manglende forståelse av Machiavellis begrep fortuna viser at kunnskapen ikke er suget av eget bryst. Luther og Calvin får også én side, som Sandmo bruker til å berømme sistnevnte for å ha vist at moderne terninger var ukjent blant romerne, men både han og Calvin avslører bare sin manglende kunnskap.

Bodin oppfattes ofte som en overgangsfigur rett før den store generasjonen som omfattet Bacon, Kepler og Galileo, men også Shakespeare, Rubens og Monteverdi. Sandmos fire sider om han er blant bokas beste. Én viktig mangel er likevel at Bodins deltakelse i den nær to hundreår lange querelle des anciens et des modernes om forholdet mellom oldtid og nåtid ikke omtales. Bodins status som forløper fører til at det ofte er virkningene av hans tenkning som får oppmerksomhet. Han (og Machiavelli) var for eksempel en åpenbar inspirasjon for Hobbes. Mer interessant er likevel hans innflytelse på Bacon. Den empirismen Bodin deler med Machiavelli, at historie gir oss kunnskaper til nytte for vår egen tid, er en klar kilde for Bacons vitenskapsteori. Merk også at Bacons forestilling om en naturhistorie som for han er grunnlag for all naturvitenskap, er tatt direkte fra Bodin. Det er uforståelig at Sandmo ikke finner for godt å nevne Bacons idol-lære, et slags tidlig kunnskapssosiologisk innspill, og unnlater å peke på hans betydning for moderne historiesyn. Jeg skulle også ønske han hadde funnet plass for Raleighs History of the World (1614), begrunnelsen for dette kan han finne i Nicholas Poppers livlige bok (2012) om temaet.

Kapittel 4 introduserer Gibbons Decline and Fall of the Roman Empire (1776–89), som Sandmo kaller «en opp­summering av én epokes tenkning og et varsel om fremtiden» (s. 108). Det er riktig at verket ble et forbilde for seinere prosjekter av et visst omfang, for eksempel Motleys Rise of the Dutch Republic (1856), og er ett av de få fra 1700-tallet som fremdeles leses. Det meste Sandmo skriver om Gibbon er greit nok, men ikke stort mer enn en leser kunne fått ut av fem minutter med Wikipedia. Men det er to mer prinsipielle forhold som bør kommenteres. Det ene er Gibbons «intense følelse av avstand til fortiden … til en verden som er blitt borte» (s. 109−10), noe Sandmo vel utleder fra Gibbons forklaring at han fikk idéen til boka mens han satt mellom ruinene på Capitol-høyden. Han bruker i hvert fall et liknende argument i forbindelse med Petrarca (s. 79). Men Gibbon beundret det tidlige keiserdømmet, og i den grad han engasjerte seg i samtidas politikk, forestilte han seg nok et liknende monarki som ideelt. Jeg minner også om at verket avsluttes med Mehmet 2’s død i 1481, knapt 250 år før Gibbons fødsel i 1737. Det andre problemet er Gibbons motivasjon for i det hele tatt å skrive Decline and Fall. Ifølge Sandmo er bokas lærdom moralsk, «den skal gjøre leseren til en bedre samfunnsborger» (s. 109), en banalisering av Gibbons personlighet og verkets ånd. Ære og rikdom var behagelige biprodukter av bokas suksess, men den forbløffende enkle grunnen til at Gibbon skrev den, var at han kunne.

Sandmo avlegger også Voltaire en kort visitt, ikke som en kunne forvente ved å omtale boka om Ludvig 14’s regjerings­tid eller hans store universalhistoriske Essay om nasjonenes seder og ånd, men heller den tidlige biografien over svenskekongen Karl 12. Sandmo har rett i at Voltaire i betydelig grad mente at historiografi skulle være moral­filosofi via eksempler. Men tekstbiten han gjengir, viser at boka i så fall neppe var ment for folk flest, men i stedet var et slags negativt kongespeil. Av andre opplysningstenkere nevnes tre: Vico, Condorcet og Montesquieu. Vico får mest plass. Han er som Sandmo skriver, «en forvirrende figur», men de tre sidene om han er faktisk blant de bedre i boka. Én side om Condorcet handler mer om biografi enn historiografi, og omtrent det samme om Montesquieu kan umulig gi leseren noen dypere forståelse av opplysningen. Utelatelsen av Locke er også en vesentlig mangel.

Sandmo har en uheldig hang til omfattende generaliseringer basert på enkle distinksjoner. Han peker på at antikken i løpet av 1700-tallet tapte mesteparten av sin autoritet, og samtidig dreide historieskrivningen vekk fra det universelle og mot det nasjonale og lokale (s. 116–22). Han kopler disse to forholdene sammen ved at «antikken … hadde universell gyldighet» (s. 118), og når dette mistet sin overbevisningskraft, var det også ute med den universelle historien. Men forbindelsen bygger utelukkende på at «universell» opptrer i to vidt forskjellige sammenhenger, en slags ordmagi. Det må også understrekes at den definisjonsmakten antikken fremdeles hadde ved begynnelsen av 1700-tallet var begrenset til kunst, opera og teater, i mindre grad til litteratur, men var nesten utradert innen filosofi og ikke-eksisterende når det gjaldt vitenskap. Dens tap av anseelse skyldtes neppe som Sandmo tror (s. 117), oppdagelsen av erotiske fresker og malerier under utgravningene i Pompeii, men heller at dens status som allmenn gullalder allerede fra slutten av 1500-tallet av vanskelig lot seg opprettholde (Bodin, Bacon). Dessuten var den viktigste grunnen til at universalhistorie gikk av moten, at kontakter med andre kulturer klart viste at dens fundamentale antakelse om alle folkeslags felles opphav, var uholdbar.

Det fjerde kapitlet avsluttes med fire sider om Leopold Ranke, nevnt ovenfor. Basert på følgende sitat fra 1824 tildeler Sandmo han avgjørende innflytelse på nyere tids historieskriving: «Man har gitt historien i oppgave å dømme for­tiden for å gi samtiden lærdom til nytte i fremtidige år; det herværende arbeidet har ikke så høye mål: Det vil bare vise hvordan det egentlig var» (s. 122). Og han følger opp med: «Denne setningen har mer enn noen annen formulering definert hva historieskrivning ble – og er». Sitatet konfronterer en fortidig form for historiografi, hvis mål var å gjøre samtida klokere eller edlere, med én uten normative pretensjoner, men tilsyne­latende med sannhet som monomant engasjement. For Sandmo er det viktige ordet her «egentlig», som han finner «uutgruunnelig» (s. 215). Han har ingen forslag til tolkninger, men gjør det likevel til et slags mantra han stadig vender tilbake til. Men Rankes anseelse skyldes ikke som Sandmo antyder, så mye hans bidrag til fagteori som at han gjennom sitt virke etablerte historiografi som fag og som vitenskap. Jeg synes vel da det hadde vært rimelig å nevne Wilhelm Humboldt fra generasjonen før. Den historisismen (en unødig anglisisme, «historismen» holder godt) som Sandmo finner typisk for moderne historieskriving, finnes ikke hos Ranke, men utvikles i en intens debatt 1870–1930 som ender med relativisering også av historikeres egen kunnskap.

Dessuten er det neppe noen mangel på moralisering i nåtidas historiografi. Temaer som kvinners glemte bidrag og manglende status, forfølgelsen av etniske og religiøse minoriteter, behandlingen av samer og tatere, kolonisering og erobringer, okkupasjon og krigføring, justismord og karakterdrap, undertrykkelsen av homofile og holocaust, you name it!, tyter jo av moralisme både foran og bak.

Kapittel 5 med undertittel «Den egentlige historien» er ikke bare bokas lengste, men med god margin også dens beste. Her møtes ord og tanke, språk og kunnskap i gjensidig forståelse, noe som ikke alltid er tilfellet i resten av boka. Sandmos kjennskap til positivisme og marxisme er omtrentlig, noe jeg skal la ligge bortsett fra å minne om at «positivisme» brukes om to veldig forskjellige tradisjoner. Jeg foretrekker heller å la meg fornøye av en boblende fortellerglede og omfattende lesefrukter fra vår egen tids historiografi. To forhold krever likevel kommentar. Det ene gjelder en sammenkopling av Vestens historie de siste tusen årene med et eventuelt globalt framskritt. Ifølge Sandmo er historiografi basert på denne koplingen i dag helt passé, langt viktigere er bøker om alternative kulturers historie og den plassen han raust tildeler dem i en kommende, global historiografi. For han er politikk og økonomi de fremste faktorene i historisk endring. Men er ikke teknologi en langt dypere motor? Og kan en overse at teoretisk naturvitenskap fra begynnelsen av 1800-tallet er blitt den fremste av produktivkreftene? Og er ikke dette Vestens viktigste eksportvare? Jeg stiller meg også undrende til seks sider (154−60) om Olaus Magnus. De er ikke uinteressante, men virker irrelevante i denne sammenhengen.

Det sjette kapitlet med tittelen «Den uoppnåelige sannheten» er mer problematisk. De første sidene handler ikke så mye om sannhet som om språkets generelle mulighet til å beskrive verden, men den skepsisen som antydes er neppe forenlig med å skrive ei bok om historio­grafiens historie. Sandmos konklusjon er «Samtidig [ser] vi vel også at vi er nødt til å være pragmatiske og ikke la vår egen skepsis sette oss til veggs» (s. 185), et forsøk på både å ete kaka si og å ha den. Han aksepterer at det finnes «protokollopplysninger», isolerte data som kan verifiseres, men historieskriving består heller av «interessante fortellinger», og han synes å mene at sannhet neppe er noen egenskap ved disse, og at vi i beste fall kan finne dem usanne. Slike konklusjoner plasserer ham med ett bein i tradisjonell positivisme og et annet i Poppers falsifikasjonisme med tendens til forskreving

Sandmo definerer aldri sannhet, men det virker som han har klassisk korrespondanseteori i tankene. Dette er i dag ingen nødvendighet. Vi har blant annet interessante konsensteorier, naturligvis med sine egne svakheter. Jeg kan også godt slå et slag for pragmatismen: De beste teoriene er de som genererer mest original forskning. Men Sandmo assosierer seg klart med moderne konstruktivisme, om enn med en litt personlig vri: Historiografi er en teori om historiske levninger, ikke om fortida i seg selv (s. 195). Og det er dette perspektivet boka hans bygger på, de verkene han omtaler er nettopp levninger. Men han tillegger også fortidas historikere konkrete motiver for å skrive i tillegg til at de er representative for sin tid. Begge deler overskrider levningsaspektet og underminerer i så fall effektivt hans egen tekst. Men Sandmos flørt med desillusjonen er en bløff, han bare ifører seg forskjellige antrekk og tar en titt i speilet. I virkeligheten mener han noe alle historikere med nødvendighet må mene, nemlig at deres historier om fortida er mulig sanne. Men de er også prinsipielt ubevisbare, noe som historiografi har felles med både natur- og samfunnsvitenskap. Men Sandmo tror faktisk at naturvitenskap produserer «kunnskap som er sann og sikker» (s. 221), hvilket er naivt.

Mye av kapittel 6 går med til å vise at skreven historie er en litteraturform med sine egne og tidsbestemte konven­sjoner, men det er ikke like klart som Sandmo hevder, at litterær form er avgjørende for troverdighet. Han setter Anthony Beevors Stalingrad (1998) opp mot Thomas Carlyles The French Revolution (1837), temmelig malapropos må sies, og hevder at moderne lesere vil finne Carlyles tekst langt mindre virkelighetstro enn Beevors. Jeg har dårlig erfaring med å gjenlese bøker som opptok meg i ungdommen, men tok i sakas interesse en sjanse med Carlyle. Nå har jeg ikke lest Beevor, men jeg forblir overbevist om at Carlyle vil fortsette å glede og berøre oss (Boileau!) lenge etter at Beevor har funnet sin plass i støvete magasiner. Det er rett at Carlyles bok tenderer mot romansjangeren, men ingen har noen enerett til fortida, heller ikke akademiske historikere. Og kunne ikke Sandmo i stedet for sin longør om Myklands bind i den store Trondheims­historia, som dessuten er tidligere publisert, ha kommet med noen refleksjoner om den historiske romanen? Mye akademisk historiografi har begrenset interesse for ellers velvillige lesere, mens Scott og Dumas, Charles Reade og Mary Renault gir leseropplevelser som jeg unner mange.

Det siste kapitlet, både oppsummering og profeti, er trist lesning, åpenbart skrevet i all hast. Det er som om ­forfatteren mister taket på språket, dets evne til å uttrykke det han mener, eller til og med at hans meninger er uuttrykkbare. Det finnes merkelige påstander som at Lynn Hunt, forfatter av bortimot ti bøker om Den franske revolusjonen, er spesielt opptatt av «førmoderne» historie (s. 216), og plattheter som «Det som kjennetegner dagens historieskrivning, er at tiden er den dimensjonen som gir begivenhetene deres innbyrdes orden» (s. 217). Boka sammenfattes med: «Det er dette jeg har villet gjøre: antyde hvor vår tids dominerende historieskrivning stammer fra» (s. 218), og han viser til Nietzsches tese om historieskrivning som «genealogi», en slektstavle for nå­tiden. Men den impliserte analogien bryter sammen når en sammenheng basert på kjønnet forplantning appliseres på en litterær genre (s. 218−19), og Sandmo ender opp med tilsynelatende å forkaste hele modellen.

Kapitlet avsluttes med en kort refleksjon over naturvitenskapenes betydning for historiografi. Det meste handler om biologi og evolusjonsteori, og Sandmo viser til at det hittil er produsert lite av betydning for det relativt korte tidsspennet som historisk tid omfatter. Han er også fornuftig nok skeptisk til forsøk på å anvende evolusjonsparadigmet på historisk endring. Men han tar ikke med at arkeologi, som er svært avhengig av naturvitenskapelige metoder, er en vesent­lig del av historievitenskapen, at for eksem­pel studiet av organisk materiale kan si oss en masse om fortidas levesett og undersøkelser av moderne blodtyper gir mulig kunnskap om store folkebevegelser i førhistorisk tid. En kan trygt si at vi bare så vidt har sett starten på utnyttelsen av naturvitenskapelige innsikter og metoder i historisk forskning.

Sandmos bok virker inspirert av Reinhart Kosellecks Vergangene Zu­kunft (1989), som betegner intervallet 1500–1800 som «tidliggjøringen av historia», et perspektiv Sandmo annammer. Men der Kosellecks bok handler om fortidas framtider, skriver Sandmo heller om fortidas fortider (s. 88−9). Dette er et helt akseptabelt grep, men neppe like interessant. Han sier aldri noe om hvem boka er skrevet for, men den vil være krevende for folk flest og kan komme til å irritere dem som kjenner stoffet.

Boka viser ganske klart at å være en god historiker ikke uten videre gjør en kompetent til å skrive fagets historie. Sandmo er en belest mann, men ikke belest nok for dette prosjektet, eller helst ikke rett belest. Jeg har lest deler av boka med fornøyelse, dog sjelden med noe stort faglig utbytte. Men betydelige misforståelser er det mange av, og tvilsomme påstander florerer. Språket er fra tid til annen forvirrende og, en mistenker, til og med forvirret. Jeg har også påtalt tendensen til lettvinte karakteristikker av fortidas historikere, særlig når det gjelder å tilskrive dem spesielle motiver for å skrive det de skrev. Det er åpenbart at deler av teksten aldri har vært revidert, men representerer førsteutkast. Boktitler er dels oversatt til norsk, dels latt i fred, men om det ligger et system bak, er umulig å si. Det er også mange betydningsløse, men symptomatiske småfeil: Finnegan’s Wake, Nicoló Machiavelli, Joachim von Ribbentropp. Mengden av feil og stilistiske svakheter som kunne og burde vært eliminert, er etter mitt syn så omfattende at boka ikke skulle vært utgitt i sin nåværende stand.

Det er også noe merkelig ved bokas oppkomst. Den ble tildelt Universitets­forlagets faglitterære pris i 2011, men en oppdager til sin forbløffelse at det som fikk prisen, var en prosjektbeskrivelse, ikke et bokmanuskript. Når det så tar innpå fire år før forfatteren kan presentere et uferdig produkt, må en tro at arbeidet har vært et ork, noe som bekreftes av ganske mye fyllstoff med lav relevans. Men et vesentlig ansvar for resultatet hviler på forlaget. De har ved å la manuskriptet revisjonsløst trykke, unnlatt å beskytte sin forfatter.

Av Per Strømholm | .(JavaScript must be enabled to view this email address)