Retorikkens retorikk

Det er bedre at ti skyldige går fri enn at én uskyldig blir dømt, heter det. Det er et usedvanlig sterkt uttrykk for hvor alvorlig vi betrakter justismord: Det er bedre at ti skyldige lovbrytere får fortsette å voldta småjenter enn at én blir uskyldig dømt for det samme. Justismordet er selve kroneksemplet på rettslig urett. Det verste man kan gjøre er å dømme noen for noe de ikke har gjort. I en rettsordning som vår er justismord likevel ikke til å unngå. I mange saker må skyldspørsmålet overlates til dommernes, i alvorlig saker til juryens, skjønn. Det ligger i skjønnsvurderingers natur at de av og til kan være feilaktige. Man kan være sikker utover rimelig tvil på at en person er skyldig, men likevel ta feil. En vesentlig grunn til dette er at enhver rettslig vurdering innebærer fortolkning: Man må tolke de ulike momenter i saken som tegn på skyld eller uskyld, og tegnene må lenkes sammen slik at de framstår som en troverdig fortelling. Da kan man lett ende opp med fiksjon framfor fakta.

Dette utgjør bakgrunnen for boken Justismordets retorikk, der forfatterne har tatt for seg seks saker, i den ene halvparten vet vi (eller mener vi å vite) at tiltalte ble urettmessig dømt (Liland, Moen og Tengs), siden de i etterkant av tidligere dom er blitt frikjent i rettsvesenet, i den andre halvparten er det forfatterne som vet (eller mener å vite) at justismord er begått (Stemoren, Treholt, Torgersen), til tross for at rettsinstansene fremdeles holder fast ved at dommene er riktige. Justismord defineres i denne sammenheng ikke ved at de dømte er uskyldig dømt, men at det er begått alvorlige rettsfeil. Det kan dreie seg om feiltolkning av bevis og indiser, falske fortellinger om hva som skjedde, eller feilaktige vitnemål, sakkyndighetsuttalelser og tilståelser. I de aktuelle sakene dreier det seg først og fremst om at bevisgrunnlaget for dommen er for tynt, slik at tvilen ikke har kommet tiltalte til gode. Man har foregitt å vite, uten at man vet.

Forfatterne av Justismordets retorikk hevder at litteraturvitenskapen er særlig relevant med henblikk på å analysere justismord, siden det her arbeides vitenskapelig med tolkningsspørsmål (jf. feiltolkning av bevis), fiktive fortellinger (jf. oppdiktet framstilling av hendelsene) og teater (jf. rettssakens dramatiske struktur). I særdeleshet dreier det seg om å bekjenne seg til hva forfatterne kaller et «dekonstruktivt språksyn», som i korthet kan utlegges som at enhver tekst eller talehandling i mer eller mindre grad er litterær og poetisk, og at språklig mening alltid er ustabil og usikker, slik at språket rommer flere stemmer. I retten har rettsaktørene ifølge forfatterne en tendens til å tildekke språkets mangfoldighet slik at dommen framstår som entydig og sikker. Det gjøres gjennom retoriske virkemidler: Framstille et sannsynlig hendelsesforløp (logos), tegne et (negativt) bilde av tiltalte og vitnene (ethos), anvende et språk som appellerer til følelsene (pathos) og framføre det hele på en overbevisende måte (actio).

Det er en sterk bok i den forstand at den presenterer og henter fram sider ved de nevnte sakene som er egnet til å opprøre. Selv om det har vært skrevet mye om de fire mest berømte sakene – Liland og Moen, Torgersen og Treholt – er det likevel tankevekkende å dukke ned i dem igjen. Særlig er historien om Liland og Moen fremdeles rystende lesning, naturligvis, særlig fordi vi i dag sitter med fasiten og kan riste på hodet av i hvor liten grad man lot tvilen komme tiltalte til gode. Per Liland ble dømt til livsvarig fengsel og 10 års sikring (han sonet 14 år og 10 år sikring) for øksemord, og Fritz Moen satt i fengsel i 18 ½ år for to voldtektsdrap. Begge ble dømt på indisier som konsekvent ble tolket ut fra påtalemaktens teori, ved at man så bort fra forhold som ikke stemte med teorien og ved at drapstidspunktet ble flyttet for å unngå at tiltalte skulle ha alibi. I Torgersen-saken og Treholt-saken har de enkelte bevisene av kritiker­korpset i en årrekke for lengst blitt plukket fra hverandre og gjort relativt verdiløse (i alle fall i kritikernes øyne), og et nytt møte med noen av disse bevisene i Justismordets retorikk er igjen egnet til å vekke forskrekkelse over den skråsikkerhet riksadvokat, statsadvokater, påtalejurister og dommere kunne framvise overfor den tiltaltes skyld og hvordan de lot tegnene tale i hans disfavør. Likeledes er det med vantro man leser om hvordan Fetteren til Birgitte Tengs ble presset til å gi en drapstilståelse som tingretten tok for god fisk (lagmannsretten frikjente ham i etterkant), og hvilke krumspring man gjør i dommen for å få gutten til å framstå som skyldig. Og når det gjelder den såkalte stemorsaken, så må man – i alle fall slik Dragvoll presenterer den – undre seg over at det var mulig å gi en fellende dom når bevisbyrden var snudd på hodet: I dommen anføres ingen bevis for stemoren var skyldig i barnedrap, den serverer i hovedsak argumenter for at hennes egen versjon var usannsynlig. Det var hun som måtte vise at hun var uskyldig, ikke motsatt.

Det man i dag sitter igjen med som avtrykk fra disse sakene er språklige ytringer og bilder (og noe tale), noe som naturligvis legger feltet åpent for språkvitere og andre fortolkningseksper­ter. Og forfatterne av Justismordets retorikk sier mye klokt om de retoriske aspektene ved sakene de behandler, ved blant annet å gå inn i domstekster og påpeke hvordan indirekte tale (som indikerer usikkerhet) umerkelig går over i direkte tale (sikkerhet). Det er heller ikke vanskelig å være enig med forfatterne i at det er underlig at påtalemakten og dommerne i disse sakene kunne mene at de lot tvilen komme tiltalte til gode. Det gjelder også de sakene der dommene fremdeles er rettskraftige. Det er i det hele tatt mye uforstand samlet på ett brett i denne boken, og alle forfatterne boltrer seg i dette og forsøker å gjøre gode poenger ut av maktens dumskap. Det lykkes til dels, for materialet er rikt, og det er mye uforstand å ta av.

Det hefter imidlertid i utgangspunktet et alvorlig problem ved dette bokprosjektet for så vidt som det i tre av sakene fremdeles foreligger rettskraftige dommer. Å bruke slike dommer til å analysere «justismordets retorikk» er vel en tilsnikelse, og i alle fall et retorisk knep: Det som offisielt sett ikke er justismord stemples som nettopp det. Man foregir å analysere «justismordets retorikk» i saker der påtalemakt og rettsvesen hevder at alt har gått riktig for seg. Man kan være enig med forfatterne i at bevisgrunnlaget og domspremissene i disse sakene framstår som svake. Men nå er det engang slik at relevante myndigheter (og andre) hevder at de er gode nok. Om det er blitt begått justismord i disse sakene er derfor et stridsspørsmål, og Justismordets retorikk blir dermed først og fremst et partsinnlegg i denne debatten. I tillegg kan boken anklages for å være «uvitenskapelig» fordi forfatterne forutsetter og tar for gitt noe (justismord) som i utgangspunktet er et omdiskutert spørsmål. Grunnlaget for analysen faller jo bort hvis det ikke dreier seg om justismord (da har de ikke analysert justismordets retorikk, men rettmessige dommers retorikk) – og hvem skal i sist instans avgjøre om det er snakk om justismord eller ikke, ­forfatterne?

Mye av deres kritikk synes dessuten å ha karakter av å slå inn åpne dører. Jurister og andre rettsaktører trenger neppe kurs i retorikk og hermeneutikk for å vite at indiser er tegn som kan tolkes på ulike måter, eller at påtalemaktens fortelling er én blant mange mulige. I enhver rettssak uten uomtvistelige bevis vil vel forsvarerens strategi nettopp være å gi indisiene andre meninger og å konstruere en alternativ fortelling. Dette må da høre med til jussens praktiske hverdag. Slikt kan rettsaktørene umulig være uvitende om, selv om de ikke uttrykker seg i litteraturvitenskapelig fagsjargong. Noe av det forunderligste med disse tekstene er likevel at mange av de innvendingene som rettes mot rettsprosessen og bevisførselen er mer eller mindre uavhengige av det faglige, litteraturvitenskapelige perspektivet. Alle tekstene, men kanskje særlig Arild Linnebergs to kapitler om Torgersen- og Treholt-saken, kunne vært skrevet av hvem som helst uten litteraturvitenskapelig skolering, og skiller seg derfor knapt fra andre kritikeres tekster. Forfatterne pakker riktignok inn argumentene i litteraturvitenskapelig terminologi. Men det er vanskelig å se at dette tilfører dem noe nytt enn si at de blir litteraturvitenskapelige argumenter. De fleste av dem kunne vært anført av en hvilken som helst oppegående kritiker uten utdannelse i litteraturvitenskap og retorikk. Dermed blir forfatternes påberopelse av egen vitenskapelige kompetanse lett et skalkeskjul: Man fremmer og gjentar den tradisjonelle kritikken mot påtalemakten i disse sakene, og forsøker å gi kritikken større legitimitet ved å hevde at den er «vitenskapelig». Det er mulig at det er et effektiv retorisk knep, men jeg tviler på at de sentrale rettsaktørene lar seg overbevise av slikt. Dessuten kan man sette spørsmålstegn ved om det retorisk er særlig smart å gjøre motstanderne så dumme, som Linneberg tidvis gjør. Han hevder for eksempel vedrørende Torgersen-saken at statsadvokat Katteland «følger blindt» Gjenopptakelseskommisjonens konklusjon og at Gjenopptakelseskommisjonen «ser ut til å være like døv som den døve minister når det gjelder å – ikke kunne – lytte til hva andre har sagt». Å gjøre andre blinde og døve passer dårlig med en filosofi som foregir å åpne for mangfold, ulike synspunkter og mange stemmer. Og når han i Treholt-saken retorisk spør om det var mulig eller sannsynlig at Treholt kunne formidle 9 forelesninger (18 timer) til Titov i løpet av en middag, så kan man spørre seg hvor det blir av hans tolkningskompetanse: En rimelig tolkning av dommen og påtalemakten på dette punktet er vel at de har ment at Treholt formidlet bestemte synspunkter fra disse forelesningene som sortere under § 90 (spionparagrafen) – ikke at han i bokstavelig forstand formidlet hele forelesningene. Vi kan være enige om at det ikke fantes fnugg av bevis for noen av delene, men det er ingen grunn til å gjøre dommere og påtalemyndighet dummere enn de er.

Justismordets retorikk er et ubehagelig innspill i spørsmålet om justismord, for forfatterne avdekker åpenbare svakheter i bevisførselen ikke bare i saker som allerede er anerkjente justismord, men også i saker der dommene fremdeles er rettskraftige. Hvorvidt litteraturvitenskapen kan bidra med faglig relevante innsikter som ikke rettsaktø­rene allerede er innforstått med, er like­vel fremdeles et åpent spørsmål. På dette punktet mister forfatterne mye av sin troverdighet fordi de synes å benytte sin retorikkompetanse retorisk.

Av Espen Schaanning | IFIKK, Universitetet i Oslo | .(JavaScript must be enabled to view this email address)