På sporet av Pythagoras

Platon og Aristoteles deler førsteplassen blant greske filosofkjendiser, men hos folk flest er navnet Pythagoras antakelig bedre kjent enn deres. Til tross for dette er det forbløffende lite vi vet om mannen Pythagoras, hans liv og meninger. En viss enighet eksisterer likevel: Han var av gresk ætt fra Samos, født om lag 580 f.Kr., men tilbrakte siste halvdelen av livet i Sør-Italia, mest i den akheiske byen Kroton. Han var en religiøs lederskikkelse med ideer beslektet med orfismens, skjønt graden av samstemthet mellom de to bevegelsene er uklar. Han var ekstremt karismatisk og fikk et betydelig antall tilhengere som aksepterte hans oppfatninger om religion, moral og helse. Denne gruppa hadde sekteriske trekk og utøvde det strengeste hemmelighold. Hans disipler var sentrale i krotonsk politikk, og etter hans død spredte denne innflytelsen seg til andre byer i sør. Deres skikker og aktiviteter ble ikke alltid akseptert av omgivelsene og medførte iblant voldelige reaksjoner og utdrivelse fra byene. Pythagoras’ avskjed med Kroton kan godt ha vært ufrivillig, og hans tilhengere der kan ha blitt forfulgt. Men bevegelsen overlevde dette tilbakeslaget, og i klassisk og hellenistisk periode omfattet de som kalte seg pytagoreere, viktige filosofer, matematikere og leger.1

Dette sammendraget kan synes forvirrende fordi det utelater sentrale momenter i det tradisjonelle bildet; Pythagoras som matematiker og naturviter. Men nyere forskning har betvilt Pythagoras’ vitenskapelige status og heller fordelt slikt materiale på seinere pytagoreere, en posisjon som ble kanonisert i Walter Burkerts mektige monografi (1962/72). Men det finnes protestanter som B. L. van der Waerden (1979) og Leonid Zhmud (1995), og jeg skal ta opp problemet lenger fram.

At vi kjenner så lite til Pythagoras’ meninger skyldes at han ikke etterlot seg skrifter, og dessuten hegnet monomant om sitt privatliv. Hans familie, venner og nære disipler har akseptert dette, det sies at de til og med avholdt seg fra å nevne navnet hans, som uansett neppe har vært Pythagoras. Det er absolutt mulig at han har hatt politisk innflytelse i Kroton, men at byrådet, som det fortelles, unisont skal ha konvertert til hans livsanskuelse, hva nå den kan ha omfattet, er lite trolig. Men siden han døde i Metapontion, antakelig om lag 510, som var nær knyttet til den mektige Sybaris, som på denne tida lå i konflikt med Kroton, kan det godt ha ligget politiske motsetninger bak oppbruddet.

Det er bevart tre antikke biografier om Pythagoras; han omtales av nært samtidige i en grad som ikke gjelder for noen andre, og han var av betydelig interesse for Platon og Aristoteles. I hellenistisk og romersk tid, i seinantikken og til og med middelalderen var navnet kjent i breie lag. Men alle tre biografiene er fra det tredje og fjerde århundret e.Kr., og selv om vi utelukker det åpenbart anekdotiske og utrolige, er verdien av det som står igjen tvilsom. Xenofanes’ ironiske kommentar, Heraklits kritiske merknader og Empedokles’ idolisering sier egentlig mer om dem enn om han, og i stoffet fra Platon og Aristoteles er det ofte umulig å skille hva som kan tillegges han fra slikt som skyldes pytagoreere i klassisk tid. Av ideer som med betydelig sannsynlighet kan være hans, er sjelevandring (metem-psykose) og sjelens udødelighet. Hvis dette skulle være tilfellet, ville det alene være nok til å gjøre han til en av Vestens mest innflytelsesrike tenkere, siden vi ikke har klare indikasjoner på at de var tidligere kjent.2

*

Carl A. Huffman, redaktøren av en bok fra 2014 om pytagoreerne, er emeritert professor i klassiske studier ved DePauw-universitetet i Indiana. Han er best kjent for vektige verk om de berømte pytagoreerne Filolaos fra Kroton (5. årh.) og Archytas fra Taranto (4. årh.). Han har i tillegg til seg selv samlet tjue bidragsytere, hvorav fjorten var kjent for meg fra før, men har utelatt både Walter Burkert og Martin West. To av forfatterne er kvinner. Boka er på 521 sider, profesjonelt produsert av CUP, med en omfattende bibliografi og nyttige indekser.

Etter Huffmans innledning, i praksis et sett av abstrakter av essayene, er Geoffrey Lloyd først ute, med 21 sider om hovedpersonen. Kapitlet er i det meste en mikroversjon av Burkerts storverk: Ens pythagorasbilde er bestemt av de foregripelser en bringer med til studiet. Hvis en som Lloyd begrenser dette til noe liknende det jeg har foreslått over, resulterer det i en nesten total uvitenhet. Burkert som i sin ungdom var inspirert av Karl Meuli, gikk langt i å erklære Pythagoras for sjaman, en oppfatning som i andreutgava er nær utradert. Lloyd tar en kort diskusjon med samme resultat. I stedet reiser han spørsmålet om Pythagoras virkelig var karismatisk, med et klart nei som svar. Men dette bygger på en streng definisjon av karismatisk som omfatter helbredende evner, noe som ikke tillegges Pythagoras. Ovenfor har jeg brukt ordet om han i mer uforpliktende, men akseptabel mening. Lloyds bidrag er tidstypisk og uinteressant.

Kapittel 2 handler om Filolaos og er skrevet av Daniel Graham, en gammel kjenning.3 For ikke så altfor lenge siden ble Filolaos ansett som en fantast hvis meninger en visste lite om, van der Waerden kalte han en gang ein Wirrkopf, en tullebukk. Men takket være Burkert og ikke minst Huffman selv har bildet av han endret seg, og han er i dag sett på som én av de viktigste pytagoreerne, et perspektiv Graham overtar. Pythagoras’ synkende renommé som naturforsker og matematiker har sin parallell i Filolaos’ oppgradering som sådanne. Graham gjør han til en av de mest interessante blant førsokratiske tenkere, et standpunkt det er lett å være enig i.

Malcolm Schofield tar i det tredje kapitlet for seg Archytas, i vår tid stort sett holdt for å være matematiker, men vi må huske at antikk «matematikk» omfattet både astronomi og musikkteori. Det er ikke mye vi med sikkerhet vet om Archytas, men det er indikasjoner på at han kan ha vært en like viktig tenker som Filolaos, nok mer matematiker enn kosmolog og filosof. Men det viktigste fragmentet fra hans verker (B3 i Huffmans utg.) på s. 84 viser en helt bemerkelsesverdig innsikt i matematikkens betydning for polis’ økonomiske og sosiale liv. I forbindelser med Archytas er det naturlig å nevne kapitlene 8 og 9 om pytagoreisk matematikk (Reviel Netz) og harmonilære (Andrew Barker). Barker har jo skrevet hovedverket om gresk harmoniteori (2007) og mestrer sitt tema, mens Netz er mer opptatt av egne kjepphester enn formidling. Leonid Zhmud (4) tar for seg de som er kjent som pytagoreere i seinarkaisk og klassisk tid (600–300 f.Kr.), med nok en skeptisk konklusjon: Det finnes ikke noe enkelt særtrekk som er felles for dem, det kan utelukkende dreie seg om en slags «familielikhet», det vil si A kan likne på B og B på C, men ikke nødvendigvis A på C. Catherine Rowetts kapittel 5 om pytagoreisk politikk er skjemmet av ukritisk aksept av tradisjonen og stort sett bortkastet.4

Det er derimot ikke Laura Gemelli Marcianos interessante essay (6) om Pythagoras’ livssyn og moralfilosofi som kommer til uttrykk i samlingene av muntlig overleverte akusmata (ting hørt) og symbola (tegn, indikasjoner). Hun argumenterer overbevisende for at disse ikke, som ofte antatt, kan karakteriseres som overtro eller absurditeter, men i stedet har en konsistent religiøs basis.5 Jeg føler likevel at hennes distinksjon mellom instrumentalisme og holisme ikke egner seg spesielt godt for Pythagoras. Gábor Betegh peker i kapittel 7 på at grunnen til at det ikke finnes noe sikkert svar på spørsmålet om forholdet mellom pytagoreisme og orfisme, er at ingen av dem er bevegelser med en klar dogmatisk kjerne. Men resten av boka demonstrerer likevel en moderne konsensus om at det var betydelige forskjeller dem imellom.

To sentrale kapitler er John Palmers om Platon og pytagoreismen (10) og Oliver Primavesis tilsvarende om Aristoteles (11). I antikken var det brei enighet om at Pythagoras var ei viktig kilde for Platons filosofi, og Palmers artikkel, en av bokas skarpeste, bekrefter dette, men også at Platon så visst ikke var noen ukritisk epigon. Primavesis bidrag ligger på et høyt nivå, for høyt for denne boka. Den bygger på hans nye resensjon av Metafysikken bok A og forutsetter at leseren behersker gresk, ett av flere eksempler på redaktørens manglende styring. Men vi vanlige stakkarer får i hvert fall forklart hvorfor Aristoteles snakket om de såkalte pytagoreerne. De to følgende, solide kapitlene skrevet av John Dillon (12) og Huffman selv (13) handler om pytagoreismens innflytelse ved det platonske akademiet og blant Aristoteles’ etterfølgere, peripatetikerne.

Stephan Schorn (14) tar opp den greske historikertradisjonen fra Herodot (5. årh.) til Diodoros Sicilianeren (1. årh.), som viser betydelig interesse for Pythagoras’ biografi og ideer. Det er en grei oversikt, men på det jevne. Da er det mer schwung over Bruno Centrones kapittel (15), blant bokas aller beste, om de pseudopytagoreiske skriftene fra hellenistisk og romersk tid, mellom bortfallet av det pytagoreiske hetairia på 300-tallet til framveksten av nypytagoreiske fellesskap ved begynnelsen av vår tidsregning. Størstedelen av denne skrifttradisjonen er utvilsomt apokryfisk. Jaap-Jan Flinterman har et kort essay (16) om pytagoreere i Roma og Lilleasia i denne epoken, ofte slike som tilbydde healing med innslag av magi. Så følger tre kapitler om de antikke biografiene over Pythagoras: André Laks (17) om Diogenes Laertios, Constantinos Macris (18) om Porfyrios og Dominic J. O’Mara (19) om Jamblichos. Av disse representerer Laks’ elegante mesterskap et for meg ideelt format for bokas kapitler. Det hele avsluttes med Andrew Hicks’ essay (20) om pytagoreisme i senantikk og middelalder, nok et fint bidrag, og Michael J.B. Allens om Pythagoras i den tidlige renessansen, ikke helt på samme nivå.

Alt i alt må boka sies å være en betydelig suksess. Den holder jevnt over et faglig høyt nivå med en miks av yngre entusiaster og eldre statsmenn som forfattere. Den informasjon og de perspektiver som formidles, er stort sett kvalitetssikret og som oftest tilforlatelig, selv om ikke alle forfatterne er enige om alt. Boka bringer nok lite nytt, hvilket vel kunne forventes, og er i så måte en ekte Handbuch.6 Det må også framheves at den ikke er for hvemsomhelst, den forutsetter en viss historisk basiskunnskap, Huffman nevner eksplisitt «the academic community and the educated public». Dette rimer nok ikke helt, for eksempel krever enkelte av bidragene i praksis kjennskap til gresk, der translitterasjon hadde vært å foretrekke. Med visse unntak er valg av forfattere for de forskjellige kapitlene rimelige nok. Det groveste unntaket er Lloyds om hovedfiguren selv: Lloyd er ut fra interesser og holdninger lite egnet for oppdraget. Graden av bestyrkelse av Burkerts oppfatninger er generelt påtakelig: Hovedpersonens liv og meninger forblir i det meste ukjent, om noe reduseres hans status som matematiker og naturviter. Jeg har gjennom mange år brukt tid på Pythagoras og den tidlige pytagoreismen, og en god del av boka tråkker velkjente stier. Den for meg største gevinsten var Gemelli Marcianos artikkel, i hvert fall én god grunn til å akseptere bokas stive pris (£71).

Som helhet er boka typisk for mye filosofihistorie, den reduseres til teksttolking. Der tekster mangler, finnes ingen historie, omtrent som den gamle vitsen: «Ingen armer? Ingen kake!». Men en slik selvpålagt puritanisme er dysfunksjonell, den forringer muligheta for alternative innsikter. La meg derfor som avslutning få vise hvordan historiografi og arkeologi kan belyse tekster og løfte fram et annet pythagorasbilde enn det tradisjonelle.

*

Da Pythagoras ble født, var Thales 60 og Anaximander 40, og han var kanskje ti år eldre enn Anaximenes og Xenofanes. Fra Samos til Miletos var det den gang knapt tre mil rake sjøveien, og vi må kunne anta at Pythagoras hadde førstehands kjennskap til milesisk tenkning.7 Som mileserne kan han meget vel ha besøkt Egypt, men det babylonsk-assyriske oppholdet han tillegges er mindre troverdig. Det er merkelig hvor liten oppmerksomhet den mulige koplingen mellom Samos og Miletos har fått; etter mitt syn var Anaximander en åpenbar inspirator for Pythagoras. Anaximanders kosmogoni var ei fortelling om utvikling fra ei ursuppe av diffuse stoffer (to apeiron) til en kosmisk balansert verden av ting. Ting var empiriske, markert ved grenser både i tid og rom. Stoffer var ikke-observerbare, metafysiske, og definert ikke som uendelige, men som ikke-endelige.8 Denne ting/stoff-ontologien er temmelig presist den samme vi gjenfinner hos Pythagoras som grense (peras) og ikke-grense (a-peiron).9 Hvorvidt han gikk videre på den veien som førte til de ti fundamentale motsetningene hos Filolaos, er umulig å si, men ikke altfor langt, er mitt forslag.10

Men det var betydelige forskjeller mellom mileserne og Pythagoras. For Anaximander beholdt ordet kosmos sin homeriske betydning av «orden» eller «arrangement», mens det for Pythagoras kom til å overskride en slik praktisk-estetisk definisjon og erverve seg en langt dypere moralsk karakter. Ikke-grense var innbegrepet av det onde, grense av det gode. En harmonisk orden var mulig bare i en verden av endelige ting, en verden av ikke-grense ville være uten telos, ville være ateles. Men verden er teleion, et komplett hele.11 Denne kosmiske harmonien avspeiles i menneskelig atferd, hvis noe er verdt å gjøre, er det verdt å alltid gjøre det på samme måten. Å handle rett er å hedre gudene, livets fremste mål. Jeg har annetsteds foreslått at Pythagoras aksepterte den milesiske naturalismens overbevisning at gudene ikke grep inn i naturens prosesser eller direkte i menneskenes liv.12 I stedet forutsatte han at de styrte for straff og belønning i de postmortale fasene og i sekvensen av inkarnasjoner, en komplett revolusjon.

Det finnes gode argumenter for framveksten av en geometrisk tradisjon i Hellas på Thales’ tid, og det kan se ut til at den sprang ut av et vellykket søk etter metoder for å konstruere rette vinkler i terrenget. Mange greske templer til og med på begynnelsen av 500-tallet viste betydelige avvik fra en slik norm. Egypterne hadde full kontroll med dette, men vi kjenner ikke deres praksis. Anaximander blir sagt å ha funnet opp den såkalte gnōmōn, hvilket blir allment tolket som soluret.13 Men det finnes ikke belegg for eksistensen av solur før 200-tallet.14 På hans tid betegnet «gnomon» i stedet vinkelhaken, og det Anaximander kan ha funnet opp, har med betydelig sannsynlighet vært det såkalte landmålerkorset, gr. gnōma, lat. groma, som gjør det lett å legge ut ortogonale nettverk selv i kupert lende. Dette instrumentet var ukjent i Egypt, men dets eksistens så tidlig som 550 blir bekreftet av Miletos’ nye byplan fra samme tid,15 og at ingeniøren Eupalinos maktet å fullføre den fantastiske, kilometerlange tunellen gjennom Kastrofjellet som ga Samos by en stabil vannforsyning de neste tusen årene.16

På 500-tallet ble jonerne ikke bare den intellektuelt førende folkegruppa i Middelhavsområdet, men overtok også det teknologiske lederskapet. De viktigste eksemplene på det siste er utviklingen av det revolusjonerende lydisk-joniske monetære systemet av metallmynter, introduksjonen av systematiske byplaner og settet av joniske giganttempler på Samos (Hera), i Efesos (Artemis) og ved det milesiske kultsenteret i Didyma (Apollon).17 Jeg har tidligere (Strømholm 2011) argumentert for at de ledende milesiske tenkerne kan ha vært like viktige aktører innen den teknologiske utviklinga, og Pythagoras har hatt alle muligheter til å la seg inspirere av og kanskje også å bidra til begge tradisjonene.

Joniske handverkere og handelsmenn var virksomme i Sør-Italia allerede på 600-tallet, og samiske og fokeiske sjøfarere solgte på samme tid varene sine langs kystene i det vestre Middelhavet. På 500-tallet var vennskapet mellom Miletos og Sybaris kjent av alle, og varebyttet mellom Korinth og byene på Jonerkysten kan meget vel ha gått på milesiske skip. Når derfor Pythagoras foretrakk å prøve lykka i Sør-Italia, var ikke det noe uvanlig valg. Avskjeden med Samos blir gjerne forklart som en reaksjon på at tyrannen Polykrates grep makta der, men dette trenger ikke være mer enn et resultat av en slags litterær gravitasjonslov: To viktige navn og to kjente hendelser kobles sammen. Men vi vet ikke når Polykrates tok over, og persisk erobring av Jonia på 540-tallet er, om det trengs, en minst like god forklaring på Pythagoras’ oppbrudd.

Byene sørvest for Taranto – Metapontion, Sybaris, Kroton og Kaulonia – var fra seint 600-tall dominert av akheere fra nordre Peloponnes. Akheerne var beslektet med dorerne, men ikke blant de fremste greske stammene. I Sør-Italia utviklet de opprinnelig ingen omfattende urbanisme, ingen byplan, ingen steinarkitektur, og de tidlige byggene deres var av ubrent leirstein på simple tørrmurer. Men så, med nær eksplosiv kraft, endret dette seg i løpet av en knapp generasjon, 545–510, og de akheiske byene endte opp blant de rikeste og flotteste av greske byer.18 Paestum og Metapontion er de best dokumenterte, mens Krotons antikke senter er dekket av den moderne byen. I Sybaris ligger det greske bysentret under de tarentinske og romerske byene, og Kaulonia er for liten til å telle i denne sammenhengen.19 Det var her de første myntene i det vestlige Middelhavet ble slått ca. 540, med en særegen teknikk og høy estetisk kvalitet. Mange numismatikere tror at Pythagoras var mannen bak denne innovasjonen.20

Når det gjelder systematisk byplanlegging med rektangulært gatenett og bevisst sonedeling for boliger, handel, handverk, templer og offentlige bygg, dessuten vannforsyninger, dreneringer, bymurer, havneanlegg og sportsplasser, har dette antakelig sitt opphav i Miletos 560–50. Når det så dukker opp i Sør-Italia bare 15–20 år seinere, kan vi med stor sikkerhet gå ut fra at en kyndig joner fra Miletos eller Samos, mulig er også Efesos, har brakt kunnskaper og ferdigheter med seg til Vesten. Og ockhamsk økonomi tilsier at vi i stedet for å postulere en ellers ukjent person som likner på Thales, Anaximander eller Pythagoras, identifiserer vedkommende som Pythagoras selv. Hans enorme renommé i Sør-Italia og etter hvert i hele Vesten kan godt ha reflektert hans status som bybygger og arkitekt, mens hans rolle som moralsk og religiøs veileder har vært begrenset til en snevrere krets av venner og disipler.

Byplaner og metallmynter er viktige elementer i urbaniserings-prosessene på 500-tallet, og begge har et matematisk fundament. Særlig det siste hadde betydelige praktiske konsekvenser. Én eller annen i Thales’ generasjon introduserte nye aritmetiske metoder basert på alfabetisk tallnotasjon, og den monetære revolusjonen som krevde disse, førte til introduksjon av regnebrettet, en enklere versjon av regneramma, abakusen. Den pytagoreiske gnōmōn-psēfoi-matematikken, en mellomting mellom tallteori og tallmystikk, hadde åpenbart sitt opphav på regnebrettet. Men det finnes også argumenter for en samtidig geometrisk tradisjon, og det er ikke helt utenkelig at Pythagoras har kommet fram til en forenklet versjon av det teoremet som har fått hans navn.21 Men jeg understreker igjen – på denne tida hadde gresk matematikk en i hovedsak praktisk funksjon, selv om den i sitt vesen foregrep den seinere, deduktive geometrien. Og på denne tida var den uavhengig av både babylonsk og egyptisk matematikk.22

Jeg forestiller meg at Pythagoras opprinnelig har tjent Sybaris, særlig ved utviklinga av den sybarittiske satellitten Paestum på vestkysten, noe det finnes tekstbelegg for. Av byggverk som med en viss sannsynlighet kan tilskrives ham, er templet i Hera-helligdommen ved elva Sele ei drøy mil nord for Paestum. Dette var i antikken én av de mest berømte kultplassene i Sør-Italia, gjenoppdaget av to unge, italienske arkeologer i 1934.23 Men det viktigste templet som kan assosieres med ham, er den såkalte Basilikaen i Paestum, ett av signalbyggene fra arkaisk tid, ferdig på 530-tallet. Grunnplanen viser en pseudo-dipteros som er gjennomført matematisk i en grad vi sjelden ser i arkaiske templer. De mektige doriske søylene har en sterk sigarform (entasis), det første kjente eksemplet i gresk arkitektur.24 Dessverre ble bygget fullført av en mindre dyktig byggmester som ikke helt forsto å følge den opprinnelige planen.25 Paestums fem kilometer lange, imponerende murer ble også påbegynt i seinarkaisk tid, og de dype, sandfylte tempelfunderingene, utvilsomt inspirert av samisk ingeniørkunst, har bidratt til at de tre store Paestum-templene har holdt seg stående i 2500 år, noe som også skyldes at Selesletta har vært et seismisk lite aktivt område i historisk tid.

Herakles var åpenbart et forbilde for Pythagoras. Ikke storeteren og slagsbroren Herakles, men Herakles som oikistēs (bygrunnlegger) og architektōn, sivilisasjonsbyggeren. Pythagoras’ disipler identifiserte ham med Herakles, som etter sin død ble brent på bålet før han ble tatt opp i himmelen. Pythagoras ble sannsynligvis også kremert, og hans venner gikk ut fra at han òg som det første mennesket ville finne sin plass ved gudenes bord.26 Også Apollon sto Pythagoras nær, han var den sentrale guddommen ved alle bygrunnleggelser. Fra rundt 450 av, da det personlige minnet om Pythagoras var fordunstet, ble han ofte nevnt som Apollons sønn eller til og med som guden selv. Typene på de akheiske myntene fram til Sybaris’ fall rundt 510 gir rik informasjon. Sybaris’ mynter har en retrospektiv okse med samiske forelegg og viser antakelig til Hera som beskytter av kveg.27 Metapontions type er byggakset, markøren for alle bystaters viktigste ressurs, kornet, men den mytiske referansen er antakelig Demeter.28 Krotons mynter har en tripod, Apollons symbol. Paestum, hvis opprinnelige navn var Poseidonia, viser guden selv, skridende fram med hevet fork og en chlamys over skuldrene. Den kaulonske mynttypen er Herakles som forsøker å fange hjortekolla på Keryneia-fjellet i akheernes hjemland.

Alle disse såkalte incusus-myntene har betydelige joniske trekk og gir klare referanser til Pythagoras, incusus betyr hammerslått. Men vi har langt vektigere minner som kan knyttes til han. På den greske agoraen nær Athene-templet ble det i 1954 under en stor jordhaug (tumulus) oppdaget et lite «hus» på 4x3,5 m, delvis nedsenket i den kalksteinsplata Paestum hviler på, et hypogeum. Innholdet var frapperende: Åtte flotte bronsevaser, en superb svartfiguramfora og fem store jernspidd. Men hva i all verden var dette for monument? Fra innholdet ble hypogeet datert til 510–500, og ei rekke tolkninger ble foreslått. Men i dag er det brei enighet om at det dreier seg om et hērōon, en tom æresgrav (kenotaf) for den ellers ukjente bygrunnleggeren av Sybaris, et forslag framsatt allerede i 1954 av Paola Zancani.29

Men de som har fulgt min argumentasjon, vet allerede at det utvilsomt dreier seg om Paestums bygrunner, ikke Sybaris’, og også hvem dette var! Svartfigurvasen hadde én gang mistet foten, som så var blitt festet med ei blyklampe, hvilket bare får mening hvis den har vært heltens personlige eiendom. Vasens bilder bekrefter dette fullt ut. Hovedtemaet er Herakles’ apoteose: Herakles og Athene på vogn blir tatt imot av gudene representert ved Artemis, mens Apollon og Hermes holder hestene, Hermes her i sin rolle som psychopompos, ledsager for sjelene på vei til dødsriket (Odysseen 24, 1–18), men også på Herakles’, det vil si Pythagoras’ himmelreise. Jernspiddene har sin egen historie som får utestå, men de var utvilsomt ei gave til Athene hvis tempel befinner seg like i nærheten.30

Æresgraver for byarkitekter var ingen nyhet i 500 f.Kr., Thales fikk sin i Miletos femti år før Pythagoras i Paestum, og det kan ha vært liknende herosgraver for sistnevnte i både Kroton og Metapontion. Jordhaugen over Paestum-monumentet ble antakelig kastet opp av romerne, for ryktet om grava var allerede viden kjent. Biografen Hermippos (3. årh.) forteller at da Pythagoras kom til Italia bygde han seg et underjordisk hus som han bodde i. Da han seinere kom ut, fortalte han borgerne at han hadde vært i Hades. Han kunne fortelle dem hva som var skjedd under fraværet, noe som overbeviste dem om hans gudestatus.31

Men det finnes ei anna, ekte grav i Paestum-området som kan knyttes til Pythagoras. Den ligger i Tempa del Prete et par kilometer sør for Paestum, oppdaget i 1968 av Mario Napoli, og den blir kalt Stupergrava (La Tomba del Tuffatore) på grunn av de helt unike gravmaleriene. Den er foret med kalksteinsplater og med lokk i samme materialet, alt dekket med fresker, og kan dateres til omtrent 480. Tre av de fire sidene i grava viser festlige og erotiske scener fra et symposium, den fjerde den avdøde, en ung mann i hælene på en fløytespiller og fulgt av en voksen mann med stav i handa.32 Den døde er i ferd med å forlate symposiet, det vil si det gode livet, noe hans avskjedsgest viser,33 og hans følgesvenn er utvilsomt Hermes med sin stav, jf. Odysseen 24, 2. Men det er maleriet på undersiden av gravlokket som har gitt grava sitt navn. Det viser en naken mann som stuper, tilsynelatende fra en plattform, ned i et vann.

Stupere og svømmere er kjent fra etruskisk maleri, men scenen i Stupergrava viser neppe en sportslig hyggestund; stupet representerer i stedet overgangen til det neste liv. Nøkkelen til symbolikken finner vi i Odysseen 24, 11–14, der Hermes leder de klynkende sjelene av Penelopes drepte friere ned i dødsriket. Det smale, hvite feltet i høyre bildekant, markert av et oliventre, er Hvitklippa (leukas petrē)34, og det er fra toppen av den stuperen tar av.35 Den menneskeskapte konstruksjonen er ikke noe stupetårn, heller ikke Herakles’ søyle(r) som ofte påstått, men Solporten (Helioio pylai) der sola ender sitt himmelløp. Vannet er dermed den strie strømmen Okeanos som ved verdens ende (peirata gaiēs) i det fjerne Vesten skiller mellom de levende og de døde, og som ingen levende kan krysse uten, som Odysseus, med guders hjelp. Stuperscenen er dét den døde, liggende på ryggen, ville «se», og budskapet er: Frykt ikke døden, for når du har krysset Okeanos, vil du få din lønn for å ha levd et godt liv. Dette håpets budskap er myntet like mye på den dødes venner og spesielt hans foreldre, som godt kan ha kjent og fulgt Pythagoras. Symposiumbildene tjener derfor ikke bare som symbol på det gode liv, men også på det gode liv etter døden.36

Også Metapontion har bevart minner om Pythagoras. Da den gamle forsamlingshallen raste sammen tidlig på 400-tallet, ble den erstattet av et regulært teater i stein med et intrikat, pytagoreisk grunnplan.37 Herodot (4. 15) forteller den merkelige historia om den mulig mytiske poeten Aristeas fra Prokonnesos (7. årh.) som dukket opp i Metapontion på denne tida og beordret reist et alter (bōmos) for Apollon og en statue (andrias) med sin dedikasjon. Grunnen han oppga var at Metapontion var det eneste stedet i Italia guden hadde besøkt. Etter å ha konsultert Delfi aksepterte metapontinerne budet, og Herodot sier at statuen med Aristeas’ navn og alteret på hans tid sto på Metapontions agora omgitt av en laurbærhegn.38

Hvis fortellinga skal være sann, må «Aristeas» åpenbart ha vært en svindler. Mer sannsynlig er at Pythagoras’ disipler i Metapontion anså poeten for en tidligere inkarnasjon av mesteren og fant opp hele historia. Jeg foreslår at Aristeas-statuen for de mange avbildet Apollon, men for de innviete i stedet Pythagoras. Den ble reist av hans tilhengere ikke lenge etter hans død, og den innviklete dekkhistoria var bare nok et pytagoreisk triks for å skjule hans utseende og virkelige navn. Alterfundamentet og statuebasen er fremdeles synlige i det sør-vestre hjørnet av Metapontions agora, og det eksisterer faktisk et samtidig bilde av statuen. På en 400-talls rødfigurstamnos funnet i nærheta, i dag i Metapontion-museet, ser vi Helena og søstrene hennes mismodig sittende på en benk mens Odyssevs prøver å overbevise Priamos om å la dem dra hjem. Men i stedet for Troja blir scenen lagt til Metapontions agora, og over Helenas venstre skulder ser vi guden med bue og piler i handa. Nærmere enn dette kommer vi ikke noen annen personlighet fra arkaisk tid!

Noter

1 Litteraturen om Pythagoras er omfattende, se Navia 1990. Hovedverket er ubestridelig Burkert 1972. Merk at denne omfatter betydelige endringer i forhold til den tyske originalen fra 1962. Blant eldre bøker anbefaler jeg Philip 1966, og av nyere Kahn 2001 og Riedweg 2002.

2 I Strømholm, 2012b, s. 118 n foreslo jeg at myten om Er i Platons Staten kan ha vært inspirert av Pythagoras selv.

3 Se Strømholm, 2012b.

4 Pythagoras’ politikk er ukjent. Minar (1942, s. 7–14) presenterer ham som aristokrat, Thomson (1955, s. 249–53) som demokrat.

5 Gemelli Marciano er utgiver av en lekker utgave av førsokratiske tekster i tre bind for Sammlung Tusculum, 2011–2013.

6 Strømholm, 2012b.

7 I dag er den gamle havbukta som gjorde Miletos til en sjøby, fast land.

8 I Strømholm, 2012b, s. 111 argumenterte jeg for at absolutt uendelighet var en ukjent forestilling i arkaisk tid. Den må antakelig tilskrives atomistene.

9 Siden det er utenkelig at pytagoreere på seint 400-tall ville latt seg inspirere av Anaximander.

10 Par og upar er eventuelt en klar kandidat.

11 Guthrie 1962, s. 207.

12 Strømholm, 2012b, s. 112.

13 Av Favorinos (2. årh. e.Kr.), ifølge Diogenes Laertios 2.1.

14 Gibbs, 1976, s. 4–5.

15 Strømholm, 2012a, s. 139.

16 Jantzen 2005.

17 Det finnes også gode argumenter for at triremene, som revolusjonerte sjøkrigene på 400-tallet og bidro til at grekerne kunne motstå persisk aggresjon, var en samisk oppfinnelse fra 540–25.

18 For radikalismen i denne omveltningen, se Yntema 2013, s. 104–8.

19 Sybaris har også vært plaget av tidvisse flommer, den hittil siste 18. januar 2013, med store ødeleggelser. Historikere aksepterer fremdeles at flommen i 510 f.Kr. som førte til Sybaris’ undergang, var et krotonsk illverk i en pågående konflikt, noe som er lite troverdig. Sybaris og Kroton hadde urbane soner allerede før Pythagoras ankom og fikk aldri den strenge regulariteten vi finner i Paestum og Metapontion som var nygrunnlagt på 500-tallet.

20 Demand 1976.

21 I det tilfellet der de to korte sidene er like, er kvadratet på hypotenusen åpenbart lik summen av kvadratene på disse. Psēfoi betyr småstein, gnōmōn rett vinkel, vinkelhake.

22 van der Waerden, 1983, s. 66–77.

23 Se Pedley, 1990, s. 61–75 for Sele-helligdommen. Pedleys bok er fremdeles en bra introduksjon til Paestum. Bare fundamentene er bevart av Sele-templet, men Athene-templet i Paestum fra omtrent 500 med slående pytagoreiske trekk (Nabers, Ford Wiltshire, 1980) viser hvordan det kan ha sett ut.

24 Navnet er gammelt og skyldes at templets mønsås ble båret av ei søylerekke langs midtaksen, noe som ville ha skjult en eventuell kultstatue innerst. For lenge siden ble dette tatt som et tegn på at en ikke hadde med et tempel å gjøre, noe som forkastes i dag. En pseudo-dipteros dobler avstanden mellom langhus og søyleomgang i forhold til de normale peripteraltemplene. For Basilikaen, se Mertens 1993. Basilikaen blir ofte tatt for å være et Hera-tempel, særlig fordi votivrester på stedet ofte nevner henne. Men dette er galt. Det store nabotemplet fra om lag 470 er Hera-templet, og det har eksistert et eldre fra om lag 550, mens Basilikaen er et Apollon-tempel. Den sentrale søylerekka er typisk for arkaiske Apollon-templer fordi disse ikke inneholdt kultstatuer, og mangel på votivrester skyldes at det opprinnelig ikke var noen offerkult knyttet til Apollon (Strømholm 2012a). Basilikaen hadde derfor heller ikke noe alter på 500-tallet. Den dårlige kopien av Basilikaen i Metapontion, er av alle akseptert som et Apollon-tempel, og selv Apollon-templet fra 300-tallet ved Punta Alice nord for Kroton siterer Basilikaen ved å beholde sentralsøylene.

25 Det er ellers lett å overdrive matematiske regulariteter i antikke bygg og pådra seg pyramidosis. At arkaiske prestisjebygg ble konstruert etter metrologiske prinsipper, er slett ikke sikkert, og når deres mål blir angitt i tidels millimeter, er noe alvorlig galt. Selv en ellers fornuftig forsker som R. de Zwarte (2004) går altfor langt.

26 Ifølge Jamblichos forbydde Pythagoras kremering, men for ham aleine endte sekvensen av reinkarnasjoner med apoteose, noe som forutsatte bålbrenning. For Herakles og pytagoreismen, se Detienne 1960.

27 Simon 1998, s. 32–57.

28 Pythagoras var knyttet til Demeter. Favorinos (Diogenes Laertios 8.15) sier at huset hans i Metapontion etter hans død ble omgjort til et Demeter-tempel.

29 I et vedlegg til Zancani Montuoro 1954, s. 183–5. Zancani (1901–1987) var en av de mest briljante arkeologene i sin generasjon i Italia. Sammen med Umberto Zanotti Bianco gjenoppdaget hun Sele-helligdommen i 1934. Hun har aldri helt fått den anerkjennelsen hun har fortjent.

30 Jeg har ikke hatt anledning til å illustrere denne anmeldelsen, men litt kreativ googling rekker langt! Prøv «Tomb of the Diver», «Paestum heroon» o.l. Athene var Herakles’ store beskytter og spesielt viktig for Pythagoras. Athene hører jo helst hjemme på byenes akropoler, noe Paestum mangler. Pestanerne lagde en flat forhøyning av jord som erstatning. For Athenetemplet, se Krauss 1959.

31 Diogenes 8.41. Hermippos raljerende stil gjør Pythagoras til en sjarlatan (alazōn).

32 For Stupergrava er Napoli 1970 fremdeles det fundamentale verket, men se gjerne Pedley, s. 89–94.

33 Holloway 2006.

34 Hvitklippa er dels reell, dels mytisk. Den kan godt identifiseres med Punta Blanca vest for Ceuta, det promunturium Africae Album som Plinius (3.1:3–4) omtaler, men hvis vi leser Leukas petrē i stedet, kan det også dreie seg om fjellskrenten ved Apollon-templet på Leukas, der forbrytere i eldre tid ble styrtet i havet. Pythagoras ble assosiert med den hyperboreiske (nordlige) Apollon, og hyperboreiske apollonprester hadde rykte for å frivillig kaste seg ut for høye stup.

35 Holloway 2006.

36 Allerede Napoli (1970, s. 165) var overbevist om at nøkkelen til Stupergrava var pytagoreisk. Somville 1979 tar dette videre.

37 Mertens 1991.

38 For Aristeas se Bolton 1962, som hevder (s. 124) Aristeas var en historisk person. Herodotos’ tekst synes forvirret, jeg har korrigert den lett. De fleste oversettelsene opererer med to statuer, men én er nok. Det hevdes ofte at Herodotos må ha sett disse, men teksten understøtter ikke det.

Litteratur

Barker, Andrew, The science of harmonics in Classical Greece. Cambridge: Cambridge University Press, 2007.

Bolton, J.D.P., Aristeas of Proconnesus. Oxford: Clarendon Press, 1962.

Burkert, Walter, Weisheit und Wissenschaft. Studien zu Pythagoras, Philolaos und Platon. Nürnberg: Hans Carl, 1962.

————Lore and science in ancient Pythagoreanism. Oversatt av Edwin L. Minar. Cambridge, Mass.: Harvard University Press, 1972.

Demand, Nancy, «The incuse coins. A modern Pythagorean tradition re-examined». Apeiron 10: 1–5, 1976.

Detienne, Marcel, «Héraclès, héros pythagoricien.» Revue de l’histoire des religions 158: 19–53, 1960.

Gibbs, Sharon L., Greek and Roman sundials. New Haven: Yale University Press, 1976.

Guthrie, W.K.C., A history of Greek philosophy. Bd. 1. Cambridge: Cambridge University Press, 1962.

Holloway, R. Ross, «The Tomb of the Diver». American journal of archaeology 110:365—388, 2006.

Jantzen, Ulf, Die Wasserleitung des Eupalinos. Die Funde. Deutsches archäologisches Institut. Samos. Bd. 20. Bonn: Habelt, 2005.

Kahn, Charles H., Pythagoras and the Pythagoreans. A brief history. Indianapolis: Hackett, 2001.

Krauss, Friedrich, Die Tempel von Paestum. Bd. 1.1. Der Athenatempel. Berlin: Walter de Gruyter, 1959.

Mertens, Dieter, «Schnurkonstruktionen». In Bautechnik der Antike, utg. av Adolf Hoffmann, 155–60. Mainz: Philipp von Zabern, 1991.

————Der alte Heratempel in Paestum und die archaische Baukunst in Unteritalien. Mainz: Philipp von Zabern, 1993.

Minar, Edwin L., Early Pythagorean politics in practice and theory. Baltimore: Waverly Press, 1942.

Nabers, Ned og Susan Ford Wiltshire, «The Athena temple at Paestum and Pythagorean theory». Greek, Roman and Byzantine studies 21: 207–15, 1980.

Napoli, Mario, La Tomba del Tuffatore. La scoperta della grande pittura greca. Bari: De Donato, 1970.

Navia, Luis E., Pythagoras. An annotated bibliography. New York: Garland Publications, 1990.

Pedley, John Griffiths, Paestum. Greeks and Romans in Southern Italy. London: Thames and Hudson, 1990.

Philip, J. A., Pythagoras and early Pythagoreanism. Toronto: University of Toronto Press, 1966.

Riedweg, Christoph. 2002. Pythagoras. Leben. Lehre. Nachwirkung. Eine Einführung. Munich: C.H. Beck.

Simon, Erika. 1998. Die Götter der Griechen. 4 utg. München: Hirmer Verlag, 2002.

Somville, Pierre. 1979. «La Tombe du Plongeur à Paestum». Revue de l’histoire des religions 196: 41–51, 1979.

Strømholm, Per. 2011. «En arkhē. Byen, bystaten og begynnelsen på gresk tenkning». Arr 22, 1–2: 144–52, 2011.

————. 2012a. «Antikken på kryss ... og litt på tvers». Arr 24, 1: 137–40.

————. 2012b. «En stedig historiker». Arr 24,2: 110–19.

Thomson, George. 1955. Studies in ancient Greek society. Bd. 2. The first philosophers. London: Lawrence & Wishart, 1955.

Waerden, B.L. van der. 1979. Die Pythagoreer. Religiöse Bruderschaft und Schule der Wissenschaft. Zurich: Artemis, 1979.

————. 1983. Geometry and algebra in ancient civilizations. Berlin: Springer.

Yntema, Douwe. 2013. The archaeology of South-East Italy in the first millennium BC. Amsterdam: Amsterdam University Press.

Zancani Montuoro, Paola. 1954. «Il Poseidonion di Poseidonia». Archivio storico per la Calabria e la Lucania 23: 165–183, 1954.

Zhmud, Leonid. 1995. Wissenschaft, Philosophie und Religion im frühen Pythagoreismus. Leiden: Akademie Verlag, 1995.

Zwarte, R. de. 2004. «Pythagoras’ inheritance at Paestum in South Italy. Number is the substance of all things». Bulletin antieke beschaving 79: 41–50, 2004.

Av Per Strømholm