På sporet av den tapte bok

To ting var spesielt fascinerende da Kulturdepartementet i 2010 bestemte seg for å ikke støtte videre drift av Store norske leksikon på nett. Det ene var hvor kontant kulturminister Anniken Huitfeldt faktisk opptrådte. Det andre var hvordan dette for mange av oss, fordi vi ikke hadde reflektert noe særlig over det, var en overraskende og lett sjokkartet situasjon. Leksikonet var en institusjon – for noen i vag forstand, noe som alltid hadde vært der og som sikkert kom til å forbli, for andre i mer artikulert forstand, noe nasjonen gjennom staten hadde ansvar for å opprettholde. Skulle Norge virkelig stå uten et «offisielt» leksikon?

Denne hendelsen er selvsagt et naturlig utsiktspunkt for All verdens kunnskap – leksikon gjennom to tusen år. Boken er et samarbeidsprosjekt mellom Nasjonalbiblioteket og Universitetet i Oslo og ble utgitt i forbindelse med utstillingen med samme navn på Nasjonalbiblioteket i 2011/2012. Etter 2 000 år med leksika, 300 år med moderne encyklopedier og 100 år med leksikonfeber i det norske bokmarkedet, hadde mediet, om ikke sjangeren, kollap­set ved inngangen til 2000-tallet. Derfor var det viktig for universitet og biblio­tek å følge leksikonets «historie frem til i dag – for på den måten å kunne peke inn i fremtiden», som nasjonalbibliotekar Vigdis Moe Skarstein og universitetsrektor Ole Petter Ottersen skriver i forordet.

Historien frem til i dag er i All verdens kunnskap en delvis kronologisk reise fra Plinius’ naturhistorie til Wikipedia. Korte beskrivelser av 35 fysiske leksika og ett digitalt oppslagsverk løper gjennom hele boken. Hver oppføring er rikt illustrert, slik at det historiske materialet til sammen utgjør det meste av innholdet. At det blir mye gulnet papir på de 275 sidene ligger i sakens natur. Her er utsnitt av gylne bokrygger og forseggjorte illustrasjoner, faksimiler av kolofonsider og oppslagssider, men også hverdagslige bilder av boken som objekt, liggende på pulten, med Nasjonalbibliotekets blå stempel (hvor utrolig er det ikke at alle disse bøkene finnes i Nasjonalbiblioteket!). Alt dette gjør All verdens kunnskap til en svært vakker og veldesignet bok, et slags praktverk av en utstillingskatalog.

Pekingen mot fremtiden skjer i form av seks korte, tematiske artikler, etter en struktur som settes på en over­bevisende måte av Helge Jordheim i innledningen. Jordheim hjelper oss til å se leksikonsjangeren som en kombinasjon av intellektuell og fysisk produksjon på den ene siden – en kamp for orden, mot klokka og om sannheten – og markedsføringen av det ferdige produktet på den andre. De påfølgende tekstene bretter ut hver sin del av dette «ordne, oppdatere, kjempe og selge»-komplekset, før Øivind Berg i bokens siste kapittel viser hvordan biblioteket er et romlig uttrykk for den samme drømmen om fullstendighet som leksikonet. Det er en smart struktur, og boka er i det hele tatt godt redigert, med lite overlapp mellom de ulike bidragene selv om forfatterne forholder seg til mye av det samme historiske materialet.

Forfatterne lykkes i mine øyne best når de bruker den korte plassen til å diskutere og forklare trekk ved verkene mer enn til å legge på enda flere nivåer av ny informasjon. Tone Bratteteig og Anne Beate Maurseth gjør dette godt i kapittelet om leksikonets orden og struktur. De viser blant annet hvordan alfabetordningen og krysshenvisningene ble satt som konstituerende trekk ved moderne leksika i og med den franske Encyklopedien. Strukturen og systematikken skulle inngi tillit til at det som stod skrevet var uttømmende og sant, men samtidig var referansenettverket så komplekst at det ble et verktøy for å kritisere autoritetene.

At leksikonet dermed også har vært ideologisk arena, kommer dessuten frem i Sine Halkjelsvik Bjordal og Johan L. Tønnessons artikkel «Leksika som kunnskapskamp». De viser hvordan stave­måter, syntaktisk form, valg og fravalg av oppslagsord og en mengde ­andre virkemidler nødvendigvis verdi­lader enhver leksikonutgivelse, selv når den gir seg ut for å levere nøytral kunnskap. Det skaper også rom og dynamikk, med motstemmer til de offi­sielle, normgivende encyklopediene, for eksempel gjennom åpent ideologiske leksika.

Ethvert leksikon er derfor et «reto­risk prosjekt», skriver Bjordal og Tønnesson. Men allerede for Diderot var det et problem at det var tungrodd. Kunnskapstilfanget var så overveldende at redaksjonen strevde med å komme i kapp med det fremskrittet leksikonet skulle hjelpe til med å frembringe. I kapit­telet om Encyklopedisjangeren og tiden viser Anders Fagerjord og Helge Jordheim at utfordringen med å få kunnskapen ut hurtig nok – å sikre at A-C fortsatt var relevant når X-Z var ferdig skrevet – har fulgt leksikonredaktører siden 1700-tallet.

Når Siv Frøydis Berg og Tore Rems artikkel «’Det gjelder å nå fram til dem’: Kunnskap til salgs» i mine øyne er den friskeste av de seks artiklene, skyldes det kanskje at det først og fremst er der leksikonet blir plassert i et marked av et lesende, eller i alle fall kjøpende, publikum. De dokumenterer på kostelig vis et velkjent poeng: at leksikonet gjennom 80 år også var en enorm kommersiell suksess for forlagene. Forfatterne peker på det fremvoksende forbrukersamfunnet, med mer sofistikerte former for salg og markedsføring, som én årsak til dette. De viser også hvordan opplevelsen av å stå i en tid i endring var en drivkraft i det norske markedet slik det hadde vært det for Encyklopedien – leksikonet var en nødvendighet for at det moderne mennesket skulle kunne orientere seg i samtiden. Berg og Rem flytter leksikonet ned fra parnasset og inn i markedsavdelingen og beskriver hvordan slagordene, produktstrategiene og leksikonvisene (!) ble utformet. Men reklamepamflettene er det de færreste som tar vare på, konkurranse om markedsandeler er fort glemt, og det er ikke vanskelig å se for seg at den privilegerte plassen forlagene gjennom systematisk markedsføring lyktes med å gi til leksikonseriene sine også bidro til å gi arvtageren Store norske leksikon den auraen av nasjonalt kulturprodukt som Anniken Huitfeldt støtet mot i 2010.

Alle artiklene i All verdens kunnskap slutter med Wikipedia. Det er antagelig en riktig vurdering. Kanskje er det likevel slik at akkurat dette digitale oppslagsverket, med sine referanser, hurtige korrigeringer og gjenkjennelige kunnskapsideal, allerede har en viss digital patina. Med mindre man aktivt går inn på Wikipedias nettsider, er det jo Google som er inngangsporten til dagens kunnskapsinnhenting, og der blir bildet straks mer uryddig. Treffene bestemmes ikke bare av de ulike kildenes antall lenker og andre algoritmisk baserte kvalitetsparametere, som flere av forfatterne nevner, men også av min egen søke- og surfehistorikk. Googles ønske om å levere relevant innhold gjør at også ­sladderboblen (det Google foreslår at jeg fyller ut søket mitt med, fordi andre har søkt på det) og filterboblen (de treffene Google tror jeg vil ha, ­basert på det jeg har klikket på før) former ­informasjonsinnhentingen.

Helge Jordheim peker i innledningen på at enkelte ser på disse og andre digitale medieendringer som leksikonets endelikt, mens andre ser digitaliseringen som «et stort steg på veien mot å endelig kunne realisere encyklopedi­sjangerens umulige ambisjon om å samle all verdens kunnskap». I All verdens kunnskap er det heldigvis lite dystopisk eller utopisk tenkning å spore, og forfatterne behandler digitale medier på en naturlig og likefrem måte. Dersom man kan snakke om en tendens, ligger den kanskje i troen på at de praktiske og formelle mulighetsbetingelsene for kunnskapssamling godt kan videreføres og styrkes i nettalderen. Innenfor temaene redaksjonen har identifisert for å kaste lys over leksikonsjangeren, er det i det hele tatt kontinuitet så langt øyet kan se, også på de få stedene der leseren kanskje ikke hadde ventet det.

Spørsmålet er imidlertid om ikke det digitale landskapet, og vanene til oss som orienterer oss der, utfordrer ideen om encyklopedien på et helt annet nivå: Kan autoritative kunnskapsbaser igjen bli ressurser for folk flest, eller blir de det bare for forskerne? Er det rom for og ønske om et fåtall kilder til all verdens kunnskap når brukerne blir lært opp til å vurdere mange forskjellige? Er det kanskje slik at den største trusselen mot leksikonet ikke er at nettet gjorde oppgaven umulig, men at drømmen om fullstendighet forsvant samtidig som den endelig kunne gjennomføres?

Av Erlend Rogne | .(JavaScript must be enabled to view this email address)