Opprørets dynamikk

Da Michel Foucault ble ansatt ved Collège de France i 1970, måtte han hvert år holde en rekke forelesninger for allmenn­heten om det han holdt på med. Fra 1997 og fram til i dag har disse forelesningene – med litt ujevne mellomrom – kommet i bokform. Nå foreligger den trettende og siste av dem: «Straffeteorier og -institusjoner». (Alle de foregående utgivelsene er for øvrig anmeldt i Arr.) Siden jeg har vært spesielt opptatt av denne tematikken, var det med stor spenning jeg så fram til utgivelsen. Men tittelen holder ikke helt hva den lover.

Foucault sier egentlig ikke så mye om straffeteorier og straffeinstitusjoner i disse forelesningene, i alle fall ikke til å begynne med. Etter noen inn­ledende bemerkninger om at straffe­diskursen og straffemetodene må analyseres med henblikk på deres funksjon og hvordan de inngår i ulike undertrykkelsessystemer, går han over til å skildre en rekke folkelige opprør i Frankrike på begynnelsen av 1600-tallet, framfor alt de såkalte barfotingenes (nu-pieds) opprør i 1639. Og der blir han – i forelesning etter forelesning. Omtrent midtveis tar han fatt på en framstilling av det karakteristiske ved den germanske retten, for dernest å kontrastere den med den retten som vokser fram med etableringen av en sterk stat. Tanken synes å være at det som reaksjon på de ulike folkelige opprørene på 1600-tallet vokste fram en ny maktform, en ny måte å undertrykke og kue befolkningen på, som nettopp utviklet en ny form for rett. Framveksten av moderne, retts- og straffesystemer må således analyseres ut fra den maktkampen som foregikk mellom de ulike instansene i det tradisjonelle standssamfunnet: byarbeiderne, bøndene, parlamentet, hertugene, grevene, biskopene og kongen. Vi befinner oss i den perioden av Foucaults forfatterskap da han formulerte sine perspektiver i termer som kamp, strid og krig, men også undertrykkelse og underkuelse (senere vil han, som kjent, først og fremst betrakte maktmekanismene som produktive).

Som det blir påpekt i utgivelsens omfattende noteapparat, er disse folke­lige opprørene analysert tidligere: Den sovjetiske marxisten Boris Porsjnev betraktet dem som en klassekamp, der utnyttede leilendinger og byarbeidere gjorde opprør mot aristokratiets og borgerskapets økonomiske utbytting av dem. Monarkiet videreførte på 1500-tallet det føydale systemet og sørget for at borgerskap og aristokrati fikk beholde sine privilegier. Den franske historikeren Roland Mousnier hevdet derimot at opprørene var helt ubetydelige og ikke utfordret makten. Dessuten ble opprørets sentrale aktører utnyttet av borgerskapet og fyrstene, slik at det ikke var snakk om noen klassekamp i det hele tatt. Eneveldet brøt med det føydale systemet og integrerte borgerskapet i statsapparatet. Foucault kjente denne diskusjonen godt (han etterlot seg omfattende notater fra lesningen av deres bøker), men han fant en helt ny inngang i dette materialet: Disse kampene var viktige for så vidt som de ga opphav til hva han kaller «et statlig undertrykkelses­system», som seilte opp på siden av det føydale systemet – og som var mer knyttet til kongen enn før. Det er en ny maktform han mener å lokalisere når staten slår ned disse opprørene. Opprørerne rea­gerte ikke på de lokale hertugenes og grevenes utbytting, men på statens skattleggingspolitikk, blant annet ved at de definerte seg som makthavere (og ikke bare som protest mot makten). Adelskapet, borger­skapet, kirken og parlamentarikerne (dommerne) kunne dels sympatisere med opprørerne og var dels involvert i statens skattlegging (og derfor knyttet til staten). Situasjonen var med andre ord maktstrategisk meget kompleks. Instansene til den moderne staten var langt fra på plass på dette tidspunktet (politi, moderne strafferett, fengsel som avstraffelsesform og så videre), men i håndteringene av de nevnte opprørene ble det klart at man trengte nye typer repressive midler for å tøyle befolkningen. Opprørerne utfordret makten på nye måter, og sentralmakten måtte reagere med nye strategier og virke­midler (ved for eksempler å forhindre allianser mellom byarbeidere og bønder, og mellom borgerskapet og småkårsfolket).

Foucaults analyser er altfor kom­plekse til at de kan skisseres her, men noe av det han insisterer på, er at det i kjølvannet av disse opprørerne ble skapt et skarpere skille mellom politiske og strafferettslige lovbrudd: I førstatlige samfunn hersket en form for privatkriger mellom lokale fyrster, og den som for­brøt seg mot et annet hushold, erklærte på et vis krig med husholdet (det vil si at lovbruddet var en del av den politiske kampen om makten). I statssamfunnet forsøker man derimot i økende grad å skille ut de lovbruddene som ikke primært truer selve makten, men som truer ro og orden. Dette kom til syne i barfotingenes opprør. Ved først å sende hæren, ble opprørerne definert som fiender kongen var i krig med («fangene» ble også behandlet utenomrettslig); det dreide seg med andre ord om en politisk kamp om makten. Men dernest etablerte de statlige myndighetene seg og skapte ro og orden, og man fikk ryddet opp i kaoset og definert hvem som var «forbrytere» og hvem som var (føyelige) politiske motstandere. Dette skillet mellom politiske og kriminelle lovbrytere var noe Foucault selv også forsøkte å problematisere i sin samtid: Man måtte lese «kriminelle» lovbrudd som politiske aksjoner. Å nekte å følge loven kunne leses som en form for motmakt, et trass mot den eksisterende makten og dens grep om befolkningen. Eller for å formulere det annerledes: Den folkelige, politiske motstanden mot makten omdefineres av myndighetene til å være «kriminalitet» fordi den bryter de lovene som den politiske makten har laget for å beskytte seg selv og sine støttespillere. Dermed dekker den til forbrytelsenes politiske dimensjon.

Foucault skisserer den nye makten ved å kontrastere den med den german­ske retten, som var dominerende fram til middelalderen. I den germanske retten foregår rettsprossen som en tvist eller kamp mellom to opponenter; det er den krenkede part som må ta affære, og det er den anklagede som må godtgjøre at anklagene er uriktige (falske anklager ville dessuten bli straffet). Domstolens rolle var ikke å bestemme hvem som hadde rett, men – etter oppfordring fra partene – eventuelt å stille opp for å legge til rette for at partene skal finne en løsning (noe som kunne være risikabelt, fordi man kunne bli oppfattet som å være part i konflikten). Hovedspørsmålet var ikke hva som var sant, men hvordan man kunne skape fred mellom partene og kåre en vinner i konflikten. (Derfor den utstrakte bruken av edsavleggelser der man gikk god for tiltalte, gudsprøver og dueller.) Denne retten overlappes og erstattes gradvis av den moderne retten, der domstolen blir en overordnet instans som avgjør hva som er sant (hva som faktisk hendte). Dette krevde en inkvisitorisk opptatthet av å kartlegge kjensgjerninger og få tiltalte til å tilstå.

Foucault legger også vekt på at jus­sen hele tiden er en del av den øko­­nomiske «basis» og ikke, som hos marxistene, noe som tilhører «over­byg­ningen»: Domstolene måtte delfinansieres med skatter, dommerne måtte delvis betales av partene, dommer­embeter kunne kjøpes og selges, dommerne fikk delvis betaling via bøter og konfiskasjoner og så videre. Ved statliggjøringen og sentraliseringen av retten regulerte staten i økende grad de økonomiske forholdene og støttet seg på militære institusjoner (yrkessoldater) for å hindre opprør. Kongen opprettet et rettsapparat (det franske parlamentet), der han selv var øverste leder, og lovbrudd var nå ikke lenger bare et angrep på andre borgere eller den lokale hertugen, men på kongen selv og den orden han hadde befalt skulle herske. (Å bære våpen skadet ingen, men siden kongen hadde forbudt det, krenket man kongens orden ved å gjøre det.) I kjølvannet av opplysningstiden blir det ifølge Foucault ikke lenger kongen som figurerer som den øverste krenkede instans, men mer universelle og abstrakte kategorier: Lovbryteren krenker ikke lenger kongen, men samfunnet, naturen, moralen, naturretten eller allmennviljen. Dermed maskeres lovbruddets politiske dimensjon, det vil si dets angrep på makten.

Disse forelesningene ble holdt på et tidspunkt da publikum ennå ikke hadde begynt å ta opp slikt på bånd, så det vi sitter igjen med, er Foucaults forelesningsnotater (som ved forelesningene året før). Det er naturligvis et stort savn ikke å få lese hva Foucault faktisk sa, særlig fordi notatene til tider er svært skisseaktige og stikkordpreget. Flere steder mang­ler også noen sider i manus. Dette kompenseres ved et omfattende noteapparat og flere svært habile tekster av forskere som setter forelesningene inn i ulike relevante kontekster. Disse, sammen med Foucaults eget resymé til Collège de Frances årbok, gjør fore­lesningene forståelige nok. Men de kan på ingen måte erstatte Foucaults (transkriberte) tale. Man får nok et innblikk i hva vi kan kalle Foucaults intellektuelle verksted, stedet der han prøver ut ulike perspektiver og innfallsvinkler på allerede utforsket materiale. Men slik det foreligger, er materialet for ufordøyd til at det kan leses som en avhandling om et avgrenset emne. For den som har lyst og evne til å se nærmere på opprørets betydning for dannelsen av strafferetten, kan imidlertid Foucaults skisser utvilsomt representere et spenstig utgangspunkt.

Av Espen Schaanning | IFIKK, Universitetet i Oslo | .(JavaScript must be enabled to view this email address)