Ondskapens metafysikk

Det er ikke alltid så lett å skjønne hva man egentlig skal med filosofene, i alle fall når de forsvinner inn i sine elfenbens­tårn og holder seg med et stamme­språk som kun den indre krets av spesialist-filosofer har mulighet til å forstå. I motsetning til vitenskaper som matematikk, fysikk eller medisin, vil filosofien aldri kunne ha noen samfunnsnytte med mindre den kan formuleres i et språk som er tilgjengelig for andre enn filosofene selv. Arne Johan Vetlesen er blant de norske filosofene som har bestrebet seg på å gjøre seg forstått overfor den norske offentligheten. I sin siste bok Studier i ondskap bringer han sine innsikter til torgs i et språk og på en måte som ikke-filosofer lett kan følge. Det skal han ha ros for.

Vetlesens store styrke er etter min mening evnen til å klargjøre filosofiske posisjoner og dilemmaer. Det er en vik­tig filosofisk oppgave. Riktignok hen­faller han noen ganger til den velkjente filosofiske strategien som består i først å framstille relativt enkle og banale poenger i et knudrete språk – gjerne ­gjennom en fortidig filosof (for Vetlesen er det Hegel) – for dernest å pakke det ut og presentere det i menneskespråk. Det kan jo være et godt pedagogisk grep, fordi leseren blir lettet over at det går an å skjønne noe som i utgangspunktet er formulert vanskelig. Men det får også fort et litt komisk skjær over seg: Det er som om argumentene er ment å få mer tyngde når de kan backes opp med autori­teter. Men slikt hører vel med til den filosofiske sjargongen.

Pedagogisk og klar er Vetlesen i sin framstilling av Jean Amerys og Primo Levis syn på riktigheten av å bære nag. Begge var jøder og hadde overlevd opphold i konsentrasjonsleir, men mens Levi nekter å hate nazistene og vil forsøke å forstå dem, hevder Amery at ressentimen­tet overfor nazistene og hans egne torturister er nødvendig. Vetlesen forsøker å meisle fram det fornuftige i Amerys tilsynelatende ufruktbare posisjon: Hans ressentiment var ikke egoistisk og selvopptatt, men rettet mot det som faktisk skjedde: Gjennom å se, vite og huske det som har hendt, kan ressentimentet hjelpe oss til å bli sensitive for framtidige situasjoner som involverer urett og lidelse. Dermed kan det framkalle den allmenne plikten til å hjelpe dem som lider. Det er også mye godt tankestoff å hente i Vetlesens artikkel om tilgivelse: Hva er det som tilgis (handlingene eller aktøren?) Hvem er berettiget til å tilgi? Kan man tilgi på vegne av andre? Vetlesen diskuterer slike spørsmål og til slutt indikerer han at det er noen handlinger som er så uhyrlige og ødeleggende at de er «uegnet» for tilgivelse fordi de «overgår» aktøren. Av hensyn til ofrene krever «rettferdigheten» at man unnskylder den «gjelden» som handlingen har ført inn i verden. Argumentasjonen for dette er imidlertid knapp og lite utarbeidet, og dessuten er argumenterer han ikke for at tilgivelse vil «bidra til å fremkalle lignende ugjerninger i fremtiden». Men som en innføring i tilgivelsens problem fungerer artikkelen godt.

Vetlesen setter fingeren på en rekke tankevekkende psykologiske fenomener. For eksempel synes det ved massedrap ofte å være tilfellet at angriperne kommer i en tilstand av eufori og aggressiv opprømthet der man skader og plager sine ofre mer enn «nødvendig». Det at ofrene forholder seg passive og ikke tar opp kampen, synes å trigge gjerningsmennene enda mer, noe Vetlesen leser som et uttrykk for forakt for svakhet (hos seg selv): De nekter å godta egen sårbarhet og avhengighet og forsøker å fjerne den hos seg selv ved å drepe andre. Han snakker om «den etablerte psykologiske visdommen at det vi ikke kan tolerere i oss selv, avviser vi når vi støter på det hos andre». Ut fra hva han kaller «en eksistensiell og psykoanalytisk informert forståelse av ondskap» kan man forklare euforien i drapene ved at gjerningsmennene selv føler seg usårbare og udødelige når ofrene framstår som de eneste som er underlagt den utålelige og angstvekkende sårbarheten. Dog må ofrene ikke framstå som «rene ting», hevder Vetlesen, «siden det nettopp er ofrenes basale smerteutsatthet og lidelseskapasitet og dermed noe dypt menneskelig ved dem som gjør dem egnet for ønsket om å ydmyke og krenke». Ennskjønt: Også hunden min er smerteutsatt og har lidelseskapasitet, så er jeg usikker på hvor «dypt menneskelig» akkurat dette er. Vetlesen får for øvrig fint fram at respekt for andre paradigmatisk kan framstilles på to måter, som respekt for den annens styrke (Hobbes) eller som respekt for den annens svakhet (Levinas). Det er det siste gjerningspersonen ved massedrap skyver unna, hevder Vetlesen: I møtet med offerets sårbarhet blir han minnet om at han har ansvar for dets skjebne, og den bønnen om ansvar som offeret representerer, blir han kvitt ved å drepe offeret. I denne konstellasjonen har mennesket (gjerningsmannen) alltid et valg, helt uavhengig av kontekst og situasjon. Det er et tilsvarende poeng Vetlesen anfører i sin kritikk av Harald Welzer: Man kan ikke forklare onde handlinger kun ut fra eksistensen av bestemte handlings­rammer, gruppeatferd og lydighet overfor autoriteter. Mot dette anfører Vetlesen ikke bare at gjerningsmenn drives av ideologi og sadisme, men også at de hele tiden beholder sin autonomi: Handlingsfelleskapet kan aldri frata den enkelte ansvar for egne handlinger. Billig blir hans kritikk imidlertid når han anklager Welzer for å «la gjerningspersonene være det altdominerende utkikkspunktet i analysen; han balanserer det ikke med offerets ståsted». Ja, han påstår sågar at Welzer bedriver «en regelrett overtakelse av dette partsperspektivet på hva som skjedde, hvordan og hvorfor». Vetlesen savner ofrenes «erfaring». Men nøyaktig den samme innvending kan vel egentlig rettes mot Vetlesen selv: Med sitt psykoanalytiske perspektiv blir det gjerningsmennenes erfaringer som blir utkikkspunktet; ofrene erfaringer blir relevante kun for så vidt som de kan forklare gjerningsmennenes (ubevisste) reaksjoner. Heller ikke Vetlesen inntar her «offerets ståsted».

I det lengste kapitlet i boken forsøker Vetlesen å forklare Anders Behring Breiviks terrorhandlinger gjennom en kombinasjon av to elementer som til sammen blir eksplosiv: På den ene side den ideologien Breivik holdt seg med, der han så seg selv som en martyr som skulle redde sin egen gruppe mot undergangen, og dernest, på den annen side, Breiviks mange nederlag i livet, som førte til tap av selvfølelse og selvrespekt, med påfølgende behov for å vise at han egentlig var vellykket og seiersrik. For å legitimere det siste perspektivet tyr Vetlesen igjen til psyko­analysen (blant annet Melanie Klein og Svein Haugsgjerd) og påstår at det var menneskets sårbarhet som dypest sett lå til grunn: Når det sårbare, avhengige og dødelige mennesket ikke får bearbeidet sine vanskelige opplevelser og følelser på symbolsk vis, forsøker man å kvitte seg med de vonde følelsene ved å flytte dem over på andre: Det vil si at man avlaster sin smerte ved å påføre andre smerte. Dermed blir de andre under­legne, mens man selv får kontroll og blir overlegen og fri. Denne forklarings­modellen benytter Vetlesen dernest til å erklære Breivik som gal og tilregnelig på en og samme tid: Breivik led (og lider) av en «galskap» som «han selv er ansvarlig for og derfor må tilskrives i strafferettslig forstand».

Vetlesen utdyper sitt syn på Breiviks indre liv i en artikkel om å leve med psykisk smerte. Tesen er her at menneske enten kan «transformere» sine psykiske smerter (dvs. vanskelige eller utålelige følelser) ved å møte dem og bearbeide dem, eller «transportere» dem, dvs. fornekte at man har dem og projisere dem på andre gjennom å påføre andre skade. Måten man «transformerer» smerte på er ved å bearbeide dem symbolsk (gjennom skrift, tale, musikk osv.), man får «luftet» sin aggresjon, sjalusi, misunnelse, melankoli eller hva det måtte være. Om man lykkes med dette, vil blant annet avhenge av hva samfunnet har å by på av adekvate kulturuttrykk. Når indi­videt ikke får bearbeidet det psykiske trykket, vil det føre til utagering og ødeleggelse, enten overfor seg selv (selvskading) eller overfor andre. Vetlesen tror det er fare på ferde når kulturuttrykkene ligner for mye på de ekle følelsene man sliter med, og i tilfellet Breivik betyr det at han spilte for mye av en type dataspill der krigføringen lignet så mye på virkeligheten at Breivik ikke klarte å bearbeide følelsene sine (han burde heller ha gått i Munchmuseet): «Slike språk innfrir [ikke] det symbolbrukende mediets potensiale for å oppøve deltakerne i transformasjon av egen smerte». Tvert om førte dette ifølge Vetlesen til «forråelse og herding» og bare forsterket Breiviks indre smerte. På denne måten får Vetlesen også plass til sin kulturkonservative sivilisasjonskritikk (kulturen er i forfall og ungdommen mangler disiplin).

Vetlesens beskrivelse av Breiviks ideologi (basert på manifestet) er god og instruktiv, mens de psykologiske utlegningene av Breiviks indre liv i beste fall framstår som rimelige spekulasjoner. Det er mulig at Breivik aldri har kommet seg ut av en «paranoid-schizoid» ­posisjon og lider av en «såret narsissisme»; det er også mulig at han som følge av slike lidelser søkte opp en ideologi som var i stand til å gi mening til hans nederlag og omskape hans svakhet til styrke (nederlagene skyldes at han og vi er utsatt for et komplott, som Breivik og hans meningsfeller har gjennomskuet og nå vil avsløre og slå tilbake). Det er mulig. Men det meste av dette må vel sies å være rene tanke-eksperimenter (som kan være interessante nok). Dessuten blir jeg mistenksom overfor en forklaringsstrategi som går ut på å forklare Breivik og hans handlinger ut fra ubevisste faktorer, og som samtidig insisterer på at alt han gjør er «selvvalgt» og at det dreier seg om «overlagt ondskap». Det er som om Vetlesen er livredd for at moralen (og dermed tilregneligheten) skal kastes ut med vaskevannet. Vanskelig er det også å forstå at han kan se Breivik som et ekstremt tilfelle av hvordan individet trekker seg tilbake og avsondrer seg fra fellesskapet («en subjektivitet løpt løpsk»), samtidig som han ser ham som et eksempel på et individ som er så innvevd i det sosiale, at han overtar det «verdisett» som ligger til grunn for «vår tids individualisme, materialisme og karrierisme». Det er som om alt som (Vetlesen synes) er ille må dyttes inn Breivik. Men mest skeptisk er jeg likevel til at Vetlesen fire måneder før rettssaken mot Breivik med dette essayet (og i ulike foredrag) gikk offentlig ut og erklærte Breivik tilregnelig ut fra disse mer eller mindre velfunderte spekulasjonene. Selv om Vetlesen på paradoksalt vis dermed gikk Breiviks ærend (som nettopp ønsket å bli erklært tilregnelig), synes jeg det er vanskelig å legitimere at filosofer (og andre) skal drive med denne typen spekulative forhåndsprosedyrer i offentligheten.

Av Espen Schaanning | IFIKK, Universitetet i Oslo | .(JavaScript must be enabled to view this email address)