Om å ta seg friheter

Det finnes en lang tradisjon for å kartlegge fangers atferd. Da de nye botsfengslene så dagens lys i Europa og USA på begynnelsen av 1800-tallet, ble det et viktig anliggende å journalføre det som skjedde i anstalten.

Ikke minst på grunn av den heftige diskusjonen om hvorvidt fanger ble sinnssyke av å sitte i enecelle dag og natt, ble fengselsdirektørene etter hvert pålagt å registrere alle avvik og uoverensstemmelser i fangenes atferd og avlegge rapport til ledelsen om alle irettesettelser, korreksjonsstraffer og øvrige tiltak overfor den enkelte fange. Siden slike anstalter også skulle være forbedringsanstalter, ble det dessuten om å gjøre å registrere framgang i fangenes flid, oppførsel, helse og kunnskapsnivå. Slike fengsler ble dermed en slags vitensproduksjonsapparater, der man samlet opp kunnskap om fangene, både enkeltvis og samlet. Vårt eget Botsfengsel, som ble åpnet i 1851, fungerte som et slikt vitensproduksjonsapparat, noe jeg har forsøkt å vise i min bok Menneskelaboratoriet (2007). På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ble disse anstaltene hjemsøkt av en annen type vitensprodusenter, nemlig psykiatere og kriminologer. Dette var eksperter som kom utenfra, og som ikke var så interessert i om fangene ble forbedret, men som heller ville vite hvorfor fangene var blitt «forbrytere». Sentrale spørsmål var her i hvilken grad fangene var unormale eller sinnssyke, og i hvor grad deres avvik skyldtes arv og/eller miljø. Det overordnede kriminalpolitiske prosjektet disse vitensprodusentene skrev seg inn i var kriminalitetsbekjempelse: Man måtte undersøke hvem de ulike fangene var, for å gi dem den reaksjon som passet for den mennesketype de representerte. Siden den gang har fanger (og andre innsatte i institusjoner) med jevne mellomrom blitt oppsøkt av nysgjerrige forskere, som med ulike agendaer har villet finne ut hvem disse innsatte var og hva de tenkte, sa og gjorde.

Siste bidrag på dette feltet i norsk sammenheng er Thomas Ugelviks bearbeidede doktorgradsavhandling Fangenes friheter, som tar for seg fangene i to varetekts­avdelinger i Oslo fengsel. Hans prosjekt er å undersøke hvordan fangene på ulike vis finner fluktruter og utøver kreativ og produktiv motstand mot det trykkende fengsels­livet. Hans utgangspunkt er Foucaults beskriv­elser av hvordan makt og frihet forutsetter hverandre i menneskelige relasjoner: Den som forsøker å utøve makt overfor en annen person, møter en person som er fri til å reagere på utallige måter, og disse reaksjons­måtene kan være mulige strategiske virkemidler for å unnslippe, opponere mot eller kompensere for den maktutøvelsen vedkommende utsettes for. Gjennom disse motstandsformene vil den som makten utøves på, uvegerlig utmeisle en «subjektposisjon», dvs. forsøke å framstå på en bestemt måte overfor andre. Med hensyn til fangene i Oslo Fengsel, som Ugelvik har snakket med, betyr det at de forsøker å gjøre seg til noe annet og mer enn «fanger».

Ugelviks bok er usedvanlig velskrevet og gjennom­arbeidet. Særlig i første del, men også underveis, klarer han på en forbilledlig måte å formidle relativt kompli­serte teoretiske posisjoner i et lettfattelig språk, samtidig som han gjør dem relevante og opplysende for sitt eget prosjekt. I sin redegjørelse for mange av de problemstillinger og dilemmaer han som forsker må forholde seg til når han vil forske på fanger, framstår han også som svært reflektert. Desto mer forbausende er det, som vi straks skal se, at han ikke reflekterer over sentrale og svært problematiske trekk ved hans undersøkelse og hans rolle som forsker.

Motstandsformer

Ugelvik får godt fram hvordan fangene daglig utsettes for et sett av krenkelser – alt fra cellesjekk, kroppsvisitasjon og urinprøvetaking til inn- og utlåsing – og hvordan betjentene systematisk mistenkeliggjør dem. Siden fangene potensielt sett alltid kan utøve vold, rømme eller overføre smitte, oppleves de av betjentene som det Ugelvik kaller «kropper-uten-tillit». Betjentene opplever at de alltid må vokte seg for fangene og tolke deres språk, atferd og lyder. Er de stille, pønsker de kanskje på noe; hører man uvante lyder, driver de kanskje på med noe ulovlig. Denne årvåkenheten forsterker det klare skillet som alltid eksisterer mellom betjenter og fanger. Ugelvik formulerer det dramatisk: «Lyden av liv når fangene er utlåst, er for betjentene lyden av jobb og mas, men også potensiell fare og død» (s. 89). Fangene opplever på sin side at de står overfor et System som tilsyne­latende gjør hva det vil, og der lover brytes hvis det er til Systemets fordel: Politiet oppleves ofte som uredelige og korrupte, dommerne framstilles gjerne som forutinntatte og påtalemaktens medløpere, advokatene karakteriseres til tider som uerfarne og uengasjerte, og fengslet framstår som en enevoldsmakt som gjør som den vil og bruker altfor lang tid på å behandle søknader og klager. Overfor dette Systemet kan fangene ifølge Ugelvik posisjonere seg som ofre for feil, overgrep eller urettferdig behandling, og siden de er ofre, kan det framstå som legitimt å gjøre motstand. Det viser seg for eksempel ved at fangene framhever seg selv ved å rakke ned på betjentene, som kan karak­teriseres som irrasjonelle og ineffektive, passive tjenere (for fangene), puslete og kraftløse (som fangene kan banke opp hvis de vil) og tapere på arbeidsmarkedet (de har ikke funnet annet arbeid) eller ganske enkelt usikre og uerfarne (særlig sommervikarer). Men fangene kan også posisjonere seg overfor medfanger: Ved å beskrive andre fanger som tapere uten selvkontroll (narkomane), motstandsløse (tungtsonende som ikke takler fengslet) eller umodne, kan man selv framstå som skikkelig, sterk og erfaren.

      Dessuten viser Ugelvik at fangene forsøker å framstå som moralske: Overfor den moralske fordømmelsen fangene gjerne møter fra fengselsbetjeningens (og andres) side, forsøker de ikke bare å nedtone og nøytralisere ansvaret for og skaden av det de selv har gjort, men også å vise at de kan opptre moralsk og riktig på andre arenaer, for eksempel ved å være en god far, ektefelle eller kjæreste ved besøk og i telefonsamtaler. Eller ved å framheve at de skal bli gode og strenge oppdragere for sine barn når de kommer ut. Det er også en moralsk posisjonering på spill når fanger flest distanserer seg fra dem som er tiltalt eller dømt for voldtekt: Så lavt har man selv ikke sunket, og ved å vise disse en kald skulder, får man signalisert at man selv står for noe mer høyverdig. Og ikke minst kan fangene posisjonere seg overfor tystere: Den som tyster, forråder ikke bare hele fangesamfunnet og den klare markeringen mellom fange og betjent, de viser seg også som svake, egoistiske stakkarer som ikke er i stand til å oppføre seg som skikkelige menn. Ved å distansere seg overfor slike mennesker, kan fangene få framhevet seg selv som mer etisk høyverdige.

Også dagligdagse praksiser leser Ugelvik som mot­stands­former. Noen kaller cella for «rommet», eller forsøker å omgjøre det til et hjem, eller i alle fall et person­lig rom, ved å henge opp plakater og bilder, ved å servere kjeks og kaffe til «besøkende» (medfanger eller Ugelvik), eller ved å forlange at den som vil inn, skal banke på. Eller fangene kan forsøke å omdanne den offisielle fengselsmaten til noe annet og mer enn fengselsmat, enten ved å tilsette andre ingredienser, eller ved å kjøpe mat og tilbrede den selv. Som Ugelvik viser, kan fangene her være uhyre kreative. Og sist, men ikke minst bruker Ugelvik plass på å beskrive hvordan fangene forsøker å uttrykke «maskulinitet» og benytter dette i sitt posisjoneringsarbeid. Overfor den konstante infantiliseringen av fangene, der de i stor grad fratas ansvar og autonomi, forsøker fangene på ulike vis å framstå som voksne, ansvarlige menn. Det kan skje på «mannfolkvis», ved at fangen viser sin dyktighet i biljard eller fotballspill, eller ved at han trener opp kroppen sin slik at den framstår som muskuløs og maskulin. Men det kan også skje ved at han viser fram kroppens arr, sår og merker som tegn på at han har vært ute i hardt vær (for eksempel krig) og derfor har stått for en støyt.

Alt er motstand

Selv om Ugelvik er flink til å utlegge og adoptere teori, kan man likevel stille enkelte spørsmålstegn ved hans teoretiske rammeverk. Det er for eksempel et åpent spørsmål om han kan påberope seg Foucaults maktanalyser i sin tilnærming. Når Foucault snakket om motstand, så tenkte han nok denne som relasjonell, dvs. makt og motstand utspilte seg mellom to eller flere personer (for eksempel betjent og fange). Det var åpenbart en slik relasjonell motstand Foucault snakket om da han viste til det Ugelvik kaller ­action on action eller conduct of conduct. Foucaults hovedpoeng var nettopp at den motstand maktens objek­ter (her: fangene) iverksatte, virket tilbake på makten (her: fengselsansatte), som dermed reagerte med nye makt­­tiltak. Ut av denne spiralen – der makttiltak vakte mot­stand, som i sin tur framkalte nye makttiltak – vokste det fram bestemte subjektposisjoner («betjent», «fange») og kunnskapsformer (for eksempel viten om den enkelte fanges reaksjonsmåter). I Ugelviks analyser mangler imidlertid ofte maktsiden i relasjonen: Han snakker for eksempel om «motstand som faller under betjentenes radar» (s. 18, jf. s. 310) og fanger som makter å «yte motstand uten at betjentene skjønner hva som skjer» (s. 206). Men ut fra et relasjonelt perspektiv gir det vel liten mening å hevde at fangene gjør «motstand» når det ikke lenger finnes en maktrepresentant som denne motstanden kan utøves på. Uten en slik maktside, som kan reagere på motstanden, blir den spiralen eller dialektikken mellom makt og motstand – som var så viktig for Foucault – ikke lenger virksom. Frihet og motstand blir snarere en ensom ting, eller i høyden noe man iscenesetter overfor andre (fanger) enn maktens representanter.

Med et slikt perspektiv blir forholdet mellom makt og viten mindre viktig, siden fengslets representanter ikke kan samle opp noen viten om forhold de ikke vet noe om. Men perspektivet kan naturligvis ha andre fordeler, ikke minst at spekteret av motstandsformer blir bredere og mer variert. Men det kan også bli mer intetsigende. Den kanskje minst fruktbare av alle Foucaults teser må vel være den famøse uttalelsen om at «makten er over alt», en tese som Ugelvik trykker til sitt bryst (s. 13, s. 62, s. 109). Denne tesen er ikke bare unyansert, men også lite informativ: Det som er «over alt» har vel i grunnen minimal forklaringsverdi. Ugelvik er oppmerksom på at han med sitt perspektiv risikerer å gjøre «alt til motstand» (s. 61). Han påpeker imidlertid at fangenes motstandsformer ofte dreier seg om å «flykte fra fengselshverdagens monotoni, kjedsomhet og lukkethet» (s. 19). Og siden dette også ofte kan tolkes som en flukt fra å være «fange», gir det på et vis mening å karakterisere slike praksiser som «motstand», nemlig som motstand mot å identifisere seg med den fangestatusen man opplever å bli tillagt. Jeg synes nok at likevel at Ugelvik drar det langt når han for eksempel karakteriserer «dagdrømmer» som en motstandsform (s. 62), siden dette i stor grad forekommer i alle menneskers liv, og dermed ikke sier noe spesifikt om fangetilværelsen. Det er også vanskelig å se hvordan personer som ikke så lett kan defineres som «nordmenn» eller «innvandrere» (som for eksempel har pakistanske foreldre men er oppvokst i Norge), utøver «motstand» når de distanserer seg fra «det norske». Her blir det i beste fall uklart hva denne «motstanden» har med fengslet å gjøre.

Men dette er neppe vektige innvendinger. Det vesent­lige må være at Ugelvik makter å vise hvordan fangene, gjennom ulike praksiser, på ulike vis forsøker å etablere en viss autonomi og integritet, for derigjennom å framstå som aktive, handlende, etiske subjekter. Det klarer han. På mesterlig vis får Ugelvik fram de ulike måtene fangene forsøker å flykte fra sin status som fange på. At mye av dette neppe kan kalles motstand i Foucaults forstand, er i dette henseende et uvesentlig, «akademisk» spørsmål.

Det er andre trekk ved Ugelviks avhandling som er betydelig mer problematiske.

Ugelvik som Systemets mann

Da Ugelvik kom til fengslet, ble han ifølge ham selv møtt med skepsis fra fangenes side. En fange uttaler: «Vi er skeptiske til sånne som deg, som kommer inn med sånne skilt hengende på brystet. Det lukter jo politi lang vei av deg» (s. 57). Ja, allerede i starten av boken får vi høre at en fange sier til ham: «Du er her for å samle informasjon» […].«Så du skal skrive bok, du? Hva skal du bruke den boka di til da? Hvem skal lese den? Det er politiet som skal bruke den. Det blir ikke bedre av det, vet du» (s. 11, s. 12). Hvorpå Ugelvik svarer: «Du tar feil, jeg …» (s. 12).

Hva tar fangen feil i? Hvordan kan Ugelvik være så sikker på at den informasjonen han samler inn ikke først og fremst kommer «politiet» til nytte? Eller at den i alle fall vil bli brukt av «Systemet», mot fangene?

Under overskriften «Hvorfor en slik bok?» (s. 21), hev­der Ugelvik blant annet at den er «en studie av statens strengeste sanksjonsapparat», det han kaller «en mikro­studie av statsmakt» (s. 22). Ugelvik skildrer i noen grad betjentenes atferd og forståelsesmåter, og som jeg skal vende tilbake til, bruker han en god del plass på å si noe om fengslets funksjonsmåte. Men det som først og fremst rykker i forgrunnen er likevel fangene. Boken skal gi «en alternativ måte å forstå fangene og deres handlinger på»
(s. 23). Det er vel heller ikke for ingenting at tittelen på boken er «Fangenes friheter». Det er fangenes tanker og atferd Ugelvik primært skildrer.

Ifølge ham selv forsøkte han å gjennomføre «nøytralitet som forskningsstrategi» (s. 39, s. 53), og han opplevde at så vel betjenter som fanger ville ha ham på sin side. Fangene testet ham om han gikk til betjentene med det han fikk se, «noe som jeg selvsagt ikke gjorde», som han skriver (s. 42). Ut fra Ugelviks framstilling virker det da heller ikke som om han har forulempet fangene på noen måte. Tvert om ser det ut til at han har opptrådt som en tilbakeholden og jovial person, som for fangene snarere må ha vært en positiv avveksling i hverdagen. Fangene synes sågar å ha benyttet ham som en kjærkommen størrelse å posisjonere seg i forhold til: Overfor den uvitende, livsfjerne, utrente og tilbakeholdne akademikeren Ugelvik, kunne fangene framstå som garvede, dyktige, smarte, veltrente og tøffe. Det er ikke der problemet ligger. Problemet er, som den nevnte fangen påpeker: «Hva skal du bruke den boka di til da? Hvem skal lese den?»

La oss se på en mulig bruk. Jeg tenker da ikke på det akademiske glassperlespillet, der forskere skriver for andre forskere, som skriver for andre forskere… Den akademiske karrierekampen om prestisje og posisjoner skal vi her la ligge. La oss heller tenke oss mer praktisk orienterte lesere, folk som vil «gjøre noe» med kriminaliteten – politikere, politi, dommere, fengselsfolk, osv. Hva slags «nyttige» opplysninger er det å finne i Ugelviks avhandling?

La oss begynne med slutten, der en fange stolt forteller hvordan fangene kommuniserer med hverandre:

Det sitter en annen i saken min, over på den andre siden. Men han sitter dessverre på feil side av bygget. Heldigvis sitter det en annen jeg kjenner på siden overfor her. Så jeg snakker med ham, og dagen etter snakker han med han i samme sak som meg. Litt tungvint er det jo, men det går bra. Vi får forberedt oss til retten, samkjørt historiene våre. Det er jo gull verdt når utgangspunktet er at vi ikke har møttes eller snakket med hverandre. Vi kaller det Internett, samtalene mellom byggene (s. 305-306).

Mon tro hva personer fra Systemet vil tenke når de leser dette? Det mest naturlige må vel være å tenke at fangene har det altfor fritt, og at man må skjerpe kontrollen. Saken blir ikke bedre ved at fangen viser til greie betjenter:

To ganger har en betjent kommet inn midt i samtalene. Begge gangene har jeg vært heldig. Det har kommet hyggelige betjenter, som jeg kjenner godt. De har bare sett strengt på meg og sagt: «Hva er det du driver med. Vær stille». Jeg har smilt og sagt at det ikke var meg, det var cellen ved siden av. Og det har ikke blitt noe mer. Jeg har ventet et kvarters tid, og fortsatt (s. 306).

Det skal vel ikke store fantasien til å skjønne at dette er mat for den som vil gjøre noe med de «frie» forholdene i fengslet. Ugelvik varsler jo her om at det foregår klare reglementsbrudd i fengslet, og at mange betjenter tilsynelatende ikke bryr seg om det.

Man kan hevde at det må være en god ting å få hindret varetektsfanger å få samkjørt historiene sine. Slikt er jo strengt forbudt. Sant nok. Men det er ikke poenget i denne sammenhengen. Saken er at Ugelvik med sin avhandling blir en sentral aktør i fengselspolitikken, en intervenør som avdekker uholdbare tilstander i fengslet til ugunst for fangene. Kan fengselsledelsen la være å reagere på de forholdene som Ugelvik avdekker? Tvinger ikke Ugelvik fengselsmyndighetene til å reagere, nå som han har satt fingeren på det? Vil ikke direktøren etter Ugelvis avhandling måtte stramme opp sine betjenter og isolere fangene på en enda mer effektiv måte? Hvis fengsleledelsen ikke gjør det, eller ikke leser Ugelviks bok, så kunne man jo tenke seg at VG slo opp saken på første side: «Skandaløse forhold i Oslo fengsel! Forsker Ugelvik påviser at varetektsfanger på isolasjon samkjører sine historier, og betjentene lar det skje». Ugelvik ville ha hatt medansvar for et slikt oppslag. Det er vanskelig å se at Ugelvik kan ha «nøytralitet som forskningsstrategi», når han i praksis synliggjør fangers regelbrudd og presenterer dem for offentligheten, slik at ansvarlige fengselsmyndigheter lett vil føle seg tvunget til å ta affære.

Vi finner flere eksempler på slike «avsløringer». Ugelvik forteller for eksempel om «Erol» som i cella plukket fram en kniv til å skjære salat med (kniv på cella er naturligvis forbudt) og koplet discman-en til TV-en (som også er ulovlig) (s. 176). Han forteller også om en fange som lagde pasta på cella, og som gjorde en feil: «Gnistene sto, og strømmen gikk», forteller fangen. Men han ble ikke tatt. Han ventet på at nabofangen varslet, og denne fangen fikk dermed skylda: Betjeningen fant og beslagla ledningen som fangen benyttet til å høre musikk på TVen (s. 305). Et annet sted viser han til at fangene klarer å benytte fritt tilgjengelige redskaper og ressurser til å lage elektriske kokeapparater, men føyer til: «Av forskningsetiske grunner kan jeg ikke gå nærmere inn på hva disse apparatene består av eller hvordan de blir til eller skjules. Det er nok å si at slike løsninger ikke er helt uvanlige på avdelingen. Betjentene er klar over at slikt skjer» (s. 194-195).

Det er ikke uten videre klart hvilke «forskningsetiske grunner» Ugelvik her tenker på, men jeg går ut fra at det dreier seg om ikke selv å bli en del av kontrollapparatet ved å hjelpe betjentene med å avdekke ulovlige aktiviteter på cella. Som vi så ovenfor bestod hans «nøytralitet» blant annet i at han ikke gikk til betjentene når han oppdaget noe ulovlig. Men er det noe bedre å fortelle om ulovlige praksiser i en doktorgradsavhandling etterpå? Selv om han ikke skildrer detaljene i fangenes bricolage, så løfter han dem like fullt opp og fram. Han viser for eksempel til en fange som fortalte ham at han hadde laget omelett på cella og tatt den med ut på gangen der han møtte en betjent: «Betjenten hadde slikket seg om munnen av det fristende synet. Men han hadde ikke koblet at omeletten var en umulighet uten å bryte reglene» (s. 207). Men når Ugelvik nå gjennom sin bok har gjort betjentene oppmerksom på dette, vil de trolig i framtiden være mer årvåkne. Dessuten, som i tilfellet med den ulovlige kommunikasjonen ovenfor, legger Ugelvik utvilsomt et press på fengselsmyndigheter og politikere til å «gjøre noe» med disse ulovlighetene som han presenterer for offentligheten. Det er således en bemerkelsesverdig «nøytralitet» Ugelvik her legger for dagen.

Mot slutten av boken synes imidlertid katta på et vis å slippe ut av sekken. Der står det å lese:

Så lenge fengslet ikke skal være fullstendig totalitært, vil man finne hverdagslivets motstandsformer og fluktruter under overflaten. Om dette tas for gitt, blir utfordringen for kriminalomsorgen å anlegge institusjonelle rammer og ta i bruk makt på måter som resulterer i motstandsformer som er best mulige, eller minst mulig destruktive for alle involverte
(s. 314).

Perspektivet og subjektposisjonen her er entydig: Det er snakk om «kriminalomsorgens» utfordringer. Og det Ugelvik oppfordrer fengselsvesenet til, er å ta tak i de motstandsformene som han har brettet ut for denne etatens representanter i sin avhandling, slik at de kan utøve sin makt overfor disse motstandsformene. Målet er at fengselsvesenet skal gjøre dette på en slik måte at fengsels­vesenet ender opp med motstandsformer som fengselsvesenet (ikke fangene) vurderer som «best mulige». Og selv om fangene rimeligvis er implisert når det ­heter at motstandsformene skal bli «minst mulig destruktive for alle involverte», så skal det like fullt skje gjennom fengsels­maktens grep. Det er ikke fangene Ugelvik henvender seg til med sin avhandling, men kriminalomsorgen. Ugelvik opptrer her som Systemets mann. Han oppgir da også at han tidligere har vært ansatt ved Kriminalomsorgens utdanningssenter (KRUS) (noe han var han åpen om overfor fangene) (s. 38). Vi får dermed illustrert at fangenes skepsis overfor Ugelviks inntreden i fengslet ikke kan ha vært så malplassert likevel.

Varetekt og straff

Det er imidlertid en annen innvending som etter min ­mening er enda viktigere. Ugelvik presiserer gjentatte ganger at de aller fleste av de fangene han har observert og intervjuet er varetektsfanger. Han var stasjonert på fjerde og femte avdeling på Oslo Fengsel, og «fjerde og femte er varetektsavdelinger, og selv om noen av fangene til enhver tid sitter på dom, er hele avdelingen innrettet mot varetektsfangene» (s. 10); «her sitter i all hovedsak varetektsfanger» (s. 29). Dette er merkelig nok ikke noe han tar høyde for, enn si utnytter, i sin presentasjon eller analyse. Som vi skal se i det følgende, får det foruroligende konsekvenser.

Vi ser det allerede når han skal etablere den kriminal­politiske rammen for sin undersøkelse. Overskriften er «Fengselsstraffen som velferdsstatlig maktteknologi». Hans hovedreferanse her er stortingsmeldingen Straff som virker. Det oppsiktsvekkende er imidlertid at Ugelvik ikke refererer til det kapitlet i denne meldingen som burde være den mest relevante for hans undersøkelse, nemlig kapitlet om varetekt (pkt. 11.1). Der heter det: «Varetektsfengsling er ikke straff; det foreligger ingen dom for de forhold som saken gjelder. Den varetektsinnsatte er derfor å betrakte som uskyldig». Hvordan kan Ugelvik da operere med overskriften «Fengselsstraffen som velferdsstatlig maktteknologi»? Varetektsfengsel er jo ikke «fengselsstraff».

Dette er ingen enkeltstående glipp. Gjennom hele dette kapitlet snakker han om straffen og dens formål. På rekke og rad presenterer han individualprevensjon, allmennprevensjon og rettferdig gjengjeldelse som kriminal­politikkens straffebegrunnelser, og han påpeker at det framfor alt et individualprevensjonen som er prioritert i Straff som virker. Meldingens «hovedvei» er «individualpreventiv uskadeliggjøring, avskrekking og forbedring» (s. 67), sier han, og han utbroderer hvordan fengselsstraffen er ment å «påvirke enkeltmenneskers handlingsliv slik at de handler annerledes i fremtiden» (s. 71); fengslet «skal sette i gang en metamorfose der den kriminelle gjøres til en lovlydig borger» (s. 71-72); tanken bak programvirksomheten er at «det å innrømme hva som skjedde, og at det var galt, skaper nye sannheter om det bekjennende subjektet som har forstått hva galt han har gjort» (s. 75); fangene selv må «ta ansvar for egen forbedring» (s. 79), osv. Og når han går inn på hvordan fengslet fungerer i praksis, så snakker han om den «vel­ferdsstatlige straffe- og forbedringsmaskinen» som opp­fatter fanger som «mennesker som ikke klarer å styre seg selv» (s. 102).

Ikke noe sted kommer imidlertid Ugelvik på den tanke at det ikke gir særlig mening å ville forbedre, eller gi en avskrekkende lærepenge, til fanger som soner varetekt og derfor i utgangspunktet, ifølge stortings­­meldingen og offisiell kriminalpolitikk, skal anses for å være «uskyldige». All tale om straff overfor varetektsfanger – uansett hvilken begrunnelse man gir den – er fullstendig irrelevant. Varetekt er ikke straff, og «uskyldige» mennesker trenger man i utgangspunktet ikke å «forbedre». I kriminalomsorgsmeldingen understreker man at det å være varetektsfange skal få konkrete konse­kvenser: «Varetektsinnsatte er ikke dømt og skal derfor ikke pålegges de samme forpliktelser og måtte delta i fellesskap med domsinnsatte hvis de ikke ønsker det. Dette prinsippet er nedfelt i straffegjennomføringsloven ved at varetektsinnsatte ikke har aktivitetsplikt og bare deltar i fellesskap med domsinnsatte i den grad de ønsker det». Det blir kanskje ikke store forskjeller i soningsvilkår av slike tiltak, men myndighetene forsøker i det minste å skille varetektsfanger fra andre fanger. Ugelvik derimot slår dem ganske enkelt sammen.

Dette skjer også når han omtaler betjentene. Han snakker her for eksempel om at betjentene «er satt til å utøve den straffende lovens makt over enkeltmennesker som har brutt samfunnskontrakten» (s. 96). Men «uskyl­dige» varetektsfanger har vel i utgangspunktet ikke brutt noen kontrakt og er teoretisk sett ikke underlagt «den straffende lovens makt». Tilsvarende når Ugelvik beskriver hvordan fanger framstår ut fra et «kulturelt utgangspunkt»: «Man er et uetisk eller moralsk mindreverdig menneske, en defekt og farlig person, som har gjort noe forferdelig, eller i hvert fall noe galt, en som må sperres inne, som ikke kan stoles på, et medlem av en populasjon som må administreres, kontrolleres, rehabiliteres før de kan leve blant oss igjen» (s. 111). Man må spørre seg: Det er sikkert riktig at fanger som soner straff oppfattes slik i kulturen, men stemmer det for varetektsfanger, som Ugelvik har studert? Framstår varetektsfanger ut fra et «kulturelt utgangspunkt» som uetiske og farlige gjerningsmenn som må rehabiliteres? Jeg kan ikke se at Ugelvik har noe belegg for å si at denne beskrivelsen er treffende for kulturens vurdering av hans varetektsfanger. I det minste forsøker våre myndigheter å unngå å se det slik ved å i utgangspunktet erklære dem som uskyldige inntil dom er falt. Hvorfor gjør ikke Ugelvik det samme? Når han skal etablere forståelsesrammen for sin undersøkelse av varetektsfangers «friheter», hvorfor forsøker han ikke å finne ut og beskrive hvordan man i norsk kriminalpolitikk og kultur oppfatter varetektsfanger? Hvorfor kun skissere hvordan de oppfatter andre fanger? Det er ikke til å forstå.

Det samme skjer i siste kapittel, der Ugelvik, ut fra sin undersøkelse, skisserer fengslets «kulturelle posisjon» i samfunnet. Den rammen han setter varetektsfangene inn i her, er hele tiden fengsling av straffedømte. Med hen­visning til Foucault snakker han således om at fengslet er «en definisjonsmaskin som skaper fanger og skiller dem fra både fengselsbetjentene og normalbefolkningen. I et slikt perspektiv er altså fangen en kulturell figur viktig som unormal, umoralsk konstitutiv utside for moralske og normale ’skikkelige folk’ i samfunnet utenfor» (s. 315); «straffen er, som statens legitime voldsbruk, konstituerende og formende for forholdet mellom myndig­hetene, domfelte og befolkningen for øvrig. Fengsels­straffen demonstrerer til samme tid både statens prob­lemer og dens evne til å ta tilbake kontroll» (s. 318); «i en viss forstand preges fangene av at de ikke har holdt sin del av den avtalen eller kontrakten de har gått inn i som borger av staten« (s. 318); fengslet er «med på å gjenskape bestemte forestillinger om frihet, ansvar og personlighet. Dette apparatet som er skapt for å fange opp, straffe og endre mennesker med uønsket atferd, er slik sett med­produsent for det moderne subjektet med personlig ansvar, stabil personlighet og identitet, som er fri til å gjøre det rette» (s. 319), osv. Det hadde vært helt i orden alt sammen, hadde det ikke vært for at disse poengene i utgangspunktet er irrelevante for Ugelviks varetekstfanger. Siden de ikke er dømt, og derfor foreløpig må anses for å være uskyldige, kan ikke Ugelvik uten videre benytte dem som en «unormal, umoralsk konstitutiv utside», de er ikke «domfelte» og soner derfor ikke «fengselsstraff», de har ikke brutt noen «kontrakt», de har ikke beviselig begått «uønsket atferd» og de er derfor ikke mennesker som man har rett til å «fange opp, straffe og endre». Hele den tolkningsrammen Ugelvik tvinger på sine fanger er rett og slett misvisende ut fra det perspektiv strafferetten, våre lovgivere og befolkningens flertall, forlanger at vi skal betrakte varetektsfanger ut fra. Det minste man bør kunne forvente, er at Ugelvik begrunner hvorfor han etablerer en slik tolkningsramme. Det gjør han ikke.

Vi finner en tilsvarende mangel på skille mellom straff og varetekt i den konkrete analysen. På den ene siden lar han gjennom en rekke hentydninger leseren forstå at det er varetektsfanger han studerer og skriver om: Fangene forholder seg til Systemet «hele tiden som varetektsfanger» (s. 117), fangene opplever politiet som hovedfienden, siden «det er politiet som styrer arbeidet mot varetektsfangen» (s. 121), «varetektsavdelingene er svært sammensatte» (s. 140), fangene Amir og Naveed «lar seg ikke knekke av den lange varetektstiden» (s. 147), osv. Men på den annen side skildres fengslet som om fangene er skyldige og soner dommer. Når Ugelvik for eksempel analyserer hvordan varetektsfangene posisjonerer seg innbyrdes og tar avstand fra dem som har gjort noe helt uansvarlig, som å voldta, drepe eller begå sedelighetsforbrytelser, forklarer han: «Fengslet er et system og en organisasjon som er innrettet mot at fangene alltid allerede, idet de kommer til anstalten, har vist at de ikke er tilliten verdig» (s. 303). Ugelvik må vel her snakke om fengslet for så vidt som det forholder seg til straffedømte personer – bare da gir det mening å hevde at fangene «har vist» at de ikke er tilliten verdig. Men det er jo nettopp fordi varetektsfangene foreløpig ikke har «vist» om de er tilliten verdig eller ikke, at våre myndigheter har fritatt dem for visse forpliktelser: Dermed synliggjøres at man ikke feller slike dommer over varetektsfanger før dom er falt (en annen ting er naturligvis at fangene antas å være potensielt farlige). Ugelvik til­dekker derimot dette skillet mellom varetekt og straff.

Et annet talende eksempel er kapitlet der han viser hvordan fangene posisjonerer seg selv ved å forakte, tale nedsettende om eller tyne de fangene som har begått voldtekt. Under overskriften «Voldtektsmenn» forteller Ugelvik at han hadde spilt biljard med en fange, og så spurt «Morten» om han ville spille mot vinneren. Men det ville han ikke fordi «man spiller ikke med voldtektsmenn». Ugelvik siterer dernest fra sine notater: «Han blir stående der litt til, smilende, men usikker, før han legger fra seg køen og avgir bordet til de andre. Etter noen få minutter er to av dem i gang med et nytt spill. Voldtektsmannen er på sin egen celle» (s. 281). Siste setning skulle ikke etterlate noen tvil om at Ugelvik gjengir hva han selv observerte (ikke hva fangene tenkte). Men hvordan kan han omtale denne personen som «voldtektsmannen» (og ha «voldtektsmenn» som overskrift)? Det er i seg selv betenkelig at en forsker nagler lovbruddet til per­so­nen («voldtektsmann») i stedet for å benytte mer handlings­orienterte ord (for eksempel «voldtektsdømt»), men det mest oppsiktsvekkende ligger i at forskeren Ugelvik om­taler en varetektsfange, som i utgangspunktet må anses for å være uskyldig, som «voldtektsmannen». Det er mulig at denne mannen faktisk var dømt, eller at han hadde innrømmet udåden for Ugelvik. Men siden Ugelvik ikke sier noe om det, så spiller det i denne sammenhengen ingen rolle: Siden han skriver om varetektsfanger, må leseren anta at det er snakk om at mannen soner varetekt, og Ugelvik opptrer derfor som om det skulle være helt i orden å klistre slike merkelapper på presumptivt «uskyldige» mennesker.

En ting er at det lett blir dårlig forskning av slikt. Ugelvik sier selv helt eksplisitt at «hele avdelingen [er] innrettet mot varetektsfangene» (s. 10). Hvis det er riktig, så er det vanskelig å skjønne at han uten videre kan generalisere forholdene i varetektsfengslet til å gjelde fengsler generelt. I det minste burde han redegjøre for hvordan hans resultater har relevans for fengsler som ikke er varetektsfengsler. Det gjør han ikke. Tvert om, når han generaliserer sine resultater, så får han det til å se ut som om det er et «vanlig» fengsel han har studert. Dessuten vil de motstandsformene fangene benytter seg av, trolig være sterkt påvirket av om de sitter i varetekt eller ikke (framfor alt om de betrakter seg selv som skyldige eller ikke). Når Ugelvik ikke skiller mellom varetekstfanger og andre fanger i sin analyse, så vil vi ikke få vite i hvilken grad hans resultater kun gjelder varetektsfangene. Her kunne han tatt lærdom av stortingsmeldingen, der det heter: «Varetektsfengsling er en stor belastning, og det personlige presset er ofte større enn ved frihetsberøvelse etter at dommen er falt. At varetektsinnsatte er sterkt overrepresentert i selvmordsstatistikken, er et uttrykk for dette. Opplevelsen av en personlig krise er uavhengig av varigheten av varetektsfengslingen». Ugelvik skriver faktisk selv også et sted: «graden av isolasjon som varetekts­fangene i Oslo utsettes for, kan sammenlignes med den de amerikanske fangene hos Rhodes [en fengselsforsker] opplever» (s. 220). Det turde være elementært ut fra en slik innsikt at enhver som vil forske på hvordan fanger takler fengselsoppholdet i et varetekstfengsel, i utgangspunktet må få fram det særegne ved å sone i varetekt og skille mellom varetektssoning og annen soning. Ugelvik gjør det ikke. Ta for eksempel Ugelviks gjentatte påvisning av at betjentene skjærer alle fanger over en kam. Fangene motsetter seg «betjentenes generaliserende blikk som konkluderer med at dere er alle like for oss» (s. 151, jf. s. 173, s. 303), cella er et rom som signaliserer at «for oss er dere alle like» (s. 164). Det er rimelig å tro at en fange som vet eller mener at han er uskyldig, vil oppfatte en slik holdning fra fengslets side som særlig urettferdig og forholde seg deretter. Hvordan det får utslag i Ugelviks materiale vet vi ikke, siden Ugelvik ikke skiller varetekt fra straff.

Man kan innvende at i praksis soner varetektsfanger sammen med fanger med dom og at i praksis skiller der­for verken fanger og betjenter mellom varetektsfanger og andre fanger. Flere av de varetektsfangene Ugelvik snakket med innrømmet sågar at de hadde gjort det de var tiltalt for. Mange av varetektsfangene vil derfor utvilsomt få en dom. Som Ugelvik sier et sted: «Har de først sittet i varetekt, blir de som regel dømt» (s. 29). Dessuten intervjuet Ugelvik også flere fanger som hadde fått sin dom.

Men ingenting av dette fritar Ugelvik for å skille mellom straff og varetekt. Det er og blir primært varetektsfanger og et varetektsfengsel han har studert. At man i fengslet blander varetektsfanger og andre fanger og omtaler dem på samme måte, legitimerer ikke at Ugelvik gjør det samme som forsker. Ugelvik er ansvarlig for den rammen han setter fangene inn i og tolker dem ut fra, og han er ansvarlig for den måten han beskriver avdelingene og fangene på.

Viktigere enn dette er etter min mening likevel et annet forhold: Ved ikke å skille mellom varetekt og straff tilslører Ugelvik det kritikkverdige forhold at teori ikke svarer til praksis, dvs. at varetekstfanger i teorien skal anses som uskyldige (og derfor ikke soner straff), mens de i praksis behandles som straffedømte som soner straff. I Ugelviks undersøkelse forsvinner dette problemet. I stortingsmeldingen Straff som virker, derimot, setter man i det minste fingeren på det. Her støtter man seg på en artikkel, der det hevdes at «det vil etter omstendighetene kunne foreligge ikke ubetydelig risiko for at den varetektsfengslede er uskyldig», og det slås etterpå fast: «På grunn av de skadevirkninger som fengsels­oppholdet kan medføre for denne gruppen, framheves følgende utfordringer: […] Varetekt oppleves i praksis ofte som en straff av de innsatte og deres familier. Personer som varetektsfengsles, opplever i mange til­feller at de betraktes som skyldige av omgivelsene, med påfølgende stigmatisering». Ved ikke å skille skarpt mellom varetektsfanger og andre fanger, må Ugelvik som forsker sies å bidra til den stigmatiseringen våre myndigheter så sterkt beklager. Når han for eksempel omtaler voldtekts­tiltalte som «voldtektsmenn», står Ugelvik i fare for å legiti­mere og gi en «vitenskapelig» aksept til denne illegitime sammenblandingen av varetekt og straff.

Det ligger et stort kritisk potensial i å avdekke hvordan varetektsfanger blir behandlet. Helt siden antikken har fengsel blitt benyttet som torturmetode, dvs. som påføring av smerte slik at fangen skal tilstå sin ugjerning eller angi medskyldige. Isolasjon har alltid vært en effektiv måte å presse fram sannheten på. Allerede Augustin påpekte at dette var uakseptabelt, siden man på denne måten stod i fare for å straffe uskyldige. Hvordan man skal behandle presumptivt uskyldige varetektsfanger har da også skapt hodebry for strafferettspleien i flere hundre år, og våre myndigheter er klar over vanskeligheten. Pkt. 8 i FNs prinsipper for fangebehandling (FN-resolusjon 43/173 fra 1988) slår fast at varetektsinnsatte skal holdes atskilt fra domsinnsatte, og mange land har konsekvent fulgt denne linjen. Men av praktiske grunner gjøres dette ikke i Norge. Vi har da også gjentatte ganger fått kritikk fra Europarådets torturovervåkningskomité (CPT) for vår bruk av varetekt, framfor alt bruk av isolasjon og glattcelle. Ingen kan for­vente at Ugelvik i sin avhandling skal kritisere Norges bruk av varetekt. Det man kanskje derimot kunne forvente var at han synliggjorde og løftet fram varetekstfangenes særskilte situasjon – hvordan disse presumptivt uskyldige menneskene ble behandlet og omtalt, og hvordan de reagerte på dette. Det må være spesielt vanskelig for varetektsfanger å forholde seg til at fengslets ansatte og innsatte (samt Ugelvik) behandler dem som om de var straffedømte. Og særlig vanskelig må det være for dem som er uskyldige (eller mener seg å være det). Spesifikke motstandsformer knyttet til dette (eller om varetektsfanger kan tenkes å adoptere andre motstandsformer enn straffedømte) faller utenfor Ugelviks analyse, siden han ikke skiller mellom straff og varetekt. Verre enn det: Ved å behandle varetekt som om det skulle være straff, og varetekstfanger som om de var straffedømte, så legitimerer han på sitt vis at fengselsvesenets ansatte (og fanger) behandler varetektsfangene som skyldige som «fortjener» straff. Det er en eiendommelig nøytralitet Ugelvik således utøver når han tar seg den frihet å tilsløre potensielt kritikkverdige forhold som, gjennom å avsløres, kunne være til varetektsfangenes gunst, mens han tvert om framhever og avslører forhold som fengselsvesenet kan ta tak i til fangenes ugunst. Ugelvik synes å være komfortabel med en slik forskerrolle. Jeg er det ikke. 

Av Espen Schaanning | IFIKK, Universitetet i Oslo | .(JavaScript must be enabled to view this email address)