Nevrolingvistisk programmering er nøkkelen

Du vil gå ned i vekt, men klarer ikke fortsette etter at slankekuren er over. Du forstår du bør slutte å røyke, men finner ikke den nødvendige indre styrken til å gjøre det. Du ønsker ingen ting mer enn å lykkes i næringslivet, men du forstår ikke hvorfor du ikke klarer å utmanøvrere konkurrentene. Kanskje er du en politietterforsker som er lei av at detektivkonsulent Sherlock Holmes får all æren, eller du er en terapeut som ønsker å ta et skritt videre i arbeidet med klientene. Du er som meg: du har sett Derren Brown på TV og vil vite hvordan han gjør det, eller du vil være en playboy med dametekke, som naboens ufordragelige sønn. Det handler ikke om gener eller lottogevinster, nøkkelen ligger i hodet. «Du har allerede alt du trenger for å lykkes», som det heter i selvhjelpbøkene. Du må lære deg nevrolingvistisk programmering (NLP).

The striking viking

«I’m used to people doing what I say and being the better for it. Or maybe you’ll read through this book, have a few laughs and keep doing whatever you’re doing. In that case: thanks for giving me your money.» Slik begynner Jakob Løvstad sin siste bok, Going Mental. Den ble sluppet på markedet 13. desember 2010, av MX Publishing, London. Boka ble raskt en liten sensasjon i det voksende miljøet av «trainers» innenfor nevrolingvistisk programmering. En av grunnene er forfatterens uvanlige bakgrunn. Jakob Sverre Løvstad er profesjonell cagefighter i lett tungvektklasse. For de som ikke har sett sporten på kabel-tv (eller forsøkt selv?) kan jeg forsikre at dette er en brutal og ærlig sport. Forfatterens språk er i samme stil. Selvhjelpsgenren innenfor litteraturen ligner litt på musikkbransjen: forfatterne tjener mer på kurs og seminarer, men bokmarkedet er både en god inntektskilde og tjener som reklame for kursene.

 «Full Contact NLP Coaching From a Full Contact Fighter» står det øverst på vaskeseddelen. Forfatteren er kjent i Mixed Martial Arts (MMA) kretser som «The Striking Viking». Løvstad er ikke bare en profesjonell slåsskjempe, han har også mastergrad i data fra NTH i Trondheim. Før han begynte med coaching i nevrolingvistisk program- mering (NLP) hadde han undervist i forbindelse med PhD programmet i quantitative modelling for performance in systems development, som han fulgte i fire år. Tar vi med at Løvstads forrige bok var Alfa, en bok om hvordan menn kan gjøre lykke hos kvinnene, à la The Game av Neill Strauss, så har vi en forfatter som ville følt seg hjemme i renessansen: Kriger, elsker og poet?

 Å kalle Løvstad poetisk er kanskje å strekke det litt, men prosaen hans er rå og muntlig – en stemme vi kjenner bedre fra skjønnlitteraturen enn fra sakprosaen. «Perhaps not for the soft and sensitive!» har utgiveren latt trykke på omslaget. Og hvordan kan man tvile på kraften i NLP når den er testet i fullkontakt kampsport?

Nevrolingvistisk programmering – «the structure of magic»

I større bokhandler finner man NLP-hyllene nær, men ikke helt inntil, psykologihyllene. Gründerne av nevrolingvistisk programmering, Richard Bandler og John Grinder møttes på University of California i Santa Cruz. Richard Bandler var gestaltterapeut med bakgrunn fra matematikk og data- programmering, mens John Grinder jobbet på institutt for lingvistikk. Bandler inviterte Grinder til å observere en gestaltgruppe, med håp om å kunne utvikle en syntaks for adferd, slik lingvistene hadde gjort for antropologien tidligere. Gestaltterapi ble utviklet på 50-tallet, og kalles den tredje store psykoterapeutiske skole. Kort fortalt kan vi si gestaltterapi unngår analyse og tolkning. Man søker kunnskap som ikke er basert på tanken, men på sansene (i NLP bruker man oftere betegnelsen «representasjons- system»). Richard Bandler hadde merket seg at terapeuter kunne ha stor suksess med vidt forskjellige metoder. Andre terapeuter klarte ikke hjelpe klientene i det hele tatt. Hva var den magiske ingrediensen? Bandler fant ut at terapiens magi (magi, fordi det handler om forandring) hadde struktur og derfor kunne læres bort.

I The Structure of Magic (1975) legges grunnlaget for nevrolingvistisk programmering, selv om termen ikke brukes i boka. Forfatterne plasserer seg selv i kontekst av anvendt psykologi og velger seg transformativ grammatikk à la Noam Chomsky som struktur for terapeutens virke. Slik grammatikken kan gi regler for hva som er en velformet setning – regler som er umiddelbart forståelige for alle som har språket som morsmål –, slik kan refleksjoner over klientens (og terapeutens) språkbruk føre til at klienten ser flere valgmuligheter, en vei ut av problemene. Dette er den såkalte «metamodellen» som fremdeles er sentral i NLP.

Det er forskjell mellom hvordan vi erfarer verden og verden selv. Det beror på nevrologiske begrensninger, sosiale begrensninger og individuelle begrensninger. Men hvorfor fortsetter enkelte mennesker å volde seg selv vondt? Forfatterne mener det ikke er fordi disse men- neskene er onde, gale eller syke. De velger den beste av de (begrensede) valgmulighetene de klarer å se for seg. Vi mennesker orienterer oss i verden gjennom å bygge modeller. Til hjelp har vi tre nyttige verktøy – generalisering, sletting og forvrengning – som ikke er fullt så nyttige når vi misoppfatter modellen og tror den er verden. Dette er verktøy vi kjenner fra både erkjennelsesfilosofien og fra språkbruk: en metafor er en forvrengning, for eksem- pel, men hvordan kan vi lære noe dersom vi ikke kan generalisere? Hvis vi aldri slettet et inntrykk ville vi endt som Ireneo Funes i Borges’ Labyrinter.

Når nevrolingvistisk programmering fremstilles i populærkulturen, som i tv show eller filmer (tenk på tv- programmene til Henrik Fexeus eller Derren Brown, eller jediriddernes hypnotiske gester i Star Wars-filmene!) er det som regel knyttet til bruken av språket som manipuleringsmiddel, og særlig i form av en måte å kommunisere på som er tilpasset mottakerens spesielle måte å ordne verden på. De vanligste representasjons- systemene er de visuelle, auditive og kinestetiske. Språket er allerede en metavirkelighet, der vi kan formulere tanker og beskrive det vi opplever som virkelighet. Hvordan terapeuten kan lære å «snakke klientens språk» er temaet for boka The Structure of Magic II (1976).

Dagens NLP, inkludert Jakob Løvstads Going Mental, er betraktelig mindre klient- og terapiorientert enn grunnleggerne opprinnelig så for seg. Nevrolingvistisk programmering har gjort stor suksess innen selvutviklings- genren. Også Bandler og Grinder så denne muligheten tidlig (den er nevnt i én setning, den siste, i The Structure of Magic), men den er ikke sentral i bøkene de utga på 70-tallet. De andre temaene som behandler i NLPs «urtid», på 70-tallet, er familieterapi (Changing with Families fra 1976 skrevet sammen med Virginia Satir), non-verbal kommunikasjon (seminarboka From Frogs to Princes fra 1979) og hypnose (to bind av Patterns of the Hypnotic Techniques of Milton H. Erickson, M.D. fra 1975 og 1977).

NLP i lys av hypnosens historie

Nevrolingvistisk programmering er ikke synderlig interessert i å få svar på spørsmålet «hvorfor?» - alt handler om «hvordan?» Nøyaktig hvilke krefter eller motiver som styrer underbevisstheten anser man for irrelevant. NLP som fag har utviklet seg i takt med erfaringene av hvordan man best og raskest har kunnet påvirke det underbevisste – sitt eget eller andres. Dette minner mye om veien legen Sigmund Freud gikk i Wien og Paris på 1880-tallet.

Ikke bare bruker NLP sentrale freudianske begreper, som «det ubevisste», Løvstad viser også til Freud når han forklarer hvordan barndommens inntrykk kan påvirke dine voksne handlinger og holdninger uten at du er klar over det. NLP, særlig den formen Richard Chandler representerer, trekker store veksler på hypnose som metode, akkurat som den unge Sigmund Freud. Konvensjonell lærdom skal ha det til at Freuds fascinasjon for hypnose var påvirket av den tyske legen Friedrich Anton Mesmer, som var siste skrik i Paris på 1770-tallet. Selv om vi tar høyde for at den faktiske, direkte påvirkningen var gjennom Jean Martin Charcot (1825–93), professor i nevrologi ved hospitalet Salpetrière i Paris, så er det fornærmende å knytte Freud til Mesmer. Mesmer er et bevis på at opplysningstiden, selv i Paris, hadde sterke bånd til tidlig- og førmoderne magi og eksperimentell vitenskap. Mesmer regnes som en fremragende representant for troen på og utøvelsen av animal magnetisme (også kalt «dyrisk magnetisme» på norsk), en videreføring av den minerale magnetismen vi kjenner fra Robert Flood/Fludd/a Fluctibus (født Milgate i Kent i 1574, død i London i 1637) og Paracelsus (født 1493, trakk seg tilbake i 1541). I utgangspunktet var det en viss logikk i teorien bak magnetismen: man knuste en liten magnet som man lot pasienten spise, deretter filte man litt jern over såret/betennelsen. Tanken var at kroppen skulle bli litt magnetisk, trekke jernfilsponet til seg og at filsponet skulle ta med seg de urene stoffene i betennelsen på vei inn i kroppen. Ganske snart var teorien utvidet til å utvikle «våpensalve» (ungentum armarum) som, litt forenklet, innebar at man kunne smøre en spesiell salve på våpenet som hadde skadet en mann – og mannen ville bli kurert.

I animal magnetisme ble teorien utvidet ytterligere: Man så for seg at magnetismen var en universell kraft som sto som et felt rundt alle ting og alle levende vesener og som man så kunne manipulere. Mesmer bygde seg opp en formue i Paris på følgende måte: han leide et flott hus hvor han tok imot pasienter fra sosieteten i luksuriøse omgivelser. Det var forgyllinger, speil, appelsinblomster og musikk. I et rom med dempet belysning sitter klienten rundt et kar og holder hverandre i hendene. I karet er det anbrakt flasker med magnetisert vann. Flaskene er dandert i himmelretningene, med flasketuten pekende utover. Det helles vann over, og et perforert jernlokk ble lagt over. I hullene satte man en tynn, løs jernstang som klienten skulle la berøre seg (som jording i våre dager). Det neste som skjer er at «sterke unge menn» kommer inn og manipulerer magnetismen. De setter seg foran klienten, klemmer sine lår fast rundt klientens og begynner å massere ryggen hennes. Charles Mackay beskriver dette i sin klassiske Extraordinary Popular Delusions (1852-utgaven). Han insinuerer at denne kroppskontakten, med sin «gentle pressure upon the breasts of the ladies, and staring them out of countenance to magnetise them by the eye!» brakte damene til å vri seg i delirium, noe som var populært blant de mer nedrige av mennene! Mesmer selv forlot Paris på begynnelsen av 1780-tallet, etter å ha solgt konseptet som i et slags franchisesystem til alle større franske byer. For øvrig ble det satt ned en kommisjon, hvor blant andre Lavoisier, Benjamin Franklin og Bailly var med, som skulle prøve å etterprøve magnetisørenes resultater. Magnetismen falt igjennom i disse testene, men forsvant ikke. Tvert imot ble den eksportert til England, Tyskland og Sverige!

En av arvtagerne til Mesmer var markien av Puysegur, som eide et stort gods ved Busancy. Han hadde bestemt seg for å bringe magnetismen til folket på landsbygda. For å nå ut til flest mulig magnetiserte han et stort almetre som landsbyfolket hadde pleid å danse rundt. Tilfeldig- heter utviklet magnetismen videre. Han hadde forsøkt å magnetisere gartneren sin, som hadde sovnet i den langdryge prosessen. Puysegur oppdaget da at han kunne snakke med gartneren, som hadde gått inn i en transe, og at han fikk andre og klarere svar enn hvis han spurte gartneren i våken tilstand. I England var det mange som levde av å gi magnetisk terapi på denne tiden. En kveker, dr. Perkins, var en av de mest kjente og kirkesamfunnet bygde til og med et hospital som ga gratis magnetisk behandling til de fattige. Etter et par år, rundt 1800, ble metoden uglesett, og Perkins tok med seg konseptet til Pennsylvania. Som så mange ganger før kom det en ny popularitetsbølge for magnetismen. I 1813 publiserte Deleuze boka Historie Critique du Magnètisme Animal. Deleuze oppsummerte de magnetiske kreftene slik, at det var mulig å påvirke kreftenes retning med viljen, og at den hadde forskjellig kvalitet i forskjellige individer. Også Deleuze peker på transesøvnen og at sansene og intellektet var annerledes og mer mottakelig i transen. Ifølge Deleuze kunne enhver person bli magnetisør ved å følge disse reglene: 1) glem for en stund alle kunnskaper om fysikk og metafysikk. 2) Fjern alle innvendinger som måtte dukke opp i sinnet ditt. 3) Se for deg at du har kraften til å ta det som feiler deg i handa di og kaste det til en side. 4) Unngå all rasjonalisering i seks uker etter at du har begynt «studiet» og 5) Ha et aktivt ønske om å gjøre godt; en fast tro på magnetismens kraft og vær ikke redd for å bruke denne kraften! En av Deleuzes tilhengere, abbed Faria, fant ut at han lettere kun få personen inn i transe ved ganske enkelt å gi kommandoen «Sov!» Var det noen som ikke gikk inn i transe, så var de ganske enkelt ikke mottakelige for det – den magnetiske kraften var svak i akkurat denne personen!

Vi lar oss fremdeles fascinere av hypnose, noe tv- showene til Torgrim Holte, Henrik Fexeus og Derren Brown vitner om. I populærkulturen, særlig i tegne- seriene, er hypnose knyttet til magiske gjenstander, til skinnende pendler, roterende spiraler og usynlige stråler. Virkelighetens hypnotisører er uhyre opptatt av å kommuni- sere på en kongruent måte: ord og kroppsspråk støtter hverandre. Dette er hovedtema i flere NLP-klassikere, som Bandler og Grinders Trance-formation og Richard Bandlers guide to Trance-Formation: How to harness the power of hypnosis to ignite effortless and lasting change.

Going mentals struktur

Going Mental består av fem deler pluss noen case studies. Delene har kapitler og underkapitler. Alle kapitlene har fått tøffe titler, som «What the hell do you want?», «Santa’s wish list» og «We’re not all angels». Hvert av dem innledes med et sitat, ledsages av en øvelse og illustreres med en historie.

Sitater bør være relevante, og det er de som regel hos Løvstad, men samtidig har hensikten med sitater gjennom historien vært å låne autoritet fra sitatets opphavsmann. I Going Mental siteres det over en lav sko, fra Talleyrand og Voltaire, via butleren til Batman, til Darth Vader. Jakob Løvstad er ikke opphengt i konvensjoner.

Øvelser og historier er et sine quae non i bøker om NLP, som et ektefødt barn av selvhjelp-genren, en genre med gamle røtter. Veien er ikke lang fra fyrstespeilene vi kjenner fra middelalderen. En av klassikerne i NLP-historien er Bandler og Grinders Fra frosk til prins (på norsk i 1988). De av oss som ikke har fortrengt 80-tallet husker kanskje at vi leste i filler Wayne W. Dyers bøker, Elsk deg selv, Elsk deg selv 2 og Sikt mot stjernene. I USA har genren hatt en sentral plass i den litterære kanon helt siden Dale Carnegie skrev How to Win Friends and Influence People (1936). Jeg skal ile til med å dementere at disse bøkene har noe annet til felles med Løvstads og Bandler/Grinders bøker enn temaet. Going Mental foreslår helt andre måter å forholde seg til verden på enn Carnegies og Dyers bøker gjør. Når Løvstad siterer en Carnegie, er det mot den skotsk-amerikanske finansmagnaten og filantropen Andrew Carnegie han vender seg. Dette er mannen bak The Gospel of Wealth (1900), heltefondet og Carnegie Steel. Andrew Carnegie får æren av å innlede kapitlet om terskler. Terskler handler om å fjerne en uønsket vane/holdning ved å overdrive bruken av den. Løvstads øvelse er at leseren skal se en film for sitt indre øye hvor man tvinger seg til å se en situasjon man følte sterkt ubehag ved, gang på gang. Historien han legger ved som illustrasjon beskriver hvordan hans konkurranseinstinkt fikk ham til å forsøke å spise en biff på 2,2 kilo. Han måtte gi opp etter 1,6 og har ikke klart biff siden. Basert på lærdommen fra The Structure of Magic II vil jeg tippe Jakob Løvstad er en kinestetiker...

Du lærer ikke kampsport av å lese Løvstads bok, men alle som har drevet med kampsport kjenner til det mentale aspektet ved kampkunst og vet at nettopp dette er regnet for å være det vanskeligste og samtidig det mest verdifulle å lære.

Øvelsene i boka er ofte meditative. Transe som erkjennelsesform har en rik idéhistorie: vi har indiske fakirer, greske munker på 200–300-tallet, mystikere i alle religioner... Forfatteren krever at leseren engasjerer sansene og følelsene sine til å skape representasjoner som så kan manipuleres. Nøyaktig det samme gjør alle toppidrettsutøvere før en konkurranse – du kan ikke argumentere mot suksess!

Klassisk NLP vil «forankre» positive følelser eller resultater, slik at de kan gjenskapes og brukes som verktøy videre. Et slikt «anker» kan, for eksempel, være en spesiell gest. Når man så gjentar denne gesten vil man sette seg i en form for transe – og vi er inne på hypnosens domene. Magnetisørene gjorde nøyaktig det samme: i stedet for å behandle med jernfilspon, våpensalve og magnetiske plater, gikk mange over til å gjøre gester med hendene over sin pasients kropp. Helbrederens hender behøvde ikke berøre klientens og retningen han beveget hendene påvirket retningen til det «magnetiske» feltet. Religiøse lesere vil kjenne igjen rammen for flere av Jesu underverk i en slik matrise, men jeg vil ikke drømme om å være så blasfemisk å påstå at Jesus var hypnotisør eller en tidlig utøver av nevrolingvistisk programmering.

Going Mental har undertittelen «Reaching your goals in business and sports» – det vil derfor være urettferdig å anklage boka for ikke å være opptatt av psykoterapi. Vi skjønner også instinktivt at en rådgiver for næringslivet ikke pusher hypnose som metode alt for aggressivt. Boka handler om å lære å sette seg mål og å påvirke sin egen mentalitet til å gjennomføre målene. På 80-tallet utviklet man konseptene «transe» og det vanskelig oversettbare «reframing»; det å endre konteksten/referanserammene til noe. Richard Bandler har brukt ordspillet på endring gjennom transe, trance-formation i tittelen på flere bøker. For Bandler er transe rollespesifikke vaner: hvordan vi endrer oss i forskjellige kontekster – som når vi setter oss i en bil, går inn i forhandlinger på jobben eller driver med sport. Jakob Løvstad forkynner, som John Locke gjorde for nesten 320 år siden i An Essay Concerning Human Under- standing, at vanene er mektigere enn fornuften. Endring krever en viss innsats. Bare forståelse er ikke nok, man må gå opp de nye tankestiene mange nok ganger til at de blir varige. Løvstad benekter både å være guru og at han er en superhyggelig fyr. Tvert imot påstår han det er mye å lære av å feile, eller, det er egentlig ikke å feile, men å motta feedback. Leseren skal lære seg å sette seg klare mål og deretter bruke sine egne følelser som kompass på veien dit.

NLP brukes i dag i en rekke yrker, men mange av yrkesutøverne er nok ikke klar over det. Sentrale elementer brukes av sosionomer (fagklassikeren Den gode samtalen av Anbjørg Ohnstad fra 1993 er tydelig i bruken av NLP, særlig hvis man leser referansene), politiet bruker mange elementer fra NLP som avhørsteknikker, forretningsfolk lærer å bruke teknikkene i forhandlinger og mange ledere får kurs i NLP. NLP er i sterk vekst innenfor coachingnæringen. Innenfor psykoterapi brukes teknikker som vi lærer i nevrolingvistiske bøker, men her kan det spørres hvem som kom først. Starten på eventyret var jo en undring over «magien» som stjerneterapeuter bedrev. Med lingvistikken som nøkkel avdekket man strukturer i magien. Den kunne derfor læres bort som besvergelser slik at man ble en trollmannens læregutt. Personlig er jeg sikker på at denne metaforen til Disneys Fantasia (som strukturerer den aller første NLP-boka som ble skrevet), også er ment som en advarsel, om enn med tunga godt presset ut mot kinnet.

Av Jo Sigurd Aurvoll | .(JavaScript must be enabled to view this email address)