Med Bibelen og dagens avis

Dag Hoel har reist rundt og snakket med det han kaller kristne sionister, altså mennesker som er overbevist om at det er en tett kobling mellom Guds plan i Bibelen og at det går bra med Israel, slik at det som oppfattes som Guds løfter om land til jødene, blir oppfylt konkret og materielt. I dette perspektivet blir det som stadig flere kaller Israels okkupasjons­politikk et bidrag til oppfyllelsen av Guds vilje. Hoel har vært på tur sammen med norske kristensionister til Israel, og han har snakket med sentrale og mindre sentrale personer i denne løst koblete bevegelsen i Texas, Grimstad, Trøndelag og andre steder.

Dette er en reportasjebok med noen mer analytiske og historiske hvileskjær. Verdien ligger først og fremst i de konkrete beskrivelsene og intervjuene. Det er lett å overvurdere hvor mange de kristne sionistene er i dagens Norge, for mange av dem er særdeles aktive til å skrive leserbrev. Ikke minst i avisene langs sør- og vestlandskysten kan en være ganske sikker på at om det står noe kritisk om Israel i en avis, går det ikke mange dagene før Israels venner får publisert leserbrev, der beskyldningene om antisemittisme sitter løst. Men ser en nærmere etter, er det ofte de samme underskriverne som går igjen. Denne tendensen til å unnta Israel fra alminnelig politisk etikk, fordi Gud hadde en plan med landet, sto trolig sterkere i det norske kristenfolk for et par generasjoner siden. Den generelle endringen i Norge i synet på Israels politikk har også slått inn i brede kirkelige kretser i løpet av de siste 25 år eller så, og mange «kristenradikalere» fra 60- og 70-tallet har for lengst inntatt sentrale lederposisjoner, særlig i Den norske kirke. I dag er Kirkens Nødhjelp opptatt av å lette situasjonen for palestinere med ledsagertjeneste i Jerusalem, og Den norske kirkes utenrikskomité, Mellomkirkelig råd for Den norske kirke, har flere ganger vist stor sympati for palestinerne. Et eksempel er en uttalelse fra 2010, der det blant annet heter: «Realiteten er at Israel er en militært overlegen okkupasjonsmakt som okku­perer det palestinske folkets jord og nekter dem elementære menneskerettigheter. Derfor kan ikke partene side­stilles i konflikten. Vårt kall som kirke er å arbeide for rettferdighet og oppreisning for de svakeste og for dem som lider mest. I dag er det palestinerne.» Så har da også talspersoner som Dag Hoel har snakket med, framhevet både Kirkens Nødhjelp og Mellomkirkelig råd som kandidater til å være Dyret i Åpenbaringen.

For en generasjon eller to siden var det mitt inntrykk at ganske brede kretser i norsk kirke- og kristenliv delte den generelle Israel-sympatien på et politisk nivå, samtidig som ganske mange hadde en litt diffus overbevisning om at «det er noe spesielt med Israel, kristelig sett». Man fant det vanskelig å gå mot Israels politikk, men mange var samtidig skeptiske til å finne tett samsvar mellom bibelske profetier og konkrete hendelser i Israel. Siden har det skjedd en polarisering. De fleste avviser i dag at profetier om såkalte «landløfter» gjelder dagens Israel, helt konkret. Israelsmisjonen har for eksempel tatt gradvis klarere avstand fra en slik bibeltolkning. De fleste aktive kristne vil i dag underlegge Israels politikk den samme etiske vurdering som ethvert annet land og politisk regime.

Samtidig har et knippe minoritetsbevegelser i det kristelige landskap foretatt en om mulig enda sterkere kobling enn før mellom skriftsteder, særlig i Det gamle testamente, og det som konkret skjer i Israel. De fleste med en slik overbevisning er å finne i frikirkene, særlig i pinsebevegelsen, men også på bedehus tilknyttet lavkirkelige organisasjoner i Den norske kirke kan en finne disse synspunktene. Som nevnt består denne bevegelsen av flere løst koblete instanser, som Karmel-instituttet, Den Internasjonale Kristne Ambassade i Jerusalem, TV-kanalen Visjon Norge og andre. En del lokale kristne nærradioer nevner Israel atskillig oftere enn Jesus. Organisasjonen Med Israel for fred definerer seg som en sekulær bevegelse, men MIFF har svært mange medlemmer som står for slike bibeltolkninger. Ukeavisen Norge IDAG er en viktig arena for kristensionisme, selv om redaktøren synes å ha distansert seg fra de mest ekstreme utslagene i det siste.

Avstanden til Israelsmisjonen er nevnt. Også Kristelig folkepartis ledelse sitter musestille når kristensionistene opptrer i offentligheten. De har trolig lite sympati å hente i den sittende KrF-ledelsen, samtidig som deler av KrF-grasrota på Sør- og Vestlandet har sterk sympati for Israel. Høsten 2014 deltok KrFs gruppeleder i Kristiansand bystyre i en støttegruppe for Israels militære styrker, ikledd uniform, og hennes mann tok drabelig i da han skulle forsvare dette. Han refererte i et leserbrev i avisen Fædrelandsvennen til en av de gammeltestamentlige salmer: «Gjennom profeten Joel sier Gud, den allmektige, at han skal samle alle hedningefolkene og føre dem ned til Josjafats dal. Der vil han holde rettergang med dem, fordi de delte Hans land, og spredte Hans folk. Jeg skal passe meg for å forhåndsdømme, men jeg tror at Norge stiller med svært dårlige kort i den rettssaken. Jeg venter meg da spørsmålet: Hva med deg, og dine meningsfeller, i den rettssaken?»

Den såkalt bokstavelige bibeltolkningen – som egentlig ofte er ganske spekulativ – fører også på andre områder enn synet på Israel til en oppfatning av Guds direkte inngrep i verden som oppleves som provoserende på mange. I samtaler med Dag Hoel kommer det fram en del slike resonnementer, også fra aktive forkynnere: Gud sto bak trope­stormen og oversvømmelsen i New Orleans for noen år siden. Han straffet byen fordi det var homoparade den dagen. Vår Herre sa tydelig fra om hva han mente om norsk Midt-Østen-politikk «da han tok livet fra utenriksminister Johan Jørgen Holst». Muslimene er Satans folk, og innvandring fra fremmede kulturer er et opprør mot Gud. Gud har laget grenser for at vi skal ha orden.

Slike utsagn styrker inntrykket av en slags alternativ intellektualisme – preget av utregninger og spekulasjoner – og med sterke anti-elitistiske trekk. Men en gang vil Gud slå tilbake, og da er det den som ler sist, som ler best, for å sitere en av leserbrevskribentene. Sosiologen i meg kunne ønsket at Dag Hoel, som er forfatter og filmskaper, hadde vært mer nysgjerrig på hvem kristensionistene er, sosiologisk sett. Nå blir de leverandører av sterke utsagn i samtaler, uten at vi får noen systematisk oversikt over deres sosiale kontekst. Jeg synes heller ikke rapportene fra Hoels reiser til Amerika er blitt særlig godt integrert i helheten. En fortelling om et besøk i Waco, Texas, og et tilbakeblikk på dramatiske hendelser i sekten Branch Davidian blir for drøyt i forhold til tross alt ikke-voldelige kristensionister i Lyngdal og Trøndelag. De kan ikke måle seg med sektlederen David Koresh, som Hoel vier en del oppmerksomhet, verken når det gjelder vold eller seksuell utfoldelse. Koresh døde i 1993 sammen med 75 andre i Waco under en FBI-beleiring. Mer interessant ville det vært om Hoel hadde skrevet mer om kontakter på tvers av Atlanterhavet, for deler av inspirasjonen til norske kristensionister kommer sannsynligvis fra liknende miljøer i USA. Bokas historiske avsnitt om kristensionismens røtter, er interessante, men temmelig korte. Mest verdifull er boka som en levende innføring i kristensionisters tenkemåte i dagens Norge. Så vidt jeg kan bedømme, er de fair gjengitt.

Av Pål Repstad | Institutt for religion, filosofi og historie, Universitetet i Agder | .(JavaScript must be enabled to view this email address)